"On Body and Soul" (Regissør: Ildikó Enyedi)

Ungarsk film om en autistisk kvinne

Den ungarske filmen "On Body and Soul" var en av de fem nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med Oscar-utdelingen tidligere i år. Der konkurrerte den med svenske "The Square", libanesiske "The Insult", russiske "Loveless" og chilenske "A Fantastic Woman". Det var "A Fantastic Woman" som vant til slutt. Selv har jeg kun sett herværende film,"The Square" og "Loveless", men jeg ser frem til å få sett de andre filmene også. Det er for øvrig ikke mer enn to år siden ungarske "Son of Saul" vant Oscar i samme kategori. "On Body and Soul" er den andre ungarske filmen som noen sinne er nominert til Oscar. 

Jeg har ikke noe forhold til den ungarske regissøren Ildikó Enyedi (f. 1955). Hun er likevel en regissør man absolutt bør merke seg. Det har nemlig drysset noen priser over henne i årenes løp, og det betyr at hun for lengst er blitt lagt merke til. 

Endre er en av lederne på et slakteri. En dag begynner det en ny medarbeider på slakteriet, og dette er Mária. Hun er den nye kvalitetsinspektøren. Alle innser relativt raskt at hun er veldig spesiell. De kunne ha levd med at hun aldri smiler, men at hun er så til de grader nøye med kontrollen av kjøttet, slik at nesten ingenting holder mål, finner de vanskeligere å leve med. Endre prøver et stykke på vei å beskytte Mária mot de andres misbilligende blikk.

Dynamikken i miljøet blir igjen brutt da en ny slakter ansettes. Sanyi er bøllete i sin oppførsel, og han behandler verken de slaktede dyrene eller kvinnene på arbeidsplassen med særlig respekt. Han virker sexfiksert. Da et pulver som skal stimulere dyr til parring plutselig blir borte, faller mistanken fort på ham. 

De ansatte blir avhørt av en psykolog, som ønsker å personlighetsteste dem. Det er da det kommer frem at Endre og Mária har en ting til felles: de drømmer nemlig hver natt at de er en hjort som vandrer rundt i en skog. Dette får begge til å åpne opp øynene for hverandre, og de bestemmer seg for å tilbringe en natt sammen. 

Det hele er imidlertid ikke enkelt, fordi Maria ikke takler fysisk nærhet. Det oppstår mange forviklinger dem imellom, inntil de finner tilbake til hverandre. 

For meg ble dette en veldig rar film, hvor jeg hadde problemer med å tro spesielt på rollefiguren Mária. Hun spiller riktignok en autistisk kvinne med fotografisk hukommelse, fullstendig manglende ansiktsmimikk og uten evne til å forstå det sosiale spillet på arbeidsplassen sin. Så langt, så greit. Hennes og Endres felles drøm, og hennes oppvåkning som varm kvinne ble imidlertid for søkt for meg. Det ble også etterforskeren på slakteriet. Jeg vet at mange elsker denne filmen, som er visuelt nydelig. Dessuten er den mer dyptpløyende tematikken at kjærligheten overvinner alt, bare man ikke gir opp. I alle fall ikke for det som er verdt å kjempe for! 

Se filmen og bedøm selv! 

"On Body and Soul" har gått på norske kinoer (med tittelen "Om kropp og sjel"), og den er å få tak i på DVD. 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Testről és lélekről
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Ungarn
Språk: ungarsk
Skuespillere: Géza Morcsányi (Endre), Alexandra Borbély (Mária) m.fl.
Spilletid: 116 min.

Kort omtale av åtte nye filmer

Jeg har nylig sett åtte relativt nye filmer (på et langdistansefly i påsken), og må dessverre nøye meg med en samlet omtale av disse fordi tiden ikke strekker til for å få skrevet individuelle filmomtaler. 

"The Journey" (regissør: Nick Hamm) - 2016 (94 min.)

Handlingen i denne engelske filmen er lagt til St. Andrews, Skottland, og året er 2006. De bitre fiendene Ian Paisley (protestantisk leder i Nord-Irland) og Martin McGuinness (irsk republikaner og Sinn Féin-politiker) møtes for første gang under forhandlinger om fred i Nord-Irland. 

Etter knapt å vekslet to ord under forhandlingene, fører blant annet dårlig vær til at de to må kjøre sammen til en annen flyplass enn den som var planlagt. Uten at de vet det, blir samtalen dem imellom overvåket, og sjåføren er med på et spill for å få begge i tale. 

Konversasjonen halter alvorlig til tider. Det er særlig Paisley som har problemer med å forholde seg til McGuinness. Maken til "stiff over lip" skal man lete lenge etter! Hans replikker er så bitende sarkastiske at det krever sin mann å ikke gå i skyttergraven og bli der. McGuinness bruker imidlertid all sin kløkt for å lokke frem smilet og humoren hos Paisley, og det vi blir vitne til er en historisk bragd. Fasiten er jo at de to ble riktig gode venner og samarbeidet i samme regjering i flere år - Paisley som First Minister of Northern Ireland, og McGuinness som Deputy First Minister of Northern Ireland. 

"The Journey" er en velspilt dialogfilm med stjerneskuespillerne  Timothy Spall og Colm Meaney i rollene som hhv. Paisley og McGuinness. Filmen har ikke vært vist på kino og er heller ikke tilgjengelig på DVD. Det må noen gjøre noe med! Denne filmen vil nemlig fornøye mange! Anbefales! 

