"Vann til elefantene" (Regissør: Francis Lawrence)

Sirkuslivets skyggesider


Innspilt: 2011
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Reese Witherspoon (Marlena Rosenbluth), Robert Pattinson (Jacob Jankowski), Christoph Waltz (August Rosenbluth)
Spilletid: 109 min.
Basert på Sara Gruens roman med samme navn

Fremtiden ligger lys foran Jacob, veterinærstudenten som har det meste til tross for at han lever i de harde 30-årene i USA; han har foreldre som er glade i ham, utsikter til en lysende karriere som veterinær og dessuten et utseende og en sjarm som gjør at han burde kunne få den kvinnen han måtte ønske seg. Men så snur lykken brått. Rett før avsluttende eksamen får han nyheten om at foreldrene hans har omkommet i en bilulykke. Faren har dessuten pantsatt huset opp til pipa for å finansiere utdannelsen hans. Fullstendig satt på bar bakke forlater han sin hjemby uten å se seg tilbake. Han eier ikke mer enn det han står og går i. 

Tilfeldigvis havner han borti et omreisende sirkus, som drives og eies av despoten August Rosenbluth. Han tar i bruk alle tilgjengelige midler for å gjøre sitt sirkus drivverdig i en tid hvor folk flest knapt har penger til mat. Depresjonen gjør konkurransen mellom sirkusene beinhard og det gjelder å kunne tilby det lille ekstra for å overleve i markedet. Trekkplasteret heter Marlena, og hun er intet mindre enn sirkusdirektørens vakre kone. Ikke bare er direktøren desperat etter å skaffe sitt sirkus inntekter, men han er i tillegg sykelig sjalu og dessuten voldelig når han drikker. Jacob får jobb som veterinær for dyrene på sirkuset, og gremmes over å bli vitne til direktørens dyremishandling. Etter hvert blir han også vitne til konemishandling og voldelighet overfor de ansatte. Den glitrende fasaden er i bunn og grunn pill råtten når det kommer til stykket.

Jacob forelsker seg i Marlene og etter hvert blir også hun dypt betatt av ham. Men deres forbudte kjærlighet er farlig ... meget farlig! Og den får også uante konsekvenser ...

Jeg har tidligere forsøkt meg på Sara Gruens bok, men ga opp fordi jeg opplevde historien som nokså uengasjerende. Når jeg likevel valgte å se filmen, er dette fordi jeg har hørt så mye bra om den. Et tilleggsmoment var dessuten at filmen egnet seg for hele familien, store som små, mens jeg vanligvis må se "mine" filmer alene (de fenger sjelden resten av familien). Dette kan vi i stor grad takke kjekke Robert Pattinson for. Han er nemlig Twilight-stjerne og dermed tenåringsjentenes store idol i vårt hjem.

Historien i filmen er syltynn, men du verden for en vakker heltinne og en flott helt! Underveis irriterte jeg meg imidlertid over at de blødmene jeg opplevde i boka, og som var årsaken til at jeg ikke gadd å lese videre, var merkbart til stede i filmen. En god del av scenene opplevde jeg rett og slett ikke som troverdige. Kanskje forventet jeg også å få mer innblikk i sirkusverdenens hemmeligheter, men hendelsesforløpet ble etter hvert så outrert at jeg heller ikke på dette punktet synes at jeg fikk det jeg forventet ut av filmen. Alt i alt en helt grei film på det jevne, men i og for seg god underholdning. Stjernene Reese Witherspoon og Robert Pattinson bar det meste av filmen. Jeg gir terningkast fire. 

Jacob og elefanten Rosie, som bare forsto polsk

Sirukusdirektøren, hans kone og Jacob

Jacob forlater sirkuset

Frank Rossavik: "Det niende barnet"

Om en av Nansen-hjelpens skjebner 


Utgitt: 2009
Forlag: Spartacus forlag
Antall sider: 174
Etterord av Edgar Brichta, side 175 - 179

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da pålegget om registrering av alle jøder ble kom, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holocaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener  terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden. 

Slovakeren Edgar Brichta bor i dag i USA, hvor han er en pensjonert lege.

"Barney´s Version" (Regissør: Richard J. Lewis)

En komedie helt på det jevne


Innspilt: 2010
Originaltittel: Barney's Version
Nasjonalitet: Canada, Italia
Genre: Komedie
Skuespillere: Paul Giamatti (Barney Panofsky), Dustin Hoffman (Israel "Izzy" Panofsky, Barney´s far), Rosamund Pike (Miriam Pike, tredje kone), Minnie Driver (andre kone), Rachelle Lefevre (første kone), Scott Speedman ("Boogie"), Bruce Greenwood (Blair)
Spilletid: 90 min.

