Beijing - et første inntrykk

Beijing - i begynnelsen av vårt opphold, lå det et teppe av smog over byen.
(Foto: RMC)

For et par uker siden var mannen min og jeg på en ukes ferietur i Bejing. De som har fulgt meg en stund her på bloggen, vet at vi for et halvt år siden var i Hong Kong, fordi jeg så langt har skrevet ti innlegg om dette - både med reisetips, formidling av inntrykk og bilder. 

Munkene som holder til i Lama Temple, en av Beijings turistattraksjoner.
(Foto: RMC)

I dette innlegget ønsker jeg å gi et første inntrykk av Beijing, ispedd noen viktige råd og med mange bilder. Og for å ta det første med en gang: Det er himmelvid forskjell på Hong Kong og Beijing! Felles for begge er imidlertid at de er millionbyer. Beijing har 22 millioner registrerte innbyggere og er en enormt stor by, mens Hong Kong er mye mer fortettet (med rundt 8 millioner innbyggere i hele Hong Kong). I Hong Kong by kan man faktisk gå fra den ene enden av byen til den andre, mens det kan man i grunnen bare glemme i Beijing. Da blir man eventuelt gående en stund ... Hong Kong er Asias New York - Beijing er først og fremst en by for kinesere (men dette kommer til å endre seg - det er jeg overbevist om). Og slik kunne jeg fortsette ... 

Giant Panda i Beijing Zoo (Foto: RMC)

Når du skal reise til Kina, trenger du visum (noe du f.eks. ikke trenger til Hong Kong, som er en helt egen administrativ enhet i Kina). Det er lurt å søke om visum minst en måned før du reiser, fordi du ikke kan vite eksakt hvor lang tid dette vil ta. Når du møter opp på ambassaden for å søke om visum, trenger du både utskrift av hotellbestillingen din og flybillettene, i tillegg til at du må være forberedt på å legge igjen passet ditt (det betyr at du må ha bestilt hotell på tidspunktet for visum-søking). For oss tok søkeprosessen nøyaktig en uke. 

Inngangen til Den forbudte by, men bilde av Mao på utsiden - et kjent
landemerke i Beijing (Foto: RMC)

Vi reiste med SAS via København, og fra København til Beijing tok det mellom ni og ti timer i ren flytid. Regn imidlertid med at det tar 15-17 timer fra du forlater heimen og til du sjekker inn på hotellet ditt i Beijing. Beijing ligger syv timer foran oss. Det betyr at du tar ut de verste ulempene med jetlag når du kommer frem, mens det ikke er ille å komme hjem igjen fordi du da vinner timene tilbake.

I en by med rundt 5 millioner biler og restriksjoner på anskaffelse av bil,
er kreativiteten stor mht. andre former for fremkomstmidler. (Foto: RMC)

Fra flyplassen utenfor Beijing (en av verdens største) går det tog inn til Beijing sentrum. For oss passet det best å gå av på Dongzhimen Station. Togbillettene kostet 25 Yuan pr. person (om jeg ikke husker helt feil), og 1 Yuan var på dette tidspunktet lik 1,3 norske kroner. Underveis ble vi forsøkt lurt til å ta taxi til den nette sum av 800 Yuan fra flyplassen og inn til sentrum. Ikke gå i denne fellen! Det fungerer så greit å ta toget inn til byen, fordi alt er utrolig godt merket på engelsk. Dessuten er taxi veldig billig i Beijing, og 800 Yuan er blodpris uansett hvor du skal. (Under vårt Beijing-opphold "slet" vi med å komme opp i taxi-regninger i størrelsesorden 30-50 Yuan ...)

Fascinerende hvordan alt i trafikken rett og slett fungerer utmerket! Selv
hadde jeg hjertet i halsen mange ganger, fordi jeg tenkte at "dette kan
umulig gå bra!" - men det gjorde det! Vi så ikke en eneste ulykke i trafikken
mens vi var i Beijing, selv om det sies at det er en del. (Foto: RMC)

Derimot oppdaget vi at det ikke var like så greit å komme seg fra togstasjonen og til hotellet vårt, fordi taxisjåførene som regel ikke forstår et eneste ord på engelsk. Noe jeg derfor skulle ønske at noen hadde fortalt oss før vi dro, var følgende: ta for all del med en lapp med hotellets navn og adresse - på kinesisk! Det er ofte det eneste som fungerer! Vi slet faktisk litt for å komme oss til hotellet. Når du først har kommet deg på hotellet, vil hotellbetjeningen sørge for at du blir utstyrt med en lapp med en oversikt over alle de viktigste severdighetene både på engelsk og kinesisk. Når du senere tar taxi, peker du på lappen hvor du skal. Denne lappen må du ha med over alt - ellers risikerer du problemer, rett og slett. (Vi glemte lappen hjemme en kveld, og det ble en frustrerende opplevelse ... skjønt vi kom oss hjem til slutt ...)

