"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vreeswijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gjør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!

Erlend Loe: "Stille dager i Mixing Part"

Umiskjennelig Erlend Loesk! Men ikke hans beste ...

Opprinnelig utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest av: Erlend Loe
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 2 t 47 min.

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type. 
Det er du også. 
Du mener vi er stille typer begge to?
Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):
 
"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.
Jeg skjønner.
Men det ville ikke innbyggerne.
Ok.
Hitler bare bestemte det.
Typisk Hitler."
 
Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som mann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ... 

Beautiful Blogger Award

Først av alt: tusen takk til Anita, Randi og Labben for at de ga meg award!

Ingen ting er hyggeligere enn å merke at bloggen min blir lest og satt pris på av andre. ;-)

Jeg vil i det følgende besvare spørsmålene som fulgte med awarden.

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4:

"ESR-kameraets egenskaper har gjort det til den suverent mest populære kameratypen blant seriøse fotografer, uansett om de er nybegynnere, entusiaster eller profesjonelle."

John Hedgecoe: "Fotografering - slik blir du en kreativ fotograf"

2. Hva var det siste du så på TV?

Nyheter.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du på nå?

Jeg hører på Via payuta iii by Platon Andritsakis w/ Marianthi Sontaki om og om igjen. Det er så vakkert, synes jeg!

4. Når var du sist ute, og hva gjorde du da?

Jeg var på massasje og fikk knadd opp stive muskler. Deilig!

5. Hva har du på deg nå?

Jeg går fremdeles i mitt jobbantrekk - svart bukse, hvit genser med jakke utenfor.

6. Hva var den siste filmen du så?

NOKAS - som er en meget vellykket norsk film!

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Niks! Jeg elsker Norge! Men jeg har en drøm om en leilighet i Italia hvor jeg kan bo om vinteren. Aller helst ved kysten i nærheten av Toscana.

Jeg sender awarden videre til disse flotte bokbloggerne (men øvrige bloggere må ikke føle seg glemt, altså!):

1. Solgunn
2. Janke
3. Guiritana

"Nokas" (Regissør: Erik Skjoldbjærg)

Solid norsk produksjon!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Nokas
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama, thriller
Skuespillere: Tov Sletta (David Toska), Frode Winther Gunnes (Kjell Alrich Schumann), Erik Håland (Morten Håland), Geir Høiseth (Erling Havnå), Morten Larsen (Arne Sigve Klungland), Jeton Jajovski, Thomas Berhane (Metkel Betew), Marit Synnøve Berg (Beate), Jeton Jajovski (Jusuf Hani), Lirik Sahiti (Ikmet Kodzadziku), Lars Morten Skaiaa (Johnny Thendrup)
Spilletid: 90 min.

Endelig er den her på DVD, filmen jeg bare aldri rakk å se på kino ... Og FOR en film! Jeg bøyer meg i støvet for norsk filmproduksjon, som her er nesten på sitt aller, aller beste!

Hendelsesforløpet i filmen er lagt til tidsrommet mellom kl. 03.00 og kl. 08.30 den dagen NOKAS-ranet fant sted - den 5. april 2004. I åpningsscenen står Kjell Alrich Schumann i dusjen og skrubber seg ren for mulige DNA-spor. Deretter går det raskt! Leiligheten mennene har bodd i under planleggingen av gigant-ranet renskes for personlige effekter og DNA-spor, og 11 menn som er væpnet til tennene, er klare for å aksjonere.

Underveis mot Stavanger sentrum har ranerne full kontroll over politiets aktiviteter via en overvåket politiradio. Ranet er for øvrig lagt til påskeferien, et tidspunkt hvor det er kjent at politistasjonen som bare ligger noen hundre meter unna NOKAS-sentralen, ikke er fullt bemannet grunnet ferieavvikling. Guttene gjør narr av politiets naivitet. Tanken på at politiet skulle løsne så mye som et eneste skudd først - det flirer de av. For noe så utenkelig! Videre fleiper de av filmer som "Heat" samt om hvor mye et visst antall millioner kroner faktisk veier og at de fleste ransfilmer faktisk bløffer på enkelte punkter.

På politistasjonen er rykter om at NOKAS kan være utsatt for ran, fanget opp. Av den grunn patruljerer politiet domskirkeplassen en gang per time.

I morgentimene er de ansatte i NOKAS på plass. Helt sjokkert blir de vitne til en haug med svartkledde, maskerte og bevæpnede menn på utsiden av et vindu mot bakgården. Da disse begynner å slå mot vinduet med slegge og deretter med en rambukk, skjønner de at de er utsatt for ran. De ansatte reagerer raskt med å ta med seg det de kan klare av penger, og deretter forlater de klokelig bygningen. Nå er politiet varslet, men det er én hake ved politiets muligheter for å komme raskt til stedet: foran utkjørselen til politigarasjen har ranerne plassert en brennende kassebil ... Dermed går det mange minutter før politiet er i stand til å komme seg ut av bygningen. Helt avgjørende minutter, skal det vise seg!

