Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet - hvordan finne lykken i hverdagen og få et bedre liv"

Nøkkelen til lykke


Utgitt: 2009
Originaltittel: The happiness project, or Why I spent a year trying to sing in the morning, clean my closets, fight right, read Aristotle, and generally have more fun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Lars Lenth
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 54 min.

Gretchen Rubin hadde alt; hun var utdannet jurist og levde av å skrive, hun var lykkelig gift, hadde to nydelige barn, god helse, mange gode venner og et godt forhold til familien. Likevel var hun ikke så lykkelig som hun syntes at hun burde være.

Sakte men sikkert våknet et ny idé i henne: ikke bare aktet hun å finne ut hvordan hun kunne få mer ut av livet sitt og bli et lykkeligere menneske - hun ville også skrive bok om dette. Og slik ble hennes lykkeprosjekt til.

Etter å ha gjennomgått alt hun kunne komme over av litteratur om lykke - alt fra Aristoteles til Dalai Lama - endte det med at hun satte seg som mål å bli mer lykkelig, og for å bli dette, satte hun opp tolv bud eller tolv delmål. Deretter gikk hun suksessivt til verks og jobbet seg gjennom en rekke forsetter i løpet av tolv måneder. Det hele handlet om å være mindre irritert over bagateller, kommunisere bedre, ta bedre vare på seg selv, sove mer, få mer kontroll over livet, ha det mer moro, ikke ta alt så alvorlig, være mer raus, bli en bedre ektefelle og mor osv.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å lese denne boka. Da jeg kom over den som lydok på biblioteket rett før ferien, tenkte jeg imidlertid "hvorfor ikke?" Det er jeg glad for, for denne boka hadde ikke bare en del å fortelle meg - den traff meg tidvis rett i mellomgulvet. Neida, jeg har ikke tenkt å starte mitt eget lykkeprosjekt. Derimot fikk jeg både underveis og ikke minst etter lesingen en rekke idéer om hvordan jeg selv kan forbedre mitt eget liv, slik at jeg blir mer tilfreds og lykkelig med tilværelsen. En av tingene jeg ble kraftig inspirert til var å rydde. Knapt et døgn etter hjemkomst fra ferie, har jeg fylt intet mindre enn to søppelsekker med ting som skal kastes. Dessuten gikk det for alvor opp for meg at tiden ikke kommer til meg - jeg må forsyne meg av den selv. I stedet for å gjøre meg til et hjelpeløst "offer" som "aldri har tid", må jeg selv foreta visse grep slik at jeg faktisk får tid. Det er på tide bl.a. å følge mine drømmer om å begynne med qigong samt lære et nytt språk. Rubin uttaler underveis i boka at når man er klar, så dukker læremesteren opp. Og tenk at jeg allerede på flyplassen, på vei hjem fra ferie, traff nettopp en norsk qigong-instruktør! Tilfeldig? Kanskje, men like fullt tankevekkende!

Mange av tingene Rubin tar opp i sin bok, er hva jeg velger å kalle selvfølgeligheter satt i system. Hun har imidlertid gjort dette på en veldig ok og inspirerende måte! Hun foregir seg på ingen måte å være perfekt selv. Tvert i mot beskriver hun ærlig hvordan hun gjorde sine bestrebelser, noen ganger uten å lykkes i det hele tatt.

Det finnes ingen snarvei til lykken. Tvert i mot er det beinhard jobbing! Evnen til å fokusere er helt avgjørende. Rubin tar også oppgjør med en del myter rundt dette med lykke. Hvem har f.eks. ikke opplevd hvordan enkelte blir provosert av at man er glad og fornøyd? Som om dette å være glad skulle være ensbetydende med å være litt enfoldig eller enkel. Lykkelige og glade mennesker er imidlertid mer rause enn andre, har større takhøyde, tar ikke alt så alvorlig og er generelt mye enklere å forholde seg til enn kritiske og negative mennesker. Nettopp derfor bør vi alle bestrebe oss på å bli mer lykkelige og tilfredse - ikke primært av egoistiske hensyn, men av hensyn til dem vi omgir oss med til daglig! Denne boka inspirerte meg på mange ulike plan, og jeg synes den fortjener en sterk firer på terningen. 

Gretchen Rubin

Andre bloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

Pedro Carmona-Alvarez: "Rust"

Chilensk tristesse


Utgitt: 2009
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 741

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire. 

