Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles. Terningkast fem!

 

Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et

minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

Mammutsalg

Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

Terningkast 6:

Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger
Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 
Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige

Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

Terningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika


-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin

"Eat pray love" (Regissør: Ryan Murphy)

En deilig feel good-film


Innspilt: 2010
Norsk tittel: Spis elsk lev
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Julia Roberts, James Franco,Javier Bardem, Richard Jenkins, Billy Crudup,Viola Davis, Ali Khan, Tuva Novotny, Arlene Tur,Lidia Biondi, Luca Argentero, James Schram, Christine Hakim, Alyxx Morgen, Stephanie Danielson, Amanda Henderson
Spilletid: 134 min.
Basert på en (selvbiografisk) bok med samme navn av Elizabeth Gilbert

Forfatteren Elizabeth Gilbert (i Julia Roberts skikkelse) har tilsynelatende alt, men er likevel ikke lykkelig. Etter et opphold på Bali hvor hun lar seg spå av medisinmannen Tikut, bestemmer hun seg for at hun vil skilles fra mannen sin. Hun er lei av å følge hans drømmer. Hun har for lengst sluttet å kjenne etter hva hun selv vil, og for å finne tilbake til balansen i livet sitt, bestemmer hun seg for å legge ut på en reise som innbefatter Italia, India og Bali. Men først gjennomgår hun et trøste-forhold for å komme et skritt videre i livet sitt, samtidig som hun sliter med dårlig samvittighet fordi eksmannen er fullstendig knust etter bruddet mellom dem.

I Roma kommer hun raskt i kontakt med et knippe mennesker som involverer henne i livene sine. Og vi blir vitne til mange fornøyelige episoder som beskriver forskjellen mellom tradisjonsbundne italienere og mer frilynte amerikanere. Moren til en av vennene hennes kan ikke forstå hvorfor hun ikke er gift. "Hva er galt med henne? Er hun lesbisk?" roper hun bebreidende ut til sønnen sin på italiensk, uvitende om at Liz etter hvert har lært seg en god del av språket og faktisk forstår hva hun sier.  I Italia lærer hun for øvrig noe om italienernes evne til å nyte livet - i motsetning til amerikanerne som bare lar seg underholde ...

I India håper Liz å komme enda et skritt nærmere seg selv gjennom meditasjon mens hun oppholder seg i et hinduistisk tempel. Her treffer hun også andre som har rotet livene sine til skikkelig, og som håper på å få ommøbelert sine sjelsliv og ta kontrollen over sine negative og nedbrytende tanker, slik at de kan gjenfinne balansen i livene sine.

Til slutt havner Liz på Bali, hvor hun oppsøker Tikut. Og på Bali møter hun bl.a. den kjekke brasilianeren Felipe (spilt av Javier Bardem), som i likhet med henne selv har lidd opptil flere skipbrudd i løpet av livet sitt. Ildfull som få inntar han livet og hjertet hennes med storm. Og Liz, som rett før faktisk var i ferd med å finne balansen i livet sitt, blir med ett ført ut i det ukjente, og føler seg ikke det grann i balanse mer ... Saken er at hun er vettskremt, livredd for å bli såret på nytt. Og så spørs det om hun tør å hoppe uti det uten sikkerhetsnett? Og hvordan kan hun vite om hun elsker ham eller om han elsker henne når det kommer til stykket?

Jeg har ikke lest boka som denne filmen er basert på, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det nå som jeg har sett filmen. På forhånd hadde jeg hørt litt av hvert om denne filmen - mest negativt faktisk. Derfor var det ene og alene fordi Javier Bardem spiller i filmen at jeg likevel bestemte meg for å se den. Det var følgelig litt skuffende at han først dukket opp den siste halvtimen i denne drøyt to timer lange filmen. Når det er sagt, ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som sådan. Joda, jeg ser at den har en del billige poenger med new age og det hele, og jeg vet at det for tiden er gått inflasjon i bøker og filmer som handler om den eneste sanne veien til lykke, slankhet, balanse i livet etc., etc. Dessuten ble et par sentimentale scener trukket vel langt ut. Like fullt ble jeg sjarmert. Og det hadde nok ikke rent lite å gjøre med skuespillerne.

En av de tingene jeg satte ekstra stor pris på var at Julia Roberts faktisk så dønn ulykkelig ut når hun spilte dønn ulykkelig. Hun så i det hele tatt helt begredelig ut i store deler av filmen, i stedet for - slik jeg ofte synes det er spesielt i amerikanske filmer - å være nysminket og lekker uansett situasjon. Jeg likte også at hun faktisk opptrådte med litt sunn skepsis til de tingene hun ble utsatt for. Og aller mest satte jeg pris på stemningen som ble formidlet fra Roma, den evige stad! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire, er det fordi den ikke kommer til å sette noen varige spor hos meg - utover at den ga meg en fin-fin opplevelse mens jeg så filmen. 