På domskirkeplassen oppstår det etter hvert skuddveksling mellom noen av ranerne og politiet. Disse scenene er helt surrealistiske ... For folk som er på vei til jobb, tror at det dreier seg om en øvelse. Og at ranerne er politi ... Med stor fare for sitt eget liv, skriker politimannen ut til de forbipasserende at de må komme seg vekk! Uten at folk egentlig reagerer noe særlig ...

Etter hvert gikk det slik som alle vet - at politiførstebetjent Klungeland ble skutt og drept, og at ranerne kom unna med nesten 60 mill. kroner i ransutbytte.

Denne filmen er fantastisk godt laget til! Og det beste av alt med den er at den er befridd for et hvert tilløp til overforbruk av de vanlige skuespillerne som vi ser litt for ofte i norske filmer! Ikke en gang Bjørn Sundqvist (som jeg for øvrig synes er en flott skuespiller, bare så det er sagt!) har fått så mye som en bitteliten rolle i denne filmen! ;-) At skuespillerne faktisk har vestlandske dialekter som sine morsmål, ga filmen noe som lignet veldi på et autentisk preg. Jeg vil også berømme produsentene for valg av skuespillere!

Regissøren har gjort en fabelaktig jobb med å sette sammen sekvensene i filmen, slik at den ble så spennende! Det var faktisk bare én ting jeg savnet, og det var at noen av scenene som vekslet mellom natt og dag, og som noen ganger ga inntrykk av helt parallelle hendelsesforløp uten at de var det, kunne vært merket med klokkeslett. Det ble nemlig litt forvirrende en og annen gang. Dessuten fikk jeg spesielt under scenen da ransmennene slet med å komme seg gjennom det skuddsikre glasset, inntrykk av at de brukte en "hel evighet" på dette. Det tok nok lenger tid enn ranerne hadde forutsett, men like fullt dreide det seg ikke om mer enn noen minutter. De ekstra minuttene de hadde kjøpt seg ved å sperre utgangen fra politigarasjen med en brennende kassebil ... En brennende kassebil som var full av avslørende DNA-spor, og som siden skulle gjøre at de ble tatt - alle som en! Min konklusjon er at dette er en svært vellykket dokumentar om et ran alle nordmenn har et forhold til. Jeg for min del kommer til å se denne filmen flere ganger. Terningkast fem!

Ransmennene slår seg gjennom NOKAS-sentralens skuddsikre glass

Skuddveksling på domskirkeplassen

Politiet skyter mot ransmennene

Ransutbyttet lastes inn i bilen før flukten 

Jennifer Cody Epstein: "Maleren fra Shanghai"

Et kunstnerisk liv


Utgitt: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: The Painter of Shanghai
Oversatt: Kristina Quintano
Forlag: Frontforlag
Antall sider: 439

Etter å ha opplevd litt for mange ganger å ha gått "fem på" på nye bøker hvor innholdet på ingen måte har stått i forhold til forventningene som lekre innpakninger har skapt, var jeg lenge avventende til denne boka hvis tittel vanligvis er nok til å tenne både min begeistring og min nysgjerrighet. Det har for øvrig vært merkverdig lite å finne på nettet om denne boka, og jeg lurte lenge på hvorfor ingen har funnet bryet verdt å omtale i den. Dette kombinert med at boka kom svært, svært tidlig på salg hos bokhandlerne, anså jeg ikke nødvendigvis som et godt tegn. Min nysgjerrighet tok imidlertid overhånd, og uten noe særlig forventninger gikk jeg altså i gang med å lese den.

Innledningsvis er det greit å få med seg at hovedpersonen i boka faktisk har levd. Dette er historien om kunstmaleren Pan Yuliangs vei fra et liv som prostituert til feiret og kontroversiell kunstner i Shanghai og Paris, for å sitere teksten på smussomslaget. Pan Yuliang ble født i 1899 og døde i 1977. Forfatteren har basert romanen på hovedlinjene i Yuliangs liv, mens resten - det vil si de fleste detaljene i boka - er basert på fri diktning. 

Xiuqing ble 14 år gammel solgt til et bordell eller gledeshus av sin onkel. Der ble hun tvunget inn i prostitusjonen. Navnet hennes ble samtidig endret til Yuliang. I likhet med de fleste som led samme skjebne, startet hun sin karriere i prostitusjonsmiljøet med en enorm gjeld, som hun brukte mange år på å betjene. De fleste jenter som levde på denne måten, døde som regel av kjønnsykdommer i relativt ung alder. Yuliang var imidlertid heldig, for knapt 20 år gammel ble hun kjøpt fri av en offentlig tjenestemann som forelsket seg i henne. Siden Zanhua Pan allerede var gift, ble Yuliang hans offisielle konkubine.

