Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forside

onsdag 1. november 2017

Rundreise i USA (vestkysten) - 2017

San Franciscos berømte bokhandel City Lights! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rundreise langs USAs vestkyst i juni/juli 2017

I juni/juli i år foretok mannen min og jeg en rundreise i USA. Vi startet og endte turen i San Francisco. Vi hadde på forhånd leid bil, men hadde kun forhåndsbestilt hotell i San Francisco på utreise og retur. Dette ga oss maksimal frihet under den drøyt tre uker lange turen vår. På forhånd hadde vi gjort mye research og hadde laget oss en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke. Planene var likevel ikke så stramme at det ikke var mulig å justere opplegget underveis. Dette blogginnlegget er ment som en smakebit på hva jeg senere kommer til å skrive mer om her på bloggen min. 


Chinatown i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange har gjort lignende turer før oss, så det var for en gangs skyld rikelig med informasjon å finne på nettet. Noen har valgt seg ut Los Angeles som utgangspunkt - andre har startet i Las Vegas. Selv holder jeg en knapp på San Francisco fordi denne byen har så mye å by på, og ikke er større enn at det er mulig å få god oversikt i løpet av noen få dager. Byen inneholder en interessant Chinatown-bydel, og det er dessuten veldig spennende å få med seg Alcatraz, den beryktede fangeøya som ligger knapt et par kilometer ute i San Francisco-bukta. (Bare husk å bestille billetter ut dit flere måneder før du reiser dit - ellers risikerer du å måtte reise hjem med uforrettet sak.)


Bratte gater i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
San Francisco er kjent for sine bratte gater og mange trikker. Det sies at man aldri har vært ordentlig i San Francisco før man minst har tatt en av byens trikker, har gått over Golden Gate og har vært ute på Alcatraz. For øvrig må jeg nevne City Lights Booksellers, et must for en bokelsker på en slik tur!


Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter noen dager i San Francisco, valgte vi å reise innover landet. Nasjonalparker sto nemlig høyt på vår liste over steder vi ønsket å besøke. På turen ut til Yosemite, tok vi turen innom Livermore, en liten by som ligger et par timers kjøring utenfor San Francisco, for å besøke familie. Der var vi også med på vinsmaking, noe som minnet oss om at det dyrkes vindruer og lages vin også andre steder enn Napa Valley og Sonoma, som sto på reiseplanen mot slutten av turen vår. 


Vi så en vill bjørn i Yosemite! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var litt uheldig under vårt besøk i nasjonalparken Yosemite, fordi det hadde gått et steinras mellom nasjonalparkens høydepunkter og hotellet hvor vi skulle overnatte. Dette førte til at vi for å komme frem til hotellet måtte kjøre en tre timers omvei ... Derfor ble vårt besøk i parken av nokså kortvarig karakter. Men vi fikk i det minste med oss en vill bjørn (!!!) og vi så Half Dome! Dersom vi hadde visst at vi skulle ende opp med å kjøre tre timer til hotellet, hadde vi i stedet funnet oss en annet sted å sove den natten ... Det ble for langt å kjøre tilbake neste dag, kom vi til.


Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi videre til Sequoia, en nasjonalpark med redwood-trær. General Sherman er navnet på det største og eldste treet i denne parken. Treet er rundt 3000 år gammelt! Bildene yter virkelig ikke treet full rettferdighet, men må oppleves i virkeligheten!


General Sherman - det eldste treet i nasjonalparken Sequoia (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var en helt spesiell opplevelse å gå i denne redwood-skogen, for det fikk oss til å føle oss som små, ubetydelige maur langs bakken. Vi ble fylt av ærefrykt for naturen! 


Tankevekkende skilting i parken! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man beveger seg rundt i naturen i USA kan man faktisk risikere å møte på bjørner, sjakaler og klapperslanger! Overalt pepres turistene fulle med gode råd om ansvarlig oppførsel i naturen. Først og fremst handler det om å kjøre sakte når man befinner seg i naturparkene. For det andre handler det om ikke å legge fra seg mat åpent, eller å slenge fra seg søppel. Dette tiltrekker ville dyr og kanskje bjørner i særdeleshet. Ikke bare kan det sette menneskeliv i fare, men det er også en fare for at de ville dyrene blir mindre redd for mennesker. Dette ender som regel med at dyrene må skytes. Det ønsker myndighetene i USA for en hver pris å unngå. 


Toalettet på Peggy Sue´s Diner (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er på landeveien, er det moro å stoppe på landeveiskroene for å spise. Vi hadde riktignok noen av våre dårligste matopplevelser på slike kroer, men av og til var det likevel verdt det! Som da vi stoppet på Peggy Sue´s Diner! Her hadde tiden bokstavelig talt stått stille siden 1950-tallet! Det var også gimmicken med stedet! Da jeg skulle på toalettet og møtte på denne karen - se bildet over - skvatt jeg storveis, inntil jeg skjønte det og begynte å le. Det var også meningen ... Han er jo ikke ekte - bare en figur ... 


Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde jeg aldri trodd at den nasjonalparken vi faktisk skulle bli aller mest begeistret for, var Death Valley. Her som alt var så dødt og livløst ... For ikke å snakke om den varmen! Mens vi befant oss i dalen, passerte gradestokken 52 grader Celsius! Det var en hetebølge i området akkurat mens vi var der. 52 grader er seriøst varmt! Og fordi luften er så tørr der, kjennes munnen som sandpapir etter svært kort tid. Man drikke hele tiden!

Badwater Basin - 282 fot eller 85,5 meter under havets overflate!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det som fascinerte oss aller mest, var variasjonene i naturen. Ørken kan være så mangt. Bildet over viser det laveste punktet i Death Valley, ca. 85 meter under havet. Her ble vi advart mot flom! Dette skjønte vi ikke noe av, men senere leste vi at når det først regner her - og det gjør det faktisk av og til - så renner alt vannet bare rett ned fra fjellene, som ikke absorberer noen ting, og så samler alt vannet seg her nede. Det kan bli noen meter i løpet av relativt kort tid. Mange har druknet her i årenes løp. 

Fascinerende ørken - her ville du ikke ha gått barbeint! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte dalen om ettermiddagen og kvelden, og vi dro tilbake neste dag for å se mer av det fascinerende landskapet. Vi fikk ikke nok av stedet! 

