Arabiske filmdager 2019

Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet. 

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 

Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider. 

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15. 

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2019

Mammutsalget 5. - 16. mars 2019 - med mine anbefalinger

Mammutkatalogen har vært ute en stund allerede. I år kan vi velge mellom 804 titler, og det er i all hovedsak det samme som i årene før. 

Jeg har som tradisjon her på bloggen å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017 og 2018. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! 

Etter en rask gjennomgang av katalogen har jeg talt opp ca. 45 bøker jeg har lest, og 30-40 bøker jeg har liggende på vent. Det er bare rundt 10 % av utvalget. Jeg har imidlertid fulgt godt med i det som har vært utgitt i årenes løp. Selv om det selvsagt er flere bokperler som har gått under radaren hos meg, mener jeg likevel at jeg i dette innlegget vil kunne gi deg verdifulle boktips. I alle fall dersom du har likt boktipsene mine fra før av, og er noen lunde som meg i din tilnærming til litteratur. Jeg motiveres mer av å lære og å oppleve stor litteratur enn primært å søke øyeblikkets underholdning, om jeg kan si det på den måten. Derfor finner du få tips f.eks. innenfor krimsjangeren, chiclit-litteraturen og annet. Jeg anmelder heller ikke ungdomslitteratur eller barnebøker. 

I år velger jeg mengde - og selvsagt kvalitet! - fremfor å begrense meg til noen få utvalgte bøker, og jeg tar for meg bøkene i den rekkefølgen jeg har funnet dem i katalogen. Ulempen er selvsagt at omtalene blir kortere. Overskriftene fungerer som linker til mine tidligere bokanmeldelser og omtaler. 

Innledningsvis: Jeg ser at f.eks. Ark tilbyr Zeshan Shakars "Tante Ulrikkes vei" utenom katalogtilbudet. Dersom du ikke har lest denne enda, er det faktisk på tide! Boka gir nemlig et unikt innblikk i to innvandrergutters liv på Stovner, og selv tenker jeg at det er viktig å lese seg opp på denne typen tematikk. Vi blir mer og mer et flerkulturelt samfunn, og for å ta ned barrierene mellom ulike folkeslag, er det helt nødvendig med mer genuin nysgjerrighet på tvers av disse. 

Bok nr. 1 - José Eduardo Agualusa: "Allmenn teori om glemsel"

Denne boka ønsker du virkelig ikke å gå glipp av! Det er nemlig ikke hvert år det kommer litteratur fra Angola, og i denne bemerkelsesverdige boka kommer vi tett inn på landets nære historie med borgerkrig, og noen enkeltskjebner. Som kvinnen som murer seg inne i en leilighet og blir værende der i 30 år. Hvordan er dette mulig? (Og så kan jeg røpe at det nylig har kommet ut enda en bok av samme forfatter - "Ufrivillige drømmers forening". Jeg har den liggende på vent, og gleder meg til å ta fatt på den. Titlene til disse bøkene er forunderlige og gjør meg svært, svært nysgjerrig!)

Bok nr. 12 - Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Få norske forfattere kan fortellerkunsten så til de grader på fingrene som Rune Christiansen, og det håper jeg ikke fremkaller tanker om "flinkis-litteratur" der "alt stemmer". Sånn er det nemlig ikke. Christiansen graver seg dypt ned i menneskesjelen, og det han skaper er magisk. Kanskje skyldes dette at det er en slags ensomhet i teksten, en ensomhet som hovedpersonene lever i og som ikke er truende på noe vis. Hovedpersonene i Christiansens bøker liker nemlig sin selvvalgte ensomhet. Derimot har omgivelsene ofte problemer med å avfinne seg med at de er ensomme. Historien om foreldreløse Fanny som lever i skogen alene, der det indre livet hennes er viktigere enn det ytre, og hvor grensene mellom det drømmeaktige og virkelige liv er marginale, er besnærende lesning! 