"Loveless" (regissør: Andrey Zvyagintsev) - 2017 (127 min.)

Den russiske filmen "Loveless" var en av fem nominerte filmer i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. Den vant ikke. Det kan være greit å merke seg at regissøren Andrey Zvyagintsev også står bak den mer kjente filmen "Leviathan" (2014). 

Vi møter ekteparet Zhenya og Boris som har valgt å gå fra hverandre. Hun ønsker å søke lykken mens hun fremdeles er en attraktiv kvinne, mens han føler seg forlatt og helst hadde sett at de fortsatte samlivet. Midt oppi den bitre striden står deres 12 år gamle sønn Alyosha, som ingen av dem ønsker eneansvaret for. Zhenya har aldri ønsket å bli mor, og nå står han i veien for det livet hun ønsker å leve. Boris mener at gutten trenger sin mor mer enn ham som far ... Gutten overhører mange av kranglene mellom foreldrene. 

Så forsvinner Alyosha plutselig. Heldigvis erkjenner begge hans foreldre at de elsker ham høyt, og de gjør hva de kan for å finne sønnen sin. Men nå er det for sent ... 

Det hender ikke veldig ofte at russiske filmer kommer på det norske markedet, så det er all grunn til å følge med når dette faktisk skjer. Filmen har ikke gått på norske kinoer, men DVD´en har release i midten av mai i år. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, men jeg håper at flere velger å se den.  

"Maudie" (regissør: Aisling Walsh) - 2016 (116 min.)

Maud Lewis (f. 1903 d. 1970) var en canadisk folkekunstner, som led av reumatoid artrititt. Hun ble derfor mer og mer krumbøyd etter som årene gikk. Siden hun ble levnet liten mulighet for å få seg jobb eller bli gift, ble hun plassert hos en bisk tante som hadde lite til overs for henne. Alle behandlet henne som et mindre begavet utskudd. 

"Maudie" er historien om Maud Lewis, og vi blir her vitne til hvordan Maudie tar sjeen i egne hender og søker seg jobb som hushjelp hos fiskeren Everett Lewis. Han behandler henne ikke særlig fint til å begynne med. 

Så begynner Maudie å male, og plutselig tjener hun mer penger enn Everett. Dette får ham til å se på henne med nye øyne, og en dag frir han til henne. Maleriene hennes blir berømte og de kommer på TV. Maudies biske tante ønsker ikke å gå i graven med en hemmelighet hun har båret på i årevis, og så får Maudie høre den egentlige historien om hva som skjedde med barnet hun en gang fødte ... Det barnet Maudie fikk høre var like misfostret som henne selv, og som døde ... 

"Maudie" er en hjertevarm og herlig-trist film om å være annerledes og likevel klare seg godt. Historier som dette er en viktig påminnelse om hva samfunnets syn på fysiske avvik kan gjøre med et menneske. Det var jo ingenting i veien med hodet til Maudie, men hun ble likevel betraktet nærmest som tilbakestående i datidens samfunn. Sally Hawkins spiller nok en gang rollen som en annerledes kvinne, slik hun også gjorde det i den Oscar-vinnende filmen "The Shape of Water" (2017). Dette gjør hun med en nærmest autentisk innlevelse i rollen. Filmen er ikke satt opp på norske kinoer, og jeg har ikke funnet ut når DVD´en har release. Men vær oppmerksom på denne filmen dersom du skulle komme over den. Den er både interessant og skjønn! Anbefales!

"Phantom Thread" (regissør: Paul Thomas Anderson) - 2017 (130 min.)

"Phantom Thread" er basert på en fiktiv historie om motedesigneren Reynolds Woodstock, som forsynte Londons sosietet med de lekreste kjoler på 1950-tallet. Filmen ble nominert til seks Oscars tidligere i år (bl.a. i kategoriene beste film og beste mannlige hovedrolle), men vant kun en Oscar (i kategorien beste kostyme-design). 

Reynolds Woodstock er regnet som et geni, og det ligger mye prestisje i å bære hans kreasjoner. Dersom noen ikke bærer kjolene hans med tilstrekkelig grad av verdighet, drar han hjem til vedkommende og forlanger å få kjolen tilbake. Han er kontrollfreak av rang, og gjør det som skal til for å holde firmanavnet uplettet sammen med sin søster. Begge er ugifte. 

En dag møter Woodstock servitøren Alma. Hun fascineres av hans sjarm, og flytter etter kort tid inn hos ham. Hva hun forventet er ikke godt å si, men antakelig ikke et platonisk forhold der alt handler om å kle henne opp i vakre kjoler og vise henne frem for sosieteten. Reynolds er en følsom kunsterkarakter som ikke tåler endringer i sine rutiner, og han avskyr lyden av mat som blir spist, klirring av tekopper - i det hele tatt lyder som hører med i en helt normal livsutfoldelse. 

Det skjer selvsagt mye mer i denne filmen, men jeg ønsker ikke å røpe annet enn at Alma ikke er tapt bak en vogn når noe ser ut til å true hennes posisjon i Woodstock-huset. Daniel Day-Lewis spiller den eksentriske og djevelsk sjarmerende tyrannen på en måte som gjør filmen verdt å se bare av den grunn. Filmen hadde Norgespremiere den 14. april, og går fremdeles på kino. DVD´en har release medio august i år. Anbefales!

