"The Revenant" (Regissør: Alejandro Gonsales Iñárritu)

Episk western-film som er nominert til 12 Oscars

"The Revenant" er en av filmene som er nominert i forbindelse med Oscar-utdelingen i år. Hele 12 nominasjoner er det tale om, og dette er i klassene beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo diCaprio), beste mannlige birolle (Tom Hardy), kinematografi, kostymedesign, regi (Alejandro Gonsales Iñárritu), filmredigering, makeup og hårstyling, produksjonsdesign, lydredigering, lydmiks og visuelle effekter. 

Regisøren Alejandro Gonsales Iñárritu står bak en rekke kjente filmer som "21 Grams", "Babel", "Biutiful" og fjorårets Oscar-suksess "Birdman", som hanket inn priser i klassene beste film, beste regi, beste originale filmmanus og beste kinematografi. Det forelå ytterligere fem nominasjoner. 

"The Revenant" er basert på deler av Michael Punke´s roman med samme navn, og hendelsene i romanen er inspirert av nybyggeren og pelsjegeren Hugh Glass´(f. 1783 d. 1833) opplevelser i 1823 i Montana og South Dakota. 

Handlingen i filmen foregår blant annet i Montana.

I filmens åpningsscene er om lag 30 pelsjegere samlet i et skogholt. Hvis vi ser ekstra godt etter, kjenner vi igjen norske Kristoffer Joner som en av mennene som sitter på bakken og slapper av. Han har en replikk og så er han borte. 

Et stykke unna befinner Hugh Glass (spilt av Leonardo DiCaprio) og sønnen seg. Plutselig hører de noen umiskjennelige lyder som tyder på angrep fra indianere. Det hele utvikler seg til et blodbad, og rundt 20 menn blir drept av indianernes piler. De resterende om lag 10 mennene klarer så vidt å berge skinnene, som de får om bord i en elvebåt før de flykter fra indianerne. 

Pelsjeger-leiren blir angrepet av indianere. 

Båten går ikke fort i elva, og Hugh Glass, mannen som er lokalkjent og som skal bringe dem trygt frem til Fort Kiowa, mener at de bør forlate båten. De er et svært synlig mål dersom de skulle støte på flere fiendtlige indianerstammer, mens de kan gjemme seg mer bort i skogen. 

Det meste snur da Glass blir angrepet av en grizzly-bjørn. Scenen vi blir vitne til er så realistisk at det er gruoppvekkende. Så er også bjørnen ekte, men her er det selvsagt filmtriks ute og går. I alle fall - Glass overlever med nød og neppe, og er da så skadd at han ikke er i stand til å gå. Stemmebåndene er også så skadet at han ikke klarer å snakke. 

Hugh Glass angripes av en grizzly-bjørn.

Mennene bestemmer seg for å frakte Glass på båre frem til Fort Kiowa. Det er tross alt han som kjenner veien. Innerst inne har de ingen tro på at han vil overleve alle skadene. Etter hvert viser det seg at det å bære båren med Glass forsinker følget så mye at noen må bli igjen for å ta seg av ham, inntil han er i stand til å gå for egen maskin. Valget faller på Glass´ halv-indianske sønn Hawk, Jim Bridger og John Fitzgerald. De loves en belønning når de kommer frem til fortet. Dersom Glass skulle dø, pålegges de å gi ham - alle forhold tatt i betraktning - en verdig begravelse. 

Glass er vitne til at Fitzgerald dreper sønnen Hawk - uten at han kan gjøre noe.

Fitzgerald er ingen human mann, og han er først og fremst ute etter lett-tjente penger. Å bli værende der ute i skogen med Glass opplever han som et stort bryderi. Han ønsker rett og slett å kvitte seg med Glass, slik at han fortest mulig kan komme seg til Fort Kiowa og innkassere belønningen. Hawk tar han imidlertid på fersken da han forsøker å kvele Glass, og det oppstår en scene mellom dem som ender med at Fitzgerald dreper Hawk. Fra båren betrakter Glass det hele, ute av stand til å ta til motmæle. 