Amfiteatret i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce nasjonalpark ligger i Utah, og det tok noen timer å kjøre dit. Apropos kjøring! Det er litt av noen avstander i USA! Man tror det ikke når man ser på kartet, og i tillegg tenker at det er gode veier der og hardføre bensinbiler med masse hestekrefter. Likevel tar det tid å bevege seg mellom turistattraksjonene i dette området. I løpet av vår rundreise kjørte vi ca. 620 mil! Det ble noen timer i bilen. Ikke en eneste gang så vi en ulykke på veiene. Folk kjørte veldig ansvarlig og trafikkreglene ble fulgt, så langt vi kunne bedømme. 


Rød sand, rød jord og røde fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce er verdt turen, bare for å ha presisert det! Maken til vakker natur skal man virkelig lete lenge etter! Den røde sanden og de røde fjellene er rett og slett magiske! På forhånd trodde jeg at vi kunne gå ned i dalen, slik at vi kunne se opp på hoodoo´ene, som de spisse fjellformasjonene heter. Et lite stykke på vei gikk nok dette an, men da vi var der var det så høye temperaturer at vi ble advart mot det. Man må drikke enormt mye vann for ikke å risikere heteslag, og samtidig er det ikke bare å helle i seg mange liter vann på en gang heller. Det er jo farlig, det også. Derfor må nedstigningen nødvendigvis ta noen timer, og dette er ikke noe det anbefales å gjøre på egen hånd, uten å vite hva man gjør. Vel - vi tok konsekvensen av dette og nøyde oss med å nyte utsikten over amfiteatret, som det kalles. 


Tors Hammer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er erosjonene som har skapt hoodoo´ene. På bildet over ser vi Tors hammer


Navajo-indianere som selger brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Bryce, kjørte vi mot Grand Canyon, nasjonalparken som vi på forhånd tenkte kom til å bli turens høydepunkt. Vi hadde derfor planlagt to overnattinger der. På vei inn til dalen, stoppet vi ved en navajo-indianerleir, hvor indianere solgte brukskunst. Da hadde vi kjørt gjennom navajo-reservatet, som for det meste virket udyrket og øde. Et par drømmefangere ble med oss hjem etter dette stoppet. Grand Canyon ligger for øvrig i Arizona.

Ed Kabotie, en navajoindianer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fremme ved Grand Canyon stoppet vi ved et utkikkspunkt fordi det nærmet seg solnedgang. Den aktet vi å få med oss. Indianeren Ed Kabotie fortalte historier, leste dikt, sang og fortalte om de hvites utbytting av indianerne. Historiene gjorde et sterkt inntrykk på oss! Det handlet blant annet om at de hvite hadde kjøpt rettigheter til grunnvannet som var ment for fremtidens generasjoner, for småpenger, og brukt dette opp ... Ikke lenger til å undres over at det meste av reservatet lå dødt og øde, tenkte vi. De har rett og slett ikke vann mange steder.

Grand Canyon i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Heller ikke i Grand Canyon ble det ansett tilrådelig å bevege seg nedover i dalen - ikke uten risiko for liv og helse. Oppholdet her handlet om å finne fine utsiktspunkter for hhv. solnedgang og soloppgang. Her må jeg nevne stemningen på stedet, for det var nesten helt elektrisk overalt hvor vi kom. Et utall turister med dyre kameraer og linser hadde møtt frem for å sikre seg sitt livs bilder. Vi fikk valuta for anstrengelsene våre, for maken til vakker natur! Fjellene glødet - spesielt ved solnedgang!

En elk som har forvillet seg inn i landsbyen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk ved soloppgang var for øvrig alle elkene vi møtte på - ute i naturen som inne i Grand Canyon Village, hvor vi bodde. Det var mengder av dem! En elk er en blanding av elg og hjort. Svære dyr! Stolte og flotte som få!

Det gjaldt å sikre seg de flotteste stedene å ta bilder fra mens sola gikk ned.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Grand Canyon satte vi kursen mot Las Vegas, som ligger i Nevada. Underveis slumpet vi tilfeldigvis borti Bearizona Wildlife Park. Bare navnet! Selvsagt måtte vi innom denne parken! Her kjørte vi rundt i en park, der de ulike dyrene var skilt fra hverandre med det vi her hjemme kaller fe-rister. Vi fikk streng beskjed om ikke å åpne dører eller vinduer mens vi befant oss i parken. 

En bjørn som dovner seg i et trau (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom tett på dyrene - blant annet en hel del bjørner! Som denne bamsen som badet i et trau - ca. to meter fra bilen vår. Bjørnen var svært fredsommelig der den lå og latet seg i den stekende heten, men hva ville ha skjedd dersom den plutselig hadde reist seg og kommet mot bilen vår? tenkte jeg ... Bevæpnede vakter sto ved alle fe-rist-overgangene der det befant seg farlige dyr, så vi var nok trygge. Det var likevel virkelig et kick å kjøre gjennom denne parken!


Hoover Dam (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi stoppet også ved Hoover Dam på vei til Las Vegas. 


Hele første etasje i vårt hotell - nærmere 10 000 kvadratmeter (!!!) med
spillebule! Og der satt folk - i time etter time og ventet på at de skulle
bli søkkrike, mens de ble mer og mer blakke ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vårt opphold i Las Vegas ble kort. Hotellet vi valgte å bo på var en stor skuffelse fra ende til annen. Det het Monte Carlo og var så nedslitt at det kan være det samme. Dessuten ble vannet skrudd av fra elleve på kvelden til fem om morgenen "due to plumming". Så da vi kom hjem etter en svett kveld på byen - langs The Strip - på grunn av hetebølgen som herjet i området, var det altså ikke mulig å få seg en dusj før man gikk til sengs. Mitt råd er: snakk med folk som har vært der tidligere før du bestiller hotell i Las Vegas! Mange hoteller er nedslitte, og det skyldes antakelig finanskrisen og lite friske penger i omløp de siste årene. 


Kjøpesentrene rundt The Venezian  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det hører med å gå The Strip - stripa - når man først er i Las Vegas, og det gjorde selvsagt vi også. Hele byen er helt surrealistisk, bygget som den er for å ligne kjente steder i Europa. Italia og Frankrike har i særdeleshet inspirert byggherrene i Las Vegas i årenes løp, men her finnes også et pyramide-hotell (Styr unna! Det er så nedslitt at du ikke vil bo der!) og ymse anna. 