"I, Tonya" (regissør: Craig Gillespie) - 2017 (119 min.)

"I, Tonya" ble nominert til tre Oscars tidligere i år, og vant en. Det var Allison Janney, hun som spilte Tonyas mor, som vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle. 

De fleste som fulgte med under OL på Lillehammer i 1994 fikk med seg den sørgelige historien om kunstløperen Tonya Harding. Hun hadde en gang en lysende karriere fordi hun var den første kvinnen som gjennomførte en trippel axel på isen, noe som anses som det vanskeligste hoppet innenfor denne idrettsgrenen. Så oppsto det mistanke om at hun hadde en finger med i spillet da hennes konkurrent Nancy Keerigan ble slått ned og fikk en kneskade. Senere ble hun dømt for medvirkning, og mistet retten til noen gang å delta i konkurranser på kunstløpbanen. 

I "I, Tonya" innvies vi i Tonyas sørgelige oppvekst, der hun blir banket og slått av sin meget ufølsomme mor. Moren har den innstillingen til datteren at jo mer hun tyner henne, desto bedre gjør hun det på isen. Tonya higer etter morens anerkjennelse, men får den aldri. 

Tonya flykter inn i et ekteskap for å komme seg bort fra moren. Dessverre ble dette hennes bane ... Ektemannen rotet det nemlig fullstendig til for henne ... I alle fall dersom vi skal tro på historien som fortelles i "I, Tonya", som langt på vei frikjenner Tonya for all skyld mtp. volden som ble utøvd på Nancy Kerrigan. 

Både mor og datter - spilt av Allison Janney og Margot Robbie - gjør strålende rolletolkninger, og dette gjør filmen verdt å se. Filmen hadde Norgespremiere 2. februar i år, men er allerede tatt av plakatene. DVD´en har release senere i år. Anbefales!

"Murder on the Orient Express" (regissør: Kenneth Branagh) - 2017 (114 min.)

Selvsagt er det fest når selveste Kenneth Branagh bestemmer seg for å revitalisere en gammel Agatha Christie-klassiker! Dessverre fikk jeg aldri med meg denne filmen på kino. Filmen hadde Norgespremiere 10. november 2017, og mandag 9. april er siste mulighet for å få sett den på Gimle kino i Oslo. DVD´en har allerede hatt release. 

Hercule Poirot (spilt av Kenneth Branagh selv) er i Jerusalem for å oppklare en forbrytelse, og reiser deretter til Istanbul for å slappe av. Han blir imidlertid kalt tilbake til London, og bestemmer seg for å ta Orientekspressen. Underveis skjer det merkelige ting, selvsagt også et mord, og dermed er Poirot atter på saken. 

Det er et stjernespekket team av skuespillere vi møter i denne filmen. I tillegg til Branagh opptrer Penélope Cruz, Wilhem Dafoe, Judi Dench, Johnny Depp og Michelle Pfeiffer - bare for å nevne noen. Det ligger selvsagt i sakens natur at det er mye overspilt drama i en film som dette, uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn. En eventyrlig og herlig film, som det er et must å få med seg! Anbefales!

"Tulipani" (regissør: Mike van Diem) - 2017 (90 min.)

Denne filmen har aldri vært satt opp på norske kinoer, og jeg har heller ikke funnet ut om den kommer på DVD. Det er kanskje like greit, for dette er ikke en film som setter varig spor hos noen, er min påstand. 

"Tulipani" inneholder en klisjéfylt romantisk historie om en hollender (Gauke) som besvangrer en kvinne og senere reiser til Italia for å dyrke tulipaner i et bedre klima. Senere kommer kvinnen og hennes datter Anna til Italia. 

Det skjer mye trist, som toppes av et møte med mafiaen. Og så er vi tilbake til start, der datteren Anna har dukket opp for å spre det hun tror er hennes mors aske, over hjemstedet hennes. 

Dette er en film du helt klart kan styre unna. Med mindre en nokså tanketom, men visuelt vakker film er nettopp det du trenger i en gitt situasjon ... 

"Wonder" (regissør: Stephen Chbosky) - 2017 (113 min.)

Denne filmen, som på norsk har fått tittelen "Mirakel", hadde Norgespremiere den 2. mars i år. Den går fremdeles på kino. Hvor stor suksess den har hatt blant norske seere aner jeg ikke, men for meg ble dette en tårepersefilm der alle triks og knep for å få oss til å grine, ble benyttet. Det hele ble for klisjéfylt og feel good for meg. 

I sentrum for handlingen er Auggie, som er født med et deformert ansikt. Han har vært gjennom mange operasjoner, og moren hans har forskånet ham for livet utenfor hjemmets vegger ved å gi ham hjemmeundervisning. Nå er den store dagen kommet. Auggie skal begynne på en normal skole. Han er over gjennomsnittet intelligent, men intelligens er dessverre ikke noe man får særlig uttelling for i den alderen. Han blir mobbet på skolen fra første dag, og det blir en alt annet enn hyggelig start for ham. Men så skjer det selvsagt noen små mirakler som får det hele til å snu ... 