Fitzgerald legger Glass i en grav og begynner å begrave ham levende, under sterke protester fra Jim. Plutselig roper han opp at indianerne kommer, og dermed får han med seg Jim på en flukt, mens Glass ligger igjen ... 

En kamp for å overleve i villmarken.

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmen enn at det handler om en kamp uten sidestykke for å overleve - alt for å fullbyrde den ultimate hevn ... 

John Fitzgerald er alvorlig redd da det viser seg at Hugh Glass likevel ikke er død ...

Leonardo DiCaprio har vært nominert til Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle seks ganger, og etter å ha sett denne filmen, tror jeg faktisk at det endelig kan bli hans tur til å vinne. Jeg har riktignok bare sett to av de i alt fem filmene som er nominert i klassen beste mannlige hovedrolle. 

Glass er forbannet.

Jeg tipper også at filmen har en rimelig god sjanse til å vinne i klassen beste film, fordi den har noe uramerikansk over seg, beskrevet som den er blitt som episk western. Dette er et stykke amerikansk historie, som handler om nybyggere versus indianerne og om jakt og fiske i et land der bare de sterkeste klarte seg. Kvinnerollene er stort sett fraværende i denne filmen - i alle fall som noe annet enn voldtektsofre - for her handler det stort sett om menn. Tøffe menn, må vite! 

Rollen som Hugh Glass gir Leonardo DiCaprio en hel del å spille på. Han har ikke veldig mange replikker riktignok, for under mesteparten av filmen er han så skadet at han ikke kan snakke. Han spiller godt, og det gjør også erkefienden John Fitzgerald, som spilles av Tom Hardy. Med en nesten dyrisk fremferd klarer han umenneskelige ting, og dette i seg selv er med på å gi filmen et skjær av eventyr. For vi tror jo virkelig ikke at dette ville ha vært mulig i det virkelige liv? Det er for øvrig "fornøyelig" å se denne ellers så vakre mannen alt annet enn vakker gjennom det meste av filmen. 

Jeg liker episke filmer, og jeg har også sansen for filmer som handler om nybyggerne i Amerika og deres kamp mot indianerne og vice versa. Denne filmen er balansert i sin fremstilling av indianerne, og her levnes den hvite mann liten ære. Vi får se nedslakting i indianerlandsbyer, indianerkvinner som blir voldtatt av hvite menn - scener som viser oss at det hadde sin pris å skulle kolonisere prærien og villmarken i Amerika på den tiden. For øvrig synes jeg at filmen med sine 2 1/2 time er vel lang, men det er også stort sett det eneste jeg har å innvende mot den. Jeg gjør oppmerksom på at det er mange sterke voldsscener i filmen. Av den grunn er det 15 årsgrense på filmen.

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og DVD´en slippes 30. mai i år. 

Jeg anbefaler filmen varmt!

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk tre Oscar´s: beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio), beste regi (Alejandro Gonsales Iñárritu) og beste kinematografi. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: The Revenant 

Nasjonalitet: USA

Sjanger: Drama/Eventyr 

Skuespillere: Leonardo DiCaprio (Hugh Glass), Tom Hardy (John Fitzgerald), Domhnall Gleeson (Andrew Henry), Will Poulter (Jim Bridger), Forrest Goodluck (Hawk), Kristoffer Joner (Murphy) m.fl. 

Spilletid: 2 t 36 min.

Sheung Wan - en bydel i Hong Kong

Sheung Wan (Foto: RMC)

Når man befinner seg i Hong Kong og er ute etter noe av det mest genuint og ekte kinesiske, er det bydelen Sheung Wan man skal dra til. Da mannen min og jeg var i Hong Kong i september 2015, tok vi trikken til Western Market, som ligger i 323 Des Voeux Road District. Derfra gikk vi innover i (bak-)gatene. (Her kan du lese flere av mine Hong Kong-reisebrev.)