Liksom-gondolierer i Las Vegas (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man vet ikke om man skal le eller gråte når liksom-gondolierer "ror" frem og tilbake i kunstige kanaler i båter som er utstyrt med motor, og synger banale strofer fra "O sole mio", uten verken å ha sangstemme eller kunne hele teksten. Men hotellet The Venezian skal være flott! Det har jeg hørt fra mange som har vært der selv. Hele greia med Las Vegas - i tillegg til at det er mulig å spille seg fra gård og grunn på en-to-tre - er å bo lukseriøst til en relativt billig penge. Uteliggerne i Las Vegas er ikke som andre uteliggere. Her har folk spilt seg blakke og ikke klart å betale hotellregningen sin. De er ikke møkkete og inngrodde av skitt, slik uteliggerne var mange andre steder på turen vår. 


Joshua Tree (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Las Vegas sto San Diego for tur. Men før vi kom oss dit, kjørte vi blant annet gjennom Mojave National Preserve. Det var da vi fant ut at vi også skulle stikke innom Joshua Tree National park. Trærne er veldig spesielle, og det eldste treet er 300 år gammelt. Da hadde vi vært i så mange nasjonalparker at vi fikk årskort til alle nasjonalparkene i USA! 


Skull Rock i Joshua Tree national Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parken har også noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner, som Skull Rock


La Jolla Beach, nord for San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
San Diego er en kystby. Her møtte normale sommertemperaturer oss. Det var mildest talt en lettelse, etter at vi hadde oppholdt oss i 40-50-grader i over en uke. Vi hadde leid oss et rom på et hotell som bokstavelig talt lå på stranda. Det vi derimot ikke var forberedt på var at hele strandområdet mer eller mindre var tåkelagt til langt ut på dagen. Da var vi alle andre steder enn på hotellet. Vel hjemme på hotellet igjen på ettermiddagen og kvelden, kom tåken atter sigende ... Inne i byen var det derimot blå himmel. Dette ble for oss et paradoks på turen. 


Spekkhoggershow på Sea World i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av San Diegos mest populære turistattraksjoner, er Sea World. Vi fikk selvsagt med oss spekkhogger-showet, og du godeste for et show! At disse spekkhoggerne må ha humor, fikk vi flere bevis for underveis. De som satt på de første radene ble klissvåte - til høylytt latter fra oss andre som hadde hatt vett nok til å sette oss høyere opp. Spekkhoggeren la seg nemlig på siden og plasket store mengder vann på alle som satt i nærheten av bassenget. De så ut til å ha det riktig moro, disse spekkhoggerne!


Belønning fordi de hadde vært så flinke! Jeg synes jeg ser at de ler også ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er i San Diego, man nyte den mexicanske maten! Vi spiste meksikansk mat i alle mulige varianter, men vi falt spesielt for sjømatvarianten. Taco med scampi - så godt krydret at man kjenner at svetten begynner å piple i pannen! Mmmmm! Det var en høydare!


Old Town i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Old Town i San Diego hørte vi var et must å få med seg, men for å være helt ærlig ble jeg litt skuffet over denne delen av byen. Hele opplegget med nostalgiske butikker med hjemmelaget godteri m.m. fremsto noe banal for meg. Kanskje var vi ikke der på riktig tidspunkt? Ikke vet jeg ... 


Unconditional Surrender av Seward Johnson (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter San Diego reiste vi videre til Venice Beach, som ligger like utenfor Los Angeles. Det var fantastisk å være der, selv om vi også så mange rusede mennesker som jeg ikke tror vi ville ha likt å møte etter mørkets frembrudd. Å gå langs strandpromenaden på dagtid var derimot interessant! Mye å se, artige butikker og god stemning i gatene.

Jim Morrison fra The Doors på veggen i Venice Beach
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Venice Beach var det også mulig å få seg et bad i Stillehavet. Vannet holdt kanskje 18 grader. Lenger nord er temperaturen i vannet betydelig lavere. Vi prøvde å vasse, men kulden stakk i anklene. Vi så ingen som badet heller, og de som surfet hadde våtdrakt på. De lave badetemperaturene skyldes kalde strømninger fra Alaska, som skal ha spist seg lenger og lenger sør langs California-kysten. 


Her selges marihuana på åpen gate - fordi det er legalisert.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvis jeg skal oppsummere inntrykket fra Venice Beach så må det være at det er litt hippie-aktig, et sted der det meste er lov og der dopet (dvs. marihuana) florerer (fordi det er legalisert). Men for all del: folk var glade!


Stranda i Venice Beach (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi til Universal Studios. Dette er en gigantisk fornøyelsespark for voksne mennesker, og hvor tematikken i "lekene" er filmer skapt av Universal Studios. Det handler om The Mummies, Jurasic Park, Familien Simpson, Fast & Furious etc. 

Rulletrappen som forbinder et høyere og et lavere nivå i parken med
hverandre. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Her er det både ekte og virtuelle berg- og dalbaner, og de er like "skumle" alle sammen! Overraskelsesmomentene er mange, og det er virkelig meningen at man skal hyle og skrike! Vi var i parken i ti timer til sammen, så man kan trygt si at vi fikk full valuta for alle pengene det kostet å komme inn i parken. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så mye moro på en gang. Det ble mye skrekkblandet fryd! Anbefales!


Restaurantområdet utenfor Universal Studioes (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Utenfor fornøyelsesparken er det et eldorado av restauranter, blant annet en Hard Rock Café, som rett og slett er Hollywood Hard Rock Café. Vi opplevde å bli frastjålet en handlepose mens vi satt og spiste middag på en av stedets restauranter - mest sannsynlig av et svært hyggelig ungt par som satt på nabobordet. Du kan ikke se på folk om de rapper tingene dine i et ubevoktet øyeblikk. Så: pass på tingene dine!


David Bowie´s stjerne i Hollywood (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man først er i Hollywood, er det et par ting man bare få med seg! Det ene er Avenue of Stars, og det andre er Hollywood-skiltet oppe i en åsside. Avenue of Stars er så diger at dersom du er på utkikk etter dine helter, bør du google på adressen(e) på forhånd. Det er fullt mulig å finne nøyaktig hvor en spesiell stjerne befinner seg. 


Hollywood - selve innbegrepet på den amerikanske drømmen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å komme seg opp til åssiden hvor Hollywood-skiltet står, var en opplevelse i seg selv. Naboene i området er så drit lei turister at det eneste stedet hvor det kunne vært mulig å parkere, er det tilstedeværende politi absolutt hele tiden. 


Mens jeg trodde at "tenke det, men gjøre det ..."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi løste dette ved at mannen min måtte kjøre lenger ned i gata der naboene ikke var fullt så sinte som lenger opp, og så gikk jeg alene opp til toppen. Alt for å sikre oss bildet av de berømte bokstavene! Turisme på sitt aller verste! 