Filmen har noen lag som det er verdt å få med seg. Det ene er hvor grusomme barn kan være mot hverandre, særlig overfor dem som ikke passer helt inn i den vanlige folden. Det andre er hvordan det er å være søsken til et særlig hjelpetrengende barn som hele tiden får all oppmerksomheten fra foreldrene. Det tredje er hvordan foreldrenes holdninger til det som er annerledes, smitter over på barna. Det fjerde er hva misunnelse og sjalusi kan gjøre med vennskap. Hele familien - med mor (spilt av Julia Roberts), far (spilt av Owen Wilson), søster (spilt av Izabela Vidovic) og bror (spilt av Jacob Tremblay) - er naturligvis helskjønne og pene, og Auggie selv er ikke veldig vansiret. (Tåler ikke det amerikanske publikummet å se et virkelig vansiret ansikt?) Mest av alt er han bare skjønn. Dette gjør lidelsene hans enda mer uforståelige. Jeg føler meg litt slem når jeg hevder at filmen er klisjéfylt, overromantiserende og for glattpolert - i verste Hollywood-stil. Se filmen selv og bedøm! Nå har i alle fall jeg sagt hva jeg mener om den.

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen må du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min. 

"Get Out" (Regissør: Jordan Peele)

Rasistisk grøss

Grøsseren "Get Out" hadde Norgespremiere i april 2017, og den er for lengst tilgjengelig på DVD. Filmen er nominert til fire Oscars: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste originalmanus. 

Jordan Peele (f. 1979) er både skuespiller, komiker, forfatter og produsent. "Get Out" er den første spillefilmen han har regissert. 

Dette er den syvende filmen jeg har sett av de i alt ni nominerte filmene i kategorien beste film. Lenge syntes jeg at den var drivende god. Selv om jeg ikke likte slutten like godt (den ble for urealistisk), satt jeg igjen med en opplevelse av en vellykket film. Jeg tror likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategoriene beste film eller beste regi. Daniel Kaluuya har derimot en solid sjanse til å vinne Oscar for sin rolletolkning som Chris. Dette gjør han nemlig helt suverent! 

Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage. Han er farget og hun er hvit. Nå skal de besøke hennes foreldre, og Chris er nervøs fordi Rose ikke har fortalt sine foreldre at hun har en farget kjæreste. Rose beroliger Chris og mener at hennes foreldre overhode ikke er rasister. Faren hennes ville ha stemt på Obama for tredje gang om han hadde fått sjansen. 

Et forelsket par på vei til svigers for første gang

Mens de er på vei i bilen, kjører de på en hjort. Hendelsen er skremmende. De tilkaller politiet for å rapportere om hendelsen. På tross av at det var Rose som kjørte, ber politimannen om å få se Chris´ identitetspapirer. 

Vel fremme hos Rose´s foreldre blir Chris tatt overstrømmende godt i mot. Faren er nevrokirurg og moren er hypnotisør. Gården de bor på vekker assosiasjoner til sørstadsplantasjer. 

Noe av det første Chris legger merke til er at samtlige av tjenerne i huset er fargede mennesker. De har noe litt merkelig over seg. De er hyggelige nok, men distanserte. Litt forundret reflekterer Chris over dette, men han blir hele tiden beroliget av Rose, som er svært forelsket i ham. Han begynner derfor å lure på om han bare innbilder seg det hele.

Hvem er han - denne mannen som virker så kjent?

Om natten får ikke Chris sove. Han går ut av huset for å ta seg en røyk, og blir nesten nedløpt av en mann. Lettere skremt trekker han seg inn i huset igjen, og ser at moren til Rose sitter i peisestuen. Hun ber ham inn. Før han vet ordet av det, har hun hypnotisert ham. Da han våkner blir han kvalm bare han tenker på røyk ... Han har også utlevert seg selv og sin familiehistorie fullstendig. 

Rose´s mor vet hva hun gjør når hun begynner å røre rundt i tekoppen.

Foreldrene har bedt til selskap på dag to, og det strømmer på med gjester utover ettermiddagen. Alle er hvite rikinger. Chris føler seg svært utenfor blant dem, og går rundt og fotograferer. Så ser han en annen farget mann, som det er noe veldig kjent med. Hans tilstedeværelse får ham til å føle seg mye bedre og ikke så alene. En tilfeldighet fører til at han fotograferer denne mannen, og plutselig får mannen et anfall. Alle forklarer at han har epilepsi, men for Chris skurrer det nå for alvor. Hva er det med alle disse menneskene? Han vil bare bort derfra - med det samme ... Men det er da dramaet for alvor starter ... 

Chris er omgitt av mennesker som tenker at de er svært positivt innstilt til
fargede mennesker. Men han blir aldri en del av deres fellesskap.

Egentlig passer denne filmen ganske godt for alle oss som ikke liker grøssere som får pulsen til å slå i 200. Her er det mer uhyggestemningen som dominerer. Både i dystopier og i fantasy er det gjerne en underliggende samfunnskritikk av et eller annet slag, og det er det også her. Vi kjenner på en rasisme som er pakket inn i politisk korrekthet, slik at det til å begynne med er vanskelig å få øye på den. Samtidig er Chris så opptatt av å "ta ned" at han er farget at han ikke får med seg risikobildet før det egentlig er for sent. Dette fører til en del komiske situasjoner, som får oss til å le. 

Filmens røde tråd er den evige tematikken med de hvites utnyttelse av de fargede ... Det er nesten slik at man føler seg hensatt til en Roald Dahl-novelle av beste merke ... Slutten er svært, svært overraskende! 