Allerede som ung pike viste Yuliang talenter innenfor tegning, og tilfeldighetene førte til at hennes talenter ble oppdaget slik at hun fikk gå i lære som maler. Senere fikk hun stipend til å reise til Paris, noe hennes mann motstrebende aksepterte. Etter noen år vendte hun tilbake til Kina, men hennes spesialitet som var aktmaling med vestens maleteknikker, ble hele tiden motarbeidet og ansett som usømmelig. Dette førte også til vanskeligheter for hennes mann. For henne var imidlertid det å male slik hun ønsket, det som ga livet hennes mening. Hun kunne ikke, ville ikke, klarte ikke å gjøre det annerledes ...

Denne romanen overrasket meg stort! Særlig det forhold at hovedpersonen faktisk har levd, tilførte denne ellers så svulstige historien noe helt vesentlig for mitt vedkommende. Noen ganger overgår virkeligheten fantasien, og i så måte er Yuliangs liv mer fargerikt - på godt og vondt - enn det som blir de fleste til del. Når det gjelder romanens litterære kvaliteter så når den ikke opp til toppsjiktet av bøker jeg har lest. Samtidig vil jeg understreke at den slett ikke er verst skrevet. Boka er meget lettlest og en skikkelig pageturner, og det forundrer meg stort at salget av denne boka ikke har tatt av. Ingredienser til en bestselger av beste merke er jo til stede! Her er det nemlig både kjærlighet, intriger, svik, lidelse og kunst. Jeg storkoste meg med boka, som var svært underholdende og hadde et bra driv absolutt hele tiden! Jeg er riktignok i tvil om jeg skal gi en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men ender med terningkast fem. Det fortjener denne boka - selv om den er eller burde ha vært en bestselger!

David Benioff: "Tyvenes by"

Beleiringen av Leningrad i 1942


Innspilt: 2009
Originaltittel: The City of Thieves
Oversatt: Mona Lange
Opplest: Jan Grønli
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 8 min.

Forfatteren David Benioff forteller i boka "Tyvenes by" sin russiske bestefars historie om det som skjedde ham i løpet av en ukes tid mens Leningrad (i dag St. Petersburg) var beleiret av tyskerne i januar 1942. Dette er en historie han ble kjent med da han skulle intervjue besteforeldrene i Florida. I løpet av den omtalte uken fikk bestefaren Lev, som den gangen kun var 17 år, en venn, han drepte to tyskere og han møtte hun som senere skulle bli hans livs store kjærlighet - i dag forfatterens bestemor.

På tidspunktet da hendelsene i boka fant sted, hadde Leningrad vært under beleiring av tyskerne i fire måneder. Matmangelen var stor og kampen for overlevelse fikk mange til å ty til ytterligheter i ren desperasjon. Foreldre ble skilt fra sine barn som kjempet en fånyttes kamp om overlevelse i den strenge vinterkulden. Elendigheten var ubeskrivelig.

En sen nattetime brøt Lev portforbudet. Han ble imidlertid tatt og ble kastet i en celle, hvor tilfeldigvis også dessertøren Kolya befant seg. De visste begge at det som ventet dem neste morgen var henrettelse. Stor var derfor overraskelsen da fangevokteren ga dem et valg: dersom de klarte å skaffe tolv egg til hans datters bryllupskake, skulle de få leve. De fikk fem døgn på seg. Klarte de ikke å få tak i disse eggene, kom de til å dø. Deretter startet en jakt på liv og død etter de tolv eggene. En nærmest umulig oppgave i en by hvor man manglet alt ... Og hvor selv kannibalisme ikke var fremmed ...

Det tok litt for lang tid før jeg opplevde at det ble et ordentlig driv over historien, og lenge lurte jeg på om jeg skulle avbryte boka. Først da jeg var godt over halvveis, synes jeg at den ga meg noe. Kanskje ble det hele for glatt til å begynne med? For uinteressant? Det som i alle fall gjorde at boka tok seg betydelig opp, var beskrivelsen av krigens mest uhyggelige sider, og hvor jeg som leser kom tettere inn på enkeltskjebnene. Som noen kvinner som hadde vært utsatt for de mest bestialske overgrep av tyskerne ... I denne fasen av boka ble det dessuten svært spennende! Ville guttene klare den umulige oppgaven med å få tak i de tidligere omtalte eggene, før det var for sent - og før de risikerte å bli drept av tyskerne?

