Bokbloggerprisen 2013 - langlisten

Jeg antar at de fleste har fått med seg at langlisten i forbindelse med nominasjonene til bokbloggerprisen 2013 ble offentliggjort kl. 12.00 i dag. Dette kan du lese mer om på bloggen Norske bokbloggere. 

Langlisten ser slik ut:

1) Årets roman:

- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

(Jeg har linket til mine bokanmeldelser - i alt seks av de nominerte bøkene.)

Kortlistene i hver kategori blir offentliggjort mandag 27. januar. Det vil være tre bøker på hver kortliste.

Lise alias Knirk har redegjort for en del statistikk i sitt innlegg tidligere i dag. 57 bokbloggere har vært med på å stemme bøker frem, og bare det faktum at stemmene er fordelt på 145 titler, viser hvilken bredde det faktisk er i hva bokbloggerne leser og skriver om på bloggene sine. Påstander om at bokbloggermiljøet "dessverre er ganske ensidig", slik jeg har registrert i en uttalelse i forkant av nominasjonsprosessen, faller dermed på sin egen urimelighet. Da følger man rett og slett ikke med i timen på det som leses og skrives om rundt forbi i bloggsfæren. 

På langlisten er det kun én krimbok, og det har fra flere hold vært en viss skuffelse over akkurat dét. For oss som har vært med på å innstifte bokbloggerprisen og som også har innsikt i nominasjonene, kan det konstateres at krim er nominert. Men når det er en spredning over 23 bøker (23 av i alt 67 bøker i kategorien romaner) i nominasjonene, har problemet vært at hver tittel har fått for få stemmer til å kvalifisere seg til langlisten. Unntatt Jo Nesbøs "Politi", da ... 

Selv kan jeg konstatere at uansett hvor mye jeg har jobbet med mine sakprosainnlegg i året som har gått, og uansett hvor mange av disse titlene jeg nominerte i kategorien åpen klasse, så hjalp dette heller lite. Jeg fikk kun med én av mine nominasjoner her - mot tre under kategorien romaner. Fortærende, ja visst, men så har jeg da også en gyllen anledning til å åpne mine øyne i forhold til andre nominasjoner og la meg inspirere litt utenfor det som er "boksen" i min litterære verden. Hele poenget med bokbloggerprisen er jo at den skal stimulere til mer lesing av norsk litteratur, så da så! Med andre ord: Mer nysgjerrighet - mindre forutinntatthet! 

Line har for øvrig på Lines bibliotek presentert de nominerte bøkene, og dermed kan man raskt og greit sette seg inn i hvilke bøker det dreier seg om - uten å måtte gå veien via alle bokanmeldelsene som bokbloggerne så langt har produsert i året som vi nettopp har lagt bak oss. 

Og så er det bare å vente i spenning på kortlisten som blir offentliggjort om nøyaktig to uker fra i dag! 

Foto: RMC

Hilde Østby: "Leksikon om lengsel"

Kjærlighetens og lengselens encyklopedi

Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:

"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."

Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"



Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ...  

Venus fra Milo, Louvre i Paris
(Foto: RMC)

Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ... 

Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ... 

Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:

"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine." (side 104)

Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ... 

"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv? 

Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ... 

Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Tiden
Antall sider: 245
Forfatterens egen blogg
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Hilde Østby (Foto: Arne Ove Bergo)

Andre artikler om boka:
- VG v/Mari NYmoen Nilsen - 17.06.2013 - Hva du kan lære om kjærlighet i denne boken!
- Dagbladet v/Maja Troberg Djuve - 13.04.2013 - Lidenskapelig historieforfalskning - Hilde Østby skriver skolert, vittig og slibrig
- NRK v/Marta Norheim - 18.04.2013 - Verdenslitteraturen som råstoff
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 17.04.2013 - Kjærlighet: Fleip eller fakta?
- Morgenbladet v/Per Buvik - 28.06.2013 - To postmoderne debutanter 
- Bokmerker.org v/Maren Skolem - 19.11.2013 - Vi er alle leksikonredaktører: Intervju med Hilde Østby
- Lattermilds bokblogg - 27.12.2013 
- Mellom linjene - 05.08.2013 - Ei unik forteljing om ufullkommen kjærleik
- Magasinett v/Mette Karlsvik - 24.09.2013 - Leksikon om liksom
- Vinduet v/Ellen Engelstad - 26.04.2013 - Jakten på kjærligheten
- Kasiopeiia - 07.05.2013 
- Siljes skriblerier - 04.01.2014 

Oppsummering fra leseåret som har gått ... og mål for 2014

Foto: RMC

Evaluering av året som har gått

Et leseår er over, og det er dags å evaluere hvorvidt jeg nådde noen av mine lesemål. 

