"Borders of Heaven" (Regissør: Farès Naanaa)

Om å miste et barn

Filmen "Borders of Heaven" ble vist under Arabiske Filmdager i Oslo i helgen - som en av tre tunisiske filmer. De to andre var "As I open my eyes" og "Hedi" (linkene peker til mine omtaler av disse filmene). 

Den tunisiske regissøren Farès Naanaa er nærmest et ubeskrevet blad. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut særlig mer enn at "Borders of Heaven" er hans debutfilm. Jeg er for øvrig svært imponert over hva han har fått til! Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Ekteparet Sara og Samy har vært gift i syv år, og sammen har de datteren Yasmeen på fem år. De er svært lykkelige. Ikke bare er datteren deres store stolthet og glede, men ekteparet har også et solid forhold og sitter greit i det økonomisk. Saras foreldre stiller opp med penger når det trengs, mens Samys mor stiller opp med pass av barnebarnet når de trenger det. 

I filmens åpningsscene er de i et middagsselskap på stranda. Datteren deres kjeder seg og ønsker å leke i strandkanten. Hun småsynger der hun leker med sanda ... 

Yasmeen 

I senere scener i filmen skjønner vi at noe skjedde der på stranda. Noe helt forferdelig ... Antakelig en drukningsulykke. Detaljene får vi aldri vite. Sorgen og skyldfølelsen som ekteparet rammes av, holder på å ødelegge dem fullstendig. Hvorfor passet de ikke bedre på datteren? 

Sara og Samy sliter etter at datteren er borte

Mens Sara forsøker å komme videre, drukner Samy sorgen sin i alkoholrus. I tilbakeblikk får vi se episoder fra livet deres, mens datteren levde. Dette er minner som dukker opp, og alltid er lille Yasmeen nesten som en liten prinsesse i all sin uskyld. Hun stiller typiske og gjenkjennelige spørsmål fra barnsmunn. "Farmor, hvorfor er du alltid alene?" "Hvorfor følger månen etter oss, pappa?" 

Forsøker å trøste hverandre, uten å lykkes

Mens Samy drikker seg fra sans og samling, driver han kona Sara lenger og lenger fra seg. Er ekteskapet til å redde? Klarer de å finne tilbake til det de en gang hadde sammen, eller er alt ødelagt? 

Lotfi Abdelli og Anissa Daoud spiller ekteparet Samy og Sara, og det er sterke rolletolkninger vi er vitne til i filmen. Tematikken er universell, og selv om man selv ikke har opplevd å miste et barn, er det ikke vanskelig å forestille seg hva dette gjør med en. I alle fall ikke å etter å ha sett denne filmen! Spesielt imponert ble jeg over Lotfi Abdellis rolletolkning, der han spiller på hele følelsesregisteret. Han har også mottatt en pris i kategorien beste skuespiller for rollen i denne filmen under Dubai International Festival 2015.

Vanligvis handler slike dramaer om at det er kvinnene som sørger mest, mens mennene prøver å komme videre. Så bebreider kvinnene mennene sine for ikke å sørge nok, og så ryker ekteskapet. Her er det omvendt. Det er Samy som har det tøffest. Ikke fordi kona ikke var like glad i datteren, men hun har antakelig flere bein å stå på når sorgen rammer henne. Det har ikke Samy. Han stenger alt inne i seg. Først da hans mor tar fatt i ham og også introduserer hans døende far og noen gamle familiehemmeligheter for ham, løsner det ... Så spørs det altså om det er for sent ...

Samy besøker sin far på dødsleiet

Det er lite som tyder på at denne filmen kommer til å bli satt opp på norske kinoer. Det er synd. Det vi i alle fall kan håpe på er at filmen blir tilgjengelig på DVD. Selv er jeg takknemlig for at jeg fikk se den under Arabiske Filmdager 2016! Se den dersom du selv får sjansen!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Chbabek el Jenna
Nasjonalitet: Tunis
Språk: arabisk, fransk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Lotfi Abdelli (Samy), Anissa Daoud (Sara)
Spilletid: 83 min.

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter

"As I open my eyes" (Regissør: Leyla Bouzid)

Knallsterk åpningsfilm på Arabiske filmdager 2016!