Ved Den forbudte by. Etter hvert som vi gjorde oss kjent i Beijing, oppdaget vi
at det kinesiske folket er sammensatt av mange ulike folkegrupper. De er
svært forskjellige. Noen er veldig små og andre er relativt høye. Mange har
ikke det vi spesifikt tenker som kinesisk utseende. Det hadde først og fremst
de som kom fra provinsen, og som var turister i eget land. (Foto: RMC)

For øvrig kan jeg anbefale subwayen i Beijing. Her er det godt tekstet også på engelsk, og systemet er det samme som i alle andre storbyer. De kinesiske navnene er vanskelige - ikke minst å huske - også på engelsk, men dersom du har med et kart og vet hvor du er og hvor du skal, finner du ut av det til slutt. Ikke gi opp dersom du ikke får det til med en gang. Av og til er det nemlig vanskelig å få tak i taxi, og da er det greit med en plan B. Å ta subwayen er billig. Det koster ca. 3-5 Yuan pr. tur, og du må skaffe deg et reisekort for å kunne reise med subwayen (på samme måte som i Oslo). Personsikkerheten er stor fordi alle passasjerer og baggasje skannes ved hver eneste stasjon. Et sterkt apropos i forhold til den terroren vi har vært vitne til i Europa de siste årene ... 

Vi bodde på Eclat Hotel i Beijing - et utrolig lekkert hotell til en høyst
overkommelig pris sett med vestlige øyne. (Foto: RMC)

De to første dagene vi tilbrakte i Beijing, hang smogen tett over byen. Det var faktisk så ille at det var vanskelig å se lenger enn noen få kvartaler fra der vi sto. Det var som å være innhyllet i et mørkegrått teppe av tåke, og bruken av munnbind var utbredt. Vi fikk også utdelt munnbind på hotellet (men brukte dem ikke), med store beklagelser på grunn av "the weather". Men det var forurensningen som skapte problemene - i tillegg til mangel på bevegelse i luften. Den tredje dagen blåste det litt opp, og dermed ble det blå himmel og atskillig bedre luft. 

Syklister kom susende i et eneste kjør ... (Foto: RMC)

Tidligere var Beijing omgitt av mange sterkt forurensende fabrikker, og det er nok tilfelle også i dag, selv om myndighetene i Kina har blitt atskillig mer opptatt av miljøvern i årenes løp. Det som skaper veldig mye problemer i forhold til smogen, er i tillegg til at byen er omgitt av høye fjell, alle bilene. 5 millioner biler kjører rundt i Beijings gater, og dette alene innebærer et gigantisk miljøproblem. Vi hadde en interessant diskusjon med en av guidene våre om akkurat dette. Mens myndighetene i Kina har innført sterke restriksjoner på hvem som får lov til å ha bil overhode, kunne vi fortelle om bompenge-reguleringen i Norge. Felles for begge tiltak er begrensning av personbiltrafikken. I følge Katie Melua er det om lag "Nine Million Bicycles in Beijing", og det fikk vi i grunnen godt bekreftet i løpet av vårt opphold. Og sjelden har jeg sett så mange halvmotoriserte kjøretøy - eller "tapetserte mopeder" som mannen min ynder å kalle dette. Man trenger fremkomstmidler i denne byen, og fantasien er stor for alle dem som ikke får gleden av å eie sin egen bil. 

Kunsten på Hotel Eclat. (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på var av typen det virkelig er verdt å anbefale videre! Eclat Hotel inneholdt mye kunst, og det var virkelig lekkert overalt. Nå kan jeg selvsagt ikke garantere for det fremtidige prisnivået på hotellet - ikke annet enn at den prisen vi betalte var helt ok, sett med vestlige øyne. Dersom man ikke skal bo midt i Beijing sentrum, sies det at man bør bo øst for f.eks. Den forbudte by. Der er det mer restauranter, butikker og liv i gatene enn vest for sentrum. Hotel Eclat lå i den østlige delen av byen, ikke langt unna The Place.

