"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 

Rakkerungene ved Magic Castle

Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 

Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle

Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 

Moonee elsker sin mamma Halley

Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 

Det oppstår sterke bånd mellom barna

Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2018

Det er ikke veldig lenge til Oscar-utdelingen 2018. Den 4. mars i år braker det nemlig løs! Jeg pleier å skrive om Oscar-nominasjoner og Oscar-vinnere på bloggen min, og gjorde dette også i 2017.

I dette innlegget skal jeg presentere noen av de viktigste nominasjonene, noe som betyr at jeg har konsentrert meg om seks av i alt 24 kategorier: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste regi, tilrettelagt manus og beste utenlandske (ikke-engelsktalende) film. 

Jeg linker til mine omtaler av filmene etter hvert som jeg har sett og omtalt dem her på bloggen. 

Beste film

Nominerte:

Call me by Your Name (Norgespremiere 26. januar 2018 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste adapterte manus, beste originalsang) - vant en Oscar (beste tilrettelagte manus)

Darkest Hour (Norgespremiere 12. januar 2018 - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke, beste produksjonsdesign) - vant to Oscars (beste mannlige hovedrolle, beste makeup og hårstyling)

Dunkirk (Norgespremiere 19. juli 2017 - nominert til åtte Oscars; også i kategoriene beste regi, beste foto, beste filmredigering, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste filmredigering, beste lydredigering, beste lydmiks)

Get Out (Norgespremiere 7. april 2017 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste regi, beste originalmanus) - tilgjengelig på DVD - vant en Oscar (beste originale manus)

Lady Bird (Norgespremiere 16. mars 2018 - nominert til fem Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus) - vant ingen Oscar

Phantom Thread (Norgespremiere 13. april - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste kostymedesign, beste originalmusikk) - vant en Oscar (beste kostyme)

The Post (Norgespremiere 16. februar 2018 - nominert til to Oscars: også i kategorien beste kvinnelige hovedrolle) - vant ingen Oscar

The Shape of Water (Norgespremiere 23. februar 2018 - nominert til 13 Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste film, beste filmmusikk, beste produksjonsdesign)

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (Norgespremiere 19. januar 2018 - nominert til syv Oscars i seks kategorier, herunder beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle (2 stk.), beste originalmanus, beste filmredigering, beste originalmusikk) - vant to Oscars (beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle)

I alt ni filmer er nominert, og blant disse er "The Shape of Water" ansett som den store favoritten med sine 13 Oscar-nominasjoner. I fjor opplevde vi for øvrig at "La La Land" ble ansett som den store favoritten - med 14 nominasjoner. Likevel var det "Moonlight" som stakk av med seieren i kategorien beste film. 

To av filmene - "Dunkirk" og "Get Out" - hadde Norgespremiere medio 2017, mens tre andre - "Call me by Your Name", "Darkest Hour" og "Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" hadde Norgespremiere i januar i år. "The Post" hadde Norgespremiere 16. februar, og "The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar i år. De resterende filmene får ikke norske filmelskere se før Oscar-kåringen er over 4. mars - med mindre man tilbringer helgen 2. - 4. mars på Gimle kino i Oslo ... Der arrangeres det nemlig Oscarhelg. Med unntak av "Phantom Thread" kan man da se åtte nominerte filmer i kategorien beste film. 

Det er stor spennvidde i tematikken på filmene. Riktignok handler både "Dunkirk" og "Darkest Hour" (de eneste filmene jeg så langt har rukket å se) om nesten det samme, men sett fra to ulike perspektiver. I "Dunkirk" følger vi dramaet blant de engelske, belgiske og franske soldatene som var omringet av tyske tropper i Dunkerque i mai/juni 1940, og som ved nærmest et under kom velberget fra det. I "Darkest Hour" følger vi den tyske invasjonen sett fra britenes ståsted - etter at Winston Churchill var valgt som statsminister. Han møtte mye motstand for sin manglende vilje til å gå inn i fredsforhandlinger med tyskerne. Selveste lakmustesten var håndteringen av den fastlåste situasjonen i Dunkerque. Bergingen av soldatene førte til at holdningen overfor Churchill snudde. Det er dette dramaet vi er vitne til i denne filmen, der Gary Oldman spiller sitt livs rolle.