Kart over Sheung Wan (funnet på nettet)

På bildet over, ser vi hvor i byen Sheung Wan ligger. Vi skal vestover på Hong Kong-øya. 

En travelhet i gatene som kan ta pusten fra de fleste. (Foto: RMC)

I denne bydelen er det ikke mange turister. Gatebildet domineres så og si fullstendig av kinesere, som enten jobber der eller er i gang med å handle inn til dagens middag. 

Det går i mye tørket mat (Foto: RMC)

Det som dominerer vareutvalget, er tørket mat; fortrinnsvis fisk og annen sjømat. Tørking av mat er en tradisjon med røtter tilbake til den tiden kjøleskap og frysere ikke var vanlig for folk flest. Vi så for øvrig også tørket sopp i mengder. Dessuten så vi noe som ble kalt Bird´s Nest (fuglereir!), og som åpenbart må være en delikatesse i Kina. Prisene på disse fuglereirene var nemlig skyhøye! En av gatene het Ginseng & Bird´s Nest Street.

Her tar arbeiderne seg en pust i bakken (Foto: RMC)

Vi ble møtt med vennlighet overalt. Selv ikke det faktum at jeg gikk rundt med fotoapparatet rundt halsen og knipset bilder, lot til å opprøre noen. En sjelden gang tok enkelte kvinner opp hånda for å skjule ansiktet mens jeg knipset (på avstand - jeg tar aldri nærbilder av folk uten å få aksept), men det var også det hele. 

Tørket sopp (Foto: RMC)

Jeg ble utrolig sjarmert av fargerikdommen, de lett kaotiske gatene med kinesiske neonskilter - og likevel strukturen oppi det hele, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. 

Western Market (Foto: RMC)

På Western Marked kan man få sydd seg klær, og inne i butikkene finner man stoffruller i slike mengder at det bør dekke enhver smak. 

Et rikholding vareutvalg (Foto: RMC)

Nøtter, frø, krydderier, bønner - her kan man få alt som hører med i det kinesiske kjøkken!

Tørket mat så langt øyet rekker ... (Foto: RMC)

På Wikipedia kan vi lese at bydelen Sheung Wan var en av de første stedene hvor britene slo seg ned, og at stedet historisk sett hører til Victoria City. 

Tørkede øgler? Flaggermus? (Foto: RMC)

Det er ellers ikke mye informasjon å finne om denne bydelen, verken i de få guidebøkene som det er mulig å få tak i, eller på nettet. www.discoverhongkong.com kan imidlertid være et sted å begynne for den som er interessert i å finne ut mer.  Ellers inneholder Wikipedia-siden om Sheung Wan noen pekere til severdigheter i denne bydelen. Det er jo å håpe på at etter hvert som Hong Kong blir mer attraktivt som reisemål, vil også guidebøkene bli bedre og bedre!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder som jeg tok da vi besøkte denne bydelen.

Et vanlig syn i Sheung Wan - her er varer på vei inn og ut, og logistikken
er det ingenting å si på. (Foto: RMC)

Midt oppi alt det tradisjonelle lever Hong Kong-innbyggerne
moderne liv (Foto: RMC) 

Morsomt å gå rundt i gatene (Foto: RMC)

"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 

Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.

At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 

Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.

Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 

Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.

Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 

På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.

Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar: beste mannlige birolle (Mark Rylance).

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.

"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign. 

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 

Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?

Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 

Gerda tegner mannen sin

Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 

Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar

Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 

Gerda og Lili

Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Hong Kong - Victoria Peak

Utsikt utover Hong Kong by og Kowloon (på den andre siden av Victoria Harbor)
fra The Peak (Foto: RMC)

I flere tidligere innlegg har jeg skrevet om en tur mannen min og jeg tok til Hong Kong i september 2015. I dette innlegget har turen kommet til Victoria Peak, eller The Peak som den kalles av lokalbefolkningen.