Regn med å være en attraksjon i attraksjonen dersom du
er vestlig turist i Beijing. Smil til fotografen, så får de
et bilde de stolt kan vise frem til familien der hjemme!
(Foto: RMC)

Inntrykket vi fikk av menneskene i Beijing, var så og si utelukkende positivt. Vi skilte oss stort sett godt ut uansett hvor vi bevegde oss, og generelt kan jeg si at lokalbefolkningen i Beijing virket godt vant med utlendinger. Inne på de store turistattraksjonene var det imidlertid mange kinesiske turister fra provinsen, og mange glante helt uhemmet. Men det gjorde vel på sett og vis vi også. At mange tok bilder av oss - både litt skjult og i full offentlighet - det gjorde vi også ... Så vi smilte og gjorde det vi kunne for at bildene som ble tatt av oss skulle bli så bra som mulig for dem som tok disse. En og annen gang spurte folk - særlig de unge - om de kunne få ta bilde av oss, og noen ganger ønsket de å være med på bildene selv. Godt råd: vær med på dette! Det er uansett godt ment fra dem som spør! Og er det noe både vi og lokalbefolkningen ønsker så er det å sitte igjen med inntrykket av at vi ikke er så forskjellige likevel, når alt kommer til alt. Det er i alle fall det jeg er ute etter - både når jeg leser, ser film og reiser: å oppleve at folk er folk uansett hvor de kommer fra!

Mannen min stilte opp og lot seg fotografere! (Foto: RMC)

Beijing er en veldig moderne by, og selv om det selvsagt er mye man ikke får øye på når man bare er turist, satt vi igjen med et inntrykk av et samfunn som fungerer. Menneskene rundt oss virket blide, de var pent kledd og "alle" hadde smartphones som de satt med nesen nedi f.eks. på subway´en. Butikkene var fulle av kjente merkevarer, og det manglet tilsynelatende ingenting. 

Inne i den forbudte by var det mye forskjellig som foregikk.
Da vi gikk forbi et film-team, og jeg dro opp
kameraet, stilte disse to umiddelbart opp. Riktig flotte
var de! (Foto: RMC)

De mest typiske kinesiske tingene som det kan være vel verdt å få med seg hjem i kofferten, er silke, porselen, kalligrafi og annen kunst, perler og te i alskens varianter. Ikke regn med at det er veldig billig. Silke er ikke spesielt billig i Beijing, så regn med å måtte ut med atskillige hundrelapper både for mindre duker og f.eks. sofapute-trekk. I forhold til norske priser, er det likevel en del å hente her, i til at selve vareutvalget er og blir eksotisk og spennende. Ekte kinesisk porselen til bruk i te-sermoniene etter hjemkomsten hører liksom med! (Noe vi for øvrig angret på at vi ikke kjøpte, men som vi bestilte fra Hong Kong etter hjemkomsten, var et te-brett i tre. Det blir nemlig en del vannsøl mens man lager te, og te-brettet er ganske enkelt nødvendig.)

Te-sermoni i det som kalles Tea City. Her fikk vi smake på den berømte puer-teen,
og jeg endte selvsagt opp med å kjøpe en te-kake ... (Foto: RMC)

Ekstra moro er det å lære om kinesisk te-kultur når man først er i Kina. Vi var på atskillige te-sermonier under vårt Beijing-opphold, slik vi også var det da vi var i Hong Kong. Det er spennende å lære å kjenne ulike te-typer fra hverandre, som f.eks. den velkjente jasmin-teen som serveres til det meste av maten man spiser i Kina, som oolong-teen ... for ikke å glemme den berømte puer-teen, som kan karakteriseres som en årgangs-te. Puer-te er kjempedyrt - jo eldre, desto dyrere. Årsaken er den helsemessige gevinsten av å drikke puer-te, som øker med alderen på teen. Den har nemlig gunstig effekt både på blodtrykk og på det gode og det dårlige kolesterolet. Dessuten er den slankende. Effektene er det vitenskapelig belegg for, så det er ikke noe som kan avblåses som tull og tøys. 