Bok nr. 22 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Jeg er Enquist-fan på min hals, og "Lignelsesboken" er en av hans mer "utilgjengelige" bøker vil jeg hevde. Den må leses av en oppmerksom leser. Dersom du gir boka akkurat den oppmerksomheten den trenger, lover jeg en stor litteraturopplevelse! 

Boka er selvbiografisk og berører en del såre punkter i forfatterens liv. Som forholdet til religion, til foreldrene og kjærligheten. Kanskje bør man ha lest litt av Enquist fra før av for å forstå denne boka fullt ut? 

Jeg ga i sin tid boka terningkast seks. Dette er stor litteratur, og boka vil glede den kresne leser!

Bok nr. 23 - Matias Faldbakken: "The Hills"

"The Hills" er et lattervekkende kammerspill, der all handling foregår på restauranten The Hills. Jeg-personen er kelner på stedet, og det er hans betraktninger av gjestene som utgjør handlingen i boka. Stedet er tradisjonsbunden og har selvsagt sine stamgjester, som alle har fått kallenavn av jeg-personen. Her skildres latterlig snobberi, gjester med faste stambord, rutiner og avvik fra rutiner. De morsomste sekvensene er når kelneren støter på smakløshet. Det kan han nemlig ikke fordra. En fornøyelig bok som man faktisk kan la seg underholde av, samtidig som man nyter personskildringene og det å være inne i en observatørs hode. 

Bok nr. 24 og 25 - Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" og "Svikne dagar"

Dersom du likte Napolikvartetten, vil du mest sannsynlig like disse bøkene også. De kom ut før nevnte kvartett, men det er hele tiden Elena Ferrantes umiskjennelige fortellerstemme vi "hører". Bøkene er nydelig oversatt til nynorsk, og akkurat dette liker jeg veldig godt.

Fellesnevneren i begge bøker er morsrollen generelt og mor-datter-forholdet spesielt. Det handler om kvinnefrigjøringens pris og det å kjenne på at man ikke holder mål som kvinne og mor. I "Svikne dagar" skildres en kvinnes skjebne idet mannen går fra henne. Der står hun uten jobb og inntekt og skal ta vare på barna sine. Livet rakner fullstendig, for hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv. I "Den dunkle dattera" møter vi en frigjort kvinne, men dette har hatt sin pris. Hun møter seg selv og sin skam- og skyldfølelse i døra i møtet med en annen napolitansk familie på stranda. Her er det mye symbolikk. Når du har lest disse to romanene, er det i grunnen bare å fortsette med "Kvelande kjærleik". 

Bok nr. 28 - David Foenkinos: "Charlotte" 

I denne kunstnerromanen møter vi jødiske Charlotte Salomon, og historien er basert på en virkelig persons skjebne. Hun og familien måtte flykte fra Tyskland til Frankrike, men ble etter hvert innhentet av nazistene også der. Hun døde til slutt i Auschwitz. 

Måten historien er fortalt på, tok omtrent pusten fra meg. Den er nemlig intenst fortalt, og det litterære virkemiddelet som er benyttet er korte setninger og hyppige linjeskift. Hvordan kan dette i seg selv ha en slik effekt på oss lesere? Nå får du boka til 79 kroner, og mitt klare råd er: gi denne romanen en sjanse! Du kommer garantert ikke til å angre! Hvis du trenger mer bakgrunnstoff for å bli overbevist, kan du lese hva jeg skrev etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset i Bergen i mars 2017. 

Bok nr. 31 og 32 - Jane Gardam: "En ulastelig mann" og "En trofast hustru" 

Jane Gardams Hong Kong-triologi om gamle Filth (eller Edward Feathers med kallenavnet Filth, som er et akronym for Failed in London Try Hongkong), og som også omfatter "Venner til sist", er fantastisk lesning! Historien fortelles litt frem og tilbake i tid, og vi går inn i en forgangen tid, før Hong Kong ble tilbakelevert til Kina. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, og må innrømme at dette tilførte min opplevelse av bøkene noe ekstra. Stedene som beskrives er kjente, og jeg kunne relatere bilder til beskrivelsene. Samtidig er dette en trilogi som er interessant for alle som elsker å få innblikk i historie, i det erkebritiske og i tidligere tiders oppfattelse av plikt fremfor egne ambisjoner. 