Streets of Santa Barbara (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Santa Barbara ligger litt lenger nord for Los Angeles, og dette er rikmannsbyen fremfor noen i California. I området rundt byen bor svært mange av Hollywood-stjernene. Desto mer forunderlig å registrere hvor møkkete og lite tiltalende strendene er ...


Lite tiltalende strender i Santa Barbara  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mulig at noe av forklaringen er at det uansett ikke er langs strendene de pengesterke er, og at det er her alle uten eget svømmebasseng i hagen finner veien ... Ikke vet jeg ... Vi ble i alle fall lite sjarmert av stedet. 


Populært feriested (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter besøkte vi Hearst Castle, et bemerkelsesverdig slott som markedsføres som "A museum like no other". Og det kan vi virkelig skrive hjem og bekrefte! Stedet var fylt til randen av europeisk kunst - særlig italiensk kunst - og det var svært interessant å være der. Vi ble kanskje ikke like imponert over guiden, som var aller mest opptatt av å fortelle om alle celebritetene som hadde besøkt slottet. Det gikk mye i "tenk deg at Charlie Chaplin kom gående akkurat her" eller at "her var Clark Gable en fast gjest, til stor fornøyelse for damene" ... bla, bla, bla ... Hadde guiden bare vært litt mer interessert i å fortelle om kunstskattene! Nåja - men bortsett fra dét - absolutt vel verdt å besøke dette stedet!


Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tettheten av kunstgjenstander er så stor at det nærmest grenser til det usmakelige, for å være helt ærlig. Men det at kunstskattene er så godt tatt vare på, har selvsagt stor verdi! Vi valgte en utvidet guidet runde, og runde nr. 2 i de indre gemakker var vesentlig mer interessant enn main-streem-utgaven. 


Oppdekking i spisesalen på Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og aldri var maten som gjestene fikk servert på tallerknene sine så fin at ikke ketchupen hørte naturlig med ...


En av salongene på slottet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den godeste Hearst leste alt som var å få tak i av aviser, avismagnat som han selv var. Hvor mange av bøkene i biblioteket ble lest? Eller var de kun dekor? Lurte jeg på mens jeg gikk rundt i biblioteket hans ... 

En formidabel utsikt mot havet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I nærheten av San Luis Obispo, ikke langt fra Hearst Castle, ligger det en strand som er kjent for sin sjøelefantkoloni. Den måtte vi bare få med oss! Mengder med sjøelefanter lå langs stranda, og rent bortsett fra en og annen vraltende sjøelefant, så de fleste fullstendig livløse ut.


Sjøelefanter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dessverre hadde det gått et ras langs Higway 1, og dermed kunne vi ikke kjøre strake veien opp til Monterey, som var neste stopp på turen. I stedet måtte vi kjøre rundt. Dermed gikk vi glipp av hele Big Sur, som sies å være den vakreste delen av Higway 1 ... Senere kjørte vi Highway 1 fra oversiden og så langt ned vi kom, og det ga en pekepinn på alt vi hadde gått glipp av. 


Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Monterey er kjent for sin Cannery Row og dets inspirasjon til John Steinbecks roman med samme navn og "Alle tiders torsdag". Dessuten ligger byen svært fint til langs kysten, og er et utmerket utgangspunkt for å besøke både Big Sur, Carmel by the Sea og 17 Mile Drive (med Pebble Beach som det mest kjente landemerket). 


Om Cannery Rowi Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ble i Monterey i et par dager for å rekke over alt vi hadde lyst til å få med oss. 


Langs Higway 1 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første punkt på programmet var å kjøre så langt sør som vi kom langs Highway 1, før veien var stengt (pga. det tidligere nevnte raset). Vi kom ned til starten på Big Sur. Kystlinjen er svært vakker!


Carmel by the Sea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På returen dro vi innom den nydelige småbyen Carmel by the Sea, hvor selveste Clint Eastwood har vært ordfører. Stedet bærer preg av mengder med flotte fritidshus. Her ferierer fiffen i California og omegn - ingen tvil om det!


The Lone Cypress (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok også den runden som heter 17 Mile Drive, som starter i Carmel by the Sea og ender i Monterey. Her kunne vi blant annet se dette ensomme treet - ikonisert under navnet Lone Cypress. Vi ante ikke at sypresser også kunne se slik ut, men det fortalte altså Google at var fullt mulig. 


Østers til den store gullmedalje! Men hva tabasco har med
østers å gjøre, er over min fatteevne!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Monterey har sin pir - det har forresten de fleste kystbyene i California - og her var det mange ålreite restauranter! Jeg har kanskje glemt å nevne det, men vi spiste østers så snart vi fikk anledning til det - og anledningene var mange på denne turen! Flotte østers som på denne tiden av sesongen kom fra Washington og noen ganger også Alaska. 


Napa Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Neste punkt på programmet var Napa Valley og Sonoma. Vi valgte å bo i Santa Rosa, og ble der i et par dager. 


Vinsmaking hos V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne delen av turen var nokså improvisert, og det fikk vi betale dyrt for. Mange steder må man nemlig forhåndsbestille smaking, og det hadde ikke vi gjort. Det var ikke verre enn at vi spurte oss litt for, og fikk anbefalt en svært turistifisert utgave av vinsmaking. Vi endte derfor på V. Sattui Winery i Napa Valley, en riktig velsmurt turistmaskin. Folkene som jobbet der var proffe, så selv om vinsmakingen foregikk nærmest på løpebånd, fikk vi likevel en opplevelse av individuell service. Vinene vi fikk smake var også riktig gode! 


Oster for en hver smak på V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi var ferdig med smakingen, var det bare å bestemme seg for hva vi ville kjøpe, og så gå til den delen av lokalet hvor vi kunne kjøpe oster, pølser og skinker - i tillegg til brød. Hagen var tilrettelagt for sultne og tørste besøkende. Vi fikk også en lang leksjon om at det ikke er lov til å oppbevare en åpnet vinflaske inne i bilen - ikke i det hele tatt, faktisk. Det skulle altså ikke være fysisk mulig for sjåføren å ta seg en aldri så liten slurk av vinflasken under kjøringen. Jaja ... Som om vi hadde tenkt det ... 


Her hadde veien rast ut (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis til Sonoma kom vi over denne veien, der veiskulderen hadde rast ut. Hmmmm ... tenkte vi. Er de så svake, disse veiene? Eller har det kjørt en trailer her, noe veien ikke er dimensjonert for?


