Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Allende Isabel (5) Atwood Margaret (1) Baldursdóttir Kristín Marja (1) Bjerke André (3) Bjørneboe Jens (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (5) Camus Albert (1) Capote Truman (1) Clézio J.M.G. Le (2) Elstad Anne Karin (9) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (1) Fitzgerald F. Scott (1) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (1) Gavalda Anna (4) Heivoll Gaute (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (2) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (1) Jensen Carsten (1) Kielland Alexander L. (2) Kureishi Hanif (1) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Loe Erlend (7) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Mantel Hilary (1) McEwan Ian (1) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Mytting Lars (2) Nilsen Tove (3) Nærum Knut (3) Oates Joyce Carol (2) Olsson Linda (3) Paasilinna Arto (9) Philippe Claudel (1) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (1) Roth Philip (1) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (2) Staalesen Gunnar (3) Strømsborg Linn (2) Sørensen Roar (1) Terjesen Marianne (2) Tolstoj Leo (3) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (2) Wassmo Herbjørg (3) Wilde Oscar (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (1) Zweig Stefan (1) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Øverland Arnulf (1)

Forside

søndag 9. oktober 2011

Rundreise i Spania - 07 San Sebastian

San Sebastian - en perle i Baskerland!


Tidligere i sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Spania, og jeg har allerede lagt ut seks artikler fra turen; en fra hhv. Sevilla, Cordoba, Granada, herunder Alhambra, Cadiz og Gibraltar (i artikkelen om Granada er det en oversikt over reiseruta)). Deretter stoppet det dessverre opp, men nå er jeg altså i gang igjen.

I denne artikkelen vil jeg presentere San Sebastian, hovedstaden i Baskerland. Byen ligger helt nord i Spania - i Biscaya-bukta - ca. 20 km fra Frankrike. 





Det mest iøyenfallende med hele byen er stranda La Concha (skjellet) - ansett som en av verdens flotteste strender. En annen strand ligger utenfor bydelen Gross, og denne bruker ungdommene i byen til surfing. Nettopp grunnet de vakre strendene, regnes San Sebastian som en av de mest fasjonable og elegante kystferiebyene i hele Spania.

I San Sebastian bor det i underkant av 200 000 mennesker. Dette er en meget moderne by, men i likhet med de fleste spanske byer, og for den saks skyld europeiske byer, har den sin gamleby med intakte flotte bygninger fra ulike tidsepoker. 





I gamlebyen er det i liten grad tillatt med biltrafikk, og dermed kan man spasere og nyte roen i de fredfulle gatene, som på forsommeren heldigvis ikke hadde rukket å bli overfylt med turister. I enden av denne gågata ligger St. Marys basilika. Basilikaen, som ble ferdigstilt i 1774, er bygget i barokk stil, og er som kirker flest på Iberia-halvøya, katolsk. 


Detalj fra basilika-fasaden.


Over hele byen - på toppen av Monte Urgull - rager en kristus-figur, som gjør det naturlig å trekke paralleller til Rio. 




Et mer moderne innslag fant vi på San Vincente-kirken - en pieta-figur laget av den baskiske kunstneren Jorge Oteiza en gang mellom 1953 og 1969.


La Pieta har hengt på veggen av San Vincente-kirken fra 1999.


Konstitusjonsplassen - eller Plaza de la Constitution - ligger i hjertet av gamlebyen. Denne plassen ble tidligere brukt til tyrefekting, og fremdeles den dag i dag kan man se tallene på balkongene - som skulle angi hvilken skueplass man hadde kjøpt til forestillingene. 





I dag brukes konstitusjonsplassen til parader, festivaler o.l.

Pga. nærheten til havet har San Sebastian "selvsagt" sitt akvarium, og for vårt vedkommende er det alltid et "must" å få med oss dette! Samtidig fikk vi anledning til å kose oss langs den pitoreske båthavna. Akvariumet ligger helt ytterst i havneområdet.



På vei ut mot akvariumet
Havneområdet sett fra akvariumet


Egentlig var det ikke tillatt å fotografere inne på akvariumet ... men en og annen fisk - for ikke å si blekksprut - ble det for fristende å unnlate å feste til film ... 