Bok nr. 42 - Nathan Hill: "Nøkken"

"Nøkken" ble i forbindelse med lanseringen av den i 2016/2017 hypet frem som "den store amerikanske romanen". Bare for å si det med en gang: så stor er faktisk ikke denne romanen! Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens (som han har blitt sammenlignet med), mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager. Derfor vil jeg uansett mene at den er meget lesverdig! Selv om den er drøy med sine 700 sider ... 

Bok nr. 44 - Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Dette er den fjerde av i alt fem bøker i Hoems slektskrønike om Hoem-slekten og deres utvandring til Amerika (og Alberta-prærien i Canada). Selv om denne fjerde boka kanskje ikke er den aller sterkeste, fordi den i perioder er for oppramsende i stilen, er det ikke til å komme forbi at han er en av Norges aller beste forfattere. Selv på sitt ikke aller beste, er han blant de aller beste forfatterne i Norge! 

Dersom du har lest de tre foregående bøkene, er det et must å lese denne fjerde boka. Nå har det også kommet ut en femte bok - "Jordmor på jorda". Jeg har foreløpig ikke rukket å lese den, men har tidligere lest hans første bok med samme tittel. Dette femte bindet skal visstnok være en bearbeidelse av den. 

Bok nr. 78 - Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Jeg er svak for bøker som kommer fra Afrika, og da jeg kom over denne boka av den nigerianske forfatteren Obioma, våknet selvsagt nysgjerrigheten. 

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, og jeg var nesten ikke i stand til å stoppe da jeg først var i gang. Språket er kanskje i overkant "forblommede", fordi historien er overlesset av adjektiver og metaforer, men dette handler mer om afrikansk fortellerkunst enn om det vi her i Norden vil kalle klisjeer og too much. Vi er et mye mer nøkternt folkeslag, og i vårt møte med litteratur fra andre kanter av verden, kan vi bli en smule fordomsfulle. Samtidig skal det selvsagt ikke underslås at gode oversettelser er avgjørende. Uansett - denne boka er jeg veldig sikker på at mange vil like!

Bok nr 83 - Orhan Pamuk: "Kvinne med rødt hår"

Åh! Hver gang det kommer ut en ny Orhan Pamuk-bok, er det fest! Hans kjærlighet til Istanbul kjenner nesten ingen grenser, og i hver ny roman avdekker han et nytt kapittel i denne fantastiske byens historie. "Kvinne med rødt hår" er intet unntak. Her er det brønngraving og selvsagt en kjærlighetshistorie som er sentral tematikk i boka. Og for alle som kanskje har kjent på litt indre motstand i møtet med Pamuks mursteinromaner: her er en liten flis av en bok med kun 271 sider. 

Jeg møtte Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo i mai 2017 og har skrevet om det på bloggen min. Bildet av forfatteren tok jeg i den forbindelse. 

Bok nr. 103 - Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"

Det skrives mange bøker om dysfunksjonelle familier, og dette er virkelig en av de bedre jeg har lest! 

Jeg siterer fra min bokanmeldelse fra februar 2018:

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ... 

Bok nr. 109 - Carl Frode Tiller: "Begynnelser" 

Carl Frode Tiller er en av mine favorittforfattere, og det virker som om alt han tar i blir til gull. I "Begynnelser" fortelles historien bakfra - fra hovedpersonens selvmord og bakover i hans eget levde liv, for å finne svaret på hvorfor det gikk som det gjorde. 