Amerikanerne er svært glade i avisredaksjon-avsløringer av fra virkeligheten, og det er ikke mer enn to år siden "Spotlight" vant i kategorien beste film. Den handlet The Boston Globe´s avsløringer av katolske presters seksuelle utnyttelse av barn. Det verste var hvordan dette var dysset ned og nærmest umulig å trenge ned i. I år er det filmen "The Post" som er virkelighetsdramaet fra avisredaksjonen i The Washington Post. Her var riktignok avisredaksjonen avhengig av lekkasjer fra en som jobbet i de innerste gemakker i Pentagon. I og med at handlingen er lagt til 1960-tallet var oppgaven atskillig mer krevende enn den Snowden hadde noen tiår senere. Det handlet nemlig om mengder med papirdokumenter som måtte smugles forbi sikkerhetsvaktene. Tematikken denne gangen er Vietnamkrigen og hvordan politikerne gjennom flere tiår lurte det amerikanske folket til å tro på viktigheten av å delta i kampen om Vietnam.

En film å merke seg er "Call me by Your Name". I alle fall dersom du må velge blant filmene du har lyst til å se, og ikke får sett alle. Tematikken i filmen er et homofilt forhold, og filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (Biff) i månedsskiftet september/oktober 2017. Dette er min klare favoritt så langt! 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er antakelig en film som kommer til å nå ut ganske bredt, siden dette egentlig er en krimgåte-film. En ung jente er drept, og moren hennes er frustrert over politiets mangelfulle innsats for å finne morderen. Til slutt tar hun sjeen i egne hender og begynner å lete ved å ta nokså ukonvensjonelle midler i bruk. Jeg har sett filmen, og omtale kommer!

"Phantom Thread" handler om en moteskaper i London på 1950-tallet, som kler opp sosietetskvinner. Dessuten er det en Pygmalion-lignende parallellhistorie her. Daniel Day-Lewis har hovedrollen i filmen, og det i seg selv lover godt. "Lady Bird" handler om en ungjente som drømmer om å komme seg bort fra en mor hun har et anstrengt forhold til, og "The Shape of Water" er et romantisk fantasy-drama. "Get out" er en grøsser. 

I år som i fjor kjente jeg på at Oscar-favoritten ikke trigget meg veldig. Jeg har selvsagt kjøpt DVD´en av "La La Land" fra i fjor, men den ligger fremdeles i en av mine skyhøye usett-bunker ... Jeg trodde at sannsynligheten for at jeg skulle komme til å se "The Shape of Water" ville avhenge veldig av om jeg rakk å se den før kåringen den 4. mars, og eventuelt hvordan filmen ville gjøre det i konkurransen med de øvrige filmene. Det skal vel uansett mye til for at filmen ikke skal håve inn en håndfull av de 13 nominasjonene til slutt, selv om den ikke vinner de gjeveste prisene. Vel - nå har jeg sett den, og jeg ble begeistret! 

Foreløpig har jeg sett syv av filmene i kategorien beste film, og jeg holder en knapp på "Call me by Your Name". "Dunkirk" er en vanvittig god krigsfilm, og jeg likte også "Darkest Hour" om den whisky-marinerte Winston Churchill svært godt. Jeg tror at filmer med krigstematikk engasjerer flere enn f.eks. et romantisk fantasy-drama. Samtidig er det nok filmer som "The Shape of Water" som trekker flest filmgjengere til kinoene våre ... Til sammenligning var det "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" som vant Golden Globe i kategorien drama tidligere i år, mens "Lady Bird" vant i kategorien beste musical eller komedie.  

Jeg kommer til å oppdatere dette innlegget etter hvert som jeg får sett flere av filmene. 

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste film.)

Beste mannlige hovedrolle

Nominerte: 
Daniel Kaluuya (Get Out)
Timothée Chalamet (Call me by Your Name)
Daniel Day- Lewis (Phantom Thread)

Denzel Washington (Roman J. Israel, Esq)
Gary Oldman (Darkest Hour)

I og med at jeg foreløpig kun har sett tre av filmene - "Darkest Hour", "Call Me by Your Name" og "Get Out" - er det selvsagt vanskelig å ha noen klar formening om hvem som kommer til å vinne. Gary Oldman gjør en fantastisk innsats i rollen som Winston Churchill. Ofte er det skuespillere som har gjennomgått en enorm fysisk forvandling - opp eller ned i vekt, sminke etc. - som er de foretrukne vinnerne i denne kategorien. Da bør nok Gary Oldman ha en solid sjanse. Gary Oldman vant for øvrig Golden Globe tidligere i år for sin hovedrolle i "Darkest Hour", og det hadde derfor ikke gjort noe om en annen enn ham hadde vunnet denne gangen. Timothée Chalamet gjør en fantastisk rolletolkning som 17 årige Elio i "Call Me by Your Name", men det gjør jammen meg også Daniel Kaluuya i "Get Out". Min favoritt så langt er Daniel Kaluuya.

