Mammutsalget

Bøker er fantastiske! Få sier dette bedre enn Orhan Pamuk - en forfatter jeg helt klart kommer til å lese mange bøker av i tiden fremover: "For å kunne være lykkelig må jeg få min daglige dose av litteratur." Jeg kunne ikke vært mer enig! For meg er god litteratur rett og slett som livets eleksir. Jeg kan ikke klare meg uten.

Å kunne boltre seg rundt i bokhandlerne et par ukers tid, fråtse i bøker til sterkt reduserte priser - dét kan man når det er Mammut! Selv har jeg riktignok valgt å forhåndsbestille en del bøker, men dette kommer absolutt ikke til å hindre meg i å jakte på enda flere bokskatter. At det begynner å bli alvorlig plassmangel i heimen, er heller ingen hindring. Så lenge ingen risikerer å få et bokras i hodet, er det nemlig ingen grunn til å klage. Og denne gangen har jeg dessuten ligget i "hardtrening" et par uker i forkant. Bokhyllene er nemlig ryddet slik at det skal bli plass til flere. I vårt hjem kjører vi nemlig på prinsippet "dobbelt bokholderi", og det betyr at plassen bak bøkene som står i front, er utnyttet til siste trevl! Litt smertelig med alle bøkene som på denne måten må finne seg i å leve et liv i skjul, men bare vent til ungene flytter hjemmefra og ytterligere et par rom står til vår (les: min) disposisjon!

Noen av bøkene i år er innkjøpt med tanke på en nært forestående Istanbul-tur, som disse to.

Indiske forfattere står høyt i kurs hos meg. Denne boka har jeg hørt så mye bra om at den måtte jeg bare ha! Den var riktignok ikke en del av Mammut-salget, men Libris selger den til halv pris for tiden.

Og mens vi er inne på India, så er også Pakistan et spennende land å lese seg mer opp på! Denne boka har jeg ønsket meg lenge, så jeg var ikke sen om å sikre meg den da den forelå på salg.

Denne filosofi-boka falt jeg for! Kanskje var det en kombinasjon av maleriet som preger forsiden, og som jeg har sett i Vatikanmuseet i Roma (rett utenfor det sixstinske kapell) i sin tid, samt det faktum at filosofen Henrik Syse har bidratt, som gjorde utslaget? Dette er for øvrig en fin bok man kan sitte og bla i og lese litt her og der, mens man reflekterer over livets store og små spørsmål. 

På ettersommeren i 2011 begynte jeg å lete opp litteratur om lykke og det gode liv, og da jeg kom over denne boka, følte jeg at den ropte på meg. 

Etter å ha sett den tyske filmen "Goethe in love", som handler om tilblivelsen av Goethes verk "Unge Werthers lidelser", måtte jeg selvsagt ha denne boka! Jeg har aldri lest noe av Goethe tidligere, og har vel hatt en forestilling om at han er rimelig utilgjengelig for meg. Men det var før jeg så nevnte film ... Boka er på bare litt over 120 sider, og tung eller ikke tung - den bør være meget overkommelig!

Vel, hva skal man si? Kokebok nr. ? (hark ... vil ikke huske ...) Jada, det er fullt i hyllene på kjøkkenet! Men denne boka var bare så inntagende lekker at jeg ikke klarte å gå utenom den ... Dessuten er jeg sikker på at jeg kommer til å lage opp til flere av rettene etter hvert! 

Denne boka MÅ jeg få lest snart! Sånn er det med den saken! 

Og så klarte jeg selvsagt ikke å styre unna nok en bok om andre verdenskrig ... 

Og litt samfunnskritisk debattlitteratur - for å få åpnet øynene for en del spørsmål man rett og slett har litt godt av å reflektere over - hører også med.