Dette bildet har jeg funnet ved hjelp av Google, og det viser hvor 
fantastisk spennende dette akvariumet er. Her går man gjennom en 
glasstunnel i selve akvariumet, og kan studere og nærmest ta på det yrende livet i vannet.
Et bilde jeg tok med min Iphone 3 - ikke verdens beste kvalitet på 
bildet, men innmari kult likevel, ikke sant? Denne rokken kom svømmende 
rett over oss inne i glasstunnelen.

Mens det meste av den moderne delen av byen er anlagt langs bukta ved stranda La Concha, ligger det meste av gamlebyen på en liten halvøy, se kartet nedenfor.




Denne halvøya har en liten "fjelltopp" som heter Monte Urgull, hvor den tidligere nevnte kristusfiguren står. Rundt Monte Urgull er det en vei hvor det er flott å gå turer, og hvor det er lett å forestille seg hvilke naturkrefter som slår inn når været ikke viser seg fra sin beste side. Området er for øvrig utsmykket med skulpturer - som denne av Jorge Oteiza på bildet nedenfor. I all baskisk kunst dominerer naturen som inspirasjonskilde. 


Jorge Oteizas "Empty structure". Kunstneren regnes som en av de viktigste 
baskiske kunstnere, og levde fra 1908 til 2003. Hans kunstneriske uttrykk spenner 
over mange temaer og materialer.


Matkulturen i Baskerland er intet mindre enn fascinerende! I likhet med i resten av Spania dominerer tapaskulturen riktignok, men tapasen i Baskerland er mer spennende. Det er for det første større variasjon i utvalget, og for det andre har jeg faktisk til gode å oppleve et slikt vell av tapasrestauranter - liggende side ved side - hvor bardiskene er dekket med et utall av tapas man bare kan velge og vrake i selv. Når regningen kommer, telles antall "tannstikker" på tallerkenen opp. Ett godt råd hvis du er typen som tør å smake på litt forskjellig: velg den tapasrestauranten med flest lokale innbyggere. I motsatt fall bør du oppsøke turistfellene. 


Denne restauranten oppsøkte vi et par ganger - og fikk strålende mat hver gang! 
Vi var var kanskje de eneste ikke-spanske turistene som hadde funnet frem hit - i alle fall denne dagen ...

Et lite glimt inn i restauranten. Her spiser baskiske menn sin lunch stående. 


Senere samme kveld dro vi tilbake til denne restauranten, og spiste en lokal spesialitet.


Kjøttet fortsatte å steke etter at vi hadde fått dette servert - sammen med ypperlig lokal 
rødvin og  en sider som lokalbefolkningen drikker mengder av (sur på smak - ikke 
akkurat vår favoritt, men smake  måtte vi selvsagt!)
Jeg får vann i munnen bare jeg tenker tilbake .... ;-)
Skinkekulturen i Spania - mi gusta!
En slags baccalao toppet med smaksbomber av chili


Gatebildet i San Sebastian preges for øvrig av lekre butikker, kjente merkevarer og alt det man forventer i en hvilken som helst storby. Nedenfor har jeg tatt med flere inntrykk fra San Sebastian, som forhåpentligvis viser at dette er en by man virkelig bør sette seg fore å besøke dersom man er av den reiselystne typen!

Helt til slutt: San Sebastian og for så vidt også resten av Baskerland, er i dag trygge områder å reise rundt i! Sannsynligvis fordi det er et svært synlig politi til stede over alt, spesielt i byene. Det anbefales uansett å kjøre rundt i spanskregistrert leiebil. Hver sommer kan man lese i avisene om ran av utenlandskregistrerte biler, spesielt norske, ikke bare i Baskerland, men kanskje særlig i området rundt Barcelona, som vi brukte som utgangspunkt for vår rundreise. Med vanlige forholdsregler opplevde vi ingen skumle episoder i Baskerland, og kan derfor trygt anbefale andre å reise hit.  



