"Bohemian Rhapsody" (Regissører: Dexter Fletcher og Bryan Singer)

Årets musikkfilm!

Jeg husker godt det magiske øyeblikket da jeg hørte "Bohemian Rhapsody" av Queen for første gang på radio. Jeg tror det må ha vært i 1976. Jeg hadde nettopp fått meg en flunkende ny radio-kassett-spiller, og satt og hørte på svensk radio (kan det ha vært Poporama?). Og der kom låten! Jeg var snar til å ta opp låten på en uinnspilt kassett, og der hadde den blant annet godt selskap med Abbas "Money, money, money", som kom omtrent på samme tiden. "Bohemian Rhapsody" har siden fulgt meg som en av mine virkelig topp-ti-favoritter innen sjangeren. Det har også Queen som band og med vokalisten Freddy Mercury gjort, til tross for at Mercury døde allerede i 1991. Etter dette kom det naturlig nok intet nytt. 

I år kom endelig en film om dette fantastiske bandet og om Freddy Mercury spesielt. Er det mulig for noen skuespiller å fremstille Freddy Mercurys særegne stil? tenkte jeg før jeg så filmen på kino her om dagen. Ja, faktisk! Den egyptisk-amerikanske skuespillere Rami Malek har virkelig klart det! Freddy Mercury var selv indisk-britisk (parsi), og het opprinnelig Farrokh Bulsara (f. 1946). Da han ble Queens frontfigur, tok han navnet som han senere er kjent under. 

I filmens åpningsscene er Farrokh Bulsara/Freddy Mercury, som er college-student og studerer design, tilstede på en konsert der bandet Smile opptrer. Da deres vokalist slutter, tilbyr han seg å overta hans plass som ledende vokalist, og i tillegg som pianist. Bandet består av Brian May (ledende gitar og vokalist) og Roger Taylor (trommer og vokalist). Året er 1970. Senere kommer også John Deacon (bassgitar) til. 

Queen

Vi følger bandet gjennom deres gryende suksess etter å ha fått platekontrakt med EMI. Freddy Mercury har høyere ambisjoner for bandet enn de øvrige bandmedlemmene, og han driver dem fra skanse til skanse. Selv utvikler han etter hvert et image, som mer og mer får et slags homoerotisk preg, selv om ingen foreløpig snakker høyt om hans legning. I 1970-årene var det mye tabu forbundet med homofili, og for kjente personer satt nok dette mye lenger i enn for vanlige folk, til langt ut på 1980-tallet. Så kom AIDS-emidemien, som på mange måter var en konsekvens av at homofil kjærlighet og begjær ikke tålte dagens lys og mest av alt fant sted i det skjulte. For Freddy Mercury, som i forbindelse med bandets gjennombrudd hadde en kvinnelig samboer som han var veldig glad i, men gled mer og mer bort fra etter hvert som han fant seg selv, betydde nok dette at han kunne miste sine fans dersom de fant ut hvordan det egentlig sto til med ham. Dersom han hadde levd noen tiår senere, ville dette neppe ha kommet på spissen. 

Freddy Mercury og Rami Malek

Heldigvis er det først og fremst musikken som står i fokus i filmen, men alt det andre hører selvsagt med til historien. Det tegnes et bilde av en ensom og lengtende mann, som har store talenter, men som sliter med å få livet til å henge sammen og danne noe meningsfylt. Ikke overraskende får ville fester og dop en litt for stor plass i livet hans. Selv om det for lengst er slutt mellom ham og hans tidligere samboer, beholder de vennskapet i årene etterpå. 

Vi får opplevde en del ikoniske øyeblikk, som da EMI nektet å utgi "Bohemian Rhapsody" som singel, angivelig fordi låten var for lang. Hvor mange ganger må ikke sjefen i EMI ha dratt seg i håret av fortvilelse da nettopp den låten gjorde enorm suksess og lå på toppen av hitlistene i ukesvis ... Vi blir også vitne til en venns svik, berømte intervjuer, berømte konserter, hvordan ikoniske låter ble til, bruddet og senere gjenforeningen mellom Freddy Mercury og Queen osv. Og vi får også innblikk i Freddy Mercurys oppvekst i en innvandrerfamilie i England.