Barney Penofsky er i følge sine venner ikke helt god. Ikke bare er han et fyllesvin, notorisk utro, svindler og en overfladisk blei, men han er i tillegg mest sannsynlig en morder. Da livet til Barney er i ferd med å ebbe ut og hans fiende truer med å blamere ham ut offentlig, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer - den egentlige sannheten ... Og det er dette "Barney´s Version" handler om! Barneys egen versjon av sitt eget liv!

Barney giftet seg i alt tre ganger. Om det var uflaks eller dårlig dømmekraft som gjorde at det ble slik, er vel egentlig et åpent spørsmål. Sannheten er i alle fall at både kone nr. 1 og 2 bedro ham - ikke omvendt! Da han i bryllup nr. 2 forelsker seg hodestups i din tredje kone, har hans andre ekteskap i realiteten ingen sjanse. Derfor er han mest av alt glad da han overrasker kona og sin beste venn i ektesengen ... Endelig skal han slippe fri fra dette feilslåtte ekteskapet uten at det er han som sitter igjen med svarteper. Man skiller seg nemlig ikke fra en kvinne med en stor og rik familie i ryggen sånn helt uten videre. Med mindre feilen altså ligger hos henne. Med på kjøpet pådrar han seg en mordanklage, men også dette klarer han fint å manøvrere seg unna. Selv vet han ikke 100% sikkert om han er eller ikke er en morder.

I alle fall lykkes det ham til slutt å få den kvinnen han elsker! Miriam er alt han har ønsket seg i en kvinne! Og i begynnelsen er de også riktig så lykkelige. Men så går også dette ekteskapet inn i rutinenes ødeleggende kvern, og han mister fokus. Deres felles prosjekt er etter hvert kun konas prosjekt, og selv er han mest opptatt av baseballkamper og fyllekuler med kompisene sine. Først da det er for sent skjønner han hva han har ødelagt. For det er for sent ... eller ... ?

Denne filmen var ikke helt min greie, selv om jeg synes at den absolutt kom seg etter hvert. Skuespillerne gjorde helt greie roller, og det sto virkelig ikke på deres innsats! Kanskje er det konseptet feit eldre mann og et lass med nydelige damer som svermer rundt ham, som jeg ikke helt tror på. Og at på til blir litt provosert av. Barney kunne i det minste ha blitt spilt av en mann som sto mer i stil til damene han giftet seg med. Synes jeg ... Historien som sådan var dessuten nokså uinteressant i det store og hele. Dersom filmen hadde vært basert på en sann historie, ville den nok ha fenget meg mer. Jeg tok meg selv i å le opp til flere ganger, så litt morsom var den tross alt - sånn etter hvert. Her blir det terningkast fire. 

Far og sønn i Barney´s andre bryllup

En glad laks som var litt for glad i det sterke

Barneys nydelige tredje kone, Miriam

Bøker jeg har kjøpt i det siste ... og gleder meg til å lese!

I likhet med de aller fleste andre bokelskere som liker å eie de bøkene man skal lese, er jeg helt uforbedrelig når jeg nærmer meg en bokhandel. Aldri sitter bankkortet så løst som når jeg "bare skal innom og se" i en bokhandel - for har det dukket opp noen godbiter siden sist jeg var der, klarer jeg ganske enkelt ikke å styre meg. Problemet - eller utfordringen - er imidlertid at min lesetid er relativt begrenset. Nettopp derfor tyr jeg mye til lydbøker (som jeg fortrinnsvis låner på biblioteket), slik at jeg kan bedrive multitasking. Jo flere (kjedelige) ting jeg kan gjøre mens jeg hører på flotte bøker, desto bedre føler jeg meg! Og er lydboka god, MÅ jeg ha papirutgaven i hyllene mine ...

Her er noen av bøkene jeg har kjøpt i det siste, og som jeg ser veldig frem til å lese! (Lay out´en på denne siden er helt håpløs - men til slutt ga jeg opp og tenkte at tross alt er innholdet det viktigste!)

Å, som jeg angrer på at jeg ikke tok denne tykke, herlige boka av Haruki Murakami med meg på ferie i år ... Med sine nesten 750 sider tar det nok litt tid før jeg kaster meg over denne. Jeg føler at jeg bør ha ekstra god tid til å lese store partier sammenhengende, og ikke stykkevis og delt i min travle hverdag.

Boka, som snart skal suppleres med del tre, er regnet som Murakamis mesterverk!