Når man besøker en skyskraper-by som Hong Kong, er det selvsagt et poeng å komme seg opp i høyden, slik at man både kan nyte utsikten og sikre seg noen fine bilder av byen. The Peak (Mount Austin) er det høyeste punktet på Hong Kong-øya med sine 552 meter over havet. Herfra kan man se Lamma Island og litt av Aberdeen på den andre siden av øya. 

Herfra tar man The Peak Tram (Foto: RMC)

For å komme seg opp til The Peak, som ligger på vestsiden av Hong Kong, må man ta banen - The Peak Tram - opp til toppen. Her kan det være lange køer, så et tips er å unngå å dra opp til toppen på søndager eller i alle fall være tidlig ute. Stedet er populært som utfluktssted når man har fri, fordi klimaet på toppen er så behagelig. Er det trykkende varmt nede i byen, får man et pusterom på toppen, hvor det hele tiden blåser friskt. Utsikten er for øvrig også spektakulær om kvelden, for her kan man betrakte skyskraperne når lysshowet (The Symphony of Lights) begynner. 

The Peak Tram (Foto: RMC)

The Peak Tram er Hong Kongs svar på Bergens Fløibane, og byggingen av banen startet i 1888. Ja, du leser faktisk riktig, for vi snakker om slutten av 1800-tallet. Det var engelskmennene som sørget for at banen ble bygget, og i 1926 sto den ferdig. Det er seks stopp underveis, og den 1,4 km lange turen tar ca. 10 minutter.

Langs kabelvogn-linjen ligger noen av verdens dyreste leiligheter. Pga. det høye antall mennesker som bor på så liten plass, er eneboliger ikke noe man møter i utrengsmål. Her er det først og fremst skyskrapere som gjelder, og dersom man altså ønsker utsikt, må man være villig til å betale for dette. 

The Peak Tower (Foto: RMC)

Og hva har The Peaks å by på, utover en spektakulær utsikt utover hele Hong Kong by, og også sydover mot Aberdeen og Lamma Island? Vel, på toppen ligger The Peak Tower, som er et digert shoppingsenter. Her finnes også noen restauranter. Prisnivået på The Peak er skyhøyt. Vi så f.eks. på enkle plakater med bilde av utsikten, og dette skulle man ha rundt 2500 kroner for. Til sammenligning kostet dette en tiendedel da vi tidligere samme år besøkte New York. Mitt råd er: ta bildene du ønsker å ta med deg hjem, selv!

Utsikt mot sørsiden av øya og byen Aberdeen (Foto: RMC)

Her oppe ble vi heller ikke veldig imponert over servicenivået. F.eks. hadde vi funnet oss et fint utsiktsbord på en av restaurantene inne i The Peak Tower, og maten var bestilt - inntil vi ble beordret å flytte oss til et annet bord lenger inne i restauranten fordi de måtte gjøre plass til en gruppe som var i anmarsj - og som de altså ikke visste om da vi la inn våre bestillinger ... Vi ble selvsagt sure og kansellerte hele bestillingen. Slikt opplevde vi aldri på andre steder vi spiste under vårt opphold. 

The Peak Tower og utsikt utover byen Hong Kong
med Kowloon på den andre siden (Foto: RMC)

Vi var heldig med været den dagen vi valgte å dra opp til The Peak, for det var klarvær og mulig å se riktig langt. I Hong Kong kan man nemlig risikere at det ligger et lokk av dis over byen, slik at alt som befinner seg et stykke unna, forsvinner inn i disen. 

På toppen av The Peak Tower)

Vi var ikke alene på toppen, og overalt ble det fotografert. Fotografering var en industrialisert service for de besøkende, og i tillegg flommet stedet over at selfieentusiaster. 