I dag åpnet Arabiske filmdager 2016, og som åpningsfilm har arrangørene valgt den tunisiske filmen "As I open my eyes". Filmen vises også i morgen fredag 15. april kl. 20.30 og lørdag 16. april kl. 13.00 - som en av i alt 21 filmer - og stedet er Victoria kino i Oslo. Får du muligheten - kom deg på kino og se den! Filmen er vel verdt din tid!

Den tunisiske regissøren Leyla Bouzid (f. 1984) har syv filmer bak seg, men "As I open my eyes" er hennes første spillefilm. Dessverre når de færreste arabiske filmer det norske filmpublikum, nær sagt uansett hvor gode filmene er. Ære være Film fra Sør som arrangerer Arabiske filmdager, slik at det er mulig å få sett noen av filmene!

Sterkt mor-datter-forhold

I "As I open my eyes" møter vi 18-åringen Farah, som står på terskelen til å bli en voksen kvinne. Vi befinner oss i Tunis og året er 2010, det vil si året før den arabiske våren brøt ut. Den politiske situasjonen i landet er anstrengt, og vi aner at noe er i gjære. 

Farah bor sammen med foreldrene sine. Faren jobber riktignok i en annen by siden han nekter å samarbeide med den politiske ledelsen i landet, og er sjelden hjemme. Dermed er mor og datter for det meste alene, og det er morens lodd å passe på at Farah skikker seg vel. 

Farah og kjæresten Borhéne

Farah er en jente full av livslyst og drømmer. Dessuten er hun lidenskapelig av natur. Hun drømmer om å bli sanger, og er medlem av et band hvor hun er vokalist. Hun har en kjæreste, også han er et band-medlem. Fordi hun skjønner at moren aldri ville ha godtatt dette, holder hun forholdet hemmelig. 

Etter hvert som både band- og kjæresteforpliktelsene øker, tilbringer Farah flere og flere kvelder utenom hjemmet. Moren er svært bekymret for henne - kanskje mest av alt fordi hun kjenner seg selv igjen i datteren. Som ung var også hun temmelig vill og gæren, og dermed vet hun alt om hvor lite som skal til for å havne på ville veier ... Da en gammel flamme dukker opp for å advare moren om at Farah lever et utsvevende liv, fortviler hun.

Farah er vokalist i et band

Uansett hva moren gjør for å hindre Farah i å gå ut om kveldene, nytter det ikke. Hun gir etter hvert opp, men straffer datteren med fullstendig taushet. I mellomtiden utforsker Farah grensene både med kjæresten og med bandet, hvis musikk er preget av politikk og protester mot regimet. 

På scenen føler Farah seg fullkommen

Så begynner politiet å interessere seg for innholdet i sangtekstene, og bandet blir overvåket.  En dag forsvinner Farah ...

"As I open my eyes" er en film med mange lag. På den ene siden viser filmen hvordan det var å leve i diktaturet Tunis før den arabiske våren. Frykten som preget menneskene er påtakelig. Det er heller ingen spøk å bli arrestert av politiet - særlig ikke dersom man er kvinne. Noen av scenene hvor Farah forhøres av politiet, etterlater liten tvil om hva som egentlig foregår ... 

Farah og Borhéne krangler. Hvor sterk er kjærligheten når det kommer til stykket?

Filmen handler også om en ung kvinnes løsrivelse i en kultur, hvor det skal lite til for at det kan gå riktig galt. Farah ønsker å satse på musikken, mens moren ønsker at hun skal bli lege. Moren skjønner også at Farahs første kjærlighet aldri kommer til å vare, men når skjønner også Farah dette? Midt oppi dette står faren, som forsøker å finne noen salomoniske løsninger som både mor og datter kan leve med når det raser som verst mellom dem. Samtidig blir vi vitne til et vanvittig sterkt mor-datter-forhold, som kommer godt med til syvende og sist ...

En fortvilet mor

Det er uten tvil Baya Medhaffer i rollen som Farah som bærer hele filmen. Hun spiller på absolutt hele følelsesregisteret gjennom den 102 minutter lange filmen, hvor ytterpunktene er fra eksplosiv sjarme til den dypeste fortvilelse, fra ungpikeuskyld til forførende femme fatal.

Da rulleteksten kom i sal 1 på Victoria kino i kveld, satt hele kinosalen nærmest lamslått tilbake, og det tok tid før folk forlot salen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på oss alle!

Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøskildringene er svært autentiske, musikken er fantastisk og plottet er universelt. Som arrangørene fortalte under åpningen, har de i år vært opptatt av å finne filmer som forteller om folks hverdagsliv. "As I open my eyes" er absolutt en slik film, men i tillegg har den en hel del mer. Som at den viser opptakten til den arabiske våren i Tunis!

Jeg anbefaler filmen varmt!

Sangene som fremføres er kraftfulle og nydelige, og jeg ble svært glad da jeg oppdaget soundtracket  på Spotify. Dermed er det mulig å høre på musikken etterpå også!

Innspilt: 2015

Originaltittel: À peine j'ouvre les yeux

Nasjonalitet: Tunis, Frankrike, Belgia

Språk: fransk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Baya Medhaffar (Farah), Ghalia Benali (Hayet), MOntassar Ayari (Borhéne)

Spilletid: 102 min.

Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107) 

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:

Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)

"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt." 

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ekeberg skulpturpark - påsken 2016

Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn. 

I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 

Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 

En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 

Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.

Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 

Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 

Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 

Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)

Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí. 

På dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.

Beijing - et første inntrykk

Beijing - i begynnelsen av vårt opphold, lå det et teppe av smog over byen.
(Foto: RMC)

For et par uker siden var mannen min og jeg på en ukes ferietur i Bejing. De som har fulgt meg en stund her på bloggen, vet at vi for et halvt år siden var i Hong Kong, fordi jeg så langt har skrevet ti innlegg om dette - både med reisetips, formidling av inntrykk og bilder. 

Munkene som holder til i Lama Temple, en av Beijings turistattraksjoner.
(Foto: RMC)

I dette innlegget ønsker jeg å gi et første inntrykk av Beijing, ispedd noen viktige råd og med mange bilder. Og for å ta det første med en gang: Det er himmelvid forskjell på Hong Kong og Beijing! Felles for begge er imidlertid at de er millionbyer. Beijing har 22 millioner registrerte innbyggere og er en enormt stor by, mens Hong Kong er mye mer fortettet (med rundt 8 millioner innbyggere i hele Hong Kong). I Hong Kong by kan man faktisk gå fra den ene enden av byen til den andre, mens det kan man i grunnen bare glemme i Beijing. Da blir man eventuelt gående en stund ... Hong Kong er Asias New York - Beijing er først og fremst en by for kinesere (men dette kommer til å endre seg - det er jeg overbevist om). Og slik kunne jeg fortsette ... 

Giant Panda i Beijing Zoo (Foto: RMC)

Når du skal reise til Kina, trenger du visum (noe du f.eks. ikke trenger til Hong Kong, som er en helt egen administrativ enhet i Kina). Det er lurt å søke om visum minst en måned før du reiser, fordi du ikke kan vite eksakt hvor lang tid dette vil ta. Når du møter opp på ambassaden for å søke om visum, trenger du både utskrift av hotellbestillingen din og flybillettene, i tillegg til at du må være forberedt på å legge igjen passet ditt (det betyr at du må ha bestilt hotell på tidspunktet for visum-søking). For oss tok søkeprosessen nøyaktig en uke. 

Inngangen til Den forbudte by, men bilde av Mao på utsiden - et kjent
landemerke i Beijing (Foto: RMC)

Vi reiste med SAS via København, og fra København til Beijing tok det mellom ni og ti timer i ren flytid. Regn imidlertid med at det tar 15-17 timer fra du forlater heimen og til du sjekker inn på hotellet ditt i Beijing. Beijing ligger syv timer foran oss. Det betyr at du tar ut de verste ulempene med jetlag når du kommer frem, mens det ikke er ille å komme hjem igjen fordi du da vinner timene tilbake.

I en by med rundt 5 millioner biler og restriksjoner på anskaffelse av bil,
er kreativiteten stor mht. andre former for fremkomstmidler. (Foto: RMC)

Fra flyplassen utenfor Beijing (en av verdens største) går det tog inn til Beijing sentrum. For oss passet det best å gå av på Dongzhimen Station. Togbillettene kostet 25 Yuan pr. person (om jeg ikke husker helt feil), og 1 Yuan var på dette tidspunktet lik 1,3 norske kroner. Underveis ble vi forsøkt lurt til å ta taxi til den nette sum av 800 Yuan fra flyplassen og inn til sentrum. Ikke gå i denne fellen! Det fungerer så greit å ta toget inn til byen, fordi alt er utrolig godt merket på engelsk. Dessuten er taxi veldig billig i Beijing, og 800 Yuan er blodpris uansett hvor du skal. (Under vårt Beijing-opphold "slet" vi med å komme opp i taxi-regninger i størrelsesorden 30-50 Yuan ...)