Alt i alt er dette en helt grei bok som fortjener terningkast fire. Den er nemlig relativt godt skrevet, og det er dessuten ikke laget altfor mange bøker om denne delen av andre verdenskrig fra før av. Boka vil helt sikkert gjøre seg godt som film også. David Benioff er mest kjent som manusforfatter, og står bl.a. bak "Drageløperen", så sannsynligheten for at "Tyvenes by" blir filmatisert, bør være nokså stor. Uansett - denne boka kommer ikke til å bli sittende i ryggmargen hos meg ... I valget av mange nye bøker som hele tiden strømmer på, er det ikke denne jeg først og fremst ville ha valgt i en situasjon hvor man ikke rekker over alt. 

"I en bedre verden" (Regissør: Susanne Bier)

Mesterlig om barns grusomhet


Innpilt: 2010
Originaltittel: "Hævnen"
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Ulrich Thomsen (Claus), Trine Dyrholm (Marianne), Mikael Persbrandt (Anton), Markus Rygaard (Elias), William Jøhnk Nielsen (Christian)
Spilletid: 113 min.

10 år gamle Elias blir mobbet på skolen. Noen eldre gutter plager ham kontinuerlig - både fysisk og verbalt. Å trille sykkelen sin hjem fordi ventilene til sykkeldekkene er borte, er han vant til. Han er i ferd med å bli en svært kuet gutt, for han tør selvsagt ikke å ta igjen ... og er i grunnen bare fylt av angst.

Faren til Elias - Anton - er lege og pendler mellom en flyktningeleir i Afrika og hjemmet i Danmark. Anton og Marianne ligger i skilsmisse, og dette gjør ikke akkurat situasjonen for Elias noe bedre.

Så kommer det en ny gutt i klassen. Christian har nettopp mistet sin mor, som er død av kreft. Christians far har egentlig nok med sin egen sorg, og er nokså maktesløs når sønnen slynger den ene urimelige beskyldningen mot ham etter den andre. Han klarer ikke å trenge gjennom det harde skallet sønnen har omgitt seg med. Sønnen som har kapslet inn sin egen sorg og virker så hard ... tilsynelatende ...

Christian er svært opptatt av ærlighet og rettferdighet. Da han blir vitne til hvordan Elias plages, tar han sjeen i egne hender og pønsker ut en hevn. Tanken er at Elias en gang for alle skal få gå i fred uten å bli plaget.

Underveis blir vi også vitne til at Elias´far Anton havner i håndgemeng med en annen mann på grunn av en bagatell. Christian er helt sjokkert over at Anton ikke tar igjen, men bare lar seg bli slått ... Selv ikke det forhold at Anton forklarer at det er mannen som slo som er den store taperen, går inn hos Christian. I hans verden er det Anton som er taperen, og rettferdigheten må gjenopprettes. Dessuten vil jo mannen bare fortsette å slå andre dersom ingen gir ham en lærepenge. Igjen er det hevn - kun hevn - som står i hodet på ham. En hevn som skal få uante konsekvenser når det kommer til stykket ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg! Ikke bare er den utrolig velspilt med fantastiske Mikael Persbrandt i spissen, men temaet i filmen går virkelig aldri av "moten"! Den er en påminnelse om hvor grusomme barn faktisk kan være mot hverandre når sentrale voksenpersoner nærmest er fraværende i livene deres. Det både Elias og Christian har til felles, er foreldre som har mer enn nok med sine egne problemer og som ikke ser helt hva barna sliter med. I en slags misforstått lojalitet skåner barna dessuten foreldrene for sannheten når de kommer hjem med blåmerker og blod på klærne sine. Sånn sett fratar de foreldrene å gripe inn de gangene de faktisk ser spor etter ting som ikke er helt som det skal være. Samtlige rolleinnehavere i denne filmen, inklusive de to guttene som spiller henholdsvis Elias og Christian, var ganske enkelt fantastiske! Danskene er utrolig flinke på å lage gode filmer om nære og familiære problemer, og med mesterlige Susanne Bier i regissør-stolen, må det jo bli bra! Her blir det terningkast seks!

Filmen vant både Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film 2011.

DVD´en hadde for øvrig release 9. mars i år.

Michael Persbrandt

Ulrich Thomsen og William Jøhnk Nielsen som Claus og Christian

Michael Persbrandt og Trine Dyrholm som Elias foreldre Anton og Marianne

Anton sammen med sønnene sine

Daphne du Maurier: "Rebecca"

Åndeløst spennende klassiker!


Opprinnelig utgitt: 1938
Lydboka er innspilt: 2010
Originaltitte.: Rebecca
Oppleser: Kirsti Grundvig
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 24 min.

