Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2018

Mammutsalget 12. - 24. februar 2018 - med mine anbefalinger

Den 29. januar i år ble årets Mammut-katalog offentliggjort, og vi kan velge blant 807 boktitler denne gangen. Jeg har selvsagt studert katalogen grundig i min jakt etter noen perler som jeg ikke har fra før av. Nok en gang konstaterer jeg at det meste av det jeg kunne hatt lyst på, allerede befinner seg i mine bokhyller. Det er kanskje like greit, for stablene av uleste bøker er høyere enn noen sinne. (Breaking news: Jeg får jo aldri lest så mye som jeg tror eller ønsker at jeg hadde gjort.) 

Jeg har som tradisjon å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 2012, 2013, 2014, 2015, 2016 og 2017. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! Boksalget starter mandag 12. februar, det vil si om en drøy uke, og det er mulig å forhåndsbestille bøker. 

Jeg har valgt å konsentrere mine anbefalinger rundt de 14 beste bøkene i katalogen (etter min oppfatning), men legger også ved linker til andre bøker jeg har omtalt på bloggen min tidligere (og hvor de beste av disse igjen er gulet ut). Lenger ned i dette innlegget røper jeg dessuten hvilke bøker jeg har lyst til å sikre meg under årets Mammut-salg, samt hvilke bøker jeg for lengst har skaffet meg, men ikke lest enda (blant bøkene i katalogen). 

Bok nr. 7 - Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet"

Er du blant dem som følger med på Ketil Bjørnstads bokserie, der han tar for seg tiår etter tiår? Der er i alle fall jeg, og jeg er svært begeistret for serien også. På et vis blir det et dykk inn i egen fortid, samtidig som vi følger forfatteren gjennom hans musiker- og forfatterkarriere - hele tiden med et skråblikk på samtiden og dens til enhver tid gjeldende moralkodekser og verdier. Man må absolutt ikke lese alle bøkene i serien kronologisk for få fullt utbytte av den, men det er selvsagt en fordel. Det går for øvrig helt fint å plukke ut noen av bøkene, og la være å lese andre - om man skulle kjenne på at det er for mye å gi seg i kast med dem alle. Selv har jeg også omtalt "Sekstitallet" på bloggen min, og går snart løs på "Åttitallet". Ikke la deg skremme av tykkelsen på boka! På Mammut-salget får du boka for 149 kroner. 

Bok nr. 28, 29, 30 og 31 - Elena Ferrante Napoli-kvartett

Dersom du aldri fikk med deg Elena Ferrantes Napoli-kvartett der bøkene "Mi briljante venninne" (nr. 28), "Historia om det nye namnet" (nr. 29), "Dei som flyktar og dei som blir" (nr. 30) og "Historia om det tapte barnet" (nr. 31), har du nå muligheten til å sikre deg samtlige bøker - innbundet - for 129 kroner pr. bok. Det vil jeg kalle et skikkelig kupp! Dette er en bokserie man blir helt hektet av! Du leser deg inn i Italias etterkrigshistorie, der kvinnene står i fokus og hvor mennene kun er tildelt biroller. Det handler om kvinnefrigjøring og prisen ved å gå foran først. Denne serien må leses kronologisk - ellers risikerer man å falle av underveis. Persongalleriet er nemlig stort. Jeg valgte selv lydbokutgavene, med fantastiske Silje Breivik som oppleser. Jeg kjøpte også papirutgavene i sin tid - mest fordi dette er må-eie-bøker, men også fordi det er en oversikt over persongalleriet med en kort oppsummering forrest i hver av bøkene. (Det spennende er for øvrig at Elena Ferrantes tidligere bøker utgis på norsk i disse tider. De to bøkene jeg allerede har rukket å lese, har vært fantastiske, og nå i vår kommer en tredje bok.)