Historien vi får høre er knallsterk, og den minner oss om viktigheten av ikke å dømme uten å vite hva som ligger bak. Når vi tror vi har fanget sannheten, vet vi i realiteten ingenting. Dessuten er hukommelsen lumsk. Vi tror vi husker hvordan ting var mange år senere, men det gjør vi sjelden. Det vi husker er elementer av historier vi har fortalt og som er påvirket av hva vi får feedback på fra omgivelsene våre og hva som stiller oss i et bedre lys. Gradvis endres historiene våre, skritt for skritt. Og derfor kjenner vi oss sjelden igjen når andre skal fortelle historien om oss. 

Bok nr. 118 - Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjell Westö er kjent for sine Helsinki-romaner og for å avdekke tidligere skjulte deler av finsk historie. "Den svovelgule himmelen" handler om kjærlighet på tvers av klasseskiller, og om overklassens innvirkning på de lavere samfunnsklasser. Og igjen er det hukommelsens lunefullhet som står i fokus. Hva er et levd liv? Hva er sannheten om oss? Hovedpersonen i denne boka ønsker å se barndommen sin i et lyst skjær, men ender opp med å måtte innse at det på mange måter var et falsum. 

Jeg har møtt forfatteren et par ganger på Litteraturhuset - første gang i mars 2014 og andre gang i juni 2015. Bildet av forfatteren tok jeg den første gangen.

Bok nr. 122 - Fjodor Dostojevskij: "Forbrytelse og straff"

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg gjenleste den i november 2017 og har skrevet om den her på bloggen. Les omtalen min og bli overbevist om at også du bør lese den! Nå foreligger den for øvrig i nyoversettelse, og er dermed mer tilgjengelig for de fleste. Boka er lettlest og spennende! 

Jeg sakser fra min omtale:

Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Bok nr. 136 - Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Etter å ha lest romanen "Denne flammende verden", som handler om kunst, kvinners plass i kunsten og ikke minst vår persepsjon, var det et must å lese denne essaysamlingen (som for øvrig bare er 1/3 av originalverket - disse kommer i Norge ut stykkevis og delt - del to har allerede kommet.)

Essayene bygger på mange måter opp under nevnte roman, og tematikken er kunst, kjønn og sinn. Utrolig spennende og tankevekkende - og ikke minst lærerikt og utviklende! 

Jeg har møtt forfatteren på Litteraturhuset i Oslo ved flere anledninger - blant annet i september 2014 og september 2017. Bildet av forfatteren tok jeg på det første treffet. 

Bok nr. 138 - Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Denne essaysamlingen er hylende morsom og den bare må du få med deg! Dette er nemlig intelligent humor på sitt aller beste! Boka er satt opp som teaterstykke av Hordaland Teater i disse dager. Selv var jeg på Det norske teatret torsdag denne uka, der det var urpremiere på Ravatns "Operasjon selvdisiplin". Jeg var forundret over at det var mulig å lage teater av den boka, men må konkludere med at det langt på vei var ganske vellykket. Jeg hadde nok ønsket meg flere partier av det aller hektiske, som da personen på scenen mistet selvkontrollen, og frenetisk prøvde seg med knebøy mens hun kastet innpå med mengder med potetgull og til slutt skyldte dette ned med rødvin - uten å bry seg om å helle vinen i et vinglass først. Men ok - det er krevende! Og vi publikummere lo flere ganger. 

Bok nr. 323 - Cecilie Hellestvedt: "Syria" 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Bok nr. 407 - Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

----------------------

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men mer enn dette rakk jeg dessverre ikke. Jeg håper likevel at jeg har inspirert deg og at du finner frem til noen av bokperlene på årets Mammutsalg! Dersom du har noen tips, ber jeg deg legge igjen en kommentar til dette innlegget!

Lykke til med jakten på de gode bøkene!

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2019

Natt til 25. februar i år ble Oscar-statuetten delt ut for 91. gang i filmhistorien. Selv hadde jeg ambisjoner om å skrive om filmene jeg hadde sett så langt - før selve utdelingen - slik jeg har pleid å gjøre i årevis her på bloggen min. Dessverre strakk ikke tiden til ... 

