Henrik H. Langeland: "Fyrsten"

Wonderboy er tilbake!

I år er det nøyaktig 10 år siden utgivelsen av "Wonderboy", romanen som handlet om Christian van der Hall, den gangen en ung jypling i midten av 30-årene, som hadde "alt", men som mistet det hele i dot.com-konkursene rundt 2000-skiftet. Ikke bare ble makt og status revet bort, men også den vakre kona hans ... Hvordan gikk det egentlig med ham etter hvert?

Henrik Langeland har tidligere understreket at det aldri ville komme noen oppfølger av denne boka. Hva fikk ham likevel til å endre mening?

I et intervju i Dagens Næringsliv 27.05.2013 uttalte Langeland følgende:

"Jeg var veldig ferdig med genren, med den kulturen og det livet. Men jeg har stadig fått spørsmål fra lesere om hvordan det gikk med Christian von der Hall. Og sommeren for to år siden fikk jeg lyst til å gjøre noe gøy igjen. Leke meg litt. Jeg spurte meg selv: Hva er vår tids dotcom-bransje? Med den samme hypen?"

I "Fyrsten" - en tittel med klare paralleller til Machiavellis bok med samme navn - er Christian van der Hall tilbake. I mellomtiden har han blitt 47 år og aksjemarkedet er byttet ut med kommunikasjonsbransjen. Etter å ha levd nærmest fra hånd til munn på en kummelig hybel i noen år, har han omsider kommet seg opp og frem igjen, og driver nå det suksessfulle PR-byrået Hall Consulting. Diskresjon er hans varemerke, og han gjør alt han kan for ikke å bli gjenkjent som den wonderboyen han en gang var, altså før dot.com-boblen brast. Han er for øvrig helgepappa til to tenåringsbarn.

Handlingen i boka finner sted i løpet av noen måneder - fra sommeren og frem til Stortingsvalget i september 2013. Etter å ha vært Arbeiderpartiets hemmelige PR-konsulent, har han nå skiftet side til Høyre, med det formål å hjelpe Høyre til å vinne Stortingsvalget på høsten. Vi treffer både virkelige og fiktive personer, og hvor de fiktive til forveksling har mange likhetstrekk med kjente finansakrobater og kjendiser. 

Vi aner at Christian fremdeles har et godt øye til ekskona Tessa, mens hun på sin side heller ikke er blind for at eksmannen faktisk har forandret seg. Fremdeles er Christian frenetisk opptatt av trening og det å holde seg i form, og Birken står om mulig enda mer sentralt i livet hans nå som tidligere. Kanskje fordi han ikke har så mye reelt liv utenfor jobben? Når man ser bort fra sporadiske forsøk på å forføre ekskona med lekre middager, og en venninne i bransjen som han har litt ad hoc-sex med ... 

Innledningsvis i boka får Christian en oppringning fra ekskona pga. datteren Sara. Sara har servert i et selskap hos en finanstopp, og noe har skjedd. Da han ankommer ekskonas hjem, er datteren helt oppløst i tårer, og Christian klarer å få tak i hva som har skjedd mellom hulkene hennes. Det viser seg at datteren har vært vitne til at Høyres valgkampleder har dødd under særdeles kompromitterende omstendigheter i bassenget til den nevnte finanstoppen - mens hun holdt i slipset hans ... Christian ønsker for en hver pris å forhindre at dette kommer offentligheten for øre, særlig etter hvert som noen lekker detaljer til pressen, og den ene drittpakken etter den andre slenges i flere retninger. 

PR-bransjen og styringen av media fremstilles lite flatterende, og vi skjønner at denne bransjen ikke er det grann bedre enn hva dot.com-bransjen i sin tid var. Det er penga som rår okke som, og det eneste som teller er det materielle ... status- og maktsymboler, jo dyrere -  desto bedre!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka på forhånd, men jeg opplevde at Henrik Langeland leverte varene og vel så det! Kanskje er dramaturgien litt rotete her og der, men det gjorde virkelig ikke veldig mye. Kjappe replikker, raske miljøskifter, humoren og en følelse av virkelig å komme litt på innsiden av et for meg nokså ukjent miljø - alt dette bidro til et tempo og et driv i lesingen, som gjorde at det var vanskelig å legge fra seg boka. Selv valgte jeg lydbokutgaven, og opplevde at det var en fornøyelse å høre på Anders Ribus opplesning. Det er for meg åpenbart at det må ligge mye research-arbeid bak for å kunne skrive en slik bok, fordi miljøet fremstår som veldig autentisk. Dette har Langeland for øvrig bekreftet i det tidligere nevnte intervjuet i Dagens Næringsliv. Her uttaler han dessuten også følgende:

"Pr-bransjen er preget av kynisme. Det er krig, kamp om ressursene, som består av medial oppmerksomhet og påvirkningskraft. Og den foregår nå hele døgnet, det er et annet race enn før, ting kan løpe løpsk mye raskere, og mulighetene for spinning er større. Hvem som sier noe, er like viktig som hva som sies. Men jeg svartmaler ikke pr-bransjen, jeg synes den har sine positive sider.

– Som?

– Mye informasjon kommer raskere og riktigere ut enn før. Jeg skjønner ikke helt mediefolks angst for pr-rådgivere, kilder skal vel uansett sjekkes. Pr-rådgivere har i det minste en klar agenda, nemlig oppdragsgiverens beste."

Jeg fant boka meget underholdende, og ekstra pikant var det selvfølgelig at selve handlingen var lagt opp til Stortingsvalget i år, hvor forfatteren - uten å kunne vite dette på forhånd - gjettet utfallet og har flettet dette inn i handlingen. Så kan man sagtens spekulere i om dette gjør at romanen som sådan dermed blir en døgnflue som ikke vil overleve tidens tann ... For å være helt ærlig tror jeg faktisk ikke det. Til sammenligning er det fremdeles den dag i dag morsomt å lese om dot-com-boblen som sprakk for rundt 13 år siden. 

Dette er en bok jeg gjerne anbefaler varmt for alle som søker god underholdning! Og det gjør jo heller ingenting at det vanlige fokuset i norsk litteratur er skiftet fra det dysfunksjonelle til det vellykkede - i alle fall sett fra utsiden. En godt over gjennomsnittet leseropplevelse, dette!

Utgitt: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden står bak papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 12 t 53 min. (430 sider i papirutgaven)

Andre omtaler av boka:

- VG v/May Grethe Lerum - 27.05.2013 -  Makt over makten

- NRK v/Leif Ekle - 03.05.2013 - Mye moro - mindre alvor

- Dagens Næringsliv v/Simen Tveitereid - 05.05.2013 - Hva skjer når wonderboys runder 40?

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 04.05.2013 - Det blir litt "glætt" .... selv om "Fyrsten" er intelligent og velskrevet.

- Dagbladet v/Gisle Gjevestad Agledahl - 04.05.2013 - Innblikk i et miljø der drittpakker serveres på løpende bånd - Forfatter Henrik Langeland tar for seg PR-bransjen.

- Morgenbladet v/Hans-Christian Vadseth - 10.05.2013 - Underholdning over holdning

- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.05.2013 - En satiriker krysser sitt spor

- Bloggeren Groskro - 20.06.2013 

- Kleppanrova - 27.06.2013 

- Moshonista - 01.10.2013 - Tourettes?

John Perry: "Kunsten å prokrastinere"

Egentlig er vi alle prokrastinører ... 

John Perry (f. 1943) er professor emeritus i filosofi ved Stanford University. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og mottok Ig Nobelprisen i litteratur for essayet "Structured Procrastination" i 2011, kan jeg lese på herværende boks smussomslag: "Kunsten å prokrastinere - en guide til effektiv somling og utsettelse". Boka har han vært i stand til å skrive ved å utsette og somle med andre viktige gjøremål. Og målet hans med boka er ikke å få prokrastinører til å bli ikke-prokrastinører, men å få prokrastinører til å føle seg bedre med seg selv. For er det noe som kjennetegner en sann prokrastinør, så er det et lass av dårlig samvittighet og mindreverdighetsfølelse. Dette - bedre samvittighet og selvfølelse - ønsker han å oppnå gjennom å avlive myten om at prokrastinører ikke gjør noen ting! For det gjør de nemlig. Om ikke så effektivt som sine mer handlekraftige kollegaer riktignok, men de får definitivt gjort en hel del! Og kanskje er det egentlig slik at vi er prokrastinører alle mann - i større eller mindre grad. Hver gang vi gjør noe, må jo nødvendigvis noe annet vike, noe som utsettes/prokrastineres ... "Denne boken byr altså på et slags filosofisk selvhjelpsprogram for deprimerte prokrastinører." (side 18)