Bokas jeg-person er en navnløs ung kvinne som befinner seg i Monte Carlo - eller Monte som byen omtales i disse kretsene - sammen med en skrekkelig amerikanerinne, fru van Hopper, som har leid henne inn som sin selskapsdame. Fru van Hopper er svært opptatt av å omgås de fine, og hun bruker alle midler hun har i sin besittelse for å klenge seg på stedets kjendiser, i håp om at de skal kaste litt glans over henne også. På denne måten kommer de bort i Maxim de Winter, en mann som er i Monte Carlo for å komme seg til hektene etter at han mistet sin kone Rebecca i en tragisk ulykke noen måneder tidligere.

Til alt hell blir fru van Hopper syk, og dette gir den unge kvinnen frihet til å ta i mot de Winters invitasjoner til diverse utflukter. Etter en tid frir han til henne, og hun som allerede er hodestups forelsket i ham, takker gledestrålende ja til frieriet. Dermed er hun også fri fra den nærmest slavelignende kontrakten med fru van Hopper!

Etter at bokas jeg-person og Maxim har giftet seg og har vært på bryllupsreise i Italia, reiser de hjem til hans elskede familiegods Manderley i England. Den første som møter den nygifte fru de Winter, er fru Danvers, sjefen over tjenerstaben. Hun har åpenbart bestemt seg for ikke å like den nye fru de Winter fra første stund. Hun minner henne om Rebecca i ett og alt hun gjør, ofte på en subtilt ondskapsfull måte. En atmosfære av uhygge ligger over godset, og etter hvert er det også betimelig å stille spørsmål ved herr de Winters følelser overfor henne. Han virker så kald og formell i disse omgivelsene. Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var det et ulykkestilfelle at hun døde, eller er det noe annet som ligger bak? Og hva vet fru Danvers? Og sist men ikke minst: var det en tabbe av henne å kaste seg hodestups inn i dette ekteskapet uten å vite mer om Maxim?

Denne romanen leste jeg mens jeg var i tenårene, men det eneste jeg i grunnen husket var at boka var utrolig bra. Og slutten på boka ... Jeg ble ikke skuffet da jeg valgte å gjenlese den. Spenningen var til å ta og føle på, og jeg klarte nesten ikke å skru av lydboka på slutten. Men en ting er spenningen, som foregår både på et ytre og et indre plan. En annen ting er skildringen av et klassesamfunn på godt og vondt. Ja, her er det til og med snudd på hodet ved at tjenerskapet på Manderley føler seg høyt hevet over den nye fru de Winter, som har giftet seg over sin stand. Etter hvert som fru Danvers setter opp feller som fru de Winter grunnet manglende kjennskap til forhistorien, er "nødt til" å gå i, stiger uhyggen og følelsen av at noe er virkelig galt på godset Manderley.

Boka ble filmatisert av Hitchcock i 1939, og den føyer seg visstnok inn i rekken av filmene han etter hvert ble så kjent for. Jeg siterer fra Bokklubbens introduksjon av boka og indirekte filmen: "Beskrivelsene av menneskenes innerste redsler og de truende stemningene som kan redusere den mest herdede til et paranoid vrak." Og nettopp dette er det som kjennetegner boka!

Denne boka mener jeg fortjener terningkast fem - en sterk sådan! Kirsti Grundvigs oppleserstemme passet for øvrig veldig godt til jeg-personens temperament. 

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
Elida på My frist, my last, my everything

Et lite gløtt av en gryende vår?

Endelig er det noen tegn som tyder på at våren er i anmarsj! Her er noen stemningsbilder ... ;-)

Mon tro om de lengter etter våren, fuglene også?

Et umake par

Fascinerende skapninger

Issmeltingen ved denne innsjøen er i full gang

Kanskje ble jeg for nærgående?

Ingen tvil om at våren er i anmarsj ...

"Det hvite båndet" (Regissør: Michael Haneke)

Dystert om religiøs fantastisme

Innspilt: 2009
Originaltittel: Das weisse Band
Nasjonalitet: Østerrike, Italia, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama, thriller
Skuespiller: Christan Friedel (skolelæreren), Burghart Klaussner (pastoren), Maria-Victoria Dragus (Klara), Leonard Praxouf (Martin), Leonie Benesch (Eva), Rainer Bock (doktoren), Ulrich Tukur (baronen), Ursina Lardi (baronessen)
Spilletid: 144 min.

Vi befinner oss i den lille landsbyen Eichwald i Nord-Tyskland rett før utbruddet av første verdenskrig. Menneskene i landsbyen er strengt religiøse, og det er baronen, legen og presten som sitter med makten. Spesielt baronen, som i praksis sørger for at alle har en jobb å gå til, og mat å sette på bordet hver dag ... Historien fortelles av skolelæreren.