Dette er en grøsser som fikk meg til å bli sittende og tenke en god stund etter rulleteksten. Og da har filmen trykket på de riktige knappene! Dette er absolutt en film som det er verdt å få med seg!

Daniel Kaluuya (f. 1989) er dessuten en skuespiller man bør merke seg. 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste originalmanus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Get Out
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Grøsser/thriller 
Skuespillere: Daniel Kaluuya (Chris Washington), Allison Williams (Rose Armitage), Bradley Whitford (Dean Armitage), Cathrine Keener (Missy Armitage), Caleb Landry Jones (Jeremy Armitage) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"The Shape of Water" (Regissør: Guillermo del Toro)

Magisk Oscar-favoritt!

"The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar 2018. Den er nominert til hele 13 Oscars - i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks og beste produksjonsdesign. Den er med andre ord selveste Oscar-favoritten i år. 

Jeg har sett filmen, som jeg på forhånd var en smule skeptisk til fordi fantasy ikke er min "greie", men må bare knekke sammen og tilstå at jeg ble sjarmert. Skikkelig sjarmert! Og det til tross for at historien/plottet er utrolig banalt og ikke står til troende for fem øre. Likevel ble jeg bergtatt, og det var ganske enkelt kos, kos, kos over hele linja, selv om filmen også inneholdt mye alvorlig tematikk. Heldigvis var det ingen onde ånder i filmen. Der går nemlig grensen for meg. 

Nå tror jeg likevel ikke at filmen kommer til å gjøre rent bord den 4. mars. Fremdeles håper jeg f.eks. at min favoritt "Call Me by Your Name" skal stikke av med Oscar i kategorien beste film. Jeg tror likevel at Sally Hawkins i rollen som stumme Elisa har en ganske stor sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste kvinnelige skuespiller, selv om hun ikke har en eneste muntlig replikk i filmen. (Hun gjør seg forstått med tegnspråk.) Hun fyller nemlig rollen med en slik innlevelse at vi snakker om en karakterskuespiller av rang.  

Elisas leilighet

Kulissene i filmen er med på å gi den et eventyrlig fantasy-preg. Detaljene er utsøkt vakre, lydbildet er fantasy-overdrevet (du er aldri i tvil om at det f.eks. knirker i en dør) og karakterene er nokså stereotype. Man er aldri i tvil om hvem som er gode og hvem som er slemme. Til og med da vannmonsteret eller amfibie-mannen dukker opp, skjønner vi at han er god. Hvorfor? Fordi han er så vakker, så klart. 

Elisa og Zelda vasker på romforskningssenteret

Året er 1962, og vi er midt under den kalde krigen. I filmens åpningsscene er vi vitne til stumme Elisas daglige rutiner. Det handler om å stå opp, ta seg et bad, koke egg, spise frokost, lage niste og komme seg på jobb. Hun leier hos Giles, som er homofil. De har i grunnen bare hverandre. I husets førsteetasje er det en kino. 

Elisa og Zelda vasker på et romforskningssenter. Jobben innebærer at de også må vaske inne på et topphemmelig laboratorium. En dag oppdager de at det er en skapning inne i en tank. Elisa sniker seg tilbake og gradvis blir hun kjent med amfibiemannen, som viser seg å være både følsom og intelligent. Vakker er han også, og Elisa forelsker seg i ham. Hun føler at hun har funnet et sjelefrende. De er outsidere på hvert sitt vis, ingen av dem kan uttrykke seg med ord, og begge er i aller høyeste grad kommunikative på andre måter. 

Den vakre amfibiemannen

Etter hvert blir Elisa vitne til at amfibiemannen er en viktig brikke i et politisk kappløp mellom USA og Sovjetunionen. Russerne har sendt ut en rakett med en hund. Dette ønsker amerikanerne å toppe ved å sende amfibiemannen ut i rommet. Men uten vann vil han dø ... Elisa blir helt fra seg da hun også ser at Colonel Richard Strickland torturerer amfibiemannen. Hun får hjelp av en annen til å redde amfibiemannen fra den sikre død ... 

Hjelp fra uventet hold ...

Vil hun klare det? Og hvordan kan hun i såfall holde liv i et vesen som er avhengig av saltvann for å overleve? Noen av de påfølgende scenene er så utsøkt vakre at man nesten kan miste pusten av det, og aldri - aldri - blir kjærligheten mellom Elisa og amfibiemannen støtende på noe vis. Det hele er så amerikansk som det kan få blitt. Dette er kanskje mitt sterkeste ankepunkt til filmen. 

Regissør Guillermo del Toro (f. 1964) er kjent for sine mørke fantasy-filmer, så det er ikke det grann rart at jeg aldri har sett noen av hans filmer. Det er mye mulig at han kan vinne Oscar i kategorien beste regi. Han ble i sin tid nominert i samme kategori for filmen "Pan´s Labyrinth" i 2006. 

"The Shape of Water" er eventyrlig vakker film, som får en til å glemme alle hverdagssorger, og gå over i et helt annet univers der det er enkelt å skille mellom det gode og det onde, hvor skurkene er stygge og heltene er pene, og hvor ikke en eneste detalj er tilfeldig i de drømmeaktige kulissene. Dette har også ført til at det har kostet anslagsvis 20 milioner dollar å produsere den. 