Hvilke bøker har du kjøpt på Mammut-salget? Legg gjerne igjen en kommentar om dette!


http://bloggurat.net/kart/registrere/13599/lorenskog

Arto Paasilinna: "En lykkelig mann"

Finsk oppgjør med bygdedyret

"En lykkelig mann" er det niende Paasilinna-boka som er oversatt til norsk, og den åttende jeg leser av hans bøker. Og jammen har det ikke kommet ut enda en på norsk - altså den tiende - i disse dager ... Det er for øvrig litt å ta av, for Paasilinna har så langt skrevet 35 bøker, og det kommer stadig flere.

Tilfeldigvis ble jeg oppmerksom på denne forfatteren i 2008, og det var i første rekke "Harens år" som vakte min begeistring. En begeistring som vedvarte i bok etter bok, men som dessverre begynte å dale da jeg leste "Den senile landmåleren" og "Prosten og hans forunderlige tjener" - begge etter min bedømmelse terningkast tre-bøker. Dette har ført til at det satt litt langt inne å starte på enda en av hans bøker ... Noe av det som gjorde utslaget i positiv retning var nok at lydbokutgaven av "En lykkelig mann" plutselig dukket opp foran meg sist jeg var på biblioteket, samt at den kun består av fire CD´er ... Jeg ga ham en ny sjanse, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde!

I denne boka opplever jeg at Paasilinna er på høyden igjen! Og jeg undres om det skyldes at dette var blant hans første bokutgivelser? Han skrev den nemlig i 1976, dvs. året etter "Harens år". Oppi alt det finske vanviddet er det også denne gangen et dypere alvor, hvor samfunnskritikeren Paasilinna ved hjelp av avvæpnende humor refser det bestående.

I "En lykkelig mann" befinner vi oss i den lille bygdekommunen Granbacka. Det skal bygges en bro over Daudmannselva, og det er broingeniøren Akseli Jaatinen som skal lede arbeidet på vegne av veivesenet. Han har ikke før ankommet, før bygdedyret brøler mot ham. Her tåler man ikke fremmede, og definitivt ikke fremmede med makt! Lokalbefolkningen gjør det som står i dens makt for å få ham jekket ned noen hakk, men de regner ikke med å møte så stor motstand som Jaatinen er i stand til å mobilisere. Ordfører Jämkini og bygningssjef Kainulainen kommer fort til kort, for Jaatinen klarer i løpet av kort tid å detronisere dem fullstendig. Og det på en så elegant måte at de ikke skjønner rekkevidden før det er for sent. Og hvis noen trodde at det var til ugunst for den lille bygda, så tar man feil. Jaatinen er riktignok en ambisiøs mann, men dum er han ikke. Han sørger for at godene blir fordelt mer rettferdig. Og kanskje er det derfor han er så lykkelig når alt kommer til alt?

Dette er en herlig bok full av humor og finsk galskap! Og ja: jeg gleder meg til å lese flere av Paasilinnas bøker! Og kanskje kommer jeg til å være noe mer bevisst på når bøkene er skrevet - tidlig eller sent i forfatterens karriere ... Denne gangen blir det terningkast fem!

"Dogtooth" (Regissør: Giorgos Lanthimos)

For spesielt interesserte

En familie på fem bor i et stort hus omringet av en høy mur langt fra allfarvei. De tre barna - to jenter og en gutt - har aldri vært utenfor murene. Foreldrene har gjennom hele oppveksten fortalt dem at verden utenfor er fryktelig farlig.

Foreldrene underviser barna innenfor hagemurenes trygge grenser. Et forvrengt virkelighetsbilde formidles. Bl.a. er flyene som flyr over huset leketøy, og små kattepuser blodtørstige dyr som må drepes før de dreper dem. Slik skaper de et helt lukket univers for barna, som bare avbrytes av at gutten får besøk av en ung kvinne - Christina - som skal avhjelpe hans begjær.