Det hele begynner med at legen som kommer ridende til hest, snubler i en wire som er spent ut rett utenfor hjemmet hans. Han blir kastet av hesten og skader seg alvorlig. Deretter følger en rekke mystiske hendelser som innbefatter kvesting av barn - i første rekke baronens sønn og senere også en tilbakestående gutt. Etter vinterens ankomst blir dessuten vinduene på rommet til baronens nydødte tvillinger stående på vidt gap, slik at de blir alvorlige syke og holder på å dø. En av baronens låver brenner så ned ...

Alle hendelsene tærer på den lille landsbyen. Jakten på den eller de skyldige fører ingen steds hen, og gjerningsmannen forblir ukjent ... Mens det hele pågår blir vi vitne til foreldrenes nådeløse avstraffelser og ydmykelser av sine egne barn for de minste forsømmelser. Som prestens barn som blir tvunget til å gå med et hvitt bånd, som skal beskytte dem mot å begå synder ... All volden som utøves mot barna gjør noe med dem. Men da skolelæreren begynner å spekulere på om det er tilfeldig at alle bygdas barn som regel er i nærheten hver gang noe skjer, og dukker opp rett etterpå for å tilby sin hjelp, og tar dette opp med presten, skjønner han at dette kan bli farlig ...

Denne filmen er gjentatte ganger blitt erklært som et mesterverk. Regissøren har villet fortelle en historie som skal kunne kaste lys over den senere utviklingen av fascisme og nazisme. Og det er lett å se hvor han vil. For her blir ofrene i en generasjon den neste generasjons overgripere. Man kan sånn sett snakke om arvesynden som fortsetter i de samme familiene, igjen og igjen. I filmen er det et paradoks at de som skal være samfunnets støtter faktisk er de verste til å misbruke sin makt.

Jeg forsøkte så godt det lot seg gjøre å se filmen med et åpent sinn. Like fullt må jeg medgi at jeg ble veldig skuffet over filmen. Ja, den forteller en historie om forholdene i en meget religiøs landsby rett før utbruddet av første verdenskrig, og ja, den viser de verste sidene ved en religiøs fanatisme og pietisme som heldigvis er et tilbakelagt stadium i den vestlige verden. Men så? Mest sannsynlig ville filmen ha gjort et mye større inntrykk på meg dersom jeg f.eks. visste at den var basert på virkelige hendelser eller dersom dette var en filmatisering av et sterkt klassisk romanverk. Og når slutten av filmen bare kokte bort i ingenting, så var det liksom ikke noen mening i den spenningen som var bygget så nennsomt opp i løpet av de 2 1/2 timene jeg satt og så på. Jeg vil imidlertid presisere at filmen ikke er dårlig. Jeg klarte bare ikke å få øye på det påstått mesterlige ved den. At regissøren har valgt å lage filmen i svart-hvitt opplevde jeg som et nokså "billig" poeng i grunnen. Her blir det terningkast fire. (Det er for øvrig mulig at jeg ville ha sett annerledes på denne filmen dersom jeg hadde tatt meg tid til å se på tilleggsmaterialet som fulgte med DVD´en, og som bl.a. inneholder et intervju med regissøren og tankene han har hatt da han laget filmen.)

Filmen vant Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2009.

Barna i landsbyen er alltid i nærheten når noe skjer ...

Kadaverdisiplin i prestens hjem

Skolelæreren gjør kur til Eva

"Black Swan" (Regissør: Darren Aronofsky)

Velspilt psykologisk thriller


Innspilt: 2010
Originaltittel: Black Swan
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, thriller
Skuespillere: Natalie Portman (Nina Sayers), Mila Kunis (Lily),Winona Ryder (Beth MacIntyre), Vincent Cassel (Thomas Leroy)
Spilletid: 108 min.

Nina er ballerina ved New York ballettkompani, og hele livet hennes dreier seg om dans, om å utmerke seg blant en hel drøss med andre dyktige ballerinaer ... Hun bor hjemme hos sin mor, som i sin tid ga opp sin ballerina-karriere da hun ble gravid med Nina. Moren er meget kontrollerende og hun holder Nina i et jerngrep. Moren har for øvrig ikke så mye mer enn Nina å leve for, og hver gang datteren truer med ikke å følge hennes minste vink, minner moren henne om hvilke ofre hun har gjort for henne. At datteren er nevrotisk, driver med selvbeskadigelse og ikke har det bra pga. alt dette, klarer ikke moren å ta inn over seg. Selv Ninas selvbeskadigelse blir tolket som et opprør mot henne.