Bok nr. 43 - Frode Grytten - "Menn som ingen treng"

Når Frode Grytten utgir bøker - hva enten det er romaner eller noveller det er tale om - så er det fest! Dette er en novellesamling i den ypperste og helt rå klassen! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker som har havnet på siden av det etablerte. I disse novellene er det mye undertekst, og det viktigste er kanskje mest av alt det som ikke sies. Han får frem hvor forutinntatte vi er i våre møter med andre mennesker, og hvor lite vi faktisk vet om dem. Når vi tror at vi har skjønt "alt", har vi egentlig ikke skjønt noe som helst ... 149 kroner må du ut med for å få denne boka. 

Bok nr. 53 - Vigdis Hjorth - "Arv og miljø"

Vi må tilbake til bråket rundt Karl Ove Knausgårds virkelighetslitteratur og Min kamp-bøkene for å oppleve en lignende furore som det som skjedde da Vigdis Hjorths "Arv og miljø" ble utgitt. Hva er virkelighet og hva er fiksjon, og finnes det noen etiske grenser innenfor litteraturen? Debatten rundt utgivelsen av boka nådde nye høyder da søsteren Helga Hjorth kom ut med sin bok, som et motsvar til Vigdis´ bok. Da ble nemlig all tvil rundt hva som faktisk var virkelig, fjernet. Min anbefaling er å lese "Arv og miljø" på helt egne premisser, uten å tenke for mye på hva som er hva. Boka er nemlig drivende godt skrevet! Og det er nærmest et "must" å få den med seg dersom man ønsker å følge med i samtidslitteraturen. 

Bok nr. 54 og 55 - Edvard Hoems familie-krønike

Edvard Hoem har utgitt fire bøker i sin bokserie om Hoem-slekten - fra 1874 og frem til slutten av 1950-årene. Serien begynner med "Slåttekar i himmelen" (2014), og er blitt fulgt opp med en ny bok hvert år. "Bror din på prærien" (nr. 54) og "Land ingen har sett" (nr. 55) er bok nr. 2 og 3 i serien, som jeg mener bør leses kronologisk for at man skal få fullt utbytte av historien(e) om Hoem-slekten. (I fjor høst kom den fjerde boka i serien - "Liv andre har levd" - ut.) Edvard Hoem skriver fantastisk godt! Jeg har i all hovedsak valgt lydbokutgavene av bøkene, fordi det er forfatteren selv som leser. Det gjør han nydelig! Jeg har også sikret meg bøkene, fordi de er så vakre, og fordi jeg vet at jeg kommer til å lese dem om igjen en dag. Bøkene koster hhv. 149 og 179 kroner på Mammut-salget.

Bok nr. 67 - Tommi Kinnunen - "Der fire veier møtes"

Har du fremdeles ikke hørt om Tommi Kinnunen? Da er det på tide å holde alle sanser åpne! Dette er nemlig et forfatter-talent av rang! En finsk familie står i fokus i denne romanen, og det er ingen lykkelig familie som skildres. Kinnunen borrer dypt i personlighetene i en familie der kjærligheten for det meste er fraværende. Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Boka koster 149 kroner. (Det kom ut en slags oppfølger av denne boka høsten 2017 - "Lyset bak øynene". Den er like god!)

Bok nr. 68 og 69 - Karl Ove Knausgårds årstids-encyklopedi

Som ihuget Knausgård-fan får jeg selvsagt med meg alt han skriver (unntatt når han skriver om fotball - der går liksom grensen for meg, og det sier mer om min manglende interesse for fotball enn om Knausgård, bare for å ha presisert det). Hans årstids-encyklopedi har jeg selvsagt fått med meg! På Mammut-salget har du sjansen til å sikre deg "Om våren" og "Om sommeren" (det finnes også en "Om høsten" og "Om vinteren" i denne serien). "Om våren" er definitivt den beste av disse to i en serie der det utmerket godt går an å lese bare en av dem, to-tre, hulter til bulter - etter eget forgodtbefinnende. Boka er mer personlig enn "Om sommeren", som antakelig ble skrevet da han befant seg midt i skilsmissen sin, og nødvendigvis måtte ha en distanse mellom sitt privatliv og bokprosjektet, slik jeg har forstått det. Samtidig inneholder "Om sommeren" noen herlige små-essays, som et om intelligens (den er verdt hele boka!). Bøkene koster 149 kroner pr. stk.