God mat til vinsmakingen hos Madrone Estate Winery
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Sonoma besøkte vi Madrone Estate Winery, og her fikk vi oppleve en vinsmaking som var alt annet enn masse-turistifisert. Vi fikk til og med bli med inn i destilleriet samt der hvor vinen lå lagret på eikefat. 


Her ligger de edle dråpene på eikefat (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter to dager i Santa Rosa, gikk turen til Point Reyes, før vi atter vendte tilbake til San Francisco. 


Point Reyes Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Langt ut i havgapet, en drøy times kjøring nord for San Francisco, ligger Point Reyes National Seashore. Maken til forblåst sted skal man lete lenge etter i California i juni/juli! Temperaturen var nede i 12 grader, og det var i alle fall liten kuling mens vi var der. Området er uendelig vakkert i sin villskap, og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan det må være her når det virkelig stormer! 


Ville strender så langt øyet rekker! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er noen strender og noen naturkrefter her ute som er vanvittig fascinerende! 


Ørkensand høyt over havet, (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Flere enn oss hadde funnet veien opp hit, der trærne vokser sidelengs og alt som finnes av jordsmonn for lengst har blåst bort. Tilbake er bare ørkensand. 


Forblåst sted! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det eneste riktige var å pakke seg godt inn i vindtette anorakker!


Alcatraz og San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De siste to dagene av ferien tilbrakte vi i San Francisco. Siden jeg visste hva vi hadde å gå på i forhold til koffertvekt (det er ulempen med å reise med f.eks. Lufthansa, som vi gjorde - grensen går ved 23 kg pr. pers. - that´s it!), tok jeg turen innom City Lights igjen. Jeg gikk ikke bananas, men fikk med meg et bitte lite knippe med bøker. 


City Lights Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra San Francisco. Jeg kommer tilbake med noen flere artikler om steder vi besøkte på turen vår etter hvert.

Det ble mye østers, ja ... Her ved Pier 39 i San Francisco
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mye forskjellig i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På båttur under Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg ble sjarmert av denne familien (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Blide folk på San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lombard Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Pyramiden - Bank of America
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

mandag 30. oktober 2017

Inge Schilperoord: "Mudderhund"

Når driftene kommer i veien for et normalt liv ... 

Nederlandske Inge Schilperoord (f. 1973) er kriminalpsykolog, og hun skriver både i fagblader og aviser, kan jeg lese på bokas smussomslag. "Mudderhund" er hennes debutroman. Boka ble ansett som årets bok i Nederland da den kom ut i 2015 (med tittelen "Muidhond"). Forfatteren mottok Bronseuglaprisen for beste debut, og har i tillegg vært blant finalistene til fire andre priser. "Mudderhund" er oversatt til ni språk foreløpig, og det blir garantert flere oversettelser. oppsiktsvekkende god er den nemlig! 

Det er svært sparsomt med informasjon om forfatteren på nettet. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka anmeldt i kun én norsk avis - Morgenbladet (dessverre bak betalingsmur, jeg har ikke lest den) - og av en norsk blogger (Elise Cathrin). Det forundrer meg sterkt at denne boka ikke har vakt større oppmerksomhet (og at det ikke finnes noen oppføring om henne på Wikipedia).

Min omtale er et stykke på vei en spoiler, selv om jeg ikke røper slutten. Dermed er du advart!


Om boka

Jonathan har nettopp sluppet ut av fengselet etter å ha sittet inne - tiltalt for overgrep mot et barn. Etter et utall rettsmøter som har ført frem til frifinnelse i ankedomstolen - på grunn av bevisets stilling - er han fri ... "inntil videre". Den tidligere fastsatte fengselsstraffen og vilkåret om tvungent psykisk helsevern har falt bort. Alt fordi ingen har kunnet finne trøyen som det "etter offerets forklaring skulle sitte fellende spor på" ...  (side 12) Saken kan bare gjenåpnes dersom det skulle dukke opp flere bevis. 

Mens Jonathan satt inne, ønsket han ikke besøk av sin mor. Da han møter henne igjen for første gang på flere måneder, og hun er overlykkelig. 

"Du er tilbake." Øynene hennes lyste. Han smilte igjen, litt forlegen, ubekvem med situasjonen. Gutten min. Han snøftet, som om han var ti år gammel, og ikke tretti. Smilet hans måtte være bredt, slik hadde han tenkt det på forhånd. Men ansiktsmusklene føltes stive og ville ikke samarbeide. Hun hadde vært alene hele denne tiden, tenkte han, det var hans skyld. Nå måtte han gjøre det godt igjen. Det minste han kunne gjøre, var å være litt vennlig. (side 16)

Huset der Jonathan og moren bor, skal snart rives og de må flytte. Det meste er i sterkt forfall, men det er ingen vits i å reparere noe som helst. Ikke har de penger heller. Dagene fylles med rutiner som gjør den ene dagen lik den neste. Det handler om å stå opp, gå turer med hunden Milky, gå på jobb, spille kort med moren, støvsuge, lage mat ... Dessuten har Jonathan en skrivebok, der han skriver opp ting. Det handler om viktigheten av hyppige gjentakelser, om å lage seg vaner. Han har nemlig feil tanker, som han må trenge bort gjennom disse daglige rutinene. Alt dette lærte han mens han var under psykiatrisk oppfølgning i fengselet. Han får absolutt ingen oppfølgning etter at han slapp ut fra fengselet, men har et sterkt, sterkt ønske om å leve et så normalt liv som mulig.

Overgrepet mot Betsy, som den lille jenta het, snakker de ikke om. Moren bekymrer seg for at sønnen alltid er så alene. Han har ingen venner på sin egen alder. Ingen venner i det hele tatt - ikke i noen alder, bare for å ha presisert det ... Men han har Milky og etter hvert også fisken Tinca, en suter eller mudderhund-fisk i karpeslekten, som bor i et akvarium på Jonathans rom. Det blir overmåte viktig for ham å holde liv i fisken, som er skadet da han fanget den.

I nabohuset bor Elke sammen med moren sin. Elke er ni år, og hun er fryktelig ensom. Det er ingen andre barn i nabolaget, og moren hennes er stort sett alltid på jobb. Elke elsker å gå tur med Milky. Hun er i det hele tatt svært glad i dyr. Elke oppsøker Jonathan i hver ledige stund, og hun vil så gjerne være med på å mate Tinca. Hennes nærvær gjør Jonathan engstelig for tilbakefall, og han jobber med seg selv og tar i bruk alt han lærte mens han var under tvungent psykisk helsevern i fengselet. Noen ganger prøver han å støte Elke fra seg, men hun tar ikke signalene. Hun har jo ingen andre.