Etter hvert våkner frihetstrangen opp hos den eldste av jentene. Hun lurer på når hun kan forlate foreldrene og dra ut i den farlige verden. Hun vet svaret på forhånd: Når en av hjørnetennene faller ut, kan hun dra. Men først må hun lære å kjøre bil, for det går ikke an å bevege seg ute i den farlige verden uten bil ... Og å lære å kjøre - det får hun lov til når en av hjørnetennene har vokst ut igjen ... Barnas isolasjon fra omverdenen og deres svært begrensede preferanser for å tolke og vurdere det som blir presentert for dem, gir seg de mest vanvittige utslag etter hvert ...

Dette må være en av de mest perverse og ekle filmene som har kommet på film-markedet under den ellers harmløse filmgenre-kategorien drama på manns minne! Dette er ikke en film man trenger å se! Hadde jeg enda skjønt poenget med historien, men ikke med min beste vilje klarte jeg å få øye på noe som kunne gitt den en slags mening. Det måtte evt. være at "slik kan det også gå med mennesker når de blir isolert fra fødselen av, og gis stimuli etter omgivelsenes forgodtbefinnende". For meg sitter derfor inntrykket av spekulasjon igjen - spekulasjon i å finne det mest outrerte uttrykket for i det minste å bli lagt merke til i mylderet av middelmådige filmer. At filmen faktisk ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film da den kom, har jeg svært vanskelig for å forstå. "Den mest originale, utfordrende og perverse filmen så langt i år", skriver dessuten Village Voice.

Bak på DVD-coveret kan man dessuten lese følgende:

"Grekeren Giorgos Lanthimos har laget en av årets mest originale filmer og vant velfortjenet hovedprisen i Cannes "Un Certain Regard-program". I likhet med foreldrene i filmen skaper han et helt eget univers og åpner opp for et uendelig antall tankeeksperimenter, som på en gang er både sjokkerende og fascinerende - og dessverre skremmende reelle."

Not my cup of tea! Her blir det terningkast tre. Og da er det skuespillerprestasjonene jeg har valgt å vektlegge ... 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Kynodontas
Nasjonalitet: Hellas
Genre: Drama 
Skuespillere: Christos Stergioglou (faren), Michelle Valley (moren), Aggeliki Papoulia (eldste datter), Mary Tsoni (yngste datter), Christos Passalis (sønnen), Anna Kalaitzidou (Christina)
Spilletid: 1 t 28 min.

Yngste datter i bassenget

Faren har sloss med en katt

Eldste datter prøver å få ut en motvillig hjørnetann slik at hun kan reise snart

"On a Tightrope" (Regissør: Petr Lom)

I krysningen mellom kommunisme og islam

I denne dokumentaren møter vi foreldreløse barn som bor på et statlig barnehjem i Xinjiang-provinsen i Kina. Barna tilhører minoritetsgruppen uighurer, som er en av 56 offisielt anerkjente etniske grupper i Kina. De er muslimer, men får ikke lov til å praktisere sin religion. Kinas mål er at denne gruppen skal assimileres fullstendig inn i landets definerte kultur, og et hvert forsøk på å opprettholde et eget språk, egen kultur og tradisjoner samt egen religion, blir sett på som separatisme og noe som må straffes hardt.

Barna vi møter har sine drømmer om hva fremtiden skal by dem. Parallelt blir vi vitne til den systematiske opplæringen, som mange vil betegne som den reneste hjernevasking, hvor læresetninger om statens og kommunismens fortreffelighet gjentas, gjentas, gjentas, gjentas ... og hvor det ikke er tillatt å stille kritiske spørsmål. Disse barna er uansett for små til at de har begynt å forme sine egne politiske tanker enda.