(Fasiten er at Gary Oldman vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Beste kvinnelige hovedrolle

Nominerte:
Sally Hawkins (The Shape of Water)
Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Margot Robbie (I, Tonya)
Saoirse Ronan (Lady Bird)
Mery Streep (The Post)

Foreløpig har jeg sett tre av filmene. Jeg er ikke i tvil om hvem som er min favoritt så langt, og det er Sally Hawkins. Til sammenligning vant Saoirse Ronan Golden Globe tidligere i år for sin rolle i "Lady Bird". 

(Fasiten er at Frances McDormand vant Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Beste regi

Nominerte:
Dunkirk (Christopher Nolan)
Get Out (Jordan Peele)
Lady Bird (Greta Gerwig)
Phantom Thread (Paul Thomas Anderson)
The Shape of Water (Guillermo del Toro)

Når vi sammenligner kategoriene beste film og beste regi, kommer vi tettest på de filmene som jeg tenker virkelig er verdt å se. Foreløpig holder jeg en knapp på Guillermo del Toro, selv om han også vant Golden Globe i samme kategori tidligere i år.

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste regi.)

Tilrettelagt/adaptert manus (filmatisering)

Nominerte:

Call Me by Your Name
The Disaster Artist
Logan
Molly's Game
Mudbound

Jeg har så langt ikke sett noen av disse filmene, og venter med å kommentere denne nominasjonen til jeg vet noe mer om dem. 

(Fasiten er at "Call Me by Your Name" vant Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Beste utenlandske film

Nominerte:

A Fantastic Woman (Chile) - Norgespremiere 25. desember 2017
The Insult (Libanon) - Norgespremiere i november 2018 (norsk tittel: "Fornærmelsen")
Loveless (Russland) - Norgespremiere 26. januar 2018 (norsk tittel: "Savnet")
On Body and Soul (Ungarn) - Norgespremiere 20. oktober 2017 (norsk tittel: "Om kropp og sjel") - tilgjengelig på DVD
The Square (Sverige) - Norgespremiere 29. september 2017 - tilgjengelig på DVD 19. februar 2018

Jeg synes denne kategorien er svært interessant! Spennvidden blant filmene er stor, og det at vi blant de nominerte filmene finner en film fra Chile, en fra Libanon og en fra Ungarn gleder meg sterkt. Samtidig er jeg svært skuffet over at den norske filmen "Hva vil folk si" (med regi av Iram Haq) ikke er blant de nominerte. Viktigere film i dagens globaliserte verden skal man nemlig lete lenge etter! 

I fjor vant den iranske filmen "The Salesman", og året før vant ungarske "Son of Saul". Det er sterke skjebner vi stifter bekjentskap med, og her hadde den norsk filmen til Iram Haq passet inn som hånd i hanske! 

Jeg har kun sett "The Square" så langt. Filmen vant Gullpalmen under Cannes Filmfestival i fjor. For øvrig har svenske filmer blitt nominert seksten ganger tidligere, og vunnet tre ganger (sist i 1983). "The Square" er en meget god film, som handler om kunstverdenen på sitt mest forskrudde. Den har derfor svært bred publikumsappell. Vi elsker jo å komme på baksiden og få avslørt tidligere vedtatte sannheter - særlig de som går høyt over hodet på folk flest. Filmen hadde Norgespremiere 29. september 2017, og DVD´en slippes 19. februar. 

Den chilenske filmen "A Fantastic Woman" handler om forholdet mellom servitrisen og sangeren in spe, Marina, og hennes forhold til det mye eldre Orlando. Så dør Orlando brått og uventet, og resten av filmen handler om hvor urettferdig behandlet Marina blir - både av Orlandos familie og av myndighetene. Filmen hadde Norgespremiere 25. desember 2017. Kun en gang tidligere har en chilensk film blitt nominert.