Han hadde satt frem funnene deres, beundret dem og fortalt om dem. Hun så på, full av forundring, og gikk så bort til ham og kysset ham på kinnet. "Pent," hvisket hun. Først fortrakk han ikke en mine. Men ansiktet hennes var så nært hans. Og så ga hun ham et kyss til, strøk hunden over hodet, og ville så sitte hos ham. På fanget. Han hadde aldri hatt et mykt, levende vesen som henne så tett på seg. Hun var så lett.

Dommeren hadde avgjort at han hadde utnyttet henne. Men for ham var det som om det var noe stort, umåtelig, noe uutsigelig utenfor ham som hadde utnyttet ham. Han ville aldri kunne forklare eller sette skikkelig ord på det. Men det var noe som plutselig hadde gjort det lette, lette han følte inni seg, tyngre, helt uten videre, uten hans medvirkning, bak hans rygg. Dette hadde han aldri kunnet si til psykologen, han ville trodd at han kom med unnskyldninger, eller at han "eksternaliserte", som de kalte det, at han ikke tok ansvaret for sine handlinger. Likevel var det akkurat slik han hadde opplevd det. Hvordan kunne det være feil? (side 119)

Elke kommer stadig innom for å se hvordan det går med Tinca. Det er ulidelig varmt, og fisken tåler ikke varme. Det er imidlertid helt umulig for Jonathan å få temperaturen i akvariumet under den kritiske grensen på 23 grader. Parallelt med at Tinca blir mer og mer skranten, går det i utforbakke med Jonathans selvkontroll ... Moren er bekymret for sønnen og ønsker ikke at han skal slippe ungen inn i huset. 

"Jeg ønsker å se deg slik jeg alltid har sett deg, som min egen snille gutt, men jeg vet ikke om jeg klarer det lenger." (side 169)

Hvordan skal det gå med Jonathan? Og Elke?


Mine tanker om boka

De fleste - også medfanger i fengslene hvor pedofile soner sin straff - anser seksuelle overgrep overfor mindreårige barn som noe av det mest nedrige et voksent menneske kan gjøre. Pedofili straffes ofte etter opptil flere bestemmelser i straffelovens kapittel 26 i norsk rettsvesen. Samfunnets reaksjoner er sterke, og den verste straffen er ikke nødvendigvis fengselstraffen, men den sosiale utstøtelsen etterpå. Men bare for å ha presisert det: det å være pedofil er ikke ensbetydende med at man er en fare for sine omgivelser. Det handler om selvkontroll, personlig modenhet og et genuint ønske om å leve på riktig side av lovverket. Noen trenger å gå i terapi for å klare dette, og/eller gjennomgå kjemisk kastrakjon, men mange klarer seg uten noen av delene.

Inge Schilperoord har i "Mudderhund" tegnet et psykologisk meget troverdig portrett av en pedofil mann som har begått et seksuelt overgrep overfor et barn. Han er selv fortvilet over at han ikke har klart å kontrollere sine seksuelle lyster. Han er glad i barn, og det siste han vil er å skade dem han er glad i. Det var ikke dette livet han ønsket seg.

Selv om Jonathan har begått et seksuelt overgrep overfor en mindreårig, slipper han altså fri igjen - fordi det ikke finnes avgjørende bevis mot ham. En ting er at han ikke får sin straff - noe ganske annet er at han faller utenfor oppfølgningsopplegget han utvilsomt hadde trengt for ikke å ende opp som overgriper på nytt. I "Mudderhund" følger vi ham og hans tanker om det som skjer rundt ham, hvordan han tiltrekkes av Elke og føler ømhet for henne, hvordan han stålsetter seg for å ha kontroll ... Han ønsker å støte henne fra seg slik at selvkontrollen ikke skal bli satt på harde prøver han kanskje ikke klarer å nedkjempe, men dette fører bare til at hun klamrer seg enda mer til ham. Så lenge de har et felles prosjekt - at Tinca skal overleve - går det tålelig greit. Men så går det mot slutten for Tinca, og da er det som om noe brister i
Jonathan.

Inge Schilpero
ord klarer det kunststykke å få oss til å kjenne sympati for Jonathan. Han er egentlig et stort barn i en forvokst mannskropp, som har vokst opp med en mor som aldri har vært til stede for ham "på ordentlig". Hun som i grunnen ønsker at han skal være "hennes lille gutt", og som antakelig aldri har forholdt seg til at han i mellomtiden har blitt en voksen mann på 30 år. Vi aner at moren drikker. Hun sitter enten som en zombie foran TV`en eller spiller endeløse kabal-rekker med seg selv. Noe annet liv har hun ikke. Rundt dem forfaller det meste, og til og med bikkja er i en sørgelig forfatning - skitten og ekkel og lite tiltalende å kose med ... Men Elke bryr seg ikke om det, sulteforet som hun er på kjærlighet. Hun bryr seg heller ikke om at vennen hennes er en mann som er minst tre ganger så gammel som hun selv. Hun er ikke den eneste som er sulteforet på kjærlighet ...

Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ...

"Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Boka er en del av Aschehougs Sidespor-serie.



Utgitt i Nederland: 2015
Originaltittel: Muidhond
Utgitt i Norge: 2017
Forlag:
Aschehoug
Oversatt: Eve-Marie Lund
Antall sider: 208

ISBN: 9788203372315
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget



Foto: Keke Keukelaar/De Beeldunie


onsdag 18. oktober 2017

Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo"

Aleppo-fortellinger

Jeg hadde aldri hørt om den kurdisk-syriske forfatteren Niroz Malek (f. 1946) før jeg fikk nyss om at en bok med fortellinger fra Aleppo var under utgivelse. Etter dette har jeg gått og ventet på denne boka, som på norsk har fått tittelen "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo". En tittel som bærer bud om krigens mørke ... Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner. 

Viktigheten av litteratur som utvider vår horisont

Det er Kjersti Enger Jensen som har oversatt denne boka fra arabisk til norsk. I et intervju i Klassekampen (under tittelen "Vi trenger rause forlag") tidligere i høst uttalte hun følgende:"Det finnes mange litterære perler der ute som kunne vært oversatt, men fordi de ikke foreligger på engelsk, og muligens fransk, plukkes de ikke opp av norske forlag. Jeg skjønner at de ikke tør å ta sjansen, men det føles også som interessen mangler litt," sier Jensen.

Hun mener det ikke handler om at arabisk litteratur generelt kan være vanskelig tilgjengelig.