"Utsett aldri noe til i morgen som du kan gjøre i overmorgen." - Mark Twain

Innledningsvis i boka introduserer John Perry et begrep som for meg var helt ukjent fra før av, nemlig strukturert prokrastinering. Dette er en person som får gjort en masse ved å unnlate å gjøre andre ting. "Alle kan gjøre så mye arbeid de bare vil, så lenge det ikke er det arbeidet det er meningen han skal gjøre på det tidspunktet." (side 22) Prokrastinering handler for øvrig ikke om å ha for mye å gjøre, for en prokrastinør vil som regel likevel ende opp med å utsette ting han egentlig burde ha gjort mye tidligere og raskere. 

John Perry stiller det retoriske spørsmålet: Hva kommer først - prokrastinering eller perfeksjonismen? Perry er selv av den oppfatning at det er perfeksjonismen som fører til utsettelse. Samtidig forstår mange prokrastinører ikke at de egentlig er perfeksjonister, og grunnen er åpenbar: de føler aldri at de har gjort noe perfekt, ikke engang nesten perfekt. Den perfeksjonismen man snakker om her, har ikke noe med virkeligheten å gjøre, men er og blir et fantastiprodukt. Årsaken er at jo mer man utsetter oppgaven, jo mindre tid får man til å gjøre en perfekt jobb. 

Prokrastinører introduseres ofte av sine mer handlekraftige kollegaer for det saliggjørende ved "to do"-lister. Poenget med slike lister er å sikre at ting blir gjort (i den rekkefølgen man opprinnelig har prioritert, med det viktigste øverst), men også for å gi utøveren en følelse av mestring og masse god samvittighet etter hvert som man stryker ut oppgaver som er fullført. Dessuten kan man dele store og avskrekkende oppgaver inn i mindre og mer overkommelige delmål, som ikke fremstår som fullt så skumle. Problemet en del prokrastinører har er imidlertid at så snart en oppgave havner på listen, så er den også ute av sinn - fordi listen blir lagt bort for aldri mer å bli lest. Tilsvarende kan skje dersom man har opprettet en mappe i outlook som man kaller "Viktige, uleste mailer" ... Da kan man i alle fall være sikker på at mailene aldri noen sinne blir lest. 

Perry snakker også om vertikale og horisontale organiserere. De vertikale er dem som klarer å forholde seg til arkivskap og lignende som et oppbevaringssted for oppgaver som ikke er ferdigstilte. Mange prokrastinører tilhører imidlertid kategorien horisontale organiserere. Dette er mennesker som må ha alle oppgavene liggende foran seg for at de ikke skal bli glemt - og som opererer med skrivebord som for andre ser ut til å flyte over av kaos. Forfatteren selv er en slik type, og han innrømmer glatt at når han putter noe i en skuff eller en mappe, ser han det aldri igjen. Han anser like fullt seg selv som en meget organisert type. 

"Den beste måten å få bukt med utsettelsene på er kanskje å slå seg i lag med ikke-prokrastinører. Og nei, ikke-prokrastinører er ikke fienden. Tvert imot. Vi går dem på nervene, og det med rette i mange tilfeller. Deres arbeidsvaner kan virke fremmede og truende på oss. Men når det gjelder å få tingene unna, kan slike mennesker være mer pålitelige enn vekkerklokker, selv om de, det må innrømmes, kan være vanskeligere å slå av." (side 73)

Og videre:

"Ved å slå seg sammen med ikke-prokrastinører kan man overlate beslutningen om å få arbeidet gjort, til andre. Ulempen er selvsagt at man ender opp med å jobbe ganske hardt." (side 76)

Men prokrastinering har definitivt sine fordeler - eller frynsegoder, som John Perry kaller det. Evnen til selvbedrag kan f.eks. være gunstig for en strukturert prokrastinør, fordi det kan motivere til å gjøre "nyttige ting for å unngå å gjøre viktige oppgaver, som til sjuende og sist viser seg å ikke være så viktige likevel." (side 80)