Bok nr. 220 - Ingrid Brekke - "Angela Merkel - Et europeisk drama"

Dersom du ønsker å forstå europeisk politikk, kommer du ikke utenom Angela Merkel! Ingrid Brekke har skrevet en uhyre interessant og kunnskapsrik bok om denne kvinnen og hennes rolle i Tyskland, EU og Europas politikk, der flyktningekrisen har dominert i de senere årene. Her kommer både nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn det er lett å slutte seg til. Det at forfatteren er personlig og kommer med egne refleksjoner, styrket etter min oppfatning denne boka. 

Bok nr. 373 - Patti Smith - "M Train"

Multitalentet Patti Smith leverer i øverste klasse - enten det er tale om musikk eller litteratur. Etter "Just kids" ble hun for meg en forfatter jeg bare må lese alt av! Hun er svært ydmyk når det kommer til temaer som livet og sin egen rolle og hva hun har å by på. Verdiene som livet hennes har vært tuftet på, står seg uansett hvilket tema hun skriver om. Bøkene hennes er fulle av preferanser både til film og litteratur, og selv sitter jeg og noterer spor jeg ønsker å følge opp. Hun er dypsindig, tar ikke lett på noe og bærer frem sine budskap med en form for melankoli som ikke må forveksles med det depressive. Hun er jordnær og ujålete, og man får lyst til å lese tekstene hennes sakte og i håp om å bli besmittet av hennes visdom. (Og pst! Det kommer en tredje bok ut nå i vår - den oversatte utgaven av "Devotion" som kom ut i fjor. Jeg har lest det meste av denne boka, og kan røpe at den er helt fantastisk!)

Bøker jeg har liggende ulest

Bøkene jeg har trukket frem spesielt og alle dem jeg har nevnt helt til slutt i dette innlegget, handler alle om bøker jeg selv har lest og omtalt her på bloggen. Samtlige linker peker til egne innlegg. Jeg har imidlertid flere uleste bøker liggende, og som jeg kommer til å prioritere i tiden fremover - og som er å finne i Mammutkatalogen. Jeg er overbevist om at det ligger flere uoppdagede perler i denne ulest-bunken!

Bl.a. gjelder dette Marie Auberts "Kan jeg bli med deg hjem" (nr. 5), Antoine Compagnon/Laura el Makkis "En sommer med Proust" (nr. 14), Anthony Doerrs "Alt lyset vi ikke ser" (nr. 16), Richard Fords "Det kunne vært verre" (nr. 34), Ida Hegazi Høyers "Historier om trøst" (nr. 47), Nicolai Houms "Jane Ashlands gradvise forsvinning" (nr. 56), Jens M. Johanssons "Et godt liv" (nr. 64), Ben Marcus´ "Flammealfabetet" (nr. 81), Robert Seethalers "Et helt liv" (nr. 115), Elisabeth Strouts "Olive Kitterbridge" (nr. 120), Colm Toibins "Marias testamente" (nr. 127), Carl-Henning Wijkmarks "Dresinen" (side 136), Odd Karsten Tveits "Salongen i Jerusalem" (nr. 312), Bernt Hagtveit/Gorana Ognjenovics´"Dannelse - tenkning, modning og refleksjon" (nr. 331), Carsten Jensens "Krigen som aldri tar slutt" (nr. 334), Sissel Furuseth/Jahn Holljen Thon/Erik Vassenden (red.) Norsk Litteraturkritikks historie 1870-2010 (nr. 359) og Peter Wohllebens "Trærnes hemmelige liv" (nr. 627).