Denne boka har jeg hørt mye om! Etter å ha lest "Hijab-historier", en annen bok om norske, muslimske kvinners forhold til hijab, måtte jeg bare ha denne! Fordi de fleste av oss i større eller mindre grad har en rekke fordommer - uansett hva vi innrømmer for andre og oss selv - synes jeg det er viktig å oppdatere seg innimellom og justere kursen litt. I slike sammenhenger er bøker som dette viktige. Her alminneliggjøres muslimske kvinner, som kanskje ellers er svært myteomspunnede.

Og når vi først er inne på muslimske kvinners situasjon, så kunne jeg selvsagt ikke styre unna denne lille boka. Her forventer jeg meg ikke stor litteratur, men derimot en sterk historie fortalt av en kvinne fra Punjab i Pakistan.

Etter å ha lest samme forfatters bok "Leo Afrikaneren" tidligere i sommer, ble jeg i forbindelse med tilbakemeldingene på min bokomtale tipset om denne boka. Her analyserer Maalouf forholdet mellom øst og vest, mellom den kristne og den muslimske verden osv. Mao. en bok som jeg kom til at jeg bare måtte få med meg!

Da jeg kom over denne boka av Slavenka Drakulic, som atpåtil handler om kunstneren Frida Kahlo, tenkte jeg meg ikke om et eneste sekund: denne måtte jeg ha! Tidligere har jeg lest bøkene "Ikke en flue fortred" (om rettsoppgjøret i Haag etter krigen i Jugoslavia) og "Gudommelig sult" (hvor kvinnen i boka ender opp med å spise sin elsker) - begge deler spesielle leseropplevelser, for å si det mildt.

Denne forfatteren har jeg aldri hørt om fra før av. Antakelig var det det nydelige coveret som vekket nysgjerrigheten min og fikk meg til å lese baksideteksten. Kombinasjonen av at boka handler om Rudolf Nurejev og at Aftenposten-skribenten Terje Stemland er sitert med "Et bemerkelsesverdig bokverk" på forsiden av boka, avgjorde at boka raskt havnet i mine handleposer ... ;-) Så er det å håpe på at boka holder mål og ikke er enda en av bestselgerne som selges ved hjelp av ufine salgsmetoder (noe som er blitt veldig vanlig de siste årene, dessverre ... Du tror du kommer hjem med en skatt, og så er det "bare" kiosklitteratur i pen innpakning ...)

I tillegg til alle de andre genrene jeg liker, står litteratur om hvordan god litteratur blir til, temmelig høyt. Og når en fyr som Henrik H. Langeland har skrevet en slik bok som "Fortellerkunst" ... vel, da må jeg selvsagt få den med meg! Forhåpentligvis lærer jeg også noe nytt, som kan komme til nytte senere ... ;-)

Per Olov Enquist er en forfatter som har krøpet mer og mer inn i mitt leseliv! Så langt har jeg lest seks av hans bøker, og det disse bøkene har hatt til felles er at jeg har elsket dem, alle som en! "Legionærene" står nokså sentralt i hans forfatterskap, og derfor måtte jeg supplere boksamlingen min med denne. Enquist skriver alltid om virkelige hendelser, og så dikter han videre rundt dette. Han skriver vakkert, følsomt - ja, nesten "gjennomsiktig" (et ord jeg ofte bruker når jeg skal skrive om hans bøker, har jeg lagt merke til selv). Måtte denne mannen snart få Nobels litteraturpris!

Da jeg leste at forfatteren Erika Fatland hadde skrevet om Beslan-massakren og om hva som skjedde i Beslan i tiden etter denne hendelsen, var jeg ikke sen om å få tak i den. Jeg ser virkelig frem til å lese denne boka!

Denne boka har jeg lenge hatt lyst på! Den er utgitt av mitt favorittforlag Dinamo Forlag, og bare det borger for meget god kvalitet! Handlingen er lagt til Sør-Afrika, og jeg kan nevne stikkord som ANC, Mandela og Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon. Denne boka gleder jeg meg til å lese!

Tidligere har jeg kun lest den fantastiske boka "Broen over Drina" av Nobelprisvinneren Ivo Andric. Denne boka har på nettstedet Bokelskere blitt omtalt som en man bør få med seg, og derfor var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Også her står kristne mot muslimer på Balkan, mens Napoleonskrigene raser. I en skvis mellom disse gruppene kommer - som alltid - jødene, uønsket som de var de fleste steder, har jeg inntrykk av. Boka er betegnet som et litterært storverk, og med forfatterens fortellerstil i Drina-boka friskt i minne (lett, lekent og ledig), tror jeg ikke det skal ta så veldig lang tid før jeg begynner på denne boka.