I dette innlegget oppsummerer jeg hvem som vant under de viktigste kategoriene, og jeg knytter også noen tanker til de ulike filmene jeg har sett. 

Beste film

De nominerte filmene var:
- Green Book (vant)
- Black Panther
- BlacKkKlansman
- Bohemian Rhapsody
- The Favorite
- Roma
- A Star is Born
- Vice

Jeg har sett disse filmene - unntatt Black Panther, som sjangermessig faller langt utenfor mitt interessefelt. 

Min klare favoritt blant disse filmene er helt utvilsomt Bohemian Rhapsody. Denne filmen omtalte jeg på bloggen min rett etter at jeg hadde sett den i slutten av november 2018. Jeg gjettet allerede da at Rami Malek måtte vinne Oscar for beste mannlige hovedrolle. 

Selv om spennvidden i tematikk i de nominerte filmene kan synes stor, er det likevel noen fellestrekk. Både Green Book og BlacKkKlansman handler om rasisme, mens Roma og Bohemian Rhapsody handler om å falle litt utenfor fellesskapet (fattigdom og homofili). To av filmene er utpreget musikalske - Bohemian Rhapsody og A Star is Born - og Vice er en samfunnskritisk film, der vi får høre historien om Dick Cheney. The Favorite handler om en dronning som blir manipulert av omgivelsene sine, og som var svært, svært ensom. Filmene handler i grunnen om utenforskap, kanskje med unntak av Vice.  (Black Panther vet jeg lite om, siden jeg ikke har sett den selv.)

Selv ble jeg ganske overrasket over at det var Green Book som vant. Filmen er flott - det er ikke det. Men mye av tematikken er så gjennomtygget både i litteraturen og filmverdenen at den knapt kan sies å tilføre noe nytt. Kanskje er det hele likevel så "enkelt" som at vi trenger å bli påminnet - gang på gang - hvor viktig det er å være klar over hvordan summen av enkeltindividers menneskesyn påvirker hvordan hele grupper blir behandlet i et samfunn. Her er det sørstatsrasismen på 1960-tallet som skildres. Selv om segregeringspolitikken for lengst er historie, lever rasismen dessverre videre i denne regionen av USA ... Den fargede begavede pianisten var god nok til å spille konserter for et dedikert publikum, men å spise sammen med dem i restauranten før konserten - nei, dét fikk han ikke. 

A Star is Born er en sterk film om en rockemusiker som er på hell på grunn av alkoholisme, og hans forhold til en ung sangerinne som etter hvert får stjernestatus. Maktbalansen i forholdet deres forrykkes, og spørsmålet er hva dette gjør med kjærligheten. Her er det mye flott musikk og fantastisk skuespillerkunst. Ingen ringere enn Lady Gaga har den kvinnelige hovedrollen, mens Bradley Cooper har den mannlige hovedrollen. Alle visste fra før av at Lady Gaga kan synge, men at Bradley Cooper også kan det, var en stor overraskelse. I tillegg har han skrevet flere av sangene han fremførte, og som om ikke det var nok, har han at på til regissert filmen. 

BlacKkKlansman er en litt annerledes film om jakten på Ku Klux Klan, og historien er sann. Den handler om infiltrasjon av miljøet, og om hvordan en farget mann faktisk oppnådde medlemskap i organisasjonen. 

I Vice får vi et historisk blikk på alle USAs presidenter fra 1960-tallet og frem til 2001, og hvor Dick Cheneys karriere er tråden som binder det hele sammen. Hvordan kunne det ha seg at den alkoholiserte fyren som etter å ha kræsjet med bilen sin i fylla, oppnådde så mye politisk makt? 