Puer-te (Foto: RMC)

Jeg nølte likevel lenge før jeg valgte å kjøpe med meg en te-kake. Årsaken var prisen. Men så var det særlig dette med den slankende effekten da ... Som en av te-sermoni-mesterne fortalte oss: det finnes andre gunstige slankemetoder, som er helt gratis! Den mest kjente introduserte hun for oss: Chinese girl don´t eat dessert! Så fikk vi den! 

Kinesiske kvinner er flotte! 8Foto: RMC)

Det kinesiske kjøkken er ikke uten grunn rangert som et av de beste i verden - ved siden av det franske, det indiske og det tyrkiske ... bare for å nevne noen. Dersom du tror at du kjenner det kinesiske kjøkken etter å ha spist deg gjennom sortimentet på en gjennomsnittlig Kina-restaurant i Norge, tar du alldeles feil! Kinesisk mat er så utrolig mye mer! Uten at jeg skal påstå at jeg er spesielt bevandret, er mitt inntrykk at matkulturen i Hong Kong er helt rå sammenlignet med Beijing. Peking-and-måltidene i Hong Kong gikk tilsvarende måltider i Beijing en høy gang, men likevel ... Vi spiste for øvrig mye god mat i Beijing! Dim sum er det selvsagt et "must" å få med seg! Tilsvarende gjelder de mange av nudel-suppene. (I løpet av en ukes opphold lærer man å spise nudel-suppe med pinner uten å grise altfor mye. Det er lov "å jukse" med en skje også - kineserne gjør det selv.) Og like så en ny sak som har bredt om seg og blitt veldig populær: hot pot! Vi elsket dette fra første stund! (Så pass at vi allerede har bestilt en del gadget mtp. å lage dette selv i heimen. Sjekk bare ut denne nettsiden!) Den siste kvelden klarte vi riktignok å gjøre den fadesen å be om spicy hot pot på en Szechuan-restaurant - med den følge at maten vi fikk var så råsterkt at det i praksis ikke var spiselig. Lærdommen var at man ikke ber om sterk mat på en Szechuan-restaurant. Der er maten råsterk fra før av!

Å gå rundt på eksotiske mat-markeder er spennende! Jeg aner ikke hva dette er - i
likhet til mye av det andre vi så på dette markedet. De grillede skorpionene og
gresshoppene vi så her, var imidlertid ikke til å ta feil av ... (Foto: RMC)

Så hva ser man ellers mens man er i Beijing? Den forbudte by, Lama-tempelet, Sommerpalasset, Den kinesiske mur (og Ming-gravene, dette får du i alle fall med deg dersom du reiser til Badaling-delen av muren) - og Himmeltempelet (det fikk vi dessverre ikke med oss). Vi valgte også å ta turen innom Beijing Zoo for å se den den gigantiske pandaen. Det var moro! Dessuten valgte vi å dra ut til 798 Art District, et kunstområde i noen nedlagte fabrikklokaler utenfor Beijing sentrum. Helt fantastisk dersom du er kunstinteressert! Dersom man ønsker å handle silke eller perler, hører det selvsagt med å ta turen innom hhv. Silkehuset/Silk Street og Perlemarkedet, mens man får de beste prisene på te i Tea City. Og så må man selvsagt få med seg et acrobatic show, og for den sakens skyld også Peking-opera. Alt dette skal jeg komme nærmere tilbake til i senere blogginnlegg.

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe av bildene jeg tok i Beijing og omegn. Enjoy!

En liten prins fotograferes av hele slekten (Foto: RMC) 

Inne i Den forbudte by (Foto: RMC) 

En ung kvinne og et helt batteri av mennesker
som la forholdene til rette for det perfekte bildet ...
(Foto: RMC) 

Det meste av maten er varmet på så høye temperaturer at man ikke trenger å
være redd for matforgiftning. Vi kom i alle fall godt ut av det mens vi
var i Beijing! (Foto: RMC)

På Sommerpalasset støtte vi på dette knippet av skjønne, eldre
kvinner. (Foto: RMC)

En kinesisk skjønnhet feide forbi mens vi var på
Sommerpalasset (Foto: RMC) 

Småjentene i Beijing så ut som små prinsesser (Foto: RMC)

