Lest i 2014

Brick Lane, London (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2014 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. nesten 760 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Tomas Espedal: Bergeners (2013)
2. Steffen Kverneland: Munch (2013)
3. Elisabeth Ellefsen: Uten mann (2013)
4. Åsne Seierstad: En av oss (2013)
5. Hilde Østby: Leksikon om lengsel (2013)
6. Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (2009)
7. Hanne Eggen Røislien: Israelerne - Kampen for å høre til (2012)
8. Edmund de Waal: Haren med øyne av rav (2010)
9. Parinoush Saniee: Den stumme gutten (2004)
10. Jamie Ford: Sanger om Willow Frost (2013)
11. Julia Otsuka: Buddha på loftet (2011)
12. Alexander Maksik: Drivanker (2013)
13. Eva Weaver: Dukkemesteren fra gettoen (2013)

Februar:

14. Malcolm Gladwell: David og Goliat (2013)
15. Mark Twain: Huckleberry Finns opplevelser (1885)
16. Eunsun Kim: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete (2012)
17. Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: 2-dagersdietten (2013)
18. Áudur Ava Ólafsdóttir: Stiklingen (2007)
19. Nancy Richler: Et stjålet liv (2012)
20. J.K. Rowling: Den tomme stolen (2012)
21. Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden (2005)
22. Daniel Kehlmann: F (2013)
23. Joël Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken (2013)
24. Daniel Kehlmann: Jeg og Kaminski (2003)
25. Salmund Kyvik: Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall (2014)
26. Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg (2007)
27. Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie - Den norske stats mørke sider 1814 - 2014 (2014)
28. Lisa Aisato: Fugl (2013)

Mars:

29. Kjell Westö: Svik 1938 (2013)
30. Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina 2014)
31. Emilie Ajar: Med livet foran seg (1975)
32. Alice Munro: Bjørnen gikk over fjellet (2001) - novelle
33. Merethe Lindstrøm: Kysset (2007) - novelle
34. Amin Maalouf: De forvillede (2012)
35. Kristine Storli Henningsen: Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier (2014)
36. Ryu Murakami: I misosuppen (1997)
37. Kim Leine: Profetene i Evighetsfjorden (2012)
38. Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet (2014)

April:

39. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller (2014)
40. Ingvild H. Rishøi: The life and death of Janis Joplin (2011) - novella
41. Otto Dov Kulka: Landskaper fra dødens metropol (2013)
42. Anne B. Ragde: Polarsafari (1992) - novelle
43. Leon Leyson: Gutten i trekassa (2013)
44. Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie (2014)
45. Ferdinand von Schirach: Tabu (2013)
46. Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - en reise gjennom det nye Afghanistan - (2014)
47. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker - 3. døden (2013)
48. Jens Christian Grøndahl: Tavshed i oktober (1996)

Mai:

49. Siri Hustvedt: Denne flammende verden (2014)
50. Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues (2011)
51. Terje Landro: Godt samspill - Å være seg selv sammen med andre (2013)
52. Aril Martinsen: Skal ikke faren din få en klem? (2014)
53. Kate Atkonson: Liv etter liv (2013)
54. Siri Pettersen: Odinsbarn (2013)
55. Phil Klay: Hjemkomst (2014)
56. Patrick Gale: Notater fra en utstilling (2007)
57. Mikael Niemi: Fallvann (2012)
58. Michelle Cohen Corasanti: Mandeltreet (2012)
59. Michel Laub: Fallet. Dagboknotater (2011)
60. Doris Lessing: Til værelse nitten (novelle) (1978)

Juni:

61. Erik Bertrand Larssen: Bli best med mental trening (2012)
62. Péter Nádas: Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen (2005)
63. Julian Barnes: Livets nivåer (2013)
64. Donna Tartt: Stillitsen (2013)
65. Emil B. Lund: Norske edelstener (2014)

Juli:

66. Nickolas Butler: Shotgun Lovesongs (2014) 
67. Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg (2014)
68. Selma Lagerlöf: Keiseren av Portugalia (1914)
69. Daniel Kehlmann: Berømmelse - en roman i ni historier (2009)
70. Ayana Mathis: Hatties tolv stammer (2012)
71. Siri Hustvedt: Med bind for øynene (1992)
72. John Williams: Stoner (1965)
73. Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka (1943-1948)
74. Roy Jacobsen: Det kan komme noen (1989)
75. Stephen Grosz: Fortellinger fra livet (2013)
76. Simon Mawer: Kvinnen som falt fra himmelen (2012)
77. August Geelmuyden: Det gyldne snitt - historien om et magisk tall (2013)
78. Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika (2013)
79. Paul Auster og J.M. Coetzee: Her og nå - Brev (2008-2011) (2012)
80. Michel Hoellebecq: Lanzarote (2000)
81. Hermann Hesse: Steppeulven (1927)
82. Roy Jacobsen: Ismael (1998)

August:

83. Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah (2013)
84. Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land (2013)
85. Franz-Olivier Giesbert: Himmlers kokk (2013)
86. Jessie Burton: Minatyrmakeren (2013)
87. Hans Keilson: Motstanderens død (1959)
88. Taiye Selasi: Pakke og dra (2013)
89. Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (2014)
90. Gaute Heivoll: De fem årstidene (2014)
91. Marisha Pessl: Nattfilm (2013)
92. Elie Wiesel: Natten (1958)
93. Anita Rakidzija: A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom! (2009)
94. Lena Andersson: Rettstridig forføyning - En kjærlighetshistorie (2013)
95. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder (1961)

September:

96. Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser (2009)
97. Amin Maalouf: Identitet som dreper (1998)
98. Philip Roth: Nemesis (2010)
99. Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)
100. Stefan Hertmans: Krig og terpentin (2013)

Oktober:

101. Assia Djebar: Stort er fengselet (1995)
102. Agnes Ravatn: Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå (2009)
103. Eivind Hofstad Evjemo: Velkommen til oss (2014)
104. Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår (2013)
105. Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (2014)
106. Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket (2014)
107. Unni Lindell: Brudekisten (2014)
108. Frode Fanebust: Dypt urettferdig (2014)
109. Dag Hoel: Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom (2014)
110. Agnes Ravatn: Veke 53 (2007)

November:

111. Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014)
112. Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd om Syria (2014)
113. Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider - En kavalkade over Norges historie etter 1814 (2014)
114. Tore Renberg: Angrep fra alle kanter (2014)
115. Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan (2014)
116. Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen (2014)
117. Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (2014)
118. Berit Hedemann: All min forakt - En kjærlighets historie (2014)

Desember:

119. Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (2014)
120. Péter Esterházy: Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen (1985)
121. Luke Harding: Snowden-filene (2014)
122. Patrick Modiano: Gater i mørke (1978)
123. Odd Klippenvåg: Ada (2014)
124. Lotta Elstad: Et eget rom (2014)
125. Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden (2012)
126. Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz (2014)
127. W.G. Sebald: Campo Santo (2003)
128. Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
129. Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (2014)
130. Lars Saabye Christensen: Stedsans (2013)

"Broen - sesong 2" (Regissører: Henrik Georgsson m.fl.)

Skuffende fra ende til annen

Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis. 

Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode. 

Idet sesong II er i gang får vi vite at Martins ekteskap med Mette har havarert - antakelig både på grunn av utroskapen og den prisen dette har hatt i form av en død sønn. Martin håper hele tiden at han skal få komme tilbake til Mette, og dette fører bl.a. til at han avslår alle forsøk på kurtise fra et par kollegaer, deriblant fra sin sjef. Martin skjønner at dersom han skal komme over det som har skjedd, må han få Jens ut av hodet. Dette "løser" han ved å besøke Jens i fengselet ... 

Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ... 

I denne dansk-svensk produserte TV-serien dukker vår egen råkjekke Jakob Oftebro opp, sist sett i rollen som møllersønnen Johannes i Ibsendramaet "Victoria". Her opptrer han i rollen som en miljøavktivist som mener at målet helliger et hvert middel, og hvis motiver det er all grunn til å stille spørsmål ved når han bokstavelig talt gliser av synet av en overtent bil som han selv har satt fyr på. At den tandre møllersønnen skulle kle å spille en nærmest psykopatisk rolle, sier noe om skuespillertalentet han er i besittelse av! 

Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg. 

Og skuffet ble jeg også over Kim Bonias rolletolkning av Martin Rohde. Bodnia har tidligere levert en rekke interessante rolletolkninger, men i Broen synes jeg han stort sett opptrådte med åpen munn, og som en som liksom aldri riktig skjønner at Saga Norén ikke er helt vanlig eller har vanlige reaksjonsmønstre. Så dum kan man vel ikke være når man jobber som politi?

Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken! 

Så hva var det som gjorde at jeg likevel orket å se alle de ti episodene? Kanskje først og fremst forventningene om at serien skulle ta seg opp etter hvert. Og leting etter hva det nå var som skulle være så bra med denne serien. Joda, det var selvfølgelig spennende underveis - så pass at alle cliff-hangerne fremtvang et ønske om å se neste episode og neste episode og neste episode ... Og da er vi vel ved kjernen av mange slike serier, slik jeg opplever det. Sterkt avhengighetsskapende, stor underholdningsverdi - men svært lite mer. Man sitter på mange måter tilbake med en tom følelse - en følelse av å ha kastet bort tiden sin. Dette var semre greier!

Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Broen
Nasjonalitet: Sverige, Danmark
Genre: Thriller 
Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.
Spilletid: 10 timer 

Er du klar for å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2013?