Den libanesiske filmen "The Insult" handler om en palestinsk flyktning som er leid inn for å gjøre reparasjoner i leiligheten til et libanesisk kristent ektepar. Det hele ender med en voldelig konflikt som skyldes fordommer, og som ender i rettsapparatet. Denne filmen er svært interessant, og jeg holder faktisk en knapp på den (uten å ha sett den ...). I følge filmweb skal filmen ha Norgespremiere i november 2018. På norsk har filmen fått tittelen "Fornærmelsen". Libanesiske filmer har aldri tidligere blitt nominert. 

Den russiske filmen "Loveless" handler om en bitter skilsmisse mellom en mann og kvinne, som allerede har funnet seg nye partnere. Så forsvinner deres 12 år gamle sønn, og de tvinges til å samarbeide for å finne ham. Russiske filmer har vært nominert seks ganger tidligere, og har vunnet en gang (i 1994). Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og har fått den norske tittelen "Savnet". Den slippes på DVD 14. mai i år. 

Den ungarske filmen "On Body and soul" handler om en slakter i Budapest og kvinnen han er forelsket i. Hun er avvisende - helt til det viser seg at de deler de samme drømmene ...  Som tidligere nevnt vant den ungarske filmen "Son of Saul" i 2015. Ungarn vant også i 1981, og har til sammen vært nominert ni ganger tidligere. Filmen har fått den norske tittelen "Om kropp og sjel" og den hadde Norgespremiere 20. oktober 2017. Filmen er allerede å få tak i som DVD. 

Det er virkelig ikke hvert år de nominerte filmene i kategorien fremmedspråklige filmer er så tilgjengelig for oss norske filmelskere som i år!

(Fasiten er at "A Fantastic Woman" vant Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Andre filmer å merke seg blant nominasjonene

Når man studerer listene over de nominerte filmene, er det selvsagt noen nominasjoner det kan være verdt å merke seg. Dette er følgende:

Beste mannlige birolle - her er Willem Dafoe blant de fem nominerte (han spiller i "The Florida Project" - filmen går for tiden på norske kinoer)
Beste animasjonsfilm - her er "Loving Vincent" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - filmen er tilgjengelig på DVD

Beste kostymedesign - her er "Victoria & Abdul" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - DVD´en slippes 12. mars 2018

Beste hår og sminke - her er "Victoria & Abdul" blant de tre nominerte 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" (Regissør: Martin McDonagh)

Når politiet ikke leverer ... 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er nominert til syv Oscars i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige biroller (to stk.!), beste originalmanus, beste filmredigering og beste originalmusikk. Denne filmen vant nylig Golden Globe i kategorien beste film, Frances McDormand vant prisen som beste kvinnelige hovedrolleinnehaver og Sam Rockwell vant prisen som beste mannlige birolleinnehaver. Og som om ikke det var nok vant regissøren og manusforfatteren Martin McDonagh prisen for beste manus. Det kaller i alle fall jeg å gjøre nesten rent bord mht. de gjeveste prisene i Golden Globe-finalen. Prisen for beste regi er det eneste som mangler. Det hadde vært spennende om Oscar-komitéen ikke gjennomfører ren reprise av Golden Globe!

Filmen hadde Norgespremiere 19. januar i år. Jeg hadde store forventinger til den, men må faktisk innrømme at jeg ble bitte litt skuffet. Det er noe med blandingen av et meget alvorlig tema og karikert rollespill som ble feil for meg. For meg gikk dette alvorlig ut over troverdigheten i dramaet. Mer om dette senere i dette innlegget. 

Martin McDonagh (f. 1970) har regissert en rekke filmer, men jeg har ikke sett noen av dem. I en diskusjonstråd her på bloggen ble filmene "In Bruges" og "Seven Psychopaths" nevnt, så dette er noe som må sjekkes ut. Martin har dessuten en bror - John Michael McDonagh - som også er regissør. Jeg har heller ikke sett noen av hans filmer. Det morsomme med å blogge om film er at man får inspirasjon til å utvide horisonten ytterligere gjennom tilbakemeldinger fra andre .

Mildred Hayes´ datter ble funnet voldtatt og drept for ca. syv måneder siden. Politiet har ikke funnet voldtektsmannen og morderen, og Mildred føler at de ikke har gjort nok. Nå er hun drit lei av å vente, og bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Hun setter opp tre reklameplakater - billboards - utenfor Ebbing, der hun utfordrer den lokale politisjefen - med navns nevnelse. 