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet

"Othello" (Regissør: Oliver Parker)

Lidenskap og tragedie


Innspilt: 1995
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Laurence Fishburne (Othello), Irène Jacob (Desdemona), Kenneth Branagh (Iago), Nathaniel Parker (Cassio),Michael Maloney (Roderigo), Anna Patrick (Emilia), Nicholas Farrell (Montano), Indra Ove (Bianca), Michael Sheen (Lodovico), André Oumansky,Philip Locke, John Savident, Gabriele Ferzetti, Pierre Vaneck
Spilletid: 123 min.


Bakteppet er Venezia, og Othello har nettopp giftet seg i all hemmelighet med Desdemona, og altså uten å ha bedt om hennes fars hånd. Da Desdemonas far blir gjort oppmerksom på at datteren har giftet seg med Othello, en farget mann, blir han fra seg av raseri. Han er nemlig ingen hvem som helst, men selveste senator Brabantio. Han beskylder Othello for å ha forhekset hans datter. Først da han finner ut at Othello og Desdemona virkelig elsker hverandre, og dessuten at Othello har selveste dogen av Venezia i ryggen, formildes han og gir ekteparet sin velsignelse.

Iago er opprørt over at Othello, som har en høy stilling i den venezianske hæren, har gitt en posisjon til Cassio i stedet for til ham selv. Han hater Othello pga. dette, og dette blir kimen til de intrigene vi senere blir vitne til.

Da nyhetene om at tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros blir kjent, drar Othello og hans menn til Kypros for å forsvare øya. Desdemona er også med. I mellomtiden begynner Iago sitt renkespill. Han setter mann opp mot mann, og han sår tvil om Desdemonas troskap overfor Othello. Til alt overmål påstår han at det er et forhold mellom Desdemona og Cassio. Et brodert lommetørkle som kommer på avveie og alles tillit nettopp til Iago gjør det enkelt for Iago å manipulere dem han vil dit han vil. Othello får servert det ene "beviset" etter det andre, og blir overbevist om at hans kone er ham utro. Og det hele ender med en tragedie av de helt store ...

Jeg så denne filmen første gang rett etter at den hadde gått på kino, altså for mer enn 15 år siden. Og jeg har aldri klart å glemme denne filmatiseringen av Othello, som er ett av Shakespeares mest kjente teaterstykker! Laurence Fishburne i rollen som Othello er nemlig noe av det flotteste som er skapt i filmhistorien! Jeg er stum av beundring for hans rolletolkning! Jeg vil også fremheve Kenneth Branagh som den ondskapsfulle Iago. Han er  uovertruffen i rollen som intrigemaker! Kulissene i filmen og ikke minst det filmtekniske er så vakkert at jeg ikke tror det er lenge før jeg bare er nødt til å se denne filmen igjen! Med teksting i Shakespeares originale språkdrakt var det dessuten ikke helt enkelt å henge med hele tiden, så også av den grunn vil det være en fordel å se filmen flere ganger. I denne filmversjonen er det lagt til en del vakre elskovsscener som definitivt ikke finnes i Shakespeares skuespill, uten at det gjorde noe som helst. ;-)

Denne filmen fortjener terningkast seks!

"Certified Copy - an original love story" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Hva er ekte og hva er uekte - og spiller det egentlig noen rolle?


Norsk tittel: Møte i Toscana
Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche, William Shimell
Spilletid: 94 min.
Priser: Beste skuespillerinne, Cannes-festivalen

I filmens åpningsscene er den britiske forfatteren James Miller (spilt av William Shimell) i gang med å promotere sin nye bok for et italiensk publikum et sted i Toscana. Boka bærer tittelen "Certified Copy" og handler om kunsthistorie. Miller påstår i sin bok bl.a. at reproduksjoner kan ha like stor verdi som originalen, og at det noen ganger er hipp som happ hva som er originalt og hva som er kopi.

I salen sitter en fransk antikvitetsforhandler, som er invitert til forfatterens foredrag. Hun er meget fascinert av forfatteren, men forstyrres hele tiden av sin tenåringssønn.

Kvinnen, som vi av en eller annen grunn aldri får vite navnet på, har invitert forfatteren med på en kjøretur i vakre Toscana. Vi blir vitne til to mennesker som i begynnelsen er nokså fremmede overfor hverandre. Etter hvert konverserer de slik to mennesker som er i ferd med å bli elskere, gjør. I en del sekvenser er det åpenbart viktig for kvinnen å late som de egentlig er gift, og plutselig havner de i den ene heftige krangelen etter den andre ... Som om de virkelig var et gammelt ektepar som er i ferd med å ødelegge forholdet sitt.

Jeg hadde aldri hørt om denne filmen da jeg tilfeldigvis kom over den på Platekompaniet her om dagen. Fordi jeg elsker filmer med Juliette Binoche, var jeg ikke sen om å sikre meg den. Med et åpent sinn og uten å vite noe som helst om filmen på forhånd, begynte jeg å se på den. Underveis ble jeg meget forvirret. Var paret gift eller var de ikke gift? Dette ble jeg ikke klok på. Da jeg i etterkant leste meg opp på filmen, fikk jeg forklaringen. Paret er fremmede for hverandre, men begynner etter hvert å spille et rollespill. Plutselig kan kvinnen spille ut all den misnøye og bitterhet hun nærer overfor sin ektemann mot Miller, som blir en slags kopi-ektemann for henne. Dermed blandes fantasi og virkelighet på en slik måte at fantasien blir mer virkelig enn det virkelige liv. Eller som om kopi-ektemannen er mer virkelig enn ektemannen selv ...