I samme artikkel uttalte oversetter Mohammad M. Izad at dersom man vil ha en stor flora av oversatt litteratur, kan man ikke bare tenke salgstall. Det viktigste er å gi publikum muligheten til å skaffe seg større innsikt. "En kan oppdage viktige nyanser av et fremmed samfunn gjennom litteratur hvis variasjonsbredden er til stede, sier Izad." Selv vil jeg trekke dette enda lenger, og hevde at uten å stimulere til folks nysgjerrighet og forståelse for andre kulturer som er annerledes enn vår egen, vil verden aldri gå fremover. Dette går selvsagt begge veier. Som kloke Torbjørn Færøyvik så treffende sa det i innledningen til sin bok "Orientekspressen" - (hans uttalelse har stor overføringsverdi til litteraturen): 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." 

Ingen anmeldelser av boka så langt ...

Bøker som "Slik natten er" skal ikke bare skal gjennom ett nåløye, men flere. For så snart aktuelle bok faktisk er oversatt til norsk, så var det anmelderne da ... Hvor ble det av dem? Selv har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av Niroz Maleks bok - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant de uprofesjonelle (altså bloggerne) ... Men jeg håper selvsagt at de kommer!

Hvem er Niroz Malek?

Et søk på Niroz Malek i Wikipedia førte meg kun til en tysk side, som på ingen måte yter forfatteren full rettferdighet. Her er det ikke nevnt noe om at han er kurder, og kun denne siste boka hans er nevnt i bibliografien. (Forlag som utgir bøker av litt ukjente forfattere burde virkelig ta oppgaven med å oppdatere Wikipedia på eget språk seriøst! For når man står med en ukjent forfatters bok i hendene, er det viktig å finne saklig faktainformasjon av aktuelle forfatter - også på andre steder enn kun forlagenes egne nettsider.) 

Dette førte meg uansett videre til forlagets presentasjon av Niroz Malek:

Niroz Malek er altså en kurdisk forfatter, som er født og oppvokst i Aleppo (som ligger i Syria). Han er utdannet ved kunstakademiet i Aleppo og i yngre år var han billedkunstner. Nokså tidlig - allerede i 1967 - la han billedkunsten på hylla, og ble forfatter på heltid. Så langt har han utgitt åtte novellesamlinger og seks romaner. Han skrev "Slik er natten" mens krigen pågikk - dvs. i første halvår av 2014. Boka er blant annet oversatt til fransk, og i 2016 mottok Malek Le prix Lorientales. Juryen beskrev boka som "et treffende vitnesbyrd, alltid hevet over hatet". Videre var den "skrevet som en krigsmotstanders reisedagbok. Som Aleppos egen stemme.

Om boka

Denne lille boka, som kun rommer 116 sider, er delt inn i 26 små kapitler med korte, men talende titler. Fordi det er den samme jeg-personen vi følger gjennom hele boka og fordi hvert kapittel er datert, er det nærliggende å tenke på dette som en slags dagbok. Noveller er det nemlig ikke. 

Vår navnløse jeg-person (forfatteren eller hans alter-ego?) sitter i en leilighet og skriver om hverdagen i det krigsherjede Aleppo. De fleste - om ikke alle - har et forhold til denne byen, og vet at det knapt finnes noen by i Syria som har vært hardere rammet av krigen (som etter hvert har blitt en krig mot IS) enn nettopp Aleppo. Jeg har selv både lest og skrevet om Francesca Borris dokumentarbok "I krigen - et vitnesbyrd", hvor Aleppo står helt sentralt. Dessuten har jeg lest og skrevet om Cecilie Hellestveits bok "Syria - En stor krig i en liten verden" og Sigurd Falkenberg Mikkelsens bok "Arabisk høst". Alt dette har vært med på å forme mitt syn og min oppfatning av hva som har foregått i Syria generelt og Aleppo spesielt. 

I det første kapittelet snakker vår jeg-person i bilder om fortidens venner. Han henviser til brev han har fått, hvor noen er døde, andre har forlatt landet og atter andre har han bare mistet kontakten med. Å samle på brevene er en måte å komme nær alle han har mistet. Det handler om minner om en tid som er forbi. 

En annen gang må han minne seg om at det finnes folk som ikke liker det han skriver. Pennen merker frykten og nekter å skrive - selv om det ikke er noen i rommet ... 

I kapittelet med tittelen "Den første himmelen" møter vi en mann - omtalt i tredjeperson entall - som opplever en voldsom eksplosjon. Dette raderer nabobygningen fra kartet. Selv er han glad for at hjemmet hans fremdeles er intakt. 

"En absolutt stillhet kom krypende. I den andre enden av Tayr-gaten var det som om selve lufta manglet, som om den var blitt slukt av en avgrunn. Folk, i det minste noen av dem, hadde kastet seg til jorden. Andre så lamslåtte ut der de mekanisk vandret rundt på leting etter gjenstander som hadde fløyet fra hendene deres, eller barn som plutselig hadde forsvunnet og ikke var å finne noe sted ... " (side 39)

Så kommer han hjem til sin egen blokk og begynner å bevege seg oppover i etasjene. Bare for å oppdage at taket er borte, og at han er omgitt av blå himmel ... "Ett sted av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått." (side 41)

En interessant og tilsynelatende digresjon fra bokas øvrige tematikk er "To romaner", der jeg-personen har lest romanen "Og dagen varer lenger enn et århundre" (1983) av Tsjingiz Aitmatov og fører en fiktiv samtale med denne forfatteren som for lengst er død (f. 1928 d. 2008). Det handler om et manglende kapitel i boka, som gjør at han ikke skjønner så mye av det som skjer. Tilfeldigheter fører ham til en annen bok av samme forfatter - "Dsjengis-khans hvite sky" (1993) - som synes å være nettopp det manglende kapittelet i den første boka. Et kapittel forfatteren ble tvunget til å ta ut for i det hele tatt å få den første romanen gjennom sensuren ... Hvorfor ble ikke dette kapittelet lagt inn i den første boka på et senere tidspunkt? lurer vår jeg-person ... Aitmatov svarer at dette kunne bli sett på som et vitnesbyrd om det gamle regimet, "som røvet friheten fra både landet og folket som levde der" (side 51). "Derfor lot jeg det forbli en hemmelighet som slike oppegående lesere som deg kan oppdage på egenhånd." Så handlet kapittelet likevel om noe som antakelig ikke kunne sies på en annen måte uten at Malek selv ville fått problemer med utgivelsen av sin bok - nemlig hvilke latterlige følger det kan få når kunsten ikke får leve og utvikle seg på sine egne premisser. 