Mildreds reklameplakater

På politistasjonen blir politifolkene stresset av dette. I begynnelsen vet de ikke hvem som står bak utspillet - inntil Mildred (spilt av Frances McDormand) står frem på TV og forklarer hvorfor hun har gjort dette. Chief Willoughby (spilt av Woody Harrelson) selv er ikke den som reagerer kraftigst på utspillet, selv om han prøver å appellere til Mildreds empatiske sider ved å fortelle henne at han har kreft. Hun er på sin side bare opptatt av at det er han som har ansvaret for at datterens morder fremdeles går løs. 

En overivrig politikonstabel forsvarer sin sjef

På politistasjonen jobber også Dixon (spilt av Sam Rockwell), og maken til udugelig og mindre begavet politimann skal man virkelig lete lenge etter. Dixon bor fremdeles hjemme hos sin dominerende mor, han leser tegneserieblader når han slapper av (fremstilles i filmen som fordummende), han har ingen impulskontroll og han hopper inn i konklusjonene uten å tenke seg om - hver gang. Å plassere en figur som ham oppi et drama som ellers er meget alvorlig, slik at man lurer på om det egentlig er en komedie man ser (og det er det kanskje?), mens resten av tematikken taler for at det er et drama av ganske alvorlig karakter, ble helt feil - i alle fall for meg. Det er absolutt ingenting ved Mildred og hennes sorg som drar i retning av at dette skulle være en komedie. Jeg fant i alle fall ingen scener i filmen som skulle få latteren til å løsne. Tvert i mot. 

Dexters hjemmemiljø er alt annet enn oppbyggelig

Dixon raljerer rundt i småbyen Ebbing, og tar loven i sine egne hender. Reklamemannen som har påtatt seg oppdraget med å sette opp reklameplakatene får virkelig gjennomgå. Mildreds kompanjong i souvernirbutikken hun driver blir arrestert for besittelse av noen sneiper med marihuana, og Mildred selv opplever at den lille byen splittes i to. Noen heier på henne, mens andre synes hun på utidig vis har hengt ut politisjefen. 

Billboard-reklamemannen får besøk av politiet

Det koster flesk å reklamere på tre svære billboards, men plutselig er det en anonym hjelper som sponser den neste månedens leie. Dramaet topper seg da politisjefen plutselig tar livet av seg, og Dixon er overbevist om at det er fordi belastningen med reklameplakatene ble for stor ... Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen - ikke annet enn at det som videre skjer er både tankevekkende og svært alvorlig. 

Mildred skyr ingen midler for å finne datterens morder

Det er ingen tvil om at denne filmen er severdig! Men best? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Blant høydepunktene er når Mildred ser tilbake på den siste dagen sammen med datteren, der de hadde en heftig krangel rundt om hun skulle låne henne bilen slik at hun kunne kjøre til vennene sine. Det siste datteren skrek til moren var at hun håpet at hun ble voldtatt (og da kunne moren bare ha det så godt), mens moren uengasjert svarte at det håpet hun også. Og så var det nettopp det som skjedde ... Hvor mye skulle hun ikke ønsket at hun kunne ta disse ordene tilbake? Og hvor mye skulle hun ikke ønske at hun hadde latt datteren låne bilen? Da eksmannen dukker opp med sin 19 år gamle kjæreste, som ikke akkurat er blant de mest oppvakte, og forteller at datteren en uke før drapet tryglet om å få flytte til ham, mens han avslo ... da er det hele nærmest hudløst vondt. Hvor upassende å blande inn en "moro-voldsscene" i det hele, der Dexter får grisebank! Rasismen vi er vitne til i de innerste gemakker i politiet er derimot dessverre svært realistisk skildret ... Desto mer pikant når den som kommer for å rydde opp etter Chief Willoughbys død er nettopp en farget politisjef!

Frances McDormand (f. 1957) gjør en fantastisk rolletolkning som Mildred. Da jeg googlet på henne oppdaget jeg at hun spiller i serien Olive Kitteridge (2014), som er basert på en novellesamling av Elizabeth Strout. Jeg har sett henne i en rekke filmer - bl.a. i "Burn After Reading" (en Coen-film - hun er gift med Joel Coen - 2008), "Mississippi Burning" (1988) og "Fargo" (1996) - bare for å nevne noen. Styrken ved hennes karakter Mildred i "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" er det ujålete preget. Hun ser sliten og dratt ut, og her er det ingen forskjønnende sminke. I møtet med bygdedyret har hun integritet så det holder, og hun viker ikke til side for lettvinte løsninger. 