Og selv om hensikten med "to do"-lister er å få oppgavene til å forsvinne, noe som normalt oppnås ved å gjøre dem selv, så finnes det også andre metoder: man kan få noen andre til å gjøre dem! Man kan drøye så lenge med å utføre oppgaven at noen andre blir utålmodige og bare overtar dem. Denne fremgangsmåten, som er meget utbredt både innenfor privatlivets sfære, i nabolag og sist, men ikke minst på arbeidsplassen, anbefales likevel ikke. Som regel vil den i lengden føre til mye irritasjon og i verste fall konflikter. 

Mot slutten av boka kommer Perry inn på om prokrastinører må være plagsomme. Her har han tatt utgangspunkt i et leserbrev han en gang mottok. Denne uttalte at han trodde at hovedårsaken til prokrastinering er akademisk snobberi - "forestillingen om at alminnelige regler ikke gjelder for store tenkere, selv om det å gi blaffen i alminnelig folkeskikk går ut over andre". (side 89) I første omgang påpeker han at det er fullt mulig for prokrastinører å irritere andre prokrastinører, spesielt dem man er gift med. Og kanskje handler irriterende utsettelser som andre finner mest besværlig at man bare vil vise at man ikke er styrt av andre? Like fullt - de fleste føler skyld når de ikke leverer i tide. Og som Perry presiserer: "Den virkelig arrogante akademikeren ser ikke på sin prokrastinering som prokrastinering." (side 93) Strukturerte prokratinører er mer ydmyke enn som så, og føler seg uvel ved å være til bry og ulempe for andre. 

Helt til slutt forsøker Perry å finne et slags forsvar for å utsette ting i filosofiens verden, uten at han klarer å finne noen trøst for prokrastinøren her. Et av hans fremste mål med boka er å få prokrastinører til å bli mer fornøyd med seg selv - ikke å omvende dem til ikke-prokrastinører. Men dersom man nå er en prokrastinør som faktisk ønsker å gjøre noe med sin uheldige vane om å utsette ting, så finnes det hjelp å få. Perry advarer imidlertid mot bøker og artikler hvis formål er å skremme prokrastinører til å slutte med prokrastinering. Derimot trekker han frem følgende: 
* Timothy Prochyl: "The Procrastinator´s Digest"
* Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet" (som han betegner som ganske god, selv om den primært ikke handler om prokrastinering)
* Bruk av hjelpemidler som elekroniske kalendere som plinger for å minne om frister
* Googles "to do"-lister
* lazymeter.com ("Denne kan du legge inn som din egen startside. Dermed får du den midt i fleisen, uten at du trenger å ta ytterligere prokrastineringshemmende grep. Og ikke bare det. Den gir deg også trøsterike statistikker og oversikter over alt du faktisk har gjort." (side 117))

Dessuten kan man lage en to-do-liste med noen avskrekkende mål på toppen:
1. Lære kinesisk
2. Pusse opp kjøkkenet
3. Gå tur med bikkja

Og ved å utsette de to første punktene unngår man kanskje å utsette det som uansett MÅ gjøres - nemlig å lufte bikkja!

Og som en slags oppsummering av boka - i tilfelle man ikke har fått med seg dette: Prokrastinører er ikke latsabber! De får gjort en hel del! Og kanskje er de til og med flinkere til å nyte livet enn andre - hvis de klarer å utnytte all den tiden de likevel kaster bort uten at samvittigheten ødelegger alt for dem?

Dette er en særdeles morsom bok som er full av humor om prokrastineringens kunst, og som kommer opp med noen tips under veis uten noen gang å fremstå som moraliserende. Gjennom at forfatteren selv innrømmer at han er en strukturert prokrastinerer, skaper han dessuten en allianse med leseren - vi er på samme lag, og bare det forhold at han har en meget solid karriere bak seg bidrar til å trøste "de verste" blant oss. For i bunn og grunn er vi alle prokrastinører - i større eller mindre grad! Noen er kanskje verre hjemme enn på jobben - eller omvendt - alt etter hvilke roller man inntar og hvem man er omgitt av. 