Beundrer og fotograferer utsikten (Foto: RMC)

Dessuten ble selvsagt utsikten fotografert av alle de besøkende - om og om igjen. Utsikten tar nemlig pusten fullstendig fra de fleste! 

Nedenfor har jeg tatt med flere av bildene jeg tok oppe ved The Peak. 

Et kinesisk ektepar nyter en fridag på toppen av The PeakTower (Foto: RMC)

Folksomt på The Peak Tower (Foto: RMC) 

Veggene på kabelvognstasjonen var dekorert med barnetegninger (Foto: RMC)

Victoria Harbor med Hong Kong-byen og Kowloon (Foto: RMC)

For oss som skal til Beijing i mars i år, var det moro å komme over disse
fotsporene på toppen av The Peak. Nesten 200 mil skiller Hong Kong og
Beijing (Foto: RMC) 

Så gikk turen tilbake til byen igjen. Og bare for å ha nevnt det: man trenger ikke
å ta banen tilbake, for det er mulig å gå ned til byen fra toppen.  (Foto: RMC)

Lange køer for å komme seg tilbake til byen (Foto: RMC)

"45 Years" (Regissør: Andrew Haigh)

Om kjærlighet i godt voksen alder 

Filmregissør Andrew Haigh (f. 1973) har gjennom en årrekke medvirket i mange filmer, først og fremst som redaktør ("Gladiator" fra 2000 og "Mona Lisa Smile" fra 2003), manusforfatter og produsent. I de senere år har han også jobbet som regissør, og en rask gjennomgang av hans filmografi bekrefter at jeg ikke har sett noen av disse filmene fra før av (bl.a. "Weekend" fra 2011 og "Looking" fra 2014-15). Kilde: Wikipedia. 

Andrew Haigh og hans stab har mottatt en rekke priser tidligere, men ingen film slår "45 Years" i antall. Nominasjonene har bokstavelig talt stått i kø, og det har også vanket mange priser. Blant annet vant Charlotte Rampling og Tom Courtenay Sølvbjørnen i klassen beste skuespillerinne og skuespiller under Berlin International Film Festival i 2015. Charlotte Rampling er for øvrig nominert i klassen beste kvinnelige hovedrolleinnehaver til årets Oscar. 

Handlingen i "45 Years" foregår i løpet av en ukes tid, og handler om det aldrende ekteparet Kate og Geoff Mercer. De er i siste innspurt i planleggingen av sin 45 års bryllupsdag, som skal foregå i slutten av uka, nærmere bestemt lørdag. 40 årsfeiringen røyk i sin tid, fordi Geoff ble alvorlig syk og måtte gjennom en bypass-operasjon. Ekteparet har ingen barn. De har hunden Max. 

Før Geoff traff Kate, hadde han en kjæreste som het Katya. Under en ferietur i de sveitsiske Alpene ramlet hun ned i en isbre-sprekk, og det var det siste Geoff så til henne. Det var ikke mulig å få henne opp fra det dypet hun forsvant ned i. Tragedien skjedde for 50 år siden. Han har fortalt Kate om dette tidligere, men egentlig bare helt overfladisk. 

Mandag morgen får Geoff sjokk. Han blir nemlig kontaktet av sveitsiske myndigheter, som kan fortelle at Katya er funnet. Hun skal angivelig ikke ha blitt eldet i det hele tatt fordi hun har vært innkapset av is, og er eksakt slik hun så ut den dagen hun forsvant. Dette bringer fortiden tilbake på en måte Kate aldri kunne ha forestilt seg. Geoffs gamle sorg vekkes til live igjen, og det i en viktig og avgjørende uke som de begge har sett veldig frem til. For nå skal nemlig alle venner samles til fest, og det er mange detaljer som må planlegges denne siste uka før den store festen.

Å forholde seg til en 50 år gammel sorg er ikke helt enkelt ... Særlig ikke
når sorgen gjelder en annen kvinne enn den man er gift med ...

Geoff er ikke til stede mentalt i det hele tatt. Han faller ut, begynner å røyke igjen selv om han egentlig har sluttet, og han bærer helt tydelig preg av å ha tankene et helt annet sted enn i bryllupsfest-tanker. Dermed blir alle forberedelser til den store festen overlatt til Kate.

I hver sine tanker

Kate er tålmodig som få, og hun aksepterer dette - helt til hun tar seg en tur opp på loftet og leter i noen gamle ting som Geoff har stående i noen kasser. Her finner hun ikke bare en kasse med gamle fotografier av Katie - han som aldri har villet fotografere noe som helst i de årene de har vært gift - og det står også en lysbildefremviser der. Da Kate begynner å trykke seg gjennom lysbildene, finner hun mange gamle bilder av Katya, som hun skjønner at Geoff må ha bladd igjennom gang på gang i årenes løp. Dette er mer enn hun kan klare ... Med ett ser hun ekteskapet sitt i et helt annet lys, og spørsmålet hun stiller seg er hvordan det vil bli å ferie 45 års bryllupsdag ... I hvor stor grad er fortiden et tilbakelagt stadium når alt kommer til alt? Hvor stor kraft har det når gamle hemmeligheter avsløres?

Vil Geoff reise til Sveits i stedet for å feire deres 45 års bryllupsdag?

Selv om vi fremdeles bare er i februar, har jeg sterkt på følelsen at "45 Years" blir årets film for meg. Det er selvsagt alltid et høydepunkt når Charlotte Rampling medvirker i en film, og noen ganger er dette mer enn nok i seg selv. I denne filmen er hun helt eminent, og nokså annerledes de mer sofistikerte rollene hun pleier å inneha. Mer alminnelig og ordinær på et vis, uten å ta ut sitt femme fatale-potensiale. Jeg har aldri vært borte i Tom Courtenay før, og han har heller ikke medvirket i så veldig mange filmer i nyere tid. Som den aldrende ektemannen til Charlotte Rampling/Kate Mercer, var han for øvrig helt perfekt. 

Noe av det mest spennende med denne filmen er faktisk at den handler om et eldre ektepar som i utgangspunktet har det ålreit sammen, og som ikke er preget av sykdom (f.eks. Alzheimer), tradisjonelle kjønnsrollemønstre eller andre begrensende faktorer. I dagens samfunn, der 70 er det nye 60, er tematikken i denne filmen moderne, for her møter vi et ektepar som er opptatt av å leve fullverdige liv. Her leses det, her er begge fremdeles nysgjerrige på livet og de er både vitale og med et rikt sosialt liv. La oss håpe at det fremover vil komme flere slike filmer! Ikke minst av hensyn til skuespillerne, som vi gjerne vil se i flere filmer - også med spennende hovedroller, uten å bli parkert på sidelinjen som fyllstoff i biroller. At også en 70 år gammel kvinne kan være feiende flott, blir vi vitne til på slutten av filmen. 

Blir festen en suksess eller en katastrofe?

Jeg ble fullstendig sjarmert av historien, skuespillerne, alle lagene vi blir innviet i ... kort sagt alt! Ikke vent deg mye ytre handling, for dette er en nokså stillferdig film. Men selv om dette tilsynelatende er en film kanskje flest kvinner vil trykke til sitt bryst, er den likevel fin å se sammen! Mannen min kjedet seg i alle fall ikke. 

Har du fremdeles ikke sett denne filmen? Da bør du faktisk gjøre noe med det! Det er fremdeles ikke for sent å se den på kino. DVD`en slippes 11. april i år. 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: ingen Oscar.)

Originaltittel: "45 Years" 
Norsk tittel: "45 år"
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Kate Mercer), Tom Courtenay (Geoff Mercer), Geraldine James (Lena) m.fl.
Spilletid: 95 min.