Personlig elsket jeg San Sebastian, og reiser gjerne tilbake!
Mye sporting i Spania (og kjekke menn i tights!)
En slående estetikk i bybildet!
En av verdens vakreste strender - her med Monte Urgull i bakgrunnen
Strandpromenaden 
Don Quixote og hans hjelper
Et svært synlig politi sørget for ro og orden over alt
Sjarmerende smug 
Mange morsomme detaljer å se hvis man bare bruker øynene - 
mon tro om det har bodd en smed her en gang?
Lekre parkområder
Et trist syn for en bokelsker - hvem har glemt disse bøkene i parken?

lørdag 8. oktober 2011

Høst på Losby Gods

Losby Gods ligger i Lørenskog kommune, ca. 20 minutters kjøring fra Oslo. Godset er omgitt av Norges kanskje flotteste golfanlegg, men for øvrig er det mye flott natur og mange merkede løyper rett i nærheten. 1-2 km innover i skogen ligger Mønevannet, som har status som badevann. Området egner seg godt for flotte turer, både for de relativt utrente og for de mer skogsvante. I dag var jeg selv på tur i området, og her er noen av bildene jeg tok.

Losby Gods
En av de mange røde stuene i området rundt godset
Losby Gods er kjent for sin flotte golfbane
Et lønnetre har nesten mistet alle sine blader
Et vell av farger
En av godsets mange porter
Enda et vakkert lønnetre
Raslingen fra de siste bladene på et osp-tre er stemningsfull
Depoter med ved rundt omkring i skogen
Mange dammer i området
Kårstue for en av mange skogsforvaltere i området
Lønnetre

Dag Tjersland: "Mitt Toscana"

Deilige, deilige Toscana!


Utgitt: 2010
Fotograf: Christian Brun
Forlag: Font
Antall sider: 357

Endelig ble jeg eier av dette praktverket, som jeg tilfeldigvis snublet over på Norli her om dagen til den nette pris av 99,- kroner! Dersom jeg hadde visst at boka var praktfull som den faktisk er, hadde jeg uten problemer bladd opp de 400 kronene boka kostet for kort tid til
bake.

Både jeg og mange med meg som har vært i Toscana, har blitt både sjarmert og blendet av alt hva denne landsdelen av Italia har å by på. Få kan imidlertid som Dag Tjersland formidle inntrykkene slik han har gjort i sin fantastiske bok "Mitt Toscana"!

Dag Tjerland har bodd i Toscana i fem-seks år for å lære om det italienske kjøkkenets hemmeligheter. Med utgangspunkt i Lucca, en liten festningsby ikke langt fra Pisa og Firenze, har han besøkt restauranter, vinmarker, olivenlunder, osteprodusenter og private kjøkken i hele Toscana. Han har samlet masse tips, illustrert med lekre fotografier av Christian Brun. I alt 120 matoppskrifter følger med, og disse er for en stor del så avanserte at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få mot til å gå løs på dem selv. At det er mye arbeid bak en liten lekker sak av en dessert, med en dæsj av litt av hvert, har jeg for lengst skjønt, men at det tar omtrent en hel dag å lage alt som hører med ... det har jeg i grunnen aldri tenkt på - ikke før nå. Neste gang skal jeg betale hva det koster uten å blunke! Uansett er det deilig å se på bildene, studere ingrediensene og få idéer til hva jeg har lyst til å bestille på restaurant neste gang jeg reiser til Toscana, eller Italia for den sakens sky
ld.

I boka deler forfatteren raust med tips om restauranter - helst utenfor de vanlige turistfellene. Vi får vite hvordan innhøstingen av oliven gjøres. Jeg har for eksempel mange ganger lurt på hvordan det er mulig å høste inn oliven fra trær som står i bratte skråninger hvor det er umulig å komme til med maskinelt utstyr. Her får jeg vite at nettopp fordi det er umulig å høste oliventrærne maskinelt, blir produktene fra slike områder ekstra skattet! Og sikkert også ekstra dyre og eksklusive! Og jeg skjønner også nå at det er overkommelig å få ned olivenene fra trærne når teknikken man bruker er å bre ut et slags seil på bakken, og deretter riste løs bærene med lange skaft opp i trærne. Bærene faller så ned og samles sammen ved hjelp av seilene. 