Selv om du ikke er fantasy-fan - se denne filmen! Du kommer til å bli positivt overrasket!

(Fasiten er at denne filmen vant tre Oscars - i kategoriene beste film, beste produksjonsdesign og beste filmmusikk.)

Innspilt: 2017

Originaltittel: The Shape of Water

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk + amerikansk tegnspråk

Sjanger: Drama/thriller

Skuespillere: Sally Hawkins (Elisa Esposito), Octavia Spencer (Zelda), Michael Shannon (Colonel Richard Strickland), Richard Jenkins (Giles), Michael Stuhlbar (dr. Hofstetler/Dimitri Antonovich Mosenkov), Doug Jones (Amfibiemannen) m.fl. 

Spilletid: 123 min.

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 

Rakkerungene ved Magic Castle

Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 

Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle

Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 

Moonee elsker sin mamma Halley

Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 

Det oppstår sterke bånd mellom barna

Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2018

Det er ikke veldig lenge til Oscar-utdelingen 2018. Den 4. mars i år braker det nemlig løs! Jeg pleier å skrive om Oscar-nominasjoner og Oscar-vinnere på bloggen min, og gjorde dette også i 2017.

I dette innlegget skal jeg presentere noen av de viktigste nominasjonene, noe som betyr at jeg har konsentrert meg om seks av i alt 24 kategorier: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste regi, tilrettelagt manus og beste utenlandske (ikke-engelsktalende) film. 

Jeg linker til mine omtaler av filmene etter hvert som jeg har sett og omtalt dem her på bloggen. 

Beste film

Nominerte:

Call me by Your Name (Norgespremiere 26. januar 2018 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste adapterte manus, beste originalsang) - vant en Oscar (beste tilrettelagte manus)

Darkest Hour (Norgespremiere 12. januar 2018 - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke, beste produksjonsdesign) - vant to Oscars (beste mannlige hovedrolle, beste makeup og hårstyling)

Dunkirk (Norgespremiere 19. juli 2017 - nominert til åtte Oscars; også i kategoriene beste regi, beste foto, beste filmredigering, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste filmredigering, beste lydredigering, beste lydmiks)

Get Out (Norgespremiere 7. april 2017 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste regi, beste originalmanus) - tilgjengelig på DVD - vant en Oscar (beste originale manus)

Lady Bird (Norgespremiere 16. mars 2018 - nominert til fem Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus) - vant ingen Oscar

Phantom Thread (Norgespremiere 13. april - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste kostymedesign, beste originalmusikk) - vant en Oscar (beste kostyme)

The Post (Norgespremiere 16. februar 2018 - nominert til to Oscars: også i kategorien beste kvinnelige hovedrolle) - vant ingen Oscar

The Shape of Water (Norgespremiere 23. februar 2018 - nominert til 13 Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste film, beste filmmusikk, beste produksjonsdesign)

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (Norgespremiere 19. januar 2018 - nominert til syv Oscars i seks kategorier, herunder beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle (2 stk.), beste originalmanus, beste filmredigering, beste originalmusikk) - vant to Oscars (beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle)

I alt ni filmer er nominert, og blant disse er "The Shape of Water" ansett som den store favoritten med sine 13 Oscar-nominasjoner. I fjor opplevde vi for øvrig at "La La Land" ble ansett som den store favoritten - med 14 nominasjoner. Likevel var det "Moonlight" som stakk av med seieren i kategorien beste film. 

To av filmene - "Dunkirk" og "Get Out" - hadde Norgespremiere medio 2017, mens tre andre - "Call me by Your Name", "Darkest Hour" og "Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" hadde Norgespremiere i januar i år. "The Post" hadde Norgespremiere 16. februar, og "The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar i år. De resterende filmene får ikke norske filmelskere se før Oscar-kåringen er over 4. mars - med mindre man tilbringer helgen 2. - 4. mars på Gimle kino i Oslo ... Der arrangeres det nemlig Oscarhelg. Med unntak av "Phantom Thread" kan man da se åtte nominerte filmer i kategorien beste film. 

Det er stor spennvidde i tematikken på filmene. Riktignok handler både "Dunkirk" og "Darkest Hour" (de eneste filmene jeg så langt har rukket å se) om nesten det samme, men sett fra to ulike perspektiver. I "Dunkirk" følger vi dramaet blant de engelske, belgiske og franske soldatene som var omringet av tyske tropper i Dunkerque i mai/juni 1940, og som ved nærmest et under kom velberget fra det. I "Darkest Hour" følger vi den tyske invasjonen sett fra britenes ståsted - etter at Winston Churchill var valgt som statsminister. Han møtte mye motstand for sin manglende vilje til å gå inn i fredsforhandlinger med tyskerne. Selveste lakmustesten var håndteringen av den fastlåste situasjonen i Dunkerque. Bergingen av soldatene førte til at holdningen overfor Churchill snudde. Det er dette dramaet vi er vitne til i denne filmen, der Gary Oldman spiller sitt livs rolle.