Bøker jeg ønsker meg:

Jeg har også plukket ut et lite knippe med bøker jeg ønsker meg, og kommer til å kjøpe på Mammutsalget. Dette er følgende bøker: 

Margaret Atwoods "Hjertet gir seg ikke" (nr.4), Kim Leines "De søvnløse" (nr. 73), Peder Martin Lysestøls "Israel - Bak muren av myter og propaganda" (nr. 317), Simon Sebag Montegfiores "Dynastiet Romanov" (nr. 311), Martin Caparros´ "Sult" (nr. 326) og Halvor Tjønns "Muhammed - profet og kriger" (nr. 389). Jeg kommer til å nøye meg med dette ... tror jeg ... 

------------------------------------------------

Helt til slutt: 

Jeg burde selvsagt også ha nevnt følgende bøker (jeg har gulet ut de aller beste): John Donoghues "Urmakeren i Auschwitz" (nr. 17), Birger Emanuelsens "Anna og kjærligheten" (nr. 23), Anne Enrights "Veien ved Boolavaun" (nr. 26), Tomas Espedals "Året" (nr. 27), Jon Fosses "Trilogien" (nr. 36), Jonas Hansen Khemiris "Alt jeg ikke husker" (nr. 46), John Irvings "Mysterieavenyen" (nr. 58), Monica Isakstuens "Vær snill med dyrene" (nr. 59), Carsten Jensens "Den første sten" (nr. 62), Nina Lykkes "Nei og atter nei" (nr. 75), Selma Lønning Aarøs "Hennes løgnaktige ytre" (nr. 76), Haruki Murakamis "Menn uten kvinner" (nr. 92), Orhan Pamuks "Noe fremmed i mitt sinn" (nr. 104), Tore Renbergs "Du er så lys" (nr. 109), Parinoush Saniees "Det som ventet meg" (nr. 113), Betty Smiths "Det vokser et tre i Brooklyn" (nr. 117), Ivo de Figueiredos "En fremmed ved mitt bord" (nr. 239), James Rebanks´"Sauebondens liv" (nr. 249), Kyrre Andreassens "For øvrig mener eg at Karthago bør ødelegges" (nr. 267), Knut Hamsuns "Konene ved vannposten" (nr. 273), Ian Burmas "Vekten av skyld" (nr. 282), Edouard Louis´ "Voldens historie" (nr. 278), Adonis´"Vold og islam" (nr. 324), Antoine Leiris´ "Men hatet mitt får dere ikke" (nr. 338), Åsne Seierstads "En av oss" (nr. 346), Åsne Seierstads "To søstre" (nr. 347), Xue Xinrans "Gi meg himmelen" (nr. 354), Dag Tjerslands "Mitt Toscana" (nr. 438), Erling Kagges "Stillhet i støyens tid" (nr. 506), Kaja Nordengens "Hjernen er stjernen" (nr. 527) og  Torbjørn Færøviks "Orientekspressen - en vårreise" (nr. 595)

-----------------------------------------------

Dersom du har noen boktips fra katalogen, tar jeg imot disse med takk!

Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

"In the Crosswind" (Regissør: Martti Helde)

Visuelt vakker stillbildefilm i svart-hvitt fra Estland 

Noe av det fine med å lese mye god litteratur, er at det nokså ofte dukker opp preferanser til annen litteratur og film. For den nysgjerrige bok- og filmelsker er det dermed nok av spor å følge, og dette gjør at interessefeltet bare vokser og vokser. Slik er det med Patti Smiths siste bok "Devotion" i serien Why I write. Vi har ikke kommet lenger enn til andre linje i det første kapittelet "How the Mind Works" før filmtittelen "Risttuules" - med den engelske tittelen "In the Crosswind" - dukker opp. Dette skriver hun blant annet:

"It is Martti Helde´s requiem for thousands of Estonians who suffered mass deportation to Siberian collective farms in the spring 1941, when Stalin´s troops rounded them up, separated families, and herded them into cattle cars. Death and exile, their fate reassigned. 