Fascinerende hvordan alt i trafikken rett og slett fungerer utmerket! Selv
hadde jeg hjertet i halsen mange ganger, fordi jeg tenkte at "dette kan
umulig gå bra!" - men det gjorde det! Vi så ikke en eneste ulykke i trafikken
mens vi var i Beijing, selv om det sies at det er en del. (Foto: RMC)

Derimot oppdaget vi at det ikke var like så greit å komme seg fra togstasjonen og til hotellet vårt, fordi taxisjåførene som regel ikke forstår et eneste ord på engelsk. Noe jeg derfor skulle ønske at noen hadde fortalt oss før vi dro, var følgende: ta for all del med en lapp med hotellets navn og adresse - på kinesisk! Det er ofte det eneste som fungerer! Vi slet faktisk litt for å komme oss til hotellet. Når du først har kommet deg på hotellet, vil hotellbetjeningen sørge for at du blir utstyrt med en lapp med en oversikt over alle de viktigste severdighetene både på engelsk og kinesisk. Når du senere tar taxi, peker du på lappen hvor du skal. Denne lappen må du ha med over alt - ellers risikerer du problemer, rett og slett. (Vi glemte lappen hjemme en kveld, og det ble en frustrerende opplevelse ... skjønt vi kom oss hjem til slutt ...)

Ved Den forbudte by. Etter hvert som vi gjorde oss kjent i Beijing, oppdaget vi
at det kinesiske folket er sammensatt av mange ulike folkegrupper. De er
svært forskjellige. Noen er veldig små og andre er relativt høye. Mange har
ikke det vi spesifikt tenker som kinesisk utseende. Det hadde først og fremst
de som kom fra provinsen, og som var turister i eget land. (Foto: RMC)

For øvrig kan jeg anbefale subwayen i Beijing. Her er det godt tekstet også på engelsk, og systemet er det samme som i alle andre storbyer. De kinesiske navnene er vanskelige - ikke minst å huske - også på engelsk, men dersom du har med et kart og vet hvor du er og hvor du skal, finner du ut av det til slutt. Ikke gi opp dersom du ikke får det til med en gang. Av og til er det nemlig vanskelig å få tak i taxi, og da er det greit med en plan B. Å ta subwayen er billig. Det koster ca. 3-5 Yuan pr. tur, og du må skaffe deg et reisekort for å kunne reise med subwayen (på samme måte som i Oslo). Personsikkerheten er stor fordi alle passasjerer og baggasje skannes ved hver eneste stasjon. Et sterkt apropos i forhold til den terroren vi har vært vitne til i Europa de siste årene ... 

Vi bodde på Eclat Hotel i Beijing - et utrolig lekkert hotell til en høyst
overkommelig pris sett med vestlige øyne. (Foto: RMC)

De to første dagene vi tilbrakte i Beijing, hang smogen tett over byen. Det var faktisk så ille at det var vanskelig å se lenger enn noen få kvartaler fra der vi sto. Det var som å være innhyllet i et mørkegrått teppe av tåke, og bruken av munnbind var utbredt. Vi fikk også utdelt munnbind på hotellet (men brukte dem ikke), med store beklagelser på grunn av "the weather". Men det var forurensningen som skapte problemene - i tillegg til mangel på bevegelse i luften. Den tredje dagen blåste det litt opp, og dermed ble det blå himmel og atskillig bedre luft. 