I denne skattekisten av en bok, som er inndelt i kapitler som "I Toscana", "På markedet", "Hos fiskehandleren", "Ved kysten" osv., får vi innblikk i hva som særpreger hver enkelt region i Toscana. Og jeg kan love at dette for mat- og vininteresserte er spennende lesning! I en noe mer omfattende artikkel nesten helt bakerst i boka presenterer han toscansk vin, hvor han fremhever spesielt sangiovese-druen som sentral. Hvordan utviklet f.eks. Chianti Classico-formelen seg, og hva er hemmeligheten bak denne vinklassikeren? Hvilke støtte- eller hjelpedruer brukes? Hva teller mest i kultiveringen av druene? Et godt rotsystem, eller det å holde en frodig bladvekst i sjakk, slik at bladene ikke stjeler for mye næring fra druene? Og helt til slutt har han tatt inn en flott italiensk ordbok om mat og vin - en ordbok jeg vet at jeg kommer til å kopiere opp neste gang turen går til Italia. Og etter å ha lest denne boka fra perm til perm, må jeg si at jeg håper dette ikke blir om alt for lenge!

Vanligvis synes jeg det er vanskelig å gi mat- og vinbøker karakterer i form av terningkast, men ikke denne gangen. Her må det bli terningkast seks!

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe bilder fra en reise jeg foretok bl.a. i Toscana i 2005.



Lucca sett fra toppen av ett av byens berømte tårn (hvor det vokser trær)
Ponte Vecchio i Firenze
Fra matmarkedet i Firenze
Den røde borgbyen Siena

tirsdag 4. oktober 2011

Og vinneren av konkurransen er ...

Den 3. september i år utlyste jeg en liten konkurranse på bloggen min. 

Nå er vinneren trukket, og det ble Trønderpi! Gratulerer!

Send meg din adresse til rosemariechr at gmail.com, så får du ditt ønske - filmen Certified Copy - oppfylt!

;-) Rose-Marie 


søndag 2. oktober 2011

Høsten 2011

Så er høsten her igjen med alle sine vakre farger ... I år har jeg ikke hatt anledning til å farte så mye rundt omkring, fordi travelheten i hverdagen dessverre har skjøvet slike ting til side. Jeg har derfor stort sett måttet nøye meg med å fotografere i mitt eget nærområde. Her er et lite utvalg av bildene jeg har tatt de siste dagene.









lørdag 1. oktober 2011

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er ve
rdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av tortu
ren.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 


Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bl
annet enn terningkast seks!






Fra musicalen Yodok

"The Rite" (Regissør: Mikael Håfström)

Eksorsisme i Vatikanet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Rite
Nasjonalitet: USA
Genre: Grøsser 
Skuespillere: Colin O´Donoghue (Michael Kovak), Anthony Hopkins (Fader Lucas), Alice Braga (Angelina Vargas), Ciarán Hinds (Fader Xavier), Rutger Hauer (Istvan Kovak), Marta Gastini (Rosaria)
Spilletid: 113 min.

Michael Kovak (i Colin O´Donoghues skikkelse) har vokst opp i en religiøs familie i USA. Han føler seg sviktet både av moren, som døde så altfor tidlig, og av sin nokså fjerne far. Tross sin sviktende gudstro - eller kanskje nettopp på grunn av dette? - velger han å studere teologi. Men mer overbevist om guds eksistens blir han heller ikke under studiet. Etter å ha jobbet som diakon en tid, leverer Michael derfor inn sin avskjedssøknad. I den forbindelse blir han overtalt til 
å gå på en eksorsismeskole i Vatikanet. Dette som et siste forsøk på å finne en slags gudstro ...