The filmmaker created a visual poem through a unique dramatization of actors winding through a set of stationary human tableaus. Time suspends yet rushes, spreading images in the form of words drawn from this sad pageant." (side 5 i P. Smiths "Devotion")

Filmen gikk på norske kinoer i 2015, og hadde da tittelen "Der vindane møtes". Den gangen ble filmen betegnet som "Et fantastisk kunstverk av en film!", "Årets kinoopplevelse?", "hypnotiserende vakker film", "intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk", "poetisk praktfilm", "krigsdrama uten like", "filmatisk blanding av fotoroman og brevroman" osv. (Kilde: filmweb.no) 

Jeg fikk ikke med meg filmen da den gikk på norske kinoer, men var veldig innstilt på å få sett filmen etter å ha lest om den. Jeg bestilte DVD`en fra Amazon. (Den er nemlig ikke å få tak i i Norge, noe som forundrer meg stort.)

Heldur og Erna

Det historiske bakteppet for filmen er deportasjonen som fant sted i mai/juni 1941 (som kalles junideportasjonen), like før landet ble invadert av Hitler-Tyskland. Det var først og fremst politiske opponenter som ble fjernet, men også politikere, politimenn, velstående forretningsfolk og landeiere led en tilsvarende skjebne. Familier ble splittet. Mennene ble stort sett henrettet med en gang eller sendt til Sibir, der de senere døde. Kvinner og barn ble sendt til bosetninger i Omsk, Kazakhstan o.l. Omlag 60 % av dem døde. (Kilde: Wikipedia)

"In the Crosswind" er basert på en reell dagbok fra en kvinne - Erna Tamm -  som ble deportert sammen med barnet sitt, mens mannen hennes ble sendt et annet sted. 

Familier splittes

I filmens innledning er vi vitne til et ektepar (Erna og Heldur) og deres datter, som lever et harmonisk liv på landsbygda. Ektefellene elsker hverandre høyt, og han virker bekymret. Så kommer de sovjetiske okkupantene, og de må reise fra den tilværelsen som hittil har utgjort deres liv. 

En reise til ukjent sted

Resten av historien fortelles i form av stillbilder - alt i svart-hvitt - mens Erna skriver i dagboken sin, hele tiden henvendt til mannen sin, som hun håper at hun skal treffe igjen. Det er et liv i sult og fattigdom. I perioder lever de av 200 gram brød pr dag. Barna får ingenting, så de voksne må dele brødrasjonene med dem. 

Hvor føres Heldur hen?

Nettopp det forhold at filmen fortelles i form av stillbilder, gjør det hele utrolig sterkt. Kameraet beveger seg mellom menneskene, og i utescenene kan vi se at klær og hår flagrer.  Teknikken kalles tableaux vivants/levende bilder, med fryste øyeblikksbilder av virkelige mennesker, som kameraet beveger seg gjennom.

Dette gir et tredimensjonalt bilde av hver situasjon, som altså er frosset fast. Mens vi hører Ernas stemme, der hun i dagbokform hele tiden henvender seg til Heldur, mannen hun en gang levde sammen med ... Hele tiden lavmælt, som om hun ikke ønsker at noen skal høre henne.

Kvinner og barn fraktes bort fra Estland

Etter hvert går årene. Noen av kvinnene gifter seg med menn av fienden - noen av kjærlighet, andre for å overleve. Erna har fremdeles drømmen i seg om å se mannen sin igjen - også etter at datteren er død. Hun gifter seg derfor aldri på nytt.

Livet i nytt land

Da Stalin dør i 1953, blir det slutt på det beinharde regimet og estlenderne som fremdeles er i live og som ønsker det, får vende hjem til Estland. Erna er blant dem som ønsker dette, etter 12 år i tvunget eksil. Får hun noen gang se mannen sin igjen? 

Dette er en av mest spesielle og originale filmene jeg noen gang har sett! Den hadde sin internasjonale premiere på Toronto International Film Festival i 2014. Det er nok også årsaken til at den ble satt opp på norske kinoer høsten 2015. Som en anmelder i Natt & Dag skrev om filmen:

Årets kinoopplevelse?
Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse." Terningkast 6, Natt&Dag

Jeg håper at denne filmen blir enklere å få tak i! Den er nemlig vel verdt din tid! Og musikken - den er avsindig vakker!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Risttuules
Nasjonalitet: Estland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Prevel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep
Spilletid: 87 min.