Aller først en repetisjon av målene jeg satte meg:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 


Mål nr. 1: 
Hmmm ... Det ble bare fem 1001-bøker på meg i år ... Dermed er jeg oppe i 190 leste 1001-bøker. 

Om jeg ikke klarte målet mitt, kan jeg til gjengjeld fastslå at jeg i alle fall valgte et par virkelig krevende 1001-bøker i 2013 - som August Strindbergs "Det røde rommet" og Georges Perecs "Livet bruksanvisning". Haruki Murakamis siste bok "1Q84"-triologien var mer som en lek å regne, mens Julian Barnes sin "Flauberts papegøye" og Gustave Flauberts novelle "En enkel sjel" i og for seg var krevende nok. Jeg hadde fra før av fått smaken for Julian Barnes etter å ha lest hans fantastiske bok "Fornemmelse for slutten" (lest i 2012).

Mål nr. 2: 
Det ble bare lest tre Nobelprisvinner-bøker i år. Dermed er jeg oppe i 58 omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min. Den første er Ernest Hemingways "Klokkene ringer for deg", den andre er Albert Camus´  "Den fremmede" og den tredje er Mario Vargas Llosas "Det grønne rommet". 

Mål nr. 3:
Jeg kan uten videre fastslå at jeg har lest atskillig flere enn 10 gamle klassikere!

Mål nr. 4:
Med 108 leste bøker i 2013 er også mål nr. 4 nådd med god margin. 

Litt statistikk

Kvinnelige versus mannlige forfattere:
Av totalt 108 bøker var 34 skrevet av kvinnelige forfattere. Litt under 1 av 3 bøker er mao. skrevet av en kvinne. Dette overrasket meg faktisk. Til sammenligning var 37 % av alle bøkene jeg leste i 2012 skrevet av norske forfattere. 

Norsk versus utenlandsk litteratur:
47 av bøkene jeg leste i 2013 - 44 % - er skrevet av nordmenn eller mennesker som bor i Norge og som skriver på norsk. På tross av mitt stålfokus på norsk litteratur nettopp i 2013, har jeg likevel lest 9 % færre norske bøker i 2013 sammenlignet med 2012. På grunn av bokbloggerprisen 2013 har jeg laget en samlet oversikt over alle leste norske bøker utgitt i 2013. 

Ny litteratur versus eldre litteratur:
28 bøker - alle så nær som to er norske - utkom i 2013, 21 utkom i 2012 og 12 utkom i 2011. 61 av de totalt 108 leste bøkene i 2013 - dvs. 56 % - må dermed kunne karakteriseres som relativt ny litteratur.

Bokhyllelesing:
Det er ingen overraskelse at gamle bøker som allerede står i bokhylla tenderer til å tape i forhold til nyervervede bøker. I 2013 leste jeg kun 17 bøker fra mine egne bokhyller, mens resten var nytt av året. Det er for lite, synes jeg, men sier noe om de prioriteringer som har vært gjort fra min side i året som har gått. Dessuten sier det mye om tilgangen på nye bøker, som har vært formidabel i 2013.

Sakprosa:
Det siste året har det vært en del fokus på at "bokbloggere ikke leser sakprosa". I så fall må jeg være et hederlig unntak. Jeg teller 23-24 bøker blant mine leste bøker i 2013, skjønt man selvsagt kan diskutere hvor grensen mellom sakprosa og annen litteratur egentlig går ... Hvis jeg skulle fremheve noen bøker, måtte det i tillegg til John Færseths bok "KonspiraNorge" være "Effektive ledergrupper" (se også nedenfor under "mest leste innlegg") av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart og Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". For ikke å glemme Virginia Woolfs "Et eget rom"!

Lydbøker:
Jeg har lyttet meg gjennom 24 lydbøker i 2013. Dette er færre enn jeg vanligvis pleier, og er nok også årsaken til at jeg ikke kom høyere opp enn til 108 leste bøker dette året. 

Antall blogginnlegg:
Antall blogginnlegg er redusert fra 334 i 2012 til 218 i 2013. Jeg har altså vært mindre aktiv i 2013, vesentlig fordi jeg har holdt på med videreutdanning og ikke har hatt så mye tid til rådighet til å lese. 