Alt i alt en meget lesverdig bok som jeg vil tro egner seg godt som en moro-presang til venner og kjente! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Art of Procrastination. A guide to effective dawdling, lollygagging and postponing
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Trond Lundberg
Antall sider: 117

John Perry 

Åge Grønning: "Det tredje øyet"

En alternativ krim

Åge Grønning (f. 1953) har tidligere skrevet romanene "Sannheten" (2008) og "Og stjernens navn er Malurt" (2011). "Det tredje øyet" er hans tredje roman. 

Med "- Du skal bare være klar over en ting, Nesse: Du er hovedmistenkt." starter en roman som skal handle om ufrivillig synskhet, konspirasjonsteorier, om det globale (terror-) trusselbildet, om utenomjordiske vesener, anunnakier, chemitrails osv., og med påstander om at verdensreligionene i sin tid ble introdusert for å holde menneskene beskjeftiget med noe. 

Vi får vite at det har vært brann i Kjetil Nesses hus alt i innledningen, før vi rykkes åtte dager tilbake i tid, nærmere bestemt til 13. august 2011. Kjetil har akkurat avsluttet forholdet med kjæresten Unni, mest av alt fordi han er så redd for å bli skuffet og ikke våger å ta sjansen på at hun kan komme til å gjøre det slutt først. Unni er temmelig "alternativ" av seg, mens Kjetil er medlem av Skeptikerforbundet og ikke tror på engler og tilsvarende fjas. Han er 41 år, har ingen barn og er det man må betegne som en fri sjel siden han aldri har latt seg friste til å melde seg inn i frimurerlosjen eller noe i den gata. 

Den første natta han tilbringer alene på hytta etter bruddet med Unni, blir han utsatt for en ulykke. Lynet slår ned, og den spesialkonstruerte senga som Unni i sin tid prakket på ham, blir nesten en dødsfelle. Lynet finner nemlig en kobberanretning utenfor hytta, og som forbindes med et nettverk av tynne metalltråder i senga - der hvor Kjetil befinner seg. Men i stedet for å dø, våkner altså Kjetil opp med en helt ny gave: han er plutselig blitt synsk. Ikke bare det - han kan også flytte ting ved tankens kraft.

I begynnelsen skremmer synskheten vettet av Kjetil, og han ønsker bare å få dette bort. Tilfeldighetene fører ham i kontakt med alternativmiljøet, og plutselig vet "alle" at man her står overfor et menneske som går Marcello Haugen (f. 1878 d. 1967) en høy gang. En som umiddelbart føler seg truet av Kjetil Nesses evner er Otto Høstland, en sjarlatan som ikke har slike evner, men som så langt har tjent en hel del penger på sitt alternativ-vås. Akkurat dette skal etter hvert få fatale konsekvenser for Kjetil. Særlig når også etterretningen og andre statsmakter begynner å interessere seg for ham ... For hva kan ikke skje dersom Kjetil bruker disse evnene i terrorens tjeneste? 

Denne boka fenget meg i grunnen nokså lite. Det ble for mye Erich von Däniken etter min oppfatning - om kjempene på jorden, om utenomjordiske vesener, om ulike tolkninger av Bibelen som er gjort opp gjennom tidene osv. Dette ble forsterket av at jeg ikke helt faller for måten historien fortelles på, særlig med bruk av vel svulstige adjektiver og metaforer - ikke bare av og til, men mer som en gjennomført fortellerstil. Her er noen eksempler på hva jeg mener: "Virkeligheten innhentet ham som en hauk, med mørke, kvelende sannheter." (side 65) "Et sted langt inne i søvnens frodige landskap registrerte Kjetil så vidt klokkens brutale appell. Den forkynte at natten var gått over til dag og at tidens strøm sto og vibrerte på 7.15." (side 77) "Spørsmålet traff Kjetil Nesse litt magisk brutalt." (side 127) "Han følte seg dopet med ren makt som gav ham en euforisk lykkerus." (side 283) "Samtidig nøt han følelsen av harmoni der han lå henført i et frodig sammensurium av lyder." (side 328) Sistnevnte sitat opplever jeg som nokså motsetningsfylt, fordi harmoni vel er det motsatte av "et frodig sammensurium av lyder"? Noe av dette burde en redaktør ha luket bort, uten at forfatterens genuine fortellerstil på noe som helst vis hadde behøvd å bli truet. Jeg opplevde for øvrig at denne boka er preget av mer og bedre språklig bearbeiding enn den forrige (selv om det kan virke som det har glippet litt på slutten - plutselig dukket det f.eks. opp et helt avsnitt skrevet i presens, mens resten av boka konsekvent er skrevet i fortid), og sånn sett er det lett å se at det har funnet sted en utvikling i positiv retning. Like fullt likte jeg den forrige boka bedre, fordi historien fenget mer. 