Amerikanerne er svært glade i avisredaksjon-avsløringer av fra virkeligheten, og det er ikke mer enn to år siden "Spotlight" vant i kategorien beste film. Den handlet The Boston Globe´s avsløringer av katolske presters seksuelle utnyttelse av barn. Det verste var hvordan dette var dysset ned og nærmest umulig å trenge ned i. I år er det filmen "The Post" som er virkelighetsdramaet fra avisredaksjonen i The Washington Post. Her var riktignok avisredaksjonen avhengig av lekkasjer fra en som jobbet i de innerste gemakker i Pentagon. I og med at handlingen er lagt til 1960-tallet var oppgaven atskillig mer krevende enn den Snowden hadde noen tiår senere. Det handlet nemlig om mengder med papirdokumenter som måtte smugles forbi sikkerhetsvaktene. Tematikken denne gangen er Vietnamkrigen og hvordan politikerne gjennom flere tiår lurte det amerikanske folket til å tro på viktigheten av å delta i kampen om Vietnam.

En film å merke seg er "Call me by Your Name". I alle fall dersom du må velge blant filmene du har lyst til å se, og ikke får sett alle. Tematikken i filmen er et homofilt forhold, og filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (Biff) i månedsskiftet september/oktober 2017. Dette er min klare favoritt så langt! 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er antakelig en film som kommer til å nå ut ganske bredt, siden dette egentlig er en krimgåte-film. En ung jente er drept, og moren hennes er frustrert over politiets mangelfulle innsats for å finne morderen. Til slutt tar hun sjeen i egne hender og begynner å lete ved å ta nokså ukonvensjonelle midler i bruk. Jeg har sett filmen, og omtale kommer!

"Phantom Thread" handler om en moteskaper i London på 1950-tallet, som kler opp sosietetskvinner. Dessuten er det en Pygmalion-lignende parallellhistorie her. Daniel Day-Lewis har hovedrollen i filmen, og det i seg selv lover godt. "Lady Bird" handler om en ungjente som drømmer om å komme seg bort fra en mor hun har et anstrengt forhold til, og "The Shape of Water" er et romantisk fantasy-drama. "Get out" er en grøsser. 

I år som i fjor kjente jeg på at Oscar-favoritten ikke trigget meg veldig. Jeg har selvsagt kjøpt DVD´en av "La La Land" fra i fjor, men den ligger fremdeles i en av mine skyhøye usett-bunker ... Jeg trodde at sannsynligheten for at jeg skulle komme til å se "The Shape of Water" ville avhenge veldig av om jeg rakk å se den før kåringen den 4. mars, og eventuelt hvordan filmen ville gjøre det i konkurransen med de øvrige filmene. Det skal vel uansett mye til for at filmen ikke skal håve inn en håndfull av de 13 nominasjonene til slutt, selv om den ikke vinner de gjeveste prisene. Vel - nå har jeg sett den, og jeg ble begeistret! 

Foreløpig har jeg sett syv av filmene i kategorien beste film, og jeg holder en knapp på "Call me by Your Name". "Dunkirk" er en vanvittig god krigsfilm, og jeg likte også "Darkest Hour" om den whisky-marinerte Winston Churchill svært godt. Jeg tror at filmer med krigstematikk engasjerer flere enn f.eks. et romantisk fantasy-drama. Samtidig er det nok filmer som "The Shape of Water" som trekker flest filmgjengere til kinoene våre ... Til sammenligning var det "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" som vant Golden Globe i kategorien drama tidligere i år, mens "Lady Bird" vant i kategorien beste musical eller komedie.  

Jeg kommer til å oppdatere dette innlegget etter hvert som jeg får sett flere av filmene. 

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste film.)

Beste mannlige hovedrolle

Nominerte: 
Daniel Kaluuya (Get Out)
Timothée Chalamet (Call me by Your Name)
Daniel Day- Lewis (Phantom Thread)

Denzel Washington (Roman J. Israel, Esq)
Gary Oldman (Darkest Hour)

I og med at jeg foreløpig kun har sett tre av filmene - "Darkest Hour", "Call Me by Your Name" og "Get Out" - er det selvsagt vanskelig å ha noen klar formening om hvem som kommer til å vinne. Gary Oldman gjør en fantastisk innsats i rollen som Winston Churchill. Ofte er det skuespillere som har gjennomgått en enorm fysisk forvandling - opp eller ned i vekt, sminke etc. - som er de foretrukne vinnerne i denne kategorien. Da bør nok Gary Oldman ha en solid sjanse. Gary Oldman vant for øvrig Golden Globe tidligere i år for sin hovedrolle i "Darkest Hour", og det hadde derfor ikke gjort noe om en annen enn ham hadde vunnet denne gangen. Timothée Chalamet gjør en fantastisk rolletolkning som 17 årige Elio i "Call Me by Your Name", men det gjør jammen meg også Daniel Kaluuya i "Get Out". Min favoritt så langt er Daniel Kaluuya.

(Fasiten er at Gary Oldman vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Beste kvinnelige hovedrolle

Nominerte:
Sally Hawkins (The Shape of Water)
Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Margot Robbie (I, Tonya)
Saoirse Ronan (Lady Bird)
Mery Streep (The Post)

Foreløpig har jeg sett tre av filmene. Jeg er ikke i tvil om hvem som er min favoritt så langt, og det er Sally Hawkins. Til sammenligning vant Saoirse Ronan Golden Globe tidligere i år for sin rolle i "Lady Bird". 