Rami Malek gjør en formidabel rolletolkning av Freddy Mercury

Jeg skal ikke røpe så mye mer av filmens innhold. Dette er nemlig en film du bare må se! Det er selvsagt en fordel å like Queens musikk, men jeg tenker at også de som ikke har et spesielt forhold til musikken vil få stort utbytte av filmen, som musikkhistorisk er meget interessant. Selv satt jeg trollbundet fra første stund, fascinert av hvordan historien blir fortalt og hvordan den filmteknisk blir formidlet. Kameraføringen gjør at vi seere kommer tett på. Dessuten ble jeg naturlig nok svært fascinert av skuespiller Rami Maleks eksakte gjengivelse av Freddy Mercury, hans sceneriske utstråling, ansiktslikheten med utstående tenner osv. Og så musikken da! Den er bare helt formidabel - med opptredenen under Live Aid i 1985 som det absolutte høydepunkt! De øvrige bandmedlemmene er for øvrig fremstilt meget autentiske.

Etter at filmen var ferdig, var jeg i alle fall sikker på to ting: at jeg kommer til å se filmen igjen på kino før den tas av lerretet - og at Rami Malek kommer til å få Oscar for sin rolletolkning av Freddy Mercury! 

"Bohemian Rhapsody" får toppkarakter fra meg! Filmen hadde Norgespremiere 2. november i år, og den kommer nok til å gå riktig lenge på kino!

Innspilt: 2018
Nasjonalitet: Storbritannia og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rami Malek (Farrokh Bulsara/Freddie Mercury), Lucy Boynton (Mary Austin, Freddy Mercurys kjæreste og samboer), Gwilym Lee (Brian May), Ben Haryd (Roger Taylor), Joe Mazzello (John Deacon), Aidan Gillen (John Reid) m.fl.
Spilletid: 134 min.

"Cold War" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Mesterlig polsk kjærlighetsdrama som du ikke ønsker å gå glipp av!

Når en polsk film settes opp på norske kinoer, er det all grunn til å ha alle sanser åpne! I særdeleshet gjelder dette når stjerneregissøren Paweł Pawlikowski`s filmer dukker opp. Hvem husker vel ikke hans svart-hvitt-film "Ida", som gikk på norske kinoer våren 2014? Et mesterverk av en film, som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film i 2015 - bare for å nevne én av prisene som ble den til del. (Linken peker til min omtale av filmen her på bloggen.)

Paweł Pawlikowski (f. 1957) vant prisen som beste regissør for "Cold War" under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Filmen er valgt ut til å representere Polen i forbindelse med Oscar-nomineringen til beste utenlandske film i 2019. Etter å ha sett den på kino, tenker jeg at den har en meget god mulighet til å komme med på kortlisten. For igjen har Pawlikowski skapt et mesterverk! "Cold War" er i likhet med "Ida" spilt inn som svart-hvitt-film, og som "Ida" er også dette en etterkrigshistorie, men nå med den kalde krigen som bakteppe. Svart-hvitt-effekten bidrar til å gjøre scenene nærmest løsrevet fra tid og sted.

Tematikken i "Cold War" er en umulig kjærlighetshistorie mellom to mennesker som er mer forskjellige enn det som godt er for å få et forhold til å fungere.

Wiktor Warski er en talentfull dirigent og musiker, som i etterkrigstidens Polen reiser rundt for å lete opp talenter på landsbygda. Det er polsk folkemusikk som står hans hjerte nærmest. Håpefulle ungdommer samles på et falleferdig gods, og så starter i første rekke utplukking av de beste, og deretter beinhard opptrening av de heldige utvalgte. De skal lære både sang og dans, og målet er å lage et ensemble som skal opptre rundt i landet, og gjøre det polske folket stolt over sin egen kultur. 

Utvelgelse og opptrening av talentene er i gang

Blant talentene befinner Zuzanna "Zula" Lichòn seg. Hun er både vakker og talentfull, men har en broket fortid. Blant annet skal hun ha tatt livet av faren sin, som "tok feil" av henne og moren, og hun er nå prøveløslatt. Hennes fremtid står og faller på at hun får være med i ensembelet. 

Nydelige kjærlighetsscener mellom Wiktor og Zuzanna

Wiktor tiltrekkes av Zuzanna, og denne tiltrekningen er gjensidig. Det oppstår et lidenskapelig forhold dem i mellom - på tross av at de er så forskjellige som det er mulig å være, både i forhold til lynne og verdier. Ensemblet utvikler seg og blir en suksess. Så ønsker styresmaktene at de skal synge politiske sanger, og dette begrenser dermed deres kunstneriske utfoldelse betydelig. Drømmen om å flykte til Vesten begynner å gry hos Wiktor, og han ønsker at Zuzanna skal bli med. 