Helt til slutt: Jeg forventet at slutten av boka skulle bite begynnelsen mer "i halen", siden begynnelsen tross alt handler om slutten av historien. I stedet opplevde jeg at begge deler ble hengende litt i løse luften - på tross av at jeg valgte å lese de første sidene om igjen etter at de siste sidene i boka var vendt. Det er mao. en del løse tråder som ikke blir bundet sammen til slutt, slik man forventer i en krim, thriller el.l.

Alt i alt en under middels leseropplevelse for mitt vedkommende. Men så må jeg rett og slett også bare innse at jeg ble lei av Erich von Däniken og konspirasjonsteorier inspirert av Bibelen på slutten av 1970-tallet (muligens bitte litt inn på 1980-tallet) og at science fiction aldri egentlig har fascinert meg. Når jeg synes det blir "for mye Erich von Däniken", så er jeg helt innforstått med at Däniken ikke har skrevet nøyaktig samme historie som forfatteren her har skrevet. Det jeg derimot mener er at det hele fremstår som lite originalt og som noe man, dersom man har lest Däniken og lignende litteratur tidligere, får en følelse av å ha lest før. Det er noe av den samme følelsen man får av å lese om "den hellige gral" etter at temaet for lengst er oppbrukt av Dan Brown og andre tilsvarende forfattere.

Det handler imidlertid ikke bare om dette. Mange av personene i boka fremstår for meg som lite troverdige og nokså stereotype. Særlig tydelig synes jeg dette kommer dette frem i beskrivelsen av forholdet mellom Kjetil og Unni. Jeg tror rett og slett ikke på relasjonen. Dessuten opplevde jeg at dialogene ofte hadde noe kunstig over seg, og her og der kunne forfatteren med fordel hatt en strammere regi over stoffet.

Men for alle dere som elsker bøker som dette, og som også synes at bøker om konspirasjonsteorier og alternativ virkelighetsforståelse er spennende lesning - ja, da får man det man vil ha her! Forfatteren presenterer nemlig et helt vell av teorier som jeg vagt husker fra min Däniken-periode i ungdommen. Selv om dette ikke helt var min greie, ser jeg at boka er spennende - rent objektivt sett (og da har jeg sett bort fra mine egne preferanser på dette området).

Utgitt: 2013
Forlag: Publica
Antall sider: 386
Takk til forfatteren og forlaget for leseeksemplaret av boka! (Boka er lest etter forespørsel fra forfatteren.)

Åge Grønning

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"? 

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164

Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk

Cecilie Enger: "Mors gaver"

Rørende og gjenkjennelig



Litt om forfatteren:

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden. 

Når mor får Alzheimer ...:

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét. 

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ... 

Gaveboka dukker opp:

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd. 

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ... 

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Om morens engasjement mot lørdagsfri skole:

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" 

"Anna i ødemarka" og annen mindre høyverdig litteratur:

Selvsagt kom latteren da jeg leste om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur.  Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?" 

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hva synes jeg om boka?

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 262
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

Cecilie Enger

Andre omtaler av boka:

- NRK kultur 26.11.2013 - Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

- Dagbladet v/Cathrine Krøger 14.10.2013 - Cecilie Engers velfortjente gjennombrudd

- VG v/Guri Hjeltnes 21.10.2013 - Vidunderlig om å holde på livet

- Jeg leser 08.10.2013 

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve 23.10.2013 - Høstens fineste gave 

- Tine´s Blogg 14.10.2013 

- Bea´s Bokhylle 21.09.2013 

- Beates Bokhylle 11.11.2013 

- Bok-Karete 06.10.2013 

- Bøker & Bokhyller 05.11.2013 
- Groskro´s Verden - 03.01.2014
- Av en annen verden - 03.02.2014