Egentlig hadde jeg tenkt meg en helt annen bok av denne forfatteren ("Knuter") - helt til jeg tilfeldigvis havnet i en diskusjon på Bokelskere om den, og i stedet fikk anbefalt "Lenker". Jeg har aldri lest noe av denne forfatteren før, men når jeg leser at han er en av Afrikas mest respekterte forfattere samt at "Lenker" er blitt betegnet som mesterlig, ja ... da måtte jeg jo selvsagt ha den også! Afrikanske borgerkriger pleier å være både blodige og bestialske, så dette blir nok ingen hyggelig lesning. Anne Thurmann-Nielsen er sitert med følgende ord på bokas bakside: "Nuruddin Farag tar leseren med inn i et inferno som er Dante verdig ..."

I denne boka har forfatterne søkt å lage en fremstilling av jødehatets historie, fra antikken og kristendommens begynnelse, gjennom middelalderen og opplysningstiden, rasebiologiens tidsalder og Holocaust og frem til dagens nye antisemittisme. Med sine rundt 650 sider skjønner jeg at denne boka virkelig gjør et dypdykk i historien. Selv har jeg aldri helt skjønt hva som er opprinnelsen til jødehatet som i århundrer har vært så utbredt i Europa. Nettopp derfor blir det interessant å lese denne boka!









Jeg tror ikke at jeg skal bli i beit for fritidssysler denne høsten ... Er det noen som har lest enkelte av disse bøkene? Og som gjerne vil si noe om dem? Kom igjen! Jeg er lutter øre!

Johan Velten: "Arbeidsglede"

Noe lang-dryg om leder-utvikling


Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2005
Oppleser: Johan Velten
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider. 

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire. 

Johan Velten

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

"Winter's Bone" (Regissør: Debra Granik)

Dysfunksjonelt og dystert


Innspilt: 2010
Originaltittel: Winter's Bone
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Jennifer Lawrence (Ree), John Hawkes, Kevin Breznahan, Dale Dickey, Garret Dillahunt, Sheryl Lee
Spilletid: 100 min.
Basert på Daniel Woodrells roman med samme navn

17 år gamle Ree og hennes to yngre søsken lever et temmelig miserabelt liv. Moren er ikke bare deprimert, men har glidd fullstendig inn i apatien, og faren, som nylig har sonet et fengselsstraff, er forsvunnet. Og som om ikke dette er nok, har han pantsatt huset mot kausjonssummen for å slippe ut av fengsel. Da han ikke følger opp sin meldeplikt overfor politiet, står familien i fare for å miste huset.

Ree har bare seg selv å stole på, og hun er nødt til å finne faren sin før det er for sent. Småsøsknene er helt avhengige av henne for å klare seg, og familien overlever fra dag til dag takket være almisser fra snille naboer. Penger har de nemlig ikke noe som helst av. Men uten huset er de sjanseløse! Spørsmålet er om Ree finner faren før det er for sent ...

I denne deprimerende filmen spiller Jennifer Lawrence rollen som Ree. Hun ble faktisk nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolletolkning, noe jeg overhode ikke har problemer med å forstå. Hun spiller nemlig så overbevisende at jeg glemte at det bare var film. Her tas ikke store fakter eller spillfekterier i bruk, for historien er sterk nok i seg selv, og vel så det! Ikke bare er filmen trist, men den er spennende også.

Ree og søsknene hennes befinner seg i et miljø som er så nitrist, destruktivt og demoraliserende at det ikke er til å undres over at de fleste voksenpersonene er rusmisbrukere. Og i dette miljøet er kvinnene faktisk enda råere enn mennene - en dyd av nødvendighet for at de i det hele tatt skal ha en sjanse til å klare seg. Like fullt vinner på en måte det gode i dem til slutt, da det viser seg at Ree er avhengig av dem for å redde stumpene for seg og sine småsøsken. Alt i alt en film jeg synes fortjener terningkast fem. Historien, miljøskildringene og Jennifer Lawrence sitt skuespillertalent veide i den forbindelse tungt på vektskålen. Her var det ikke mye glamour, om noe i det hele tatt, og den virkeligheten som beskrives er dessverre den som blir barn til del når ingen av voksenpersonene rundt dem fungerer i det hele tatt. Den ene pga. rus og den andre pga. massive psykiske problemer ... 

Ree og småsøsknene hennes

Ree

Bygdas barske kvinner hjelper Ree når det kommer til stykket

Ree

Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Natascha Kampusch: "3096 dager"

Utgitt: 2010
Originaltittel: 3096 tage

Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 28 min.

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3069 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3069 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Natascha Kampusch