Jane Gardam: "En trofast hustru"

Koloni-roman av beste engelske merke! 

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger (og har skrevet mange reisebrev her på bloggen om dette - både fra 2015 og 2017), men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget. 

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: 

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". 

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste. 

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer. 

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under. 

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg. 

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid. 

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ... 

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk. 

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker. 

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet. 

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen. 

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ... 

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham. 

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ... 

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning. 

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv. 

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt? 

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler? 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Man with the Wooden Hat
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt:Ragnhild Eikli
Antall sider: 260ISBN: 978-82-05-50187-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Lest 2018

San Francisco, USA - 2017

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2018 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2018  1107 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Jane Gardam: En trofast hustru (oppr. 2009 - norsk 2017)
2. Thorvald Steen: Det hvite badehuset (2017)
3. Kirsten Thorup: Erindring om kærligheden (oppr. 2016 - på norsk juni 2018)
4. Niels Fredrik Dahl: Mor om natten (2017)
5. Kjell Westö: Den svovelgule himmelen (oppr. 2017 - norsk 2017)
6. Tore Renberg: Skada gods (2017)

Februar:

7. Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton (oppr. 2016 - norsk 2017)
8. Yaa Gyasi: Komme hjem (oppr. 2016 - norsk 2017)
9. Lina Wolff: De polygotte elskerne (oppr. 2016 - norsk 2018)
10. Graeme Macgrae Burnet: Med blodig forsett (oppr. 2015 - norsk 2018)

Mars:

11. Elena Ferrante: Kvelande kjærleik (oppr. 1992 - norsk 2018) 
12. Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter (2017)
13. Peter May: Lewisbrikkene (opp. 2012 - norsk 2018)

April:

14. Mario Vargas Llosa: Der fem veier møtes (oppr. 2011 - norsk 2016)
15. Azra & Maria Gilani: En muslimsk mors kamp (2018)
16. Kopano Matlwa: Menssmerter (oppr. 2017 - norsk 2018)
17. Jane Gardam: Venner til sist (oppr. 2013 - norsk 2018)
18. Mario Vargas Llosa: En diskré helt (oppr. 2013 - norsk 2014)
19. Serhij Lesjtsjenko: Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina (oppr. 2013/2014 - norsk 2018)
20. Ilan Pappe: Ti myter om Israel (oppr. 2017 - norsk 2018)

Mai:

21. Kamila Shamsie: Ildhjerter (oppr. 2017 - norsk 2018) 
22. Thomas Erikson: Omgitt av idioter (oppr. 2014 - norsk 2018)
23. Sara Omar: Dødevaskeren (oppr. 2017 - norsk 2018)
24. Bernhard Ellefsen: Imot døden - Om fortvilelsens litterære fellesskap (2018)
25. Sabahattin Ali: Madonna i pels (oppr. 1943 - på norsk 2018)

Juli:

26. Lydie Salvayre: Ikke gråte (oppr. 2014 - på norsk 2018)
27. Viet Thanh Nguyen: Flyktningene (oppr. 2017 - på norsk 2018)
28. Marie Darrieussecq: Livet i skogen (oppr. 2017 - på norsk 2018)

August:

29. Catherine Cusset: En strålende fremtid

September:

30. Nikolai G. Høibo: Fastfit (2018)

Oktober:

31. Berit Nordstrand: Tarmens medisin (2018)
32. Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter (2018)

November:

33. Arne Schrøder Kvalvik: Å leve, lever, har levd (2018)
34. Kjetil Gyberg: Kapitalens metropolis (2018)
35. Monica Isakstuen: Rase (2018)

Desember:

36. Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (oppr. 2016 - på norsk 2018)
37. Timothy Snyder: Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre (oppr. 2017 - på norsk 2017)
38. Anders Hansen: Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart.  (oppr. 2016 - på norsk 2018)
39. Anna Blix: En hyllest til sauen - Fortellinga om det lille dyret som bygde landet (2018)
40. Trude Marstein: Så mye hadde jeg (2018)