Nokså motvillig og høyst tvilende til hele prosjektet, reiser Michael til Roma. Raskt kommer han imidlertid i kontakt med Angelina Vargas, også hun elev ved eksorsismeskolen. Angelina er journalist og hun arbeider med en artikkel om eksorsisme for et tidsskrift. Vennskapet dem i mellom fører til at Michael får kontakt med den eksentriske og meget omstridte fader Lucas (spilt av Anthony Hopkins). Han får være til stede under fader Lucas´ djevelutdrivelser, som er så voldsomme at dette får ham til å tvile enda mer. Er den unge gravide kvinnen virkelig besatt av djevelen, eller trenger hun "bare" hjelp av en psykiater? Ikke før onskapen tar en svært dramatisk vending, tvinges Michael til å ta et standpunkt i forhold til hva han faktisk tror på. Da er det ikke lenger rom for tvil, men spørsmål om et enten-eller ...

I min ungdom elsket jeg grøssere, men nådde til slutt et metningspunkt hvor jeg syntes alle filmene stort sett handlet om det samme. Enten handlet grøsserne om en gjeng med ungdommer på camp, som ble slaktet ned en for en av en massemorder, eller så handlet de om noe overnaturlig - gjerne om onde krefter. "The Rite" er visstnok basert på en sann historie som Matt Baglio har skrevet om i sin bok "The Rite: Making of a Modern Exorcist". Selv om dette med djevelbesettelse er noe man enten tror eller ikke tror på, så kan man likevel si at det er nærliggende å plassere filmen i genren grøsser om det o
vernaturlige.

Hvorvidt det er fordi jeg har sett litt for mange grøssere i mitt liv eller om det skyldes filmen som sådan, er jeg nesten ikke i stand til å se selv, men faktum er i alle fall at denne filmen bare gjorde et helt passelig inntrykk på meg. Visst skvatt jeg med høye utrop flere enn en gang underveis i filmen, men i det store og hele synes jeg filmen var ganske middelmådig. Dersom det ikke hadde vært for Anthony Hopkins og Colin O´Donoghue, hadde jeg nok aldri valgt å se filmen i utgangspunktet. Disse to skuespillerne gjorde imidlertid filmen verdt å se, tross alt. Det er godt mulig at den yngre garde vil elske denne grøsseren, og at jeg ikke er den rette til å felle noen endelig dom over den. Dersom du lurer på hva du selv vil synes om filmen, har jeg ett råd å gi: se den selv! Her blir det
terningkast fire (men ikke den sterkeste fireren jeg har gitt). 


Fader Lucas og Michael Kovac møter hverandre for første gang
Michael Kovac i Colin O´Donoghues skikkelse
En ung gravid kvinne - besatt av djevelen eller "bare" psykisk syk?
Anthony Hopkins som fader Lucas

tirsdag 27. september 2011

"Live from Baghdad" (Regissør: Mick Jackson)

Historisk drama fra Bagdad 1990


Innspilt: 2002
Originaltittel: Live From Baghdad
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Keaton (Robert Wiener), Helena Bonham Carter (Ingrid Formanek), Lili Taylor, Bruce McGill (Peter Arnett), Robert Wisdom (Bernhard Shaw), Joshua Leonard, Paul Guilfoyle, John Carroll Lynch (John Holliman), Michael Cudlitz, Hamish Linklater, Jason Antoon, Kurt Fuller, David Suchet
Spilletid: 109 min.

I 1990 angrep Irak Kuwait gjennom et overraskelsesangrep som landet var fullstendig uforberedt på. Mangfoldige tanks rullet inn over hovedstaden, og både styresmaktene og de sivile ble på mange måter tatt på senga. Angrepet var derfor over i løpet av kort tid, og deretter erklærte Irak at Kuwait var en del av deres territorium. Som kjent skulle denne okkupasjonen vare i rundt syv måneder, inntil Kuwait ble frigjort i løpet av fire dager i den såkalte Gulfkrigen. "Live from Baghdad" handler om tiden etter Iraks okkupasjon av Kuwait og frem til Gulfkrigen st
artet.

Radarparet Robert Wiener og Ingrid Formanek ble av CNN sendt til Bagdad for å dekke det som skjedde der. Etter hvert kom det flere medhjelpere til. Under svært vanskelige forhold forsøkte journalistene og staben rundt dem å lage brukbare TV-nyheter. Overalt støtte de på restriksjoner. Ikke bare måtte de være innstilt på at dollar til bruk for helt nødvendige bestikkelser måtte sitte løst, men hotellrommene deres var overvåket og de hadde egentlig ikke lov til å sende noe som helst uten at dette var forhåndsgodkjent av irakiske myndigheter.