Zuzanna og Wiktor

Wiktor og Zuzanna planlegger flukten mens de er i Berlin, men Zuzannas mot svikter i siste liten. Wiktor kommer seg til Paris, der han etter hvert opptrer i jazz-trioer og -kvartetter på Paris` nattklubber. Han klarer imidlertid ikke å glemme Zuzanna, og følger karrieren hennes på avstand. Hver gang ensembelet hun er med i, opptrer i en vestlig by, dukker han opp blant tilhørerne. Men den kalde krigen og jernteppet mellom øst og vest tærer på motet og håpet om at det en gang skal bli de to, og spørsmålet er om kjærligheten har en sjanse under disse omstendighetene ... 

For Zuzanna er ikke vakre Paris nok ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen. Ikke annet enn at jeg ble svært berørt av historien og de vakre svart-hvitt-filmede scenene. For ikke å snakke om musikken, som er helt utsøkt hele veien! Og lykkelig er jeg som har funnet ut at filmmusikken er tilgjengelig på Spotify! Da vet i alle fall jeg hva jeg kommer til å lytte til fremover! 

Cold War er en meget vakker film med utsøkte detaljer! Her med Wiktor som dirigent
når ensemblet opptrer. 

Denne filmen må du rett og slett få med deg! Filmen har nemlig alt! Den har et interessant historisk bakteppe (nemlig tilstanden i Polen de første årene etter krigen og den kalde krigen mellom øst og vest), en historie om hva eksilet gjør med mennesker og deres evne til å leve og elske, en historie som viser at inderlig og dyptfølt kjærlighet tåler det meste, men slett ikke alt, og at det må være visse forutsetninger til stede for at kjærligheten skal overleve. Skuespillerne i hovedrollene - Thomasz Kot som Wiktor og Joanna Kulig som Zuzanna - er ganske enkelt fantastiske, der de spiller ut all den lidenskap og tristesse som følger med når et nærmest umulig kjærlighetsforhold skal skildres.

Filmen har stort sett fått toppkarakterer av det som kan krype og gå av norske filmanmeldere, og den er blitt betegnet som årets vakreste kjærlighetsfilm. Jeg kunne ikke vært mer enig!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Zimna wojna
Nasjonalitet: Polen
Sjanger: Drama
Skuespillere: Thomasz Kot (Wiktor), Joanna Kulig (Zuzanna) m.fl.
Spilletid: 85 min.

Omtale av seks relativt nye filmer som er ute på DVD

Seks filmer jeg har sett i det siste, og som nokså nylig har kommet på DVD

I dette blogginnlegget skriver jeg om et knippe filmer jeg har sett i det siste, og som jeg synes det er verdt å anbefale. 

"Ordets makt" (Regissør: Yvan Attal) - 2017 (spilletid: 1 t 34 min.)

I denne franske filmen møter vi den unge fransk-arabisk kvinnen Neila Salah (spilt av Camélia Jordana) som kommer fra en fattig familie, og som ønsker å utdanne seg til jurist. Hun er ikke så "smart" kledd som sine medelever og hun forstår heller ikke alltid de sosiale kodene, og dette legger den fordomsfulle og rasistiske foreleseren Pierre Mazard (spilt av Daniel Auteuil) merke til. Hun blir raskt hans offer, som han håner fra podiet. Riktignok forkledd som generaliserende uttalelser om arabiske innvandrere i Frankrike, men likevel aldri til å misforstå. 

Mazards uttalelser er til tider så drøye at studentene begynner å ta ham opp på video med mobiltelefonene sine, og klager ham inn til universitetsledelsen. Dekanen tvinger Mazard til å bli Neila Salahs veileder. Filmen handler om hvordan forholdet mellom de to utvikler seg, og hva det gjør med Mazards holdninger til Neila spesielt og arabere generelt. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og tematikken i filmen er svært interessant. Filmen hadde Norgespremiere i mai tidligere i år, og DVD´en har vært i salg en stund. 

Anbefales!

"Last men in Aleppo" (Regissør: Firas Fayyad) - 2017 (spilletid: 1 t 44 min.)

Dette er en dokumentar om den syriske borgerkrigen. Regissøren fulgte borgerkrigen slik den utspant seg i Aleppo, over en treårsperiode, men kun en liten del av opptakene ble brukt til å lage denne filmen. 