Regissøren Thomas Leroy er ute etter å finne en ny ballerina til stykket som skal åpne sesongen - nemlig Tschaikovskys Svanesjøen. Det er en krevende rolle. En og samme danser skal nemlig spille en hvit og uskyldsren svane, og en svart og sensuell svane. Regissøren mener at Nina er perfekt som den hvite svane, men er mer usikker på om hun er i stand til å spille en svart svane. Uten at han bruker disse ordene direkte, ber han Nina "get a life!" Lev litt, slipp kontrollen - ikke vær opptatt av at alt skal være så fordømt perfekt! At en tidligere stor stjernedanser - Beth MacIntyre - droppes nærmest som en våt klut, får helt fatale konsekvenser, uten at den kyniske regissøren Leroy ser ut til å bry seg det minste om dette. Alt handler om perfeksjonisme på ulike plan.

Mens Nina sliter med å slippe opp kontrollen, dukker det opp en konkurrent på banen. Leroy har lagt merke til Lily, som ikke har noen problemer med å gi seg fullstendig hen til dansen. Samtidig prøver Lily å bli venninne med Nina, og lokker henne ut på virkelig dypt vann. Nina utforsker sine mørkere sider, men prisen hun betaler er svært, svært høy!

Denne filmen hadde jeg hørt så mye om at jeg hadde skyhøye forventninger da jeg valgte å se den. For å ta de beste tingene først: Natalie Portman spiller rollen som Nina helt fantastisk! Rollen er vanvittig krevende, og jeg har stor forståelse at hun fikk Oscar for sitt spill. Hva det må ha kostet! Det filmtekniske stemte og musikken og dansen er besnærende vakker. I denne psykologiske thrilleren blandes fantasti og virkelighet etter hvert som det er i ferd med å gå virkelig galt for Nina, som antakelig er i ferd med å bli mer og mer psykotisk. Det gjør at opplevelsen av å se filmen blir temmelig spooky. Jeg ble like fullt litt skuffet over filmen, men får meg ikke til å gi en dårligere karakter enn terningkast fem likevel. For filmen er både vakker, perfekt, spennende, fascinerende og på en måte nokså formfullendt. Gjennom filmen får vi for øvrig innblikk i et temmelig kynisk ballett-miljø, hvor konkurransen og rivaliseringen er ødeleggende for forholdet mellom ballerinaene. Akkurat hvor ødeleggende det kan bli, er denne filmen en uhyggelig eksponent for ....

Filmen går for tiden på kino, og DVD´en har release medio mai i år. 

Nina som den hvite svanen

Lily lokker Nina ut på livet ... 

The Black Swan

Guillaume George Musso: "Etterpå"

Om livet og døden


Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Et aprés ...
Oversatt: Ingebjørg Nesheim
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 308

Nathan Del Amico er sønn av en fattig, enslig innvandrerkvinne som lever av å vaske i rikfolks hjem. Dette er årsaken til at Nathan og rikmannsdatteren Mallory Wexler blir kjent mens de er barn. Da begge er åtte år gamle, skjer det noe som skal komme til å prege resten av deres liv. Marrory faller i vannet, og Nathan redder henne fra den sikre død. Imidlertid erklæres han død ved drukning selv, men våkner mirakuløst opp igjen. Det skal vise seg at han har en høyere misjon her i livet, og ikke er klar for å dø riktig enda ...

Noen år senere beskylder Wexler-familien Nathans mor for å ha stjålet et verdifullt armbånd, og de kastes på dør. Før dette skjer har Nathan blitt fast bestemt på at også han skal bli advokat - slik Mallorys far Jeffrey Wexler er. Ikke bare skal han bli advokat - han skal bli den beste!

Det er tette bånd mellom Mallory og Nathan tross atskillelsen de utsettes for i noen år, og senere gjenopptar de kontakten og ender med å gifte seg. Først får de datteren Bonnie og senere også en sønn. Etter mange år med hardt arbeid og nesten ikke tilstedeværelse i sin families liv, rakner det en gang så vakre kjærlighetsforholdet mellom Mallory og Nathan. Det hele topper seg da sønnen dør - antakelig som følge av krybbedød - mens Nathan var litt for opptatt av å jobbe med enda en viktig sak ... Dette blir dødsstøtet på forholdet og de går hver sin vei.

I innledningen til boka oppsøkes Nathan av en lege, Garrett Goodrich, som hevder at han er budbringer. Dvs. at han kan forutse andre menneskers død. Han anser det som sin livsoppgave å sørge for at døende mennesker skal forsone seg med sin skjebne og sine nærmeste. På dette tidspunktet er Nathan i ferd med å jobbe seg til døde. Han har lenge hatt brennende smerter i brystet, men har aldri hatt tid til å oppsøke lege. For hele tiden er det "viktigere" ting som må prioriteres ... Møtet med Garrett setter imidlertid i gang en prosess som gjør at Nathan tvinges til å få mer kontakt både med seg selv, det som betyr noe i livet, datteren, sine omgivelser ... og kanskje til slutt vinne Mallory tilbake? Men veien dit er tornefull og lang ...