Wiener ønsket - i likhet med sine konkurrenter - å skape litt mer spektakulære nyheter enn alle andre. Og han hadde ett mål: han ønsket å intervjue Saddam Hussein. Intet mindre! Kontaktpersonen hans lovet å gjøre sitt beste for å få dette til, men i mellomtiden dukket det opp et fristende forslag: CNN-teamet ble som eneste TV-selskap tilbudt å få reise til Kuwait for å intervjue sykehuspersonale. Wiener takket ja, og så reiste de av gårde. Han ønsket bl.a. å få verifisert hvorvidt historien om at irakiske soldater skulle ha revet spebarn ut av respiratorene under invasjonen var sann eller ikke. (Dette var en historie som ble fabrikert for å gi amerikanerne en "unnskyldning" for å angripe Irak - den var altså ikke sann i det hele tatt, men dette kom frem først mange år senere.) Midt under intervjuet med en lege fikk teamet kontrabeskjed, idet de ble beordret til å reise tilbake til Bagdad umiddelbart. Litt for sent skjønte de at de hadde blitt brukt av irakiske myndigheter. I stedet for at de skulle skape historie, ble de selv en del av historien ... Senere fikk CNN imidlertid anledning til å intervjue Saddam Hussein, som uttrykte de berømte ordene om at han skulle vurdere å trekke seg ut av Kuwait den dagen USA trekker seg ut av Hawaii ...

Trusselen om krig med USA tiltok i styrke, og journalistteamet tok opp til vurdering om de skulle reise hjem av hensyn til sin egen sikkerhet eller bli og skape historisk TV. Før de kom så langt, braket det imidlertid løs i Bagdad ...

Denne filmen er basert på en sann historie. Samtidig som historien om CNN-teamet i Bagdad fortelles, er dette også en film om journalisters arbeidsvilkår i urolige områder i verden. Særlig fra den del av verden hvor det generelt er lite informasjon som kommer ut, og hvor verden er sulteforet på nyheter om nær sagt hva det skulle være. Dette er også en historie om journalisters higen etter å være først, best, mest midt oppi det som skjer, risikoen de utsetter seg for og den enorme tilfredsstillelsen når de faktisk har klart å sikre seg et nyhetsscoop helt alene. Samtidig som jeg underveis gremmet meg en god del over amerikanernes oppførsel i Bagdad, må jeg berømme filmskaperne for å ha fått også dette frem i filmen. For eksempel av Wiener som går rundt med caps uansett hvilke øvrighetspersoner han får møte, og som ikke på noen måte viser evne til å tilpasse seg i et svært så fremmedartet land sammenlignet med USA ... Ærbødighet er ikke den egenskapen han har mes
t av.

Jeg opplevde filmen som interessant og tankevekkende. Ekstra morsomt var det at det i filmen er flettet inn autentiske nyhetsklipp av president Bush (den eldre), Saddam Hussein, kvinnen som løy om angrepet på spebarna i kuvøsene i Kuwait - nyhetsklipp jeg husker fra nyhetsbildet den gangen dette skjedde. Det formelig gnistret mellom Michael Keaton (som spilte Wiener) og Helena Bonham Carter (Formanek), og deres rolletolkninger bar mye av filmen. Her blir det terningkast fem!



CNN-teamet med Ingrid Formanek i spissen
Michael Keaton som Robert Wiener

søndag 25. september 2011

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i 
livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. 
Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 


Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!



Jan Vincents Johannessen

lørdag 24. september 2011

David Maine: "Noa"


Om Bibelen og syndefloden


Utgitt: 2004
Originaltittel: The preservationist (The Flood)
Forlag - papirutgave: Dinamo forlag
Forlag - lydbokutgave: Lydbokforlaget
Oversatt: Inger Gjelsvik
Oppleser: Jan Grønli
Spilletid: 7 t 6 min.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopple
velse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2
004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan. 



David Maine

Populære innlegg