Pedro Carmona-Alvarez

Rosie Alison: "Bare tanken på deg"

Skuffende debutant

Utgitt: 2011

Originaltittel: The Very Thought of You
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Kristina Quintano

Forlag: Front Forlag AS

Antall sider: 330

Vi befinner oss i England i 1939, og utbruddet av andre verdenskrig er rett rundt hjørnet. Pga. Englands sentrale rolle i det som etterhvert utgjorde de allierte, fryktet innbyggerne i London at nazistene ville la dette gå spesielt hardt ut over London, og dette var bakgrunnen for at mange evakuerte sine barn fra byen. Slik havnet Anna Sands, åtte år gammel, på ærverdige Ashton Park, et flott og gammelt engelsk gods, under krigen. Mens moren Roberte ble igjen i London, og faren befant seg i Nord-Afrika et sted ...

Thomas og Elisabeth Ashton var en gang et vakkert og svært vellykket par. Thomas var en av de flotteste mennene Elisabeth hadde møtt, mens Elisabeth var en meget elegant kvinne. Under en av de første feriene paret reiste på, pådro imidlertid Thomas seg polio. Under nokså dramatiske omstendigheter overlevde han så vidt, og var deretter lenket til rullestolen for resten av sitt liv. Den en gang så flotte mannen var dermed redusert til en krøpling ...

Ekteskapet mellom Elisabeth og Thomas hadde hanglet i mange år da de bestemte seg for å bruke godset til å internere evakuerte barn fra London. Selv hadde de aldri lykkes i å få egne barn, og savnet har gjort Elisabeth til en meget bitter kvinne. Hun har lenge bebreidet mannen sin for barnløsheten, helt til hennes mange utroskapsaffærer får henne til å innse at det faktisk er hun som ikke kan få barn.

Lille Anna blir vitne til en del av scenene mellom ektefellene - episoder hun ikke er i stand til å forstå fordi hun er for ung. I mens vokser hennes fascinasjon for Thomas, som er en meget belest mann og en utmerket lærer for de evakuerte jentene ...

Denne boka hadde jeg hørt en del negativt om før jeg valgte å kjøpe den. Like fullt tenkte jeg at det måtte være noe ved den siden forfatteren John Boyne har uttalt at dette er den beste debutromanen han hadde lest i løpet av de siste årene, samt at boka har fått priser og er nominert til enda flere priser ... Dessuten våknet min interesse for boka da temaet andre verdenskrig dukket opp. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg vet at det er vanskelig å skrive om kjærligheten uten å virke banal, men denne boka er virkelig noe av det mest banale jeg har lest på veldig, veldig lenge. Bruken av metaforer irriterte meg. Hvordan ser for eksempel en "ubesluttsom sol" ut? Og hva skal man si til at moren rett før adskillelsen fra datteren Anna føler datterens sjel som hadde tatt bolig i henne åtte år tidligere? Slik fortsetter det gjennom hele boka. Dersom det ikke hadde vært for at jeg faktisk har betalt 350 kroner for boka, ville jeg ha kastet den fra meg allerede etter første kapittel. Men jeg leste videre i trass ... Det denne boka dessuten inneholder om andre verdenskrig kunne nesten hvem som helst ha skrevet uten behov for å gjøre den minste research. Her blir det terningkast tre.

Rosie Alison

Ma Jian: "Beijing Koma"

Fantastisk om studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989

Utgitt på engelsk: 2008

Originaltittel: Beijing Coma

Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Aschehoug

Antall sider: 687

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Ma Jian

Sigurd Hoel: "Møte ved milepælen"

Om skyld og uskyld under andre verdens-krig


Utgitt opprinnelig: 1947
Hørespillet er innspilt: 1979
Dramatisert ved: Helge Hagerup
Forlag: NRK
Spilletid: 3 t 18. min.

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem det gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!

Sigurd Hoel

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Oberst Birger Eriksen

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem! 

Alf R. Jacobsen

Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)

I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.

En rose for hvert av dødsofrene 

Nei, vi skal aldri glemme!

Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min

Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 

i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)

Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 

holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 

heldigvis ble det ingen personskader!

Alle himmelens sluser åpnet seg

Og nå regnet det virkelig for alvor!

Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag

Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til

Stortorget

Blomster ved Domkirken

Roser i mengder utenfor Domkirken

Utenfor Domkirken

Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet

Storgata med Domkirken i bakgrunnen

Fontenen i Spikersuppa

Roser i mengder

På Løvebakken

Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen

Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.

Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...

Youngstorget

Mengder med hilsner

Regjeringskvartalet i bakgrunnen

Torggata

Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag

Utenfor Domkirken

Nå er det faktisk ikke plass til mer ...

Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt

Inne i Domkirken

Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende

Tente lys

Utenfor Stortinget

Stortinget

Utenfor Stortinget

Nedenfor Stortinget

Stortinget

Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser

In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"