I forbindelse med Bokbloggtreffet høsten 2013 ble idéen om en bokbloggerpris lansert. Selv har jeg hatt et knallhardt fokus på å lese norske bøker helt siden treffet medio september 2013, men opplever likevel at tiden frem til 7. januar 2014 - absolutt siste frist for nominasjoner - er knapp. Pt. har jeg lest 26 norske bøker - syv innenfor kategorien "åpen klasse" og de resterende 19 innenfor kategorien "romaner" (hvorav tre kan karakteriseres som krim). De siste dagene har jeg tenkt å bruke på å lese i alle fall to romaner til og en sakprosa. Bøkene - med linker til mine omtaler/anmeldelser - har jeg presentert i dette blogginnlegget. Her er det også linker til en rekke andre bokbloggeres innlegg nederst i mitt innlegg.

Så hva er det du må ha klart for deg dersom du ønsker å være med på å nominere og stemme frem bøker? På bloggen "Norske bokbloggere" kan du lese mer om reglene. For ordens skyld har jeg sakset inn hele artikkelen nedenfor:

Da er det 1. januar 2014, og det er tid for å bestemme hvilke bøker dere bokbloggere vil nominere til Bokbloggerprisen i år. Her kommer et innlegg om hvordan dere skal gjøre det.

HVEM

For å kunne nominere til prisen må du være norsk bokblogger, og vi definerer bokblogg slik:

En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.

Du må ha blogget i minst seks måneder for å kunne nominere bøker.

HVA:

Du kan nominere bøker som er utgitt på norsk for første gang i 2013, og du kan nominere i to kategorier:

1) Årets norske roman (omfatter romaner og krim)

2) Åpen klasse (Herunder bøker i alle andre sjangere; sakprosa, barn – og ungdom, lyrikk, noveller etc).

NB: Du kan ikke nominere eller stemme på bøker som er utgitt av deg selv eller nære slektninger/partnere/kjærester. Hvis det blir oppdaget at så er gjort, vil stemmen og nomineringen bli diskvalifisert. Ved tvilstilfeller forbeholder komiteen seg retten til å ha siste ordet.

HVOR:

Nominasjonene sendes til bokbloggerprisen@gmail.com. Merk eposten «Bokbloggerprisen nominasjon«.

HVORDAN:

Når du har funnet dine favoritter fra 2013, kan du sende inn inntil 7 nominasjoner i hver av kategoriene til epostadressen som er oppgitt ovenfor. Det er viktig at du rangerer bøkene du nominerer slik at din egen favoritt står øverst.

Nominasjonene må være sendt hit innen midnatt  7. januar 2014 for å telles med. Du må også skrive navnet ditt, navn på bokbloggen din og linke til denne.

NB: Selv om du ikke har mange bøker du ønsker å nominere, kanskje fordi du ikke har lest så mye norsk i år som du hadde tenkt, så er det viktig å ha i mente at for å kunne være med på å stemme frem en vinner må du også ha nominert en bok. Derfor, en nominasjon er bedre enn ingenting.

Vi kommer tilbake med informasjon om kortlistene, hvordan vi legger opp samlesingene med mer i slutten av januar.

God nominering!

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

Enda mer grønn vinter

Langevann i Lørenskog

Utsikt gjennom Rådhusparken i Lørenskog

Langevann

Theo som koser seg i parken

Randi Crott m.fl.: "Ikke si det til noen!"

En kjærlighet som overvant alt! 

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. 

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater. 

Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt. 

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig. 

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem. 

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt. 

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente. 

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Erzähl es niemandem! Die Liebesgeschichte meiner Eltern
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Spartacus
Oversatt:Espen Ingebrigtsen
Antall sider: 257
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka! 

Randi Crott

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 23.08.2013 - Hun ble spyttet etter for kjærligheten

- Dagbladet v/Asbjørn Svarstad -17.06.2012 - Kjærligheten vant over krigen

- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.08.2013 - Krigen: en annen historie

- Stavanger Aftenblad v/Ole Kallelid - 27.10.2013 - Sterk beretning

- Solgunn sitt - 27.11.2013

Grønn vinter

På tur langs Langevann

Vanligvis ligger det tykk is på Langevann på denne tiden av året - men ikke i år.

Et isfritt Langevann

Nikolaj Frobenius: "Mørke Grener"

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor. 

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV. 

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ... 

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent. 

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her? 

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker? 

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine  forventninger! Handlingen og stemningen  i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius! 

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 276
 

Nikolaj Frobenius (foto: C.H. Thomassen)

Andre som har skrevet om boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 09.10.2013 - Skummelt om selvbiografi
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 02.12.2013 - Helstøpt thriller - Frobenius´tiende roman vil holde deg våken gjennom natten
- NRK v/Marta Nordheim - 16.10.2013 - Offeret slår tilbake 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21.10.2013 - Han er en så proff spenningssnekker at de fleste krimforfattere burde misunne ham - Nygotisk grøsser fra Nikolaj Frobenius
- Morgenbladet v/Marunn Vikingstad - 10.10.2013 - Tvilen kryper inn
- Bok-Karete - 04.10.2013 
- Kasiopeiia - 03.11.2013 
- Elida - 16. mars 2014