(Fasiten er at Frances McDormand vant Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Beste regi

Nominerte:
Dunkirk (Christopher Nolan)
Get Out (Jordan Peele)
Lady Bird (Greta Gerwig)
Phantom Thread (Paul Thomas Anderson)
The Shape of Water (Guillermo del Toro)

Når vi sammenligner kategoriene beste film og beste regi, kommer vi tettest på de filmene som jeg tenker virkelig er verdt å se. Foreløpig holder jeg en knapp på Guillermo del Toro, selv om han også vant Golden Globe i samme kategori tidligere i år.

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste regi.)

Tilrettelagt/adaptert manus (filmatisering)

Nominerte:

Call Me by Your Name
The Disaster Artist
Logan
Molly's Game
Mudbound

Jeg har så langt ikke sett noen av disse filmene, og venter med å kommentere denne nominasjonen til jeg vet noe mer om dem. 

(Fasiten er at "Call Me by Your Name" vant Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Beste utenlandske film

Nominerte:

A Fantastic Woman (Chile) - Norgespremiere 25. desember 2017
The Insult (Libanon) - Norgespremiere i november 2018 (norsk tittel: "Fornærmelsen")
Loveless (Russland) - Norgespremiere 26. januar 2018 (norsk tittel: "Savnet")
On Body and Soul (Ungarn) - Norgespremiere 20. oktober 2017 (norsk tittel: "Om kropp og sjel") - tilgjengelig på DVD
The Square (Sverige) - Norgespremiere 29. september 2017 - tilgjengelig på DVD 19. februar 2018

Jeg synes denne kategorien er svært interessant! Spennvidden blant filmene er stor, og det at vi blant de nominerte filmene finner en film fra Chile, en fra Libanon og en fra Ungarn gleder meg sterkt. Samtidig er jeg svært skuffet over at den norske filmen "Hva vil folk si" (med regi av Iram Haq) ikke er blant de nominerte. Viktigere film i dagens globaliserte verden skal man nemlig lete lenge etter! 

I fjor vant den iranske filmen "The Salesman", og året før vant ungarske "Son of Saul". Det er sterke skjebner vi stifter bekjentskap med, og her hadde den norsk filmen til Iram Haq passet inn som hånd i hanske! 

Jeg har kun sett "The Square" så langt. Filmen vant Gullpalmen under Cannes Filmfestival i fjor. For øvrig har svenske filmer blitt nominert seksten ganger tidligere, og vunnet tre ganger (sist i 1983). "The Square" er en meget god film, som handler om kunstverdenen på sitt mest forskrudde. Den har derfor svært bred publikumsappell. Vi elsker jo å komme på baksiden og få avslørt tidligere vedtatte sannheter - særlig de som går høyt over hodet på folk flest. Filmen hadde Norgespremiere 29. september 2017, og DVD´en slippes 19. februar. 

Den chilenske filmen "A Fantastic Woman" handler om forholdet mellom servitrisen og sangeren in spe, Marina, og hennes forhold til det mye eldre Orlando. Så dør Orlando brått og uventet, og resten av filmen handler om hvor urettferdig behandlet Marina blir - både av Orlandos familie og av myndighetene. Filmen hadde Norgespremiere 25. desember 2017. Kun en gang tidligere har en chilensk film blitt nominert.

Den libanesiske filmen "The Insult" handler om en palestinsk flyktning som er leid inn for å gjøre reparasjoner i leiligheten til et libanesisk kristent ektepar. Det hele ender med en voldelig konflikt som skyldes fordommer, og som ender i rettsapparatet. Denne filmen er svært interessant, og jeg holder faktisk en knapp på den (uten å ha sett den ...). I følge filmweb skal filmen ha Norgespremiere i november 2018. På norsk har filmen fått tittelen "Fornærmelsen". Libanesiske filmer har aldri tidligere blitt nominert. 

Den russiske filmen "Loveless" handler om en bitter skilsmisse mellom en mann og kvinne, som allerede har funnet seg nye partnere. Så forsvinner deres 12 år gamle sønn, og de tvinges til å samarbeide for å finne ham. Russiske filmer har vært nominert seks ganger tidligere, og har vunnet en gang (i 1994). Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og har fått den norske tittelen "Savnet". Den slippes på DVD 14. mai i år. 

Den ungarske filmen "On Body and soul" handler om en slakter i Budapest og kvinnen han er forelsket i. Hun er avvisende - helt til det viser seg at de deler de samme drømmene ...  Som tidligere nevnt vant den ungarske filmen "Son of Saul" i 2015. Ungarn vant også i 1981, og har til sammen vært nominert ni ganger tidligere. Filmen har fått den norske tittelen "Om kropp og sjel" og den hadde Norgespremiere 20. oktober 2017. Filmen er allerede å få tak i som DVD. 

Det er virkelig ikke hvert år de nominerte filmene i kategorien fremmedspråklige filmer er så tilgjengelig for oss norske filmelskere som i år!

(Fasiten er at "A Fantastic Woman" vant Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Andre filmer å merke seg blant nominasjonene

Når man studerer listene over de nominerte filmene, er det selvsagt noen nominasjoner det kan være verdt å merke seg. Dette er følgende:

Beste mannlige birolle - her er Willem Dafoe blant de fem nominerte (han spiller i "The Florida Project" - filmen går for tiden på norske kinoer)
Beste animasjonsfilm - her er "Loving Vincent" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - filmen er tilgjengelig på DVD

Beste kostymedesign - her er "Victoria & Abdul" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - DVD´en slippes 12. mars 2018

Beste hår og sminke - her er "Victoria & Abdul" blant de tre nominerte