Å gå på line er en svært gammel uighurgisk tradisjon, og en dag dukker det opp en mann som ønsker å lære de av barna som har lyst, denne kunsten. Til lærernes fortvilelse velger noen av barna å kutte ut skolen for å trene i timesvis hver eneste dag. Etter atskillige måneder med enormt mye trening, gir imidlertid læreren opp. Han mener at ingen av barna har i seg det som skal til for å bli gode linedansere. Det stilles spørsmål ved hans hensikter og hva som egentlig var vitsen med all treningen. Inntil en ny trener ankommer ... Han utfordrer elevene enda mer, men sitter til slutt tilbake med kun en kandidat. Den aller minste av elevene - han den første treneren ikke en gang gadd å gi en sjanse ...

Dette er den tredje Piraya-produserte filmen jeg har sett, og det samtlige filmer har til felles er at de omhandler forhold i totalitære stater. Alle omhandler dessuten helt spesielle forhold som jeg aldri ville ant eksisterte om det ikke tilfeldigvis var for at Piraya film har medvirket til at det er blitt satt fokus på det. Mitt inntrykk er at Piraya-filmene - alle som en - har mottatt et helt lass med internasjonale priser. Det er selvsagt en ekstra utfordring å få lov til å lage slike filmer i et så lukket land som Kina, og antakelig har filmskaperne fått det til ved at de også har fokusert på den "åndelige" oppbyggingen som finner sted på skolen - indoktrineringen av politiske slagord som en del av den daglige undervisningen.

Det som fascinerte meg aller mest mens jeg så denne filmen, var gleden som barna formidlet, tross alt. Noen av dem savnet riktignok sine døde foreldrene så intenst at det var vondt å se. Men de skjønte alle at dersom det skulle bli noe av dem, måtte de bli flinke på skolen - eller i alle fall flinke i noe! Høydepunktet i filmen var en forestilling de foreldreløse barna holdt for folket i byen - toppet av minstegutten som faktisk var den eneste som ble linedanser til slutt. Mens alle holdt pusten, balanserte han hårfint på linen høyt oppe. Og det uten sikkerhetsnett ... Treneren ønsket å kjøpe en forsikring til ham - i tilfelle noe skulle hende og gutten skulle trenge behandling. Han ble avvist fordi at "dersom gutten ramler ned, vil han ikke trenge noen behandling ..."

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra Wikipedia:

"Tightrope walking is in this movie a metaphor for how the Uyghurs try to balance between their Muslim faith and living in a communist state, where they are severely restricted in practicing their religion. This is the first film to ever document Chinese policy on religion in Xinjiang."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: On a Tightrope
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Mehmet Tursun, Yasin, Aijamal, Abliz, Sargul, Jumakhun
Spilletid: 71 min.

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som kulisse, hvor jeg har fått se så mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.

På utflukt i den hvite ørkenen

Stemningsfullt på hotellets terrasse

Tareq og Juliette trives i hverandres selskap

Spiller sjakk i Tareqs café

Skal du handle på Mammut? Her er mine anbefalinger!

For de fleste bokelskere er Mammutsalget vårens vakreste eventyr! Jeg antar i alle fall at flere enn meg har studert bestillings-katalogen grundig, og kanskje også har lagt inn en bestilling på nettet for å være sikker på at man får tak i godbitene. Det har i alle fall jeg gjort. ;-)

I dette innlegget ønsker jeg å anbefale bøker jeg har omtalt på bloggen min. Jeg har også laget linker til bokomtalene mine. Det er bare å klikke på bokomslagene!

Hvilke bøker anbefaler du?

For øvrig er Knausgårds bøker Min kamp bind 1, 2 og 3 til salgs på Mammut.

Jeg ønsker alle et godt salg!

"De tre musketerer" (Regissør: Paul W.S. Anderson)

Eventyrlig om gamle helter

En gang var de tre musketerer Athos, Porthos og Aramis legendariske. Nå er de bare "oss" ... som en av dem så lakonisk gir uttrykk for da unge D´Artagnan entrer Paris for å få oppfylt sin store drøm: å bli en av dem. Mon tro om deres ære og berømmelse kan revitaliseres?

