Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)

I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.

En rose for hvert av dødsofrene 

Nei, vi skal aldri glemme!

Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min

Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 

i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)

Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 

holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 

heldigvis ble det ingen personskader!

Alle himmelens sluser åpnet seg

Og nå regnet det virkelig for alvor!

Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag

Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til

Stortorget

Blomster ved Domkirken

Roser i mengder utenfor Domkirken

Utenfor Domkirken

Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet

Storgata med Domkirken i bakgrunnen

Fontenen i Spikersuppa

Roser i mengder

På Løvebakken

Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen

Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.

Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...

Youngstorget

Mengder med hilsner

Regjeringskvartalet i bakgrunnen

Torggata

Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag

Utenfor Domkirken

Nå er det faktisk ikke plass til mer ...

Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt

Inne i Domkirken

Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende

Tente lys

Utenfor Stortinget

Stortinget

Utenfor Stortinget

Nedenfor Stortinget

Stortinget

Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser

In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"

Ord blir så fattige ...

Ord blir så fattige når man skal forsøke å uttrykke følelser rundt den tragedien som har rammet Norge.

I Oslo i dag, dagen etter tragedien, er det en dempet stemning i gatene. De fleste butikker er stengt, og selv om det absolutt er en del folk ute i gatene, er det ikke i nærheten av det antall mennesker som pleier å være i sentrum på vanlige lørdager. Folk er dessuten stillere enn vanlig - som om alle trenger tid før det for alvor går opp for dem hva som egentlig har skjedd. Hvordan vil det som har skjedd prege vårt land i tiden som kommer? Er det virkelig over? Hva vet vi i forhold til om det kan være flere enn den pågrepne 32-åringene som står bak ugjerningene? Kan det skje igjen? Så mange spørsmål, og så få svar ...

I dag har jeg gått rundt i Oslo for å kjenne på stemningen og ikke minst mine egne følelser rundt det som har skjedd. Selve åstedet og en god del av omegnen er avstengt på grunn av den pågående etterforskningen, så jeg var i likhet med alle andre henvist til å holde meg utenfor sperrelinjene. Samtidig som jeg gikk rundt i sentrum, tok jeg noen bilder, og her er et lite utvalg. 

Bybildet i Oslo preges fremdeles av mye knust glass

Mange bygninger har fått store skader

Den indre kjernen av Oslo befinner seg bak sperrelinjene til politiet

Militært personell over alt

Knuste vinduer i regjeringskvartalet

En god del mennesker hadde møtt frem for å se hvordan det egentlig sto til med Oslo sentrum

Man blir nokså alvorstynget av så mye synlig militært personell i byen

Helt nytt i Oslo at kirkene er åpne

Mange søkte trøst i kirkene i dag

Akersgata

Var det dette hun drømte om da hun valgte en 

militær karriere?

Hektisk virksomhet med å sikre knuste vinduer på gateplan

Blomster fra sørgende er lagt ut ved Stortorvets Gjestgiveri

Knuste glass i hele gata

Skadene på bygningene i regjeringskvartalet er betydelige - 

nesten ikke ett vindu er helt ...

Heller glissent på Karl Johan

Ekstra styrker passer på offentlige bygg som f.eks. Stortinget

Bevæpnede vakter foran Stortinget

Også Slottet bevoktes

Glassmestrene har nok å gjøre både i dag og i tiden fremover

Også Domkirken holdt åpent i dag. Mange fant veien inn for å tenne lys for 

ofrene etter terrorhandlingene ... Jeg var heller intet unntak.

Ufattelig ....

Bildet er lånt fra en nettartikkel i Aftenposten

Etter den ufattelige tragedien som har skjedd i Oslo sentrum og på Utøya, går mine tanker til alle dem som skal leve videre med tragedien og følgene av denne.

Jeg håper også at denne saken får ikke bare det norske folk, men også resten av verden til å stå sammen! Og at de som bistår i det vanskelige arbeidet med å rydde opp etter ugjerningene får all den støtte de trenger, og ikke bebreidelser for alt som kunne vært gjort annerledes sett i etterpåklokskapens lys.

Rose-Marie

Stig Sæterbakken: "Usynlige hender"

Lite troverdig plott


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 6 t 9 min.

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Stig Sæterbakken