På den kinesiske muren - nærmere bestemt badaling. Denne gjengen med utrolig
blide damer lagde mye moro på veien opp til toppen av muren. (Foto: RMC) 

Kalligrafen Tiehan Leng hevdes å være en berømt kunstner i Kina. Her er han
i gang med vårt kalligrafi - rødt på gult, det røde symboliserer lykke, det gule er
en kongelig farge, fikk vi høre da vi etterlyste rødt på hvitt, som vi ville ha
foretrukket ... sånn egentlig ... (Foto: RMC)

798 Art District - virkelig verdt å få med seg! (Foto: RMC)

En gjeng med kokker tar en pust i bakken (Foto: RMC)

Langs et nedlagt jernbanespor i 798 Art District (Foto: RMC)

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 (senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.

Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 

Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 

Carol og Therese møtes for første gang

Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 

Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom

Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 

Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen

Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?

Carol sørger ...

Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 

"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

Carl-Johan Vallgren: "Svin"

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine tidligere blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker. 

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikken. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren. 

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ... 

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ... 

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå. 

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Bokbloggerne Tine og Kleppanrova har i alle fall latt seg begeistre, mens et ble i meste laget for Reading Randi (linkene peker til deres omtaler av "Svin"). Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan). 

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Svinen
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Christoffer Staib
Spilletid: 8 t 13 min.
Antall sider: 384
ISBN: 9788242163356 (lydfil)
ISBN:  9788205477919 (papirutgaven)
Jeg har mottatt en lydfil fra forlaget

Carl-Johan Vallgren (Foto: Caroline Andersson)

Oscar-nominasjonene 2016 + oppdatering på vinnere

(Dette innlegget skrev jeg opprinnelig den 20. februar 2016, men jeg har oppdatert innlegget med informasjon om vinnerne.)

Dersom du er blant dem som følger bloggen min jevnlig, kan du ikke ha unngått å legge merke til at jeg for tiden jobber meg gjennom Oscar-nominasjonslisten for 2016. Prisutdelingen finner sted den 28. februar, og det sier seg selv at jeg ikke kommer til å rekke å se dem alle. Noen av dem er heller ikke tilgjengelig på norske kinoer før mot midten av mars - antakelig fordi de som skal tjene penger på disse filmene, ønsker å spre godbitene utover våren. 

24 priser skal deles ut, og det er ikke til å komme forbi at noen pris-kategoriene er mer interessante enn andre, i alle fall for oss som bare skal se filmene ... For filmbransjen er imidlertid alle prisene viktige, fordi dette for all fremtid vil følge filmene når de skal promoteres. Ja, i den sammenhengen er selv antall nominasjoner viktige. 

I dette innlegget har jeg laget en oversikt over de kategoriene jeg er mest opptatt av (åtte kategorier totalt), og nominasjonene under disse, og så har jeg linket mine filmanmeldelser til disse der slike finnes. Her og der har jeg også dristet meg til å gjette på hvem som kan ha en mulighet for å vinne, uten at jeg på noen måte kan sies å være ekspert på temaet. Dessuten velger amerikanerne annerledes enn oss europeere - enten det dreier seg om filmer eller presidenter ...  

Beste film:
The Big Short (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Bridge of Spies (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Brooklyn (tre Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
Mad Max: Fury Road (ni Oscar-nominasjoner - vant seks Oscar´s)
The Martian (syv Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
The Revenant (12 Oscar-nominasjoner - vant tre Oscar´s)
Room (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Spotlight (seks Oscar-nominasjoner - vant to Oscar´s)

Jeg har sett seks av de i alt åtte nominerte filmene. Jeg kommer ikke til å se "Mad Max" eller "The Martian". 

Det er et stort sprik både i tematikk, aktualitet og sjanger blant de nominerte filmene, men jeg holder en knapp på "Spotlight". Dette er i alle fall den beste av filmene jeg har sett. 

("Spotlight" fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt.)

Beste mannlige hovedrolle:
Bryan Cranston - Trumbo
Matt Damon - The Martian
Leonardo DiCaprio - The Revenant
Michael Fassbender - Steve Jobs
Eddie Redmayne - The Danish Girl 

Her er jeg på atskillig tynnere is siden jeg kun har sett to av de i alt fem nominerte skuespillerne (etter hvert fikk jeg også sett "Steve Jobs"). Eddie Redmayne fikk Oscar for beste hovedrolle i 2015, mens Leonardo DiCaprio har vært nominert seks ganger tidligere (både i kategorien beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle) ... Kanskje det blir ham denne gangen?