Denne boka har blitt en bestselger og det er ikke det grann rart. For jeg vil tro at historien berører noe vesentlig i de fleste menneskers liv. Spenningen er fint bygget opp og boka blir sånn sett en ålreit pageturner. Jeg ble såpass revet med at det aldri var noen tvil om at jeg ønsket å lese boka ferdig, og det gjorde jeg også veldig fort fordi den er meget lettlest. Når denne romanen likevel ikke når helt opp i toppsjiktet blant de bedre bøkene jeg har lest, skyldes det språket. Musso skriver ikke dårlig, og jeg opplevde heller ikke at han bommet på metaforer og den slags. Jeg synes imidlertid at språket ble litt "flatt". Det var i alle fall ikke veldig litterært. Samtidig er jeg såpass ydmyk at jeg glatt innrømmer at jeg ville ha vært overlykkelig dersom jeg selv hadde klart å skrive en såpass god bok! Til debutant å være, er nemlig dette ikke verst! Når jeg leser at andre har skrevet om boka at dette er "En utrolig historie som vil få deg til å fundere over noen av de viktigste tingene her i livet; kjærlighet og død", så må jeg like fullt medgi at jeg ikke er der. Jeg ble imidlertid veldig greit underholdt, men det var vel i grunnen også det hele. Terningkast fire. 

Conversation With Juliette Binoche On Kieslowski

"A Short Film About Love" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

Om kjærlighetens mange ansikter


Innspilt: 1988
Originaltittel: Krótki film o milosci
Norsk tittel: En liten film om kjærlighet
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Grazyna Szapolowska (Magda), Olaf Lubaszenko (Tomek), Stefania Iwinska (gudmor), Piotr Machalica (Roman)
Spilletid: 83 min.


Unggutten Tomek er forelsket i en noe eldre kvinne som bor i en boligblokk vis a vis den han selv bor i. Hver kveld sitter han på gutterommet og betrakter henne i smug gjennom en kikkert han har stjålet. Ulike menn kommer og går, og det er åpenbart at dette har lite med kjærlighet å gjøre og at kvinnen tar i mot menn mot betaling.

Tomek forsøker på forskjellig vis å komme i kontakt med kvinnen, men han er sjenert og klønete og mangler fullstendig erfaring med hvordan man tilnærmer seg en kvinne. Han ringer henne anonymt, sender henne falske postanvisninger for å få henne til å komme på postkontoret der han jobber, han tar seg ekstrajobb som melkebud for å kunne ringe på døren hennes ...

En dag springer han etter henne og tilstår at han pleier å se på henne hver kveld. Kvinnen, som heter Magda, blir forbannet og skjeller ham ut. På spørsmål om hvorfor han gjør dette, svarer Tomek at han elsker henne. I første omgang fnyser hun av dette, men så fylles hun etter hvert av undring over den dyptfølte kjærligheten Tomek åpenbart har overfor henne. Hun kommer med seksuelle tilnærmelser, bare for å oppleve at gutten blir vettskremt. Så håner hun ham, og han flykter. Dette fører til at han forsøker å ta livet av seg ...

Så langt er dette en av de mer spesielle filmene jeg har sett av Kieslowski. Hele historien balanserer hårfint på grensen mellom det vakre og det bisarre. Kan kjærligheten være vakker mens den befinner seg i en famlende og umoden fase - uten å være i nærheten av å få en så pen innpakning som vi ellers er vant til i kjærlighetsfilmer? Unggutten Tomek er nemlig ikke bare en uerfaren gutt hva gjelder det annet kjønn. Han er nokså uerfaren både på livet og dette med nærhet til andre mennesker generelt. I korte glimt får vi innblikk i bakgrunnen hans som foreldreløs barnehjemsgutt. Han bor hos en eldre kvinne som er mor til en kamerat av ham. Når han spør denne kvinnen om hvorfor mennesker gråter, skjønner vi at dette med å uttrykke følelser ikke er hans sterkeste side. Men gjør det ham nødvendigvis syk som smugtitter på den kvinnen han er forelsket i hver kveld, uten at hun vet det? Midtveis i filmen endres perspektivet. Inntil da har alt vært betraktet gjennom Tomeks øyne, men så er det plutselig Magdas inntrykk som formidles. Vi følger en kvinne som først synes synd på Tomek, men som kanskje får øynene opp for at kjærligheten, som hun for lengst har sluttet å tro på, finnes likevel? Filmen har en temmelig overraskende slutt, og den gjorde en hel del for helhetsopplevelsen min. Jeg gir terningkast fem. 

Tomek sitter på gutterommet og betrakter Magda

Magda

Konfrontasjon mellom Tomek og Magda

"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, må det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av noen ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener terningkast fem. 

Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse

Forbudt kjærlighet

Store omkostninger for mange ...