I denne dokumentaren kommer vi tett på hvor grusom krig er, og hvordan sivilbefolkningen opplever at byen deres blir bombet sønder og sammen. Vi følger White Helmets, en gjeng med frivillige, som graver frem døde og levende i ruinene etter bombeangrep. Ofte er svært små barn involvert. Det er en kamp om tiden, der de også setter sine egne liv på spill. På tross av alle grusomhetene forsøker menneskene som lever der å leve normale liv, og de nekter å forlate Aleppo, hvor de har bodd i generasjoner. 

Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste dokumentarfilm i 2017. 

Denne filmen har aldri blitt vist på norske kinoer, men DVDen har vært i salg en stund. Den gjør et sterkt inntrykk og er ikke for sarte sjeler. Tårene kom - særlig når døde barn ble gravd frem fra ruinene. 

Anbefales!

"Tulip Fever" (regissør: Justin Chadwick) - 2017 (spilletid: 1 t 47 min.)

Handlingen i denne filmen finner sted I Amsterdam under tulipanfeberen på midten av 16. hundretallet. Dette var tider da de som hadde penger, spekulerte på tulipanmarkedet og bød uhyrlige summer for spesielt sjeldne tulipaner. Noen ble ustyrtelig rike, mens andre satset gård og grunn og tapte alt de eide. Til slutt måtte myndighetene regulere handelen, og forbød tulipanauksjoner. Dermed forsvant bunnen ut av hele markedet, og også de som hadde tjent store penger, tapte alt. 

Med dette som bakteppe følger vi unge og vakre Sophia, som er foreldreløs. Hun giftes bort til den betydelig eldre Cornelis, for at familien skal kunne skaffe penger til resten av familien. Ekteskapet er ikke lykkelig, selv om Cornelis elsker henne og dyrker skjønnheten hennes. 

En dag hyrer Cornelis inn en ung maler, som skal male et portrett av ham og kona. Han skjønner ikke før det er for sent at dette skal endre deres liv for alltid. Sophia og Jan forelsker seg nemlig i hverandre, og planlegger til slutt å rømme til Vest-Indien sammen. Det skal imidlertid ikke bli enkelt, for det er mange som har kryssende interesser og som kommer i deres vei. Det bygger seg opp til et plott som er så intrikat at man skal holde tunga rimelig rett i munnen for å få med seg alt. 

Vakker og umulig kjærlighet har til alle tider gjort seg godt både i litteraturen og på film. Denne filmen, som er basert på Deborah Moggach og Tom Stoppards roman med samme navn, er intet unntak. Denne filmen byr på god underholdning, samtidig som det historiske bakteppet er meget interessant og ikke minst lærerikt. Selv om man kan kjenne på at noe av historien kan bli en smule banal, nøler jeg likevel ikke med å anbefale filmen.

"Den 12. mann" (Regissør: Harald Zwart) - 2017 (spilletid: 2 t 15 min.)

Dette er en av de filmene jeg gjerne skulle ha sett på kino, men dessverre aldri rakk. Jeg kom over den på en flyvning til USA tidligere i høst, men vet også at den for lengst er kommet på DVD. 

Jan Baalsrud (f. 1917 d. 1988) var fenrik i Kompani Linge, som under krigen opererte fra Shetland. Baalsrud er mest kjent for sin flukt fra tyskerne våren 1943, og dette er det både skrevet mange bøker og laget mange filmer om.

Baalsrud og 11 andre kom i land ved Rebbenesøya i Kalsøy kommune med fiskeskøyta MS "Bratholm I" fra Shetland våren 1943. Planen var å utføre sabotasje mot tyske militæranlegg. Mannskapet ble imidlertid angrepet av tyske soldater. Alle unntatt Baalsrud ble enten drept eller tatt til fange. 

Denne filmen handler om Baalsruds heroiske flukt fra tyskerne under nesten helt umulige forhold. I motsetning til i tidligere filmer og bøker, fokuseres det her mye på hjelpernes innsats. Uten dem hadde Baalsrud aldri berget livet. Hjelperne satte sine egne liv i fare ved å hjelpe ham. Underveis forstår vi at mye av motivasjonen for dette var et dypt ønske om å bety noe, gjøre en innsats selv og bidra til at tyskerne møtte motstand. Baalsrud ble et symbol på at det nyttet! Ved å sørge for hans overlevelse, sikret man også nordmenns tro på at det var et håp om at krigens elendighet en dag skulle ta slutt. 