Vi får krigen veldig tett på i denne boka, der jeg-personens hjem etter hvert befinner seg innenfor sperrelinjene, som voktes av soldater. I kapittelet "Kom, la meg si at jeg elsker deg" møter vi et ektepar som har kjent krigen tett på kroppen. Hvilken betydning har ordene "jeg elsker deg" når man befinner seg så nær mye tragedie?

"- Vær så god. Vet du, jeg tror ærlig talt ikke at slike ord gjør inntrykk på folk lenger. De har mistet all mening. Hva betyr de? For meg er de bare ord som ikke lenger betyr noe i så blodige tider som vi lever i. Se for deg dette: På lærerrommet i dag fortalte arabisklæreren min meg noe. Han hadde sett trist og bekymret, rent sagt miserabel, ut siden i morges. Han nærmest hvisket, som om han var redd for noe: "Kan du forestille deg, frøken? For tre måneder siden mistet broren min sin tretti år gamle sønn i området rundt Bab al-Hadid. Han var på vei hjem til barna sine da en tønnebombe som noen hadde kastet ut fra et fly, landet foran ham midt i gaten. Hele han forsvant, vi fant ikke så mye som en eneste liten bit av ham. Siden den dagen har faren hans, altså broren min, vært stum. Forestill deg ei tønne full av skrap og splinter som dreper. Han døde og etterlot seg absolutt ingen spor." (side 98-99)

Og så er det Fatima som i bokas siste kapittel "Et hvitt klede" dør, fordi apoteket mangler de mest elementære medisiner som kunne ha reddet henne. Bare en eneste dose kunne reddet henne. Bare en ... Medikamentet var "ute av produksjon" ... 

Mine tanker om boka

Først og fremst er jeg veldig glad for at bøker som dette i det hele tatt kommer ut på norsk! Det er nemlig ingen selvfølge i en tid der slike utgivelser trenger offentlig støtte (som det blir stadig mindre av ...) for i det hele tatt å være bærekraftig for et forlag. Egentlig burde slike tilskudd vært ført inn under budsjettposten "fredsskapende arbeid" i statsbudsjettet (om noe slikt finnes ...). 

Niroz Maleks bok "Slik natten er" er en knallsterk beretning om en krig de fleste av oss bare kjenner fra relativt overfladiske nyhetsinnslag, og hvor det er vanskelig å få noen helheltsforståelse av hva som egentlig foregår. Dvs. dette har jo faktisk blitt mye enklere etter hvert, i alle fall etter at IS ble ansett som en større trussel for verdensfreden enn Assad-regimet. For nå handler ikke Syriakrigen lenger om et utall opprørsstyrker som kjemper mot Assad, men om å få stabilisert Midtøsten-regionen igjen og bli kvitt IS. 

Maleks bok handler imidlertid ikke om politikk. Han tar ikke standpunkt for og imot Assad, og IS og andre opprørsstyrker nevnes ikke med et ord. Kanskje ligger det likevel kritikk mellom linjene, siden "alle" vet hvem som står bak f.eks. de forferdelige tønne-bombene ... Det han derimot tar helt klart avstand fra, er krig, og dette får han frem ved å fortelle om krigens konsekvenser. I all hovedsak er fortellerstemmen i boka nokså lavmælt, men oftere og oftere lenger ut i boka blir stemmen mer insisterende og høylytt. Lite pakkes inn, og det er mulig at dette har sammenheng med at krigen var på sitt aller verste i denne perioden. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest ulike bøker om konflikten. Og det var vel nettopp da IS også for alvor kom på banen. 

Boka er godt skrevet! Styrken i historiene ligger i at disse er balanserte og at hatet er fraværende. Språket er litterært, og selv om jeg ikke har kunnskaper til å kunne sammenligne den norske utgaven med den originale arabiske boka, sitter jeg med en opplevelse av at oversetteren nødvendigvis må ha gjort en god jobb. Rent språklig fløt det nemlig godt. I og med at det er en slags kronologi i fortellingene, ble jeg fanget av boka og ønsket bare å lese videre. Plutselig hadde jeg lest den fra perm til perm, uten avbrudd. Her er det ingen happy ending, dessverre ... 

Boka har som tidligere nevnt en slags dagbokform, men uten egentlig å fremstå som en dagbok i ordets rette forstand. Selv om vi av og til får høre historier som forfatteren gjenforteller uten å ha vært der selv, kan man heller ikke si at samtlige kapitler fremstår som noveller. Dette er heller ikke en dokumentar, selv om mange av hendelsene som beskrives er virkelige nok. Forfatteren har i stedet brukt litterære virkemidler for å formidle hva som skjedde i Aleppo i første halvår av 2014, der brutaliteten tiltok voldsomt utover våren. Det er sterke ting vi får høre, og det i et land som ikke er langt fra oss - verken fra Norge eller land vi nordmenn elsker å feriere i. Litteratur som dette bidrar til å gi krigens lidelser et menneskelig ansikt. 

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Svenska Dagbladet (et sitat som finnes på bokas smussomslag):

Aktualiteten i dessa noveller från ett brinnande och avhumaniserat Aleppo är så brännande som den kan bli, men Malek är ingen dagtidningsreporter. Tvärtom tar han sin tillflykt till fantasin och närmar sig en magisk realism, där gränsen mellan då och nu är like tunn som den mellan döda och levande. Sorgen ligger ofta tung över texterna, men får ibland också sällskap av en oerhört levande humor.

Og som forlaget skriver om boka på sine nettsider:

Alle fortellingene som er samlet i denne boken er forfattet mellom januar og juli 2014 og gir et helt annet vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet enn det vi er kjent med fra tv-bilder og avisreportasjer. Og forfatterens tilnærming til hverdagen i den krigsherjede byen, er alt annet en journalistisk – han søker like gjerne tilflukt i fantasien, drømmene og minnene, for beskrive en verden preget av oppløsning, der fortiden og nåtiden glir over i hverandre og der de dødes tilstedeværelse synes å være vel så virkelig som de overlevendes. Men selv om historiene ofte kan virke dystre og sorgtunge, er de ikke uten håp og en varm, underfundig humor.

J
eg anbefaler denne boka sterkt! Les den!

Utgitt: 2015
Originaltittel: Tahta sam´il harb
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: SolumBokvennen
Oversatt fra arabisk til norsk: Kjersti Enger Jensen 
Antall sider: 116
ISBN: 978-82-560-1967-0
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Niroz Malek (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Populære innlegg