(Leonardo DiCaprio fikk Oscar i denne kategorien - så det var absolutt hans tur denne gangen!) 

Beste kvinnelige hovedrolle:
Cate Blanchett - Carol
Brie Larson - Room
Jennifer Lawrence - Joy
Charlotte Rampling - 45 Years (nominert til en Oscar)
Saoirse Ronan - Brooklyn

Jeg har kun sett tre av de nominerte filmene (etter hvert så jeg også "Carol"), men tillater meg likevel å gjette på at det enten blir Cate Blanchett eller Charlotte Rampling. Cate Blanchett mottok Oscar i denne klassen for sin hovedrolle i "Blue Jasmin" i 2013, og for birollen i "The Aviator" i 2004. Dessuten har hun vært nominert en rekke ganger - bl.a. for sine i hovedroller i filmene "Elizabeth: The Golden Age" (2007) og "Elizabeth" (1998). Hun er en uovertruffen skuespiller, nær sagt uansett hvilken rolle hun bekler. Charlotte Rampling har aldri tidligere blitt nominert, så det hadde selvsagt vært moro om hun fikk statuetten denne gangen.

Jeg skal se "Carol" når denne kommer på kino. (Norgespremieren er 11. mars).

(Brie Larson fikk Oscar i denne kategorien - og det overrasket meg faktisk.)

Beste mannlige birolle:
Christian Bale - The Big Short
Tom Hardy - The Revenant
Mark Ruffalo - Spotlight
Mark Rylance - Bridge of Spies
Sylvester Stallone - Creed

Jeg har en favoritt her, og det er Mark Rylance! Jeg tror at dette er den eneste Oscar-statuetten "Bridge of Spies" kommer til å få også, selv om dette er en god film. 

(Mark Rylance fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt. Jeg traff også godt på at det ikke ble noen flere Oscar´s til Bridge of Spies.)

Beste kvinnelige birolle:
Jennifer Jason Leigh - The Hateful Eight
Rooney Mara - Carol
Rachel McAdams - Spotlight
Alicia Vikander - The Danish Girl
Kate Winslet - Steve Jobs 

Igjen har jeg et litt for dårlig grunnlag å vurdere ut fra, men jeg holder en knapp på Kate Winslet likevel. (Det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg hadde sett filmen først.)

(Alicia Vikander fikk Oscar i denne kategorien.)

Beste regi:
The Big Short
Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight

"The Big Short" ble for rotete for meg, mens "The Revenant" ble vel tradisjonell. Sånn sett skiller "Room" seg litt ut, siden det meste av handlingen foregår inne i et rom, med de begrensninger dette gir å spille på. 

(Alejandro Gonsales Iñárritu fikk Oscar for beste regi - for andre år på rad!)

Beste fremmedspråklige film:
Embrace of the Serpent
Mustang
Son of Saul
Theeb
A War


Jeg har foreløpig kun sett "Son of Saul", "Theeb" og "Mustang" (i ettertid har jeg også sett "A War". "Son of Saul" er en av de beste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Filmen "Theeb" er et drama fra første verdenskrig, hvor beduiner, osmanere og jordansk ørken står i fokus. I "Mustang" er det tvangsekteskap som er tema. De to siste er ikke tilgjengelig for det norske publikum enda - verken på kino eller DVD. Politiske budskap er et stikkord for i alle fall fire av disse filmene. Det vi dessuten kan være veldig sikre på, er at samtlige nominerte filmer er kvalitetsfilmer og at de går godt over mange av de øvrige nominerte (engelsktalende) filmene. Det blir på en måte hele verden mot Hollywood.

("Son of Saul" fikk Oscar i denne kategorien - som jeg tenkte ...)

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:
The Big Short
Brooklyn
Carol 
The Martian
Room

Jeg har bare sett tre av filmene (og etter hvert fikk jeg også sett "Carol"), og jeg tror ingen av disse vinner denne prisen. "Brooklyn" er for tradisjonell, mens "The Big Short" er for rotete (men ivrer etter å være original og spesiell). 

("The Big Short" fikk Oscar i denne kategorien - det spesielle og originale var altså en suksess!)