The Favourite er en film i en helt egen klasse, er min påstand. Det er den greske regissøren Yorgos Lanthimos som står bak filmen, og han har jeg et noe blandet forhold til. Det er særlig den skrekkelige filmen Dogtooth som ga meg nærmest aversjon mot hans "filmkunst". Senere så jeg likevel filmen Lobster, men også den ble i særeste laget for meg. Jeg hadde derfor ikke de helt store forventningene da jeg bestemte meg for å se The Favorite ... Jeg ble imidlertid positivt overrasket! Her har regissøren riktignok benyttet noen filmtekniske triks som jeg opplevde som litt billige. Blant annet har han benyttet vidvinkelopptak, som gir flere av scenene en noe forvrengt inntrykk. Det gjør noe med rom-opplevelsen at bildesekvenser er vrengt utover og ikke fremstår som realistiske. Men - historien om dronning Anne av England i året 1708, som visstnok er basert på noen historiske fakta og rykter som verserte rundt henne, er interessant nok. Var hun lesbisk? Ble hun utnyttet av kammerpiken sin? Og hadde de et seksuelt forhold? Etter hvert utvikler det hele seg til et trekantdrama idet kammerpikens kusine kommer på banen og tiltar seg mer og mer makt over dronningen. 

Roma er en nydelig svart-hvitt-film som handler om forholdet mellom en rik familie i Mexico og deres fattige barnepike. Hva har husets frue til felles med henne? Nokså mye skal det senere vise seg, etter hvert som livet hennes og ekteskapet faller fra hverandre ... Jeg ble for øvrig overrasket over at denne filmen, som ikke er engelskspråklig, kunne konkurrere med de andre i kategorien beste film. Det kan jeg ikke huske å ha sett tidligere. 

Beste regissør

De nominerte var:
- Alfonso Cuarón (Roma) (vant)
- Spike Lee (BlacKkKlansman)
- Pawel Pawlikowski (Cold War)
- Yorgos Lanthimos (The Favourite)
- Adam McKay (Vice)

Jeg har sett samtlige filmer, men kun omtalt Cold War så langt her på bloggen. Blant de nominerte filmene er dette helt klart min favoritt, men det var altså Roma som vant. Begge har det til felles at de er spilt inn i svart-hvitt. Dette virkemiddelet gjør at historiene i filmene blir sterkere, synes jeg. Scenene blir mer eksistensielle, mer emosjonelle og samtidig mer distanserte på et vis. 

Vinneren er absolutt verdig! Se den på NetFlix, for der er den tilgjengelig. Den er vel verdt din tid!

Beste kvinnelige skuespiller

De nominerte var:
- Olivia Colman (The Favourite) (vant)
- Yalitza Aparicio (Roma)
- Glenn Close (The Wife)
- Lady Gaga (A Star is Born)
- Melissa McCarthy (Can You Ever Forgive Me?)

Jeg har sett alle bortsett fra Can You Ever Forgive Me? Denne filmen kommer visstnok ikke på norske kinoer i det hele tatt. 

Olivia Colman gjør en fantastisk rolletolkning i The Favourite, hvor hun også spiller sammen med Rachel Weisz og Emma Stone. Tidligere har hun spilt i filmer som The Lobster (med samme regissør som i The Favourite) og Murder on the Orient Express, bare for å nevne noen. Det fine med en film som dette er at også kvinner får interessante hovedroller, og at de ikke "bare" er kona til en eller annen. 

Glenn Close spiller kona til en nobelprisvinner i litteratur i filmen The Wife. Mens mannen får all ære, står hun i skyggen. Så viser det seg at hun har hatt en meget viktig rolle i hans forfatterskap likevel. Det skjer noe mellom ektefellene da han vinner, og det er dette filmen skildrer. Hva er viktigst for mannen når det kommer til stykket? Nobelprisen eller det livslange ekteskapet med henne?

Lady Gaga kunne vel så gjerne ha vunnet prisen i kategorien beste kvinnelige skuespiller, for hun spiller virkelig på hele registeret av følelser. Samtidig tenker jeg at Olivia Colman har en mer krevende rolle, der hun også må hente frem sider i seg som man aller helst ønsker å holde for seg selv. Her vil jeg si at den beste vant!