Da den unge D´Artagnan forlot sin mor og far for å reise ut i verden, fikk han med seg tre råd fra faren: "Sloss, elsk og lev!" Dette tar han helt bokstavelig og han utfordrer alle han treffer og som han på et og annet vis kommer litt på kant med, til duell. Uvitende om at det er nettopp Athos, Porthos, Aramis og ikke minst den fryktede kaptein Rochefort han utfordrer ... Før han vet ordet av det, befinner han seg i en nokså kinkig situasjon - som en mot mange og førti menn ... Men de tre musketerene har vært ute i hardt vær før, og de skjønner at her er det bare en ting å gjøre, og det er å hjelpe den unge, overmodige gutten, som viser seg å ha ekstraordinære talenter innenfor fekte-kunsten. Og dermed er en eventyrlig kamp i gang, og som ender med at de tre musketerer og D´Artagnan nedkjemper kaptein Rocheforts 40 menn. Kvinnene jubler over heltenes dåd, men det er imidlertid en hake ved seieren: det er ikke lenger lov å duellere!

Kong Ludvig av Frankrike er så og si tvunget til å slå hardt ned på ulovlig duellering, men så kommer dronningen dem til unnsetning i siste øyeblikk. I stedet for straff venter nå deres livs store oppdrag. Det skal nemlig være ball på slottet i Versailles, og kongen forventer at dronningen bærer et flott diamantsmykke han har gitt henne som uttrykk for sin store kjærlighet. Smykket er imidlertid borte, og dronningen er fortvilet. Hele Frankrikes fremtid står og hviler på at smykket kommer til rette i god tid før ballet, fordi kongen ellers vil tro at hun har vært utro og ikke lenger elsker ham. Intrigemakerne har lagt opp til at dette skal føre til krig mellom Frankrike og England, og at det franske folket vil kreve en sterkere leder - kongens rådgiver kardinal Richelieu - i egen person! Problemet for musketerene er at diamantsmykket befinner seg inne på Tower of London - en borg som per definisjon er ugjennomtrengelig ...

Ønsker du å finne noe hele familien kan samle seg rundt, er dette absolutt filmen for deg! For maken til eventyr med vaskeekte helter og skurker skal man virkelig lete en god stund etter! Denne filmen er spilt inn i 3 D, og uten at jeg har hatt gleden av å se den i dette formatet, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det må være en fantastisk opplevelse. Særlig fekte-scenene samt turene i luftskipene underveis i filmen, må være eventyrlige å oppleve i 3D! I en slik eventyrfilm er det klart at rolletolkningene nødvendigvis blir melodramatiske og kanskje også overtydelige til tider, slik det må bli når filmen hovedsakelig er tiltenkt barn. Til gjengjeld er det mange herlige replikkvekslinger som går langt over hodet på barn, men som de voksne garantert vil ha stor glede av. Mads Mikkelsen i rollen som den onde kaptein Rochefort er fantastisk. Likeledes Orlando Bloom som den pompøse hertugen av Buckingham. Og aldri er kvinnene vakrere enn her - som den franske dronningens hoffdame Constance, og den giftige intrigemakeren Milady de Winter. For øvrig ser jeg at kongen av Frankrike er benevnt som den trettende Ludvig i rekken - en konge som levde på begynnelsen av 1600-tallet. Mens altså Versailles, hvor mye av handlingen i filmen utspiller seg, ble bygget av Ludvig den fjortende (Solkongen) på slutten av 1600-tallet. Filmen er mao. alt annet enn historisk korrekt, og er vel heller ikke bygget på noen av Alexandre Dumas´bøker om de tre musketerer, så vidt jeg kan erindre. Uansett - en eventyrlig film det er vel verdt å få med seg! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Three Musketeers
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA
Genre: Action, eventyr
Skuespillere: Milla Jovovich (Milady de Winter), Orlando Bloom (hertugen av Buckingham), Logan Lerman (D´Artagnan), Matthew MacFadyen (Athos), Luke Evans (Aramis), Christoph Waltz (Kardinal Richelieu), Mads Mikkelsen, Ray Stevenson (Porthos), Gabriella Wilde (Constance Bonacieux), James Corden (Planchet), Juni Temple (dronning Anne), Freddie Fox (kong Ludvig XIII)
Spilletid: 1 t 50 min.

