Øystein Wiik: "Casanovasyndromet"

Forførende krim fra Øystein Wiik

Øystein Wiik (f. 1956) er vel først og fremst kjent gjennom sin sangkarriere - både på scenen (bl.a. i rollen som Jean Valjean i musicaloppsetningen Les Miserables) og i platestudio. Dessuten har han spilt i et lite knippe med filmer. 

Jeg har for så vidt fått med meg at også Øystein Wiik har kastet seg på krimforfatterkarrieren i de senere år, men uten egentlig å ta dette veldig inn over meg. Så er heller ikke krim-genren det jeg brenner aller mest for. Da jeg tidligere i høst slumpet borti Aschehougs pressekonferanse for høstens bøker, og overvar Øystein Wiiks fantastiske presentasjon av sin egen bok - der han både sang litt og dessuten påpekte at handlingen var lagt til Venezia - fikk jeg rett og slett innmari lyst til å lese boka!  Selv om jeg ikke har noe forhold til hans tre foregående bøker om Tom Hartmann ("Dødelig applaus", "Slakteren" og "Hvit panter") ... Hver bok står for øvrig på egne bein. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for to hendelser som får betydning for det som skjer videre. Først blir vi vitne til at roeren Georg Johnson blir drept under en regatta i Boston. Han som alltid pleide å sitte lenger bak i båten, blir plutselig plassert helt forrest - og da en vaier ryker er det nettopp hans hode som blir snittet av. Det hele ser ut som en ulykke, men er det det? Dernest får vi høre at Tom Hartmanns ekskone Cathrine Price skal gifte seg. Rett før vielsen forsvinner brudgommen Peter Werring ... 

Sporene etter den forsvunne brudgommen fører oss til Venezia, og dit reiser Tom på oppdrag fra ekskona for å lete. Den italienske etterforskeren Marco Paradossi er dessuten satt på saken. Det som videre skjer er så ellevillt og fortalt med en slik intensitet at man kan miste pusten av mindre. 

Med en blanding av gjenkjennende episoder i Venezia for alle som har vært der, gir Øystein Wiik det leseren vil ha. Her får vi høre om hvordan Peter Werring forvirrer seg ut på Markusplassen hvor han ønsker å innta en rådyr cappuccino (eller var det caffe latte?) på en av turistfellene, men opplever at en av Venezias mange titusener av duer driter oppi akkurat hans kopp. Som om duen var bebodd av noe ondt og gjorde dette med en utspekulert plan i hodet ... I stedet for å klage til kelneren og be om en ny kopp, bestemmer han seg for å gå. Men før han har rukket veldig langt av sted, ser han at den snobbete kelneren gir koppen hans til en intetanende gjest. Idet denne gjesten skal til å sette koppen til munnen, får Werring stoppet ham. Og så er vi i gang! Denne gjesten er nemlig ingen hvem som helst, og før Werring vet ordet av det er han utstyrt med en tiltrekningskraft på det annet kjønn som de fleste menn nok ville ha gitt høyrearmen sin for å oppnå. Det er bare én hake ved det hele: alle damene han nedlegger, dør etter hvert ... 

Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men nevne at resten av boka, som tidvis var i det svulstigste laget etter min smak, men som overlevde lesingen på grunn av overfloden av humor, inneholder det meste; elskovskunst, musikk, ville forfølgelser i Venezias kanaler, gastronomiske opplevelser, mystiske droner med drapsevner osv. Og med forfatteren selv som oppleser, og hvor måten han leser på bidro til å løfte hele lese- eller lytteopplevelsen, ble det hele riktig så fornøyelig. Morsomt og fornøyelig - ikke stor litteratur, bare for å ha sagt det. Og fullstendig ulikt alt annet jeg har lest innenfor krim-genren! Det skal Øystein Wiik ha for! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire - et sterkt sådan riktignok - er det pga. originaliteten og humoren i boka. Svulstigheten trekker ned helhetsinntrykket, rett og slett. For øvrig tenker jeg at forfatteren må ha hatt det fantastisk morsomt mens han skrev denne romanen. Det tyter liksom ut mellom linjene. En noe strammere regi i skrivingen ville imidlertid ha løftet den opp noen hakk - dog med risiko for å ødelegge den særegne nerven i hans fortellerstemme. Her er det først og fremst eventyret som bærer historien frem - ikke det realistiske. Når man skal lese boka bør man derfor ha dette i mente. Og for alle som lurer på om man skal lese boka, anbefaler jeg sterkt å velge lydbokutgaven! Plugg proppene i ørene, len deg tilbake og mor deg kostelig i sånn ca. 11 timer! Og les for all del Ingvar Ambjørnsens fantastiske omtale av boka!

Utgitt: 2013
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirboka)
Oppleser: Øystein Wiik
Spilletid: 10 t 41 min. (298 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplaret!

Øystein Wiik (foto: Christian Clausen)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Ingvar Ambjørnsen 03.09.2013 - Spinnvill sex i Venezia - terningkast fem

- Folloliv v/Ole Kjeldsberg Endresen 16.09.2013 - Øystein Wiik forfører i ny bok 

- Berit sin bokblogg 12.09.2013 - terningkast fem

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...

Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 

Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )

Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?

Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974
Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Gaute Heivoll: "Over det kinesiske hav"

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet. 

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem. 

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. 

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å  gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka. 

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene. 

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre. 

"- Så dette er de nye tullingene, sa han. 

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra  Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ... 

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der. 

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ... 

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire. 