Skuespillerne er ganske enkelt fantastiske! Det er mulig at jeg ikke er helt objektiv, for Juliette Binoche er en av mine favorittskuespillere og jeg synes hun alltid spiller sine roller strålende. William Shimell har jeg aldri sett i noen film tidligere, men han var utrolig flott! Han vil jeg gjerne se i flere filmer! Det meste av filmen består av dialoger og med vakre Toscana som kulisse. Det var nydelig, nydelig, nydelig! Like fullt var ikke dette en feel-good-film. Terningkast fem fra meg! 

Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.

"Utryddelsen" (Regi: Roselyn Bosch)

Sterkt om jødeutryddelse i Frankrike


Innspilt: 2010
Originaltittel: La Rafle
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, krigsfilm
Skuespillere:  Jean Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh, Raphaëlle Agogué, Hugo Leverdez
Spilletid: 115 min.

Frankrike er okkupert av nazistene, og franske politimenn fikk i juli 1942 ordre om å arrestere alle Paris´ jøder og sperre dem inne på sykkelstadionen Vélodrome d´Hiver før deportasjon videre til ulike konsentrasjonsleire. På den tiden befant det seg nesten 25 000 jøder i Paris, og rundt halvparten var statsløse jøder som hadde flyktet fra nazi-Tyskland.

Franske myndigheter var noe ambivalent til det hele, men de som hadde makt til å påvirke prosessen var fra seg av iver etter å bli kvitt jødene. Særlig de statsløse ... Og for å gjøre deportasjonen av de øvrige mer smakelige, vurderte de å ta fra dem deres franske statsborgerskap. Nazistene hadde f.eks. ikke forlangt at de minste barna skulle følge foreldrene, mens franske myndigheter syntes det var for brysomt å ta seg av en haug med foreldreløse, jødiske barn. "Det ville sprenge sosialtjenesten", ble det sagt. Så ... de tok like godt barna med.

I dagene før arrestasjonene var det massive lekkasjer om hva som skulle skje. Rundt 10 000 jøder lyktes å stikke av før arrestasjonene, og det var derfor mulig "bare" å få fatt i 13 000 individer. De fleste hadde faktisk ikke fantasti til å skjønne alvoret. 
Vi følger 11-åringen Joseph Weismann, og det er hans historie fra virkeligheten som filmen er basert på. Helt vanlige mennesker som levde helt vanlige liv ble innhentet og arrestert. I første rekke ble de internert på sykkelstadioen under etter hvert helt umenneskelige forhold. De sanitære forholdene var så dårlig at mengder med mennesker døde i løpet av kort tid, og vann som det faktisk ikke var mangel på, ble likevel rasjonert ut som den mest kostelig skatt. En håndfull lege- og sykepleierpersonell tok seg av de mest akutte tilfellene. Den jødiske legen Sheinbaum (Jean Reno) og den franske sykepleieren Annette Monod (Melanie Laurent), gjør det de kan for å redde liv. Ingen av dem har den minste anelse om hvilken skjebne som venter jødene østpå (dvs. i Auschwitz i Polen, hvor de blir brakt). 

Under et midlertidig opphold i en leir på den franske landsbygda, i påvente av at togsett gjøres klar for å frakte jødene østover, klarer Joseph Weismann og en annen gutt å flykte. Deretter splittes familier - mennene fra sine kvinner, dem igjen fra sine barn ... Verdisaker strippes av dem, plyndres, før de sendes til den sikre død ...

Denne filmen er uhyggelig sterk! Ikke bare forteller den om en skamplett i Frankrikes historie, men det hele er så rystende, så sjokkerende og så følelsesladet at jeg aldri blir ferdig med denne delen av historien. I denne filmen fokuseres det i enda større grad enn hva jeg ellers har opplevd, på barnas situasjon. Det er klart at det gjør inntrykk! Og jeg synes også at filmen står seg enda bedre fordi den nettopp er franskprodusert. Det er nesten ikke med kjente skuespillere i denne filmen, og det er et pluss synes jeg! Jean Reno som den jødiske legen Sheinbaum var for øvrig fantastisk! Filmen fortjener terningkast seks!

Helt til slutt må jeg nevne boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, som handler om nettopp denne deportasjonen av jøder fra Paris i juli 1942. Kun 24 av de totalt 13 000 jødene overlevde, og ingen av barna som ble brakt til Auschwitz kom levende fra det - av "den enkle grunn" at de ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomst. De kunne jo uansett ikke gjøre nytte for seg i arbeidsleiren ... 

En liten glad gutt som ikke skjønner så mye av det som foregår

Joseph Weismann i midten - hans historie som fortelles

Foreldre som er helt fra seg fordi barna deres må bli

igjen mens de fraktes til Auschwitz

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.
Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene