 |
Som bokelsker legger jeg selvsagt merke til alt som har med bøker å gjøre!
Denne bokhandelen lå inne i soukene i Marrakech. |
Marrakech i mitt hjerte!
Helt fra jeg leste Nobelprisvinner Elias Canettis fantastiske lille perle av en bok - "Stemmene fra Marrakech" - har jeg drømt om å komme til Marrakech. Siden har jeg reist mye, men altså ikke til Marrakech. Kanskje har det handlet om en kombinasjon av at det ikke har vært så mange flyavganger å velge mellom til Marrakech, samt at det har vært uforholdsmessig dyrt å komme dit - i alle fall på de tidspunktene det har passet for meg å reise? Dermed tok det atskillig flere år enn hva jeg hadde sett for meg før drømmen skulle bli en realitet. Okke som ... da en arrangert matreise med reiseselskapet Norsk Tur og Trines Matblogg plutselig dukket opp i fjor høst, var mannen min og jeg ikke sene om å melde oss på. Vi var begeistret! Og vi gledet oss enormt til turen! Jeg kan allerede nå røpe at vi ikke ble skuffet. Begeistringen sitter fremdeles i hver eneste celle i kroppen!
 |
| Det er mye farger i Marrakech! Flotte farger til å bli glad av! |
Hva er det med Marrakech som gjør at ingen forlater byen uten å være merket for livet, for å bruke et kjent Hamsun-sitat? For det første ligger byen i Afrika, og bare dette bidrar i seg selv til at følelsen av noe svært eksotisk dukker opp. Dessuten blir jeg som regel alltid fylt av en dyp respekt for det landet jeg nettopp har besøkt. Særlig når jeg erfarer hvor hyggelig og varme folk er, hvilken kultur - deriblant matkultur - de har å by på, brukskunsten, fargene, luktene, hvordan man har innrettet livene sine ... Det er mye å ta inn.
 |
Alle bygningene i Marrakech er røde/okerfarget. Derfor kalles byen the
"Red City"eller "Ochre City". |
Marrakech ligger ved foten av Atlasfjellene, som er begynnelsen på Sahara-ørkenen. Her bor det om lag 1,3 millioner innbyggere, fikk vi høre. I tillegg kommer tilreisende beduiner inn til byen for å selge varene sine. Marrakech´gamleby kalles medinaen, og midt inne i byen ligger soukene, et tradisjonelt marked. Dette markedet er det største i hele Marokko. Torget Djemaa el Fna er i følge Wikipedia det travleste i Afrika. Det er gjerne her tilreisende selgere holder til, mens det er de fastboende som holder til inne i soukene. Om dagen kryr det av ivrige (og svært masete) selgere på plassen, og i tillegg er det slangetemmere og andre som håper på å få noen av slantene dine. Dersom du ikke liker masete selgere og heller ikke ønsker å få en slange slengt over skuldrene dine før du vet ordet av det, bør du kanskje holde deg i soukene ... Der foregår handelen i mye mer siviliserte former - med høflige selgere som du får lyst til å handle med.
 |
| Djemaa el Fna om kvelden |
For øvrig kan det være verdt å merke seg at medinaen i Marrakech i 1985 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. Jeg siterer fra Wikipedia:
Begrunnelsen var gamlebyens store antall bygninger og anlegg fra dens historiske gullalder. Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter som var grunnlag for verdensarvstatus kan nevnes Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen, flere andre moskéer, madrassaer, zaouiaer (religiøse skoler, nokså tilsvarende madrassaer), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravid Koubba fra 1117, gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, markedsbodene, bymuren, byportene.
Blant byens nyere severdigheter er den franske maleren Jacques Majorelles hage Jardin Majorelle fra 1924.
Vi fikk ikke med oss noe særlig av dette på vår tur, siden fokuset var et noe annet (matreise), men dette gjør det vel verdt å besøke byen flere ganger. Vi var heller ikke i den nye bydelen, som franskmennene anla mens deler av Marokko var et fransk protektorat, med unntak av et restaurantbesøk. Marrakech er uansett en by som ikke er unnagjort på noen få dager. At mat er inngangen for en reise til eksotiske Marrakech var for øvrig en innertier av de sjeldne! All honnør til Norsk Tur og Trines Matblogg for dette opplegget!
 |
| Vi bodde i Riad Dar Justo. |
Når man reiser til Marrakech er det selvsagt stas å bo i en riad. En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Bygningene fokuserer på å beskytte familiens privatliv og selvsagt også utgjøre et vern mot vær og vind. Bygningenes fasader er som regel uten vinduer og altaner. I dag benyttes de fleste riadene som hoteller for tilreisende.
Vi bodde i Riad Dar Justo. Rommene var nydelige, hele stedet bar preg av ro og harmoni, folkene som jobbet der var skjønne, og vi følte oss nesten hensatt til en annen tid - både på grunn av inventaret og på grunn av stemningen. Her har man til og med sin egen hammam/spa.
 |
| Alt var så lekkert på rommet vi bodde på - helt ned til hver minste detalj! |
Riaden vår lå i medinaen, vegg-i-vegg med soukene. Til å begynne med tenkte jeg at hvordan i all verden skulle jeg våge meg ut på egen hånd? For ville jeg klare å finne tilbake til riaden etterpå? Hele medinaen er nemlig bygget nærmest som en labyrint, og i sin tid var formålet at folk uten ærlige hensikter skulle rote seg bort. Dermed ville innbyggerne kunne forberede seg bedre på eventuelle angrep, som det nok har vært mange av i årenes løp. For mitt vedkommende handlet det om å våge å gå seg vill noen ganger, og erfare at vi alltid fant tilbake uansett. Om enn etter noe tid ...
 |
| Vakre bygninger og gater bidrar til å gi byen en sjel som er sterkt merkbar! |
Mange av bygningene i medinaen bærer preg av å ha stått i uminnelige tider, uten tilstrekkelig med vedlikehold. Like fullt er det en estetikk over hele stedet, som nok skyldes at beboerne er svært opptatt av å holde gater og torg gullende rene, samt at det er de samme fargene som går igjen over alt. Det slitte preget gir stedet atmosfære og sjel!
 |
Å ta bilder av slangetemmere på Djama el Fna gjør du ikke uten at det
forventes at du gir fra deg noen slanter. |
Det er ganske enkelt ikke mulig å oppholde seg i Marrakech uten å gå på en shoppingsmell eller flere! Fristelsene er mange, og behov du ikke ante at du hadde, kommer over deg som et overraskelsesangrep. Plutselig ser du en kjole du bare "må" ha, et vakkert kalligrafert keramikkfat, skinntøfler, en skinnpuff, et teppe ... Mulighetene er i prinsippet uendelige. Den eneste begrensningen er koffertvekt og lommebokens størrelse.
 |
| Garnbutikk i medinaen. |
I Marrakech´medina pruter man! Lik det eller ikke lik det, men sånn er det bare. Å prute riktig er en kunst. Det gjelder å ikke gå så lavt ned i pris at du fornærmer selgeren. Det er i så fall veldig dumt dersom du virkelig vil ha gjenstanden, og selgeren ikke lenger vil ha noe med deg å gjøre. (Og fornærmet blir han - det er alltid en han - dersom du byr ham en skampris for et kvalitetsprodukt.)
Samtidig gjelder det å ikke bli lurt. Noen ganger kommer selgeren med en pris - andre ganger vil han først høre hva du er villig til å gi. Jeg har i grunnen ett godt råd: tenk deg godt om hva du tenker at gjenstanden du har lyst på er verdt - i din verden. Da vet du sånn noen lunde hvor du skal legge ditt første bud. For å lande på nettopp den prisen, bør du starte en del lavere. Ikke regn med å få kvalitet for lite eller ingenting. Kvalitet koster - også her! Det verste som kan skje er faktisk ikke at du kommer tilbake til resten av gruppen og finner ut at du har betalt noe mer enn dem. Det "verste" som kan skje er at du kommer hjem og finner ut at kvalitetsproduktet du trodde at du hadde kjøpt, var noe billig drit ... som du burde ha oppdaget dersom du hadde vært litt mer årvåken.
 |
| Kryddermarkedet i Marrakech ligger i ytterkant av soukene, mot Djamaa el Fna. |
Vi fikk høre at det var lurt å starte prutingen med halvparten av det selgeren kom med som et utgangspunkt. Dette er en sannhet med en hel del modifikasjoner. Dersom du er helt alene - uten følge verken av guider eller andre - vil jeg påstå at dette er en god regel. Har du derimot med deg andre, gjelder ikke denne regelen i det hele tatt. Du kan nemlig regne med at den lokale guiden skal ha sin kommisjon for salget - siden han har tatt deg med nettopp til denne butikken. Vi opplevde da at utgangsprisen ble firedoblet. Til slutt skjønte vi at det ikke var noen vits i å handle når vi hadde med guide. En annen gang opplevde vi at en vi spurte om veien, hang seg på oss. Vi ble ikke kvitt ham. Så gikk vi inn i en butikk, og trodde at vi hadde klart å riste ham av oss. Selgeren sa at "dersom dere kommer alene, kan jeg gi dere en god pris". Da ble vi oppmerksom på at den fremmede mannen sto utenfor og ventet. Så skulle også han ha kommisjon av det vi handlet ... Da ble jeg forbannet og ba ham stikke. Vi opplyste til selgeren at mannen utenfor var en "complete stranger", og da fikk vi en så god pris at vi ikke så noe poeng i å prute i det hele tatt. Prisen var nemlig helt "innafor".
 |
| Her selges oliven i alle valører. |
Noe av det jeg tenkte på mens vi var i Marrakech, er kvinnenes stilling i dette samfunnet. For et par år siden var jeg på Arabiske filmdager i Oslo og så dokumentarfilmen "Casablanca calling". Jeg har hele tiden tenkt at det er stor forskjell på det livet marokkanske kvinner lever i byene og på landet. Hvor frie er de egentlig? Den lokale guiden vår påsto at marokkanske kvinner er veldig frie, og at de kan utdanne seg til hva de måtte ønske. I dagliglivet i medinaen ble imidlertid all handel håndtert av menn, jeg så ingen kvinner på caféene og så og si samtlige kvinner jeg traff på mens jeg var der, var tildekket. Til dels ganske mye tildekket. Er dette nytt, eller har det alltid har vært slik? ... lurte jeg på. Er det noen av mine lesere som kan svare på dette?
 |
| I Marrakech´ gater |
Vi var selvsagt også innom et teppehus. Det ene teppet lekrere enn det andre - fortrinnsvis kelimtepper - ble lagt frem foran den gruppen vi reiste med. Kelimtepper er en type orientalsk glatt vev. Jeg kan ikke nok til å vite hva som er god kvalitet og hva som ikke er det, men noe jeg fanget opp er måten innfargingen har skjedd på. Dette er med på å avgjøre om fargene holder eller blir bleket med årene. Det siste ønsker vi jo ikke.
 |
| Man går i prinsippet ikke inn i et teppehus, med mindre man har tenkt å kjøpe noe. |
Variasjonen i mønstre var nærmest uendelige, og vi fikk se mange virkelig flotte tepper! Utgangsprisene var mildest talt stive, og for enkelte tepper var prisene oppe i 35 000 dirham (tilsvarer mellom 30 000 og 35 000 norske kroner). Det var det imidlertid fullt mulig å få halvert prisen i løpet av noen pruterunder. Det var ingen problem å få skipet teppet hjem til Norge, men dette kostet ekstra. De fleste i følget nøyde seg med å kjøpe mindre tepper og løpere som det var mulig å få ned i kofferten, og da snakket vi om priser mellom 1000 og 2000 kroner. (En tur på IKEA i går ga for øvrig rom for ettertanke. Her er det også fullt mulig å få tak i både persiske tepper og kelimtepper til høyst overkommelige priser. Vakre er de også.)
 |
| På matlagingskurs i Marrakech |
Jeg nevnte innledningsvis at den turen vi dro på var en matreise. Vi deltok på to matkurs, der formålet var å lære om marokkansk kokekunst. Her står taginen i fokus! Dette er en del av en nordafrikansk tradisjon for tilbereding av mat. Vanligvis settes taginen på en gassovn eller på kull, men det er også fullt mulig å sette en tagin i en vanlig stekovn. Koketiden er imidlertid annerledes.
 |
| Kokkekurs hos Chef Tarik |
Krydderiene som man bruker på det marokkanske kjøkken gjør det enkelt å gjenkjenne marokkansk mat. Det handler om paprika, gurkemeie, hvitløk, kanel, spisskummen, ingefær, koriander m.m. Enten er maten søtlig, eller så er den sterkt krydret. En del krydder blandes aldri - som kanel og spisskummen. I Marokko viser man gjestene respekt ved å servere søtlig mat, fordi det søte en gang var veldig dyrt. Og man gir kun det beste til gjestene. Vi overvar også et par tesermonier. Og jeg som elsker kinesisk tetradisjon, må si at jeg ble positivt overrasket over den marokkanske tetradisjonen. Den var mer forseggjort enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Importert fermentert grønn kinesisk (!) te er basisen. Så tilsettes mengder av ferske urter, med hovedfokus på mynte, og mengder med sukker. Sukkerinnholdet er for øvrig enkelt å regulere selv, men ferske mynteblader er helt nødvendig for å få frem den karakteristiske smaken. Teen må dessuten smake litt søtt for å gi mening. Ikke som i Kina, der man dreper all karakteristisk smak ved så mye som å lukte på sukker ...
 |
| På marked like utenfor Marrakech. |
I løpet av turen vår var vi også innom et marked, hvor berbere solgte varene sine. Å gå rundt på dette markedet var veldig spesielt. Det var som å kollidere med fortiden.
 |
Markedet var mennenes domene. Mon tro hva han tenkte om meg, mannen
som spilte på instrumentet? Hva tenker en mann i et samfunn der kvinnene holder
seg hjemme, mens det kun er mennene som møter verden - når han ser en vestlig
kvinne med kameralinsen stikkende frem over alt - i tide og i utide? Han ser temmelig
skeptisk ut. Men pengene mine ville han gjerne ha ... Han kom for øvrig løpende etter
meg helt til jeg stoppet for å ta bilde, og så kom han med hånda.
|
Jeg skal skrive mer om Marrakech-turen, ikke minst om matlagingskursene vi deltok på. Det er bare å følge med på bloggen min!
 |
| Eksempel på byggestilen i Marrakech |
Les mer om Marrakech på matbloggene ENEstående mat og Trines Matblogg!