Mest leste innlegg:
Det er alltid morsomt å se hvilket innlegg som blir lest av flest (eller som i alle fall får flest treff eller klikk). Det innlegget som helt klart har fått flest treff, er min omtale av John Færseths KonspiraNorge. Dette har overrasket meg stort!

Antall lesere på bloggen:
Antall lesere på bloggen min har doblet seg det siste året, og det er selvsagt gledelig. Det høyeste antall unike lesere pr. uke jeg har kunnet finne dokumentasjon for via Bloggurat, er i overkant av 900. Hvorvidt det er bokbloggtreffene hver høst eller det faktum at jeg i høst har begynt aktivt å markedsføre min blogg på Twitter, er ikke godt å si, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av dette. Uansett grunn er det moro at flere lesere finner veien til min blogg. 

Bøker som har utmerket seg spesielt

Den beste boka jeg har lest i 2013:
Det er alltid vanskelig å skulle plukke frem bare en bok, men innenfor skjønnlitteraturen må det bli Roy Jacobsens "De usynlige"! Og dersom jeg også skulle trekke frem en god bok nr. 2, må det bli Katja Kettus "Jordmora". 

Den kuleste boka jeg har lest i 2013:
Jeg er ikke i tvil: Frode Grytten har skrevet den kuleste boka, nemlig "Brenn huset ned"! Her skriver han om The Clash, mens bandet var på høyden av sin karriere. 

Årets største overraskelse:
Her er jeg ikke i tvil: Det må bli Édouard Levés "Selvportrett"! Dessuten Gabi Gleichmanns "Udødelighetens elixir" og Anne Synnøve Simensens "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"! Og så må jeg nevne "Furuset" av Linn Strømsborg!


Årets mest gripende bok:
Bøkene som virkelig grep meg i 2013, og som fikk meg til å grine var Jonas Gardells første og andre bok i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker".

--------------------------------

Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 2013 var et godt leseår, hvor jeg fikk øynene opp for mange forfattere som frem til nå har vært nokså ukjente for meg. Igjen kan jeg takke både andre bokbloggere, forlag og forfattere som har inspirert meg til å lese bøker jeg antakelig ikke ville ha klart å finne frem til sånn helt uten videre på egen hånd. 

Helt til slutt gjenstår det bare å sette opp nye lesemål for 2014: 


1. Jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. Jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. Jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. Jeg skal lese minst 30 bøker fra egne bokhyller
5. Jeg skal lese flere bøker av kvinnelige forfattere (minst 35 %)
6. Jeg skal lage en alfabetisk oversikt over alle omtalte sakprosabøker, med linker til mine innlegg
7. Jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 
8. ... og jeg skal lytte flere bøker!

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fortsatt godt nytt år!

Foto: RMC

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

Elisabeth Ellefsen: "Uten mann"

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ... 

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne. 

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt! 

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet. 

- Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen. 

- Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme. 

- Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen. 

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik. 

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold. 

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som  å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ... 

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ... 

Utgitt: 2013 
Forlag: Kolofon
Antall sider: 153

Steffen Kverneland: "Munch"

Et mesterverk!

150-årsjubileet

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet. 


Annen litteratur om Munch

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Brageprisen 2013

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Om forfatteren

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Illustrasjon fra boka

Om boka

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart. 

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen. 

Illustrasjon fra boka

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen. 

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ... 

Illustrasjon fra boka

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt. 

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen. 

Illustrasjon fra boka

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette. 

Hva jeg tenker om boka

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt. 

Livsfrisen

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia. 

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2013
Forlag: No Comprendo Press
Antall sider: 290

Forfatteren Steffen Kverneland - illustrasjon fra boka

Andre omtaler av boka:

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 29.04.2013 - Genialt nærbilde av et geni

- Aftenposten v/Invild Bruaset og Ahmed Fawad Ashraf - 19.11.2013 - Tegneseriebok om Munch tok Brageprisen

- Stavanger Aftenblad v/Gunnar Gran og Siv Dolmen - 15.02.2013 - "Skrik"s skaper var lykkelig

- Politiken v/Søren Vinterberg - 22.07.2013 - Rasende dyktig tegner skaber alternativt bud på Edvard Munchs liv og værker - Steffen Kverneland hjælper os til at se Munch med andre øjne i ny tegneserie

- Reading Randi - 03.01.2014