Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Allende Isabel (5) Atwood Margaret (1) Baldursdóttir Kristín Marja (1) Bjerke André (3) Bjørneboe Jens (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (5) Camus Albert (1) Capote Truman (1) Clézio J.M.G. Le (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Elstad Anne Karin (9) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (1) Fitzgerald F. Scott (1) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (1) Gavalda Anna (4) Heivoll Gaute (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hugo Victor (3) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (2) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (1) Jensen Carsten (1) Kielland Alexander L. (2) Kureishi Hanif (1) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Lessing Doris (2) Loe Erlend (7) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Mantel Hilary (1) McEwan Ian (1) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Mytting Lars (2) Nilsen Tove (3) Nærum Knut (3) Oates Joyce Carol (2) Olsson Linda (3) Paasilinna Arto (9) Philippe Claudel (1) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (1) Roth Philip (1) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (2) Staalesen Gunnar (3) Strømsborg Linn (2) Sørensen Roar (1) Terjesen Marianne (2) Tolstoj Leo (3) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (2) Wassmo Herbjørg (3) Wilde Oscar (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (1) Zweig Stefan (1) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Øverland Arnulf (1)

Forside

tirsdag 2. februar 2016

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2016


Mammut-salget 15. - 27. februar 2016 - mine anbefalinger

Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget  starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker.


Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.)



Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

"Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. 


Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? 


Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. 



Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt?  Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? 


Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner!



Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? 


I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle!


Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der


Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver"

Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. 


Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. 


Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb"

Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. 


"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman.  Selv har jeg aldri lest maken!


Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg!


Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss"

Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. 


I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? 
Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. 


Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

"Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? 


Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt!


Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. 


Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ...


Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen!



Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land"

Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. 


Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. 


Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil.



Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår

Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. 


I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. 


Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. 



Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø"

Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. 


Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. 


Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. 


Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. 


Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist.



Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn"

Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... 


Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? 


Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva?



Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter"

Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. 


Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. 


Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ...



Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen"

Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! 


Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. 


Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... 



Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2

De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. 


David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. 


I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der.



Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. 


Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred?


Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. 



Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen"

I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. 


Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. 


Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre?



Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. 


I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. 


Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med!



Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått"

Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. 


Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. 


Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre!



Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie"

I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. 


Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales!



Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke"

De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. 


Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... 


Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne!



Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" 

Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. 


Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp!



Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! 


Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. 


Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! 


Jeg håper at noen av mine boktips for Mammutsalget 2016 her på bloggen vil komme til nytte! 


Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!

søndag 31. januar 2016

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.


Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 


Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 



Barbara
På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 


Andrés respekt for Barbara vokser ... 
Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 


Barbara og Stella
Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 


Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 


Innspilt: 2012 

Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

fredag 29. januar 2016

Afewerq Gebre-Iyesus: "Tobbia - En etiopisk romanse"

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk. 

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette. 

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ... 

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen. 

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig. 

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Utgitt første gang: 1908
Originaltittel: Libbi welled tarik/Tobbia
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Reidulf Molvær
Antall sider inkl. forord og etterord: 154
ISBN: 978-82-7488-569-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Andre omtaler av boka:
- ingen ...

fredag 22. januar 2016

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk.
 "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 


Miss Vavasour
Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie
Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 


Tvillingene og Max
I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

søndag 17. januar 2016

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)
Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 


Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)
Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 


Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)
Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 


En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)
Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 


Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 


Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

søndag 10. januar 2016

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 


Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.
Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...


Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...
Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 


Johnny kjenner ikke Nelly igjen
Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 


Nelly blir med på et farlig spill ...
Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.



Populære innlegg