Reklamefyren som selger billboardplass er Red Welby, og han spilles av Caleb Landry Jones (f. 1989). Han har også en rolle i "Get out", som er blant de nominerte til Oscar i kategorien beste film, og han er dessuten med i "The Florida Projekt", hvor Willem Dafoe er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Caleb Landry Jones har også spilt i "No Country for Old Men" (2007), "The Sosial Network" (2010)

De to nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Sam Rockwell (Dexter) og Woody Harrelson (Chief Willougby). Selv om jeg likte rollefiguren til Woody Harrelson best, må jeg medgi at det er Sam Rockwell som får mest å spille på som den dumme politikonstabelen Dexter. Jeg håper likevel ikke at det er han som vinner Oscar for sin rolletolkning. Rockwell (f. 1968) har spilt i et helt lass med filmer - blant annet i "Seven Psychopaths" - men det er få filmtitler jeg kjenner igjen når jeg blar meg gjennom repertoaret hans. "Last Exit to Brooklyn" (1989), "Basquiat" (1996), "The Green Mile" (1999) og "Confessions of a Dangerous Mind" (2002) er noen. Woody Harrelson (f. 1961) forbinder jeg først og fremst med filmen "Uanstendig forlag"/"Indecent Proposal" (1993), der han spilte mot Demi Moore og Robert Redford. Han spilte også i "Natural Born Killers" (1994), "The Thin Red Line" (1998) og "Seven Psycopaths" (2012)

Som sagt er dette absolutt en severdig film, men jeg verken håper eller tror at den vinner prisen i kategorien beste film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen har uten tvil bred appell til svært mange typiske kinogjengere. Personlig tenker jeg at filmen uansett ville ha stått seg enda bedre på å levere på det alvorlige budskapet. Men her viser det lasset av priser som har drysset over både regissør og skuespillere at det er dette - det vil si den svarte og bisarre humoren i alt det alvorlige - folk vil ha. Se filmen selv, og gjør deg opp din egen mening! 

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - en i kategorien beste kvinnelige hovedrolle og en i katagorien beste mannlige birolle.)

Innspilt: 2017 
Originaltittel: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Nasjonalitet: England, USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Frances McDormand (Mildred), Caleb Landry Jones (Red Welby), Sam Rockwell (Dixon), Woody Harrelson (Chief Willoughby), Darrell Britt-Gibson (Jerome), Abbie Cornish (Anne), Peter Dinklage (James), Kerry Condon (Pamela), Kathryn Newton (Angela), John Hawkes (Charlie), Lucas Hedges (Robbie), Zeljko Ivanek (Desk Sergeant Cedric Connoly)
Spilletid: 115 min.

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

Yaa Gyasi: "Komme hjem"

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem". 

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem. 

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra. 

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra. 

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede. 

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika. 

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler. 

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua. 

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ... 

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ... 

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag. 

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det. 

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.

Bloggerne Beathes Bokhjerte ("Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.") og Bjørnebok ("Ikke alle de fjorten historiene oppleves like fengende, og oppbygningen kan oppfattes noe fragmentert og overgangene fra en del til den neste oppleves litt bråe. Likevel, helheten vitner om et stort fortellertalent. Det har blitt ei sterk bok, velskrevet, fargerik og eksotisk, gjennomsyret av grundig research. Anbefales!")har skrevet om boka. Boka er også anmeldt i Dagbladet av Inger Bentzrud ("... prosjektet er grandiost. Ideen likeså. Svakheten er at menneskeskjebnene tidvis blir litt for skjematiske; hver og en skal representere en historisk begivenhet, en sak eller en sosial trend mer enn å være individer av kjøtt og blod. Men historiene flyter bra, og oversetter Hilde Stubhaug har bidratt til å gjøre språket levende og fargerikt. Det er all grunn til følge en debutant med så store ambisjoner som Yaa Gyasi demonstrerer i «Komme hjem».")

Utgitt: 2016
Originaltittel: Homegoing
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt: Hilde Stubhaug
Antall sider: 457
ISBN: 978-82-419-1265-8
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

Yaa Gyasi (Foto: Michael Lionstar)