Syklister kom susende i et eneste kjør ... (Foto: RMC)

Tidligere var Beijing omgitt av mange sterkt forurensende fabrikker, og det er nok tilfelle også i dag, selv om myndighetene i Kina har blitt atskillig mer opptatt av miljøvern i årenes løp. Det som skaper veldig mye problemer i forhold til smogen, er i tillegg til at byen er omgitt av høye fjell, alle bilene. 5 millioner biler kjører rundt i Beijings gater, og dette alene innebærer et gigantisk miljøproblem. Vi hadde en interessant diskusjon med en av guidene våre om akkurat dette. Mens myndighetene i Kina har innført sterke restriksjoner på hvem som får lov til å ha bil overhode, kunne vi fortelle om bompenge-reguleringen i Norge. Felles for begge tiltak er begrensning av personbiltrafikken. I følge Katie Melua er det om lag "Nine Million Bicycles in Beijing", og det fikk vi i grunnen godt bekreftet i løpet av vårt opphold. Og sjelden har jeg sett så mange halvmotoriserte kjøretøy - eller "tapetserte mopeder" som mannen min ynder å kalle dette. Man trenger fremkomstmidler i denne byen, og fantasien er stor for alle dem som ikke får gleden av å eie sin egen bil. 

Kunsten på Hotel Eclat. (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på var av typen det virkelig er verdt å anbefale videre! Eclat Hotel inneholdt mye kunst, og det var virkelig lekkert overalt. Nå kan jeg selvsagt ikke garantere for det fremtidige prisnivået på hotellet - ikke annet enn at den prisen vi betalte var helt ok, sett med vestlige øyne. Dersom man ikke skal bo midt i Beijing sentrum, sies det at man bør bo øst for f.eks. Den forbudte by. Der er det mer restauranter, butikker og liv i gatene enn vest for sentrum. Hotel Eclat lå i den østlige delen av byen, ikke langt unna The Place.

Regn med å være en attraksjon i attraksjonen dersom du
er vestlig turist i Beijing. Smil til fotografen, så får de
et bilde de stolt kan vise frem til familien der hjemme!
(Foto: RMC)

Inntrykket vi fikk av menneskene i Beijing, var så og si utelukkende positivt. Vi skilte oss stort sett godt ut uansett hvor vi bevegde oss, og generelt kan jeg si at lokalbefolkningen i Beijing virket godt vant med utlendinger. Inne på de store turistattraksjonene var det imidlertid mange kinesiske turister fra provinsen, og mange glante helt uhemmet. Men det gjorde vel på sett og vis vi også. At mange tok bilder av oss - både litt skjult og i full offentlighet - det gjorde vi også ... Så vi smilte og gjorde det vi kunne for at bildene som ble tatt av oss skulle bli så bra som mulig for dem som tok disse. En og annen gang spurte folk - særlig de unge - om de kunne få ta bilde av oss, og noen ganger ønsket de å være med på bildene selv. Godt råd: vær med på dette! Det er uansett godt ment fra dem som spør! Og er det noe både vi og lokalbefolkningen ønsker så er det å sitte igjen med inntrykket av at vi ikke er så forskjellige likevel, når alt kommer til alt. Det er i alle fall det jeg er ute etter - både når jeg leser, ser film og reiser: å oppleve at folk er folk uansett hvor de kommer fra!

Mannen min stilte opp og lot seg fotografere! (Foto: RMC)

Beijing er en veldig moderne by, og selv om det selvsagt er mye man ikke får øye på når man bare er turist, satt vi igjen med et inntrykk av et samfunn som fungerer. Menneskene rundt oss virket blide, de var pent kledd og "alle" hadde smartphones som de satt med nesen nedi f.eks. på subway´en. Butikkene var fulle av kjente merkevarer, og det manglet tilsynelatende ingenting. 

Inne i den forbudte by var det mye forskjellig som foregikk.
Da vi gikk forbi et film-team, og jeg dro opp
kameraet, stilte disse to umiddelbart opp. Riktig flotte
var de! (Foto: RMC)

De mest typiske kinesiske tingene som det kan være vel verdt å få med seg hjem i kofferten, er silke, porselen, kalligrafi og annen kunst, perler og te i alskens varianter. Ikke regn med at det er veldig billig. Silke er ikke spesielt billig i Beijing, så regn med å måtte ut med atskillige hundrelapper både for mindre duker og f.eks. sofapute-trekk. I forhold til norske priser, er det likevel en del å hente her, i til at selve vareutvalget er og blir eksotisk og spennende. Ekte kinesisk porselen til bruk i te-sermoniene etter hjemkomsten hører liksom med! (Noe vi for øvrig angret på at vi ikke kjøpte, men som vi bestilte fra Hong Kong etter hjemkomsten, var et te-brett i tre. Det blir nemlig en del vannsøl mens man lager te, og te-brettet er ganske enkelt nødvendig.)

Te-sermoni i