Her er det flotte skuespillerprestasjoner! Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud med troverdighet og innlevelse. Det gjør også Jonathan Rhys-Meyers i rollen sturmbannführer Kurt Stage! Vi får dessuten et solid innblikk i hva det vil si å være på rømmen i en iskald og karrig norsk natur. 

Anbefales!

"The Mercy" (Regissør: James Marsh) - 2017 (spilletid: 1 t 41 min.)

I denne filmen fortelles den sanne historien om amatørseileren Donald Crowhurst (f. 1932 d. 1969), som la ut på en jordomseiling helt alene for å vinne The Sunday Times Golden Globe Race i 1968. 

Vi følger Crowhurst (spilt av Colin Firth) og hans forberedelser til race´et. Alle rundt ham er skeptisk til at han vil klare dette, og hans kone Clare (spilt av Rachel Weisz) er kanskje den sterkeste motstanderen. Samtidig vet hun at når mannen hennes først har satt seg noe i hodet, gir han seg ikke. Det hun ikke vet, er at han har satt hus og heim på spill for å få sponsorer til å melde seg ... 

Den ene tidsfristen etter den andre brytes, og til slutt tar Crowhurst en sjefsbeslutning. Han fastsetter startdato - koste hva det koste vil. Det han ikke skjønner før han er i gang med seilaset, er at båten egentlig ikke er ferdig. Derfor utsettes han for det ene uhellet etter det andre. Han skjønner at han aldri vil klare å gjennomføre turen, og så begynner han et spill der han later som om han har kommet lenger enn han faktisk er. Han satser på at han ikke skal komme først i mål, og at hans skipslogg derfor aldri vil bli gransket. Men så backer den ene konkurrenten etter den andre ut, og kun han er igjen. Da skjønner han at slaget er tapt ... Hjemme sitter alle og venter på at han skal vinne, inntil ingen hører noe mer fra ham. Hva har skjedd? 

Colin Firth gjør en fabelaktig rolletolkning av Donald Crowhurst´ fånyttes kamp mot naturkreftene. Dramaet er intenst, og man kjenner på kroppen hva naturkreftene gjør med Crowhurst og båten hans. Dessuten får filmen en til å tenke på hva omverdenens forventninger kan gjøre med et menneske. Særlig når det ikke er lov å gi seg i tide ... Her finnes det ingen nåde (eller mercy) ...

Filmen har ikke gått på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. 

Anbefales!

"Shepherds and Butchers" (Regissør: Oliver Schmitz) - 2016 (spilletid 1 t 43 min.)

Denne filmen har ikke gått på norske kinoer, og det undrer meg faktisk! Filmen er heldigvis tilgjengelig på DVD. Bare for å ha presisert det: filmen er helt fabelaktig, og tematikken får en virkelig til å tenke! Dessuten er Steve Coogan i rollen som forsvareren John Weber og Andrea Risenborough som aktoren Kathleen Murray helt mesterlig! 

Vi befinner oss i Sør-Afrika og hvor apartheid lever i "beste" velgående. Leon Labuschagne har fått jobb som fengselsvakt. Han må overvære den ene henrettelsen etter den andre, og vi kjenner på at han trenger psykiatrisk hjelp. Matchomiljøet i fengselet tillater imidlertid ikke tegn til svakhet, så han stenger alle følelsene inne. 

En dag ender Leon opp med å skyte syv fargede menn. Det hele ser ut som en kaldblodig vendetta. Leon forhåndsdømmes av offentligheten, og saken hans synes håpløs - særlig fordi han ikke er i stand til å sette ord på hva som skjedde. Han husker ingenting.

Advokaten John Weber har lite å gjøre, og han tar på seg den håpløse saken. Nokså snart blir han imidlertid svært fascinert av Leons skjebne, og han begynner å grave dypere i hans bakgrunn. Er det mulig å bli så traumatisert av alle henrettelsene, som aldri har blitt bearbeidet, at man kan reagere nærmest automatisk på en oppfattet fare og så skyte uten at dette var en bevisst og villet handling? Kan man være både hyrde og slakter? Dette ønsker Weber å komme til bunns i. 

Filmen er basert på en sann historie, og på en nettside kunne jeg lese at denne rettssaken inspirerte til avskaffelse av dødsstraff i Sør-Afrika. 

Anbefales! 

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 

Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.

Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?

Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.

Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 

Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...

Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste. 

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.