De tre musketerer og D´Artagnan

D´Artagnan og dronningens hoffdame Constance

Kardinal Richelieu i ledtog med Milady

Hertugen av Buckingham

Kaptein Rochefort

I speilsalen i Versailles

Klare for fight!

Nina Krohn og Per Olav Reinton: "Opera! En håndbok"

Kjærlighet til opera

Da jeg i sin tid kjøpte denne lydboka, var det med store forventninger om å lære noe nokså grunnleggende om opera som kunstform. Det er mulig at jeg hadde for store forventninger eller rett og slett feil forventninger, for akkurat dette opplevde jeg ikke at boka innfridde. Når det er sagt, hadde jeg det absolutt både interessant og tidvis også ganske moro mens jeg hørte på den. Uten at jeg er veldig sikker på at særlig mye blir sittende igjen når det har gått litt tid ...

Først og fremst dras vi som lesere / lyttere gjennom en rekke operastykker i denne håndboka. Også her forventet jeg kanskje noen flere av de mest kjente operaene, men det er absolutt ikke å forakte å få kunnskaper om Monteverdis "Orfevs", Vivaldis "Den rasende Roland", Weills "Byen Mahogonnys oppsving og fall" og Brittens "Peter Grimes" - stykker jeg aldri hadde hørt om. Like fullt: Aller mest interessant fant jeg sekvensene i boka som handlet om operaer jeg har et forhold til - Puccinis "Tosca" og Mozarts "Don Juan" (eller Don Giovanni) - for ikke å snakke om Bizets "Carmen"! De to siste har jeg sett hhv. i Praha og i Oslo (førstnevnte både som marionett-dukketeater i 1997 og som oppsetning på operaen i 2001 - begge i samme by - og sistnevnte i "gamleoperaen" høsten 2009).

"Opera! En Håndbok" er nokså originalt lagt opp, ved at forfatterne lese-synger seg gjennom handlingen i stykkene. Noen ganger ble stykkene brutt opp i de banale bitene handlingen i en opera ofte er, mens f.eks. "Salome" av Strauss og "Anne Pedersdotter" av Bræin er riktig så dramatiske. Uansett: Det er mye død og kvinnelist ute og går. 


Med min ringe kunnskap om opera er dette den flotteste arien jeg kjenner!


Og dette er kanskje den fineste duetten jeg kjenner!

Kanskje det beste jeg kan si om denne lydboka er at den evnet å åpne øynene mine - samt ørene! - for operaer jeg ellers ikke ville ha funnet frem til sånn helt uten videre på egen hånd. Jeg satte pris på å få et referat av handlingen i de ulike operaene, men savnet kanskje noe mer. Innimellom spilles korte snutter av musikk fra stykkene som presenteres, men jeg synes at det rett og slett kunne ha vært mer av dette - mer musikk og deretter analyse av det som skjer. For mye av boka er viet rene handlingsreferat, og for lite er viet selve musikken. Boka er heller ikke egnet som noe oppslagsverk man kan gå tilbake til, noe jeg mener "håndbok" skaper en berettiget forventning om. For øvrig er det helt åpenbart at forfatterne elsker opera og formidler en dyp og inderlig kjærlighet til denne genren innenfor musikkens verden. Alt i alt en ålreit bok som jeg ender med å gi terningkast fire.

Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Opplesere: Nina Krohn og Per Olav Reinton
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 6 min.

Nina Krohn

Per Olav Reinton