Beste mannlige skuespiller

De nominerte var:
- Rami Malek (Bohemian Rhapsody) (vant)
- Christian Bale (Vice)
- Bradley Cooper (A Star is Born) 
- Willem Dafoe (At Eternity´s Gate)
- Viggo Mortensen (Green Book)

Jeg har sett alle bortsett fra At Eternitys Gate. Den har jeg foreløpig ikke rukket å se, men den står på listen over filmer jeg ønsker å prioritere. 

Jeg visste allerede da jeg så Bohemian Rhapsody på kino at her kom Rami Malek til å vinne, selv om Oscar-nominasjonene ikke var offentliggjort på den tiden. Ellers er det gjerne skuespillere som enten har lagt voldsomt på seg, gått kraftig ned i vekt eller er sminket til det ugjenkjennelige som pleier å gå av med seieren i denne kategorien. Som da Gary Oldman vant for sin rolletolkning som Churchill i Darkest Hour i fjor ... Sånn sett er Vice og sminkingen av Christian Bale bygget over samme lest. Derfor ville det vært underlig om han skulle ha vunnet i år. 

Viggo Mortensen gjør en veldig fin rolletolkning i Green Book, der han spiller en fattig italiener som blir sjåfør for en farget pianist på 1960-tallet. Han opptrer nokså udannet, der han slafser i seg maten i forsetet av bilen, mens overklassemannen, som er farget, sitter i baksetet og skal ut på pianokonsert-turné i Sørstatene på 1960-tallet. Jeg har etter hvert sett riktig mange filmer med Viggo Mortensen, og rollen i Green Book er helt annerledes alle andre roller han har spilt. Han er uten tvil en stor karakterskuespiller. 

Beste utenlandske film

De nominerte var: 
- Roma - Mexico (vant)
- Capernaum - Libanon 
- Cold War - Polen
- Never Look Away - Tyskland
- Shoplifters - Japan

Jeg har kun sett de tre første filmene, men skal definitivt se Never Look Away (originaltittelen er Werk ohne Autor) og Shoplifters. Dette er den Oscar-kategorien jeg oppfatter som den mest spennende, og langlisten er vel så interessant som kortlisten, er min oppfatning. 

Capernaum er en nydelig film om fattigdom og flyktningestatus, og den berører dypt - lenge etter at man har sett filmen. Dette er en film jeg garantert kommer til å kjøpe DVDen til når den kommer, fordi jeg ønsker å se den om igjen senere. DVDen til Cold War er allerede ute. I likhet med Pawel Pawlikowsky´s forrige film Ida, som vant Oscar i denne kategorien i 2015, er også Cold War er kunstnerisk film med mange vakre scener preget av at ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. Min klare favoritt er likevel Capernaum. 

Never Look Away er åpenbart ikke tenkt oppført på norske kinoer, og det forundrer meg. Filmer der skuespillerne Sebastian Koch og Tom Schilling er med, og hvor Florian Henckl von Donnersmarck er regissør, burde vært selvskreven! Jeg nevner filmer som De andres liv og The Tourist (selv om jeg ikke likte sistnevnte særlig godt). 

Andre kommentarer:

Ellers kan jeg nevne at Mahershala Ali vant Oscar i kategorien beste mannlige birolle (Green Book), mens Regina King vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle (If Beale Street Could Talk). Sangen Shallow i A Star is Born vant i kategorien beste original-sang, og prisen i kategorien beste adapterte manus gikk til dem som sto bak BlacKkKlansman. Bohemian Rhapsody stakk av med samtlige priser som gikk på lyd, mens Vice fikk prisen for beste makeup og hårstyling. 

Jeg håper at jeg skal få tid til å omtale noen av filmene jeg har sett, i egne innlegg i tiden fremover. Uansett håper jeg at dette innlegget inspirerer deg til å gå på kino mens disse filmene fremdeles går!