Utgitt: 2013 
Forlag: Tiden
Antall sider: 248
Forfatterens nettsider
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:

- VG v/Sindre Hovdenakk 19.08.2013 - Følsomt om annerledeshet

- Dagbladet v/Silje Stavrum Norevik 19.08.2013 - Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken - Melodramatisk roman fra Gaute Heivoll

- Dagsavisen v/Turid Larsen 14.08.2013 - Gir "tullingene" en stemme 

- Reading Randi 10.08.2013

- Artemisas Verden 12.09.2013

- Tine´s blogg 24.08.2013 

- Den boka! 23.08.2013

- Bok-Karete 09.10.2013

- Aftenposten v/Veronica Karlsen 09.07.2013 - Gaute Heivoll skriver muntrere

Høst

Herbjørg Wassmo: "Disse øyeblikk"

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok. 

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg. 

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ... 

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ... 

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten. 

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i. 

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser  ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ... 

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt. 

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det. 

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ... 

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven av boka)
Oppleser: Gjertrud Jynge
Spilletid: 10 t 48 min. (372 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 05.09.2013 - Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve 07.09.2013 - Ingenting å skamme seg over 
- Dagbladet v/Pål Nordseth 03.09.2013 - Herbjørg Wassmo planla å drepe sin egen far
- Tines blogg - 03.09.2013
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen og Mimsy Møller 07.09.2013 - Mitt liv som hun
- Med bok og palett - 11.09.2013
- Hjemmet v/Nina M. Rambøl - Herbjørg Wassmo (70) med ny, selvbiografisk bok
- Bøker & bokhyller 09.10.2013
- Kleppanrova 20.09.2013 - En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!
- Røyken og Hurums avis v/Hilde Mysen Løkken 02.10.2013 - Det ble damenes aften med Herbjørg Wassmo (på Slemmestad bibliotek)
- Groskro´s Verden - 01.04.2014 - Samlesning av "Disse øyeblokk"

Mathallen i Oslo

Alle hovedsteder med respekt for seg selv, har en mathall, og for mitt vedkommende er dette kanskje noe av det første jeg orienterer meg mot når jeg er i en ny by. Barcelona har sin mathall, likeså Firenze, Riga og Budapest - bare for å nevne noen byer. Da Oslo fikk sin Mathall for ett år siden, var det et tomrom som ble fylt - og på høy tid, for å si det mildt! 

Førstkommende lørdag - dvs. 12. oktober 2013 - er det nøyaktig ett år siden åpningen av Mathallen Oslo. Da er det duket for bursdagsfeiring.

Mathallen Oslo har selvsagt sin egen nettside, og her kan man lese at stedet huser intet mindre enn 29 restauranter og/eller butikker. Neida, den er ikke spesielt stor, Oslos Mathall. Til gjengjeld holder butikkene og restaurantene der en meget høy kvalitet - gourmet-standard! Billig er det heller ikke, men for dem som har sans for kvalitet fremfor kvantitet, er det mye godt å velge i. 

Det morsomste med å besøke stedet er - slik jeg ser det - ikke at man skal gå stappmett derfra, men å få smake litt her og litt der. Timene går fort når man har det moro, og den vanlige følelsen av at det koster mer enn det smaker når man beveger seg ut i Oslos restaurantverden, er som blåst bort på dette stedet. Smakseksplosjoner, overraskende smaksopplevelser, inspirasjoner til neste rett man kan servere gjester - her får man full valuta for pengene! Synes nå jeg ... 

I dette innlegget presenterer jeg noen av bildene jeg tok sist gang jeg var i Mathallen. Enjoy!

Ekebergparken, Oslo

Leviating Woman av Matt Johnsen

Den 25. september i år ble Ekebergparken offisielt åpnet. Det er milliardær Christian Ringnes som står bak hele prosjektet, og han skal så langt ha investert 350 millioner kroner på 31 skulpturer av i alt 28 ulike kunstnere. Målet hans er at 80 skulpturer skal være på plass i løpet av få år, og han ønsker med dette å få satt Norge på kartet igjen, som han uttalte i et intervju i Østlandssendingen på åpningsdagen. 

Mens skulpturparken var under planlegging, møtte idéen mye motbør - i første rekke hos naturvernere, men også hos andre som har vært skeptisk til parkens tema som Ringnes har valgt å kalle "en hyllest til kvinnen". Jeg vil anta at de fleste protestene har forstummet etter at åpningen av parken var et faktum. Det viser ikke minst dette innlegget i Aftenposten den 8. oktober - ført i pennen av Anne Nyeggen - "OK da, gratulerer! Jeg legger meg flat: Ekebergparken er blitt veldig fin." Dessuten har parken allerede vakt oppsikt i utlandet - noe denne danske artikkelen i Politiken viser - "Oslo har fået en skulpturpark, der levner naturen masser af plads."

Selv har jeg bare besøkt parken én gang så langt, men det blir garantert ikke siste gang! Jeg synes at Christian Ringnes´prosjekt fortjener all den honnøren den kan få! Denne parken er med på å gjøre Oslo til en by som man kan være enda stoltere av! Skulpturene er så pass spredt plassert at man får seg en fin tur i norsk natur - mens man altså nyter synet av flott kunst underveis! 

Jeg tok et lite knippe med bilder under mitt besøk, og presenterer noen av dem her. (Og jeg har åpenbart ikke vært i Ekebergparken alene, for også Gro bak bloggen Groskros Verden har vært der!)

Open Book av Diane Maclean 

Marilyn av Richard Hudson

The Couple av Louise Bourgeois

The Couple av Louise Bourgeois 

Konkavansikt av Hilde Mæhlum

Mange var ute i parken denne dagen 

Mor og barn av Per Ung 

Auguste Rodin - Cariatide tombee à l'urne

Aristide Maillol's "Nue Sans Draperie"

Reflections av Guy Buseyne

Renoir's "Venus Victrix" 

Salvador Dali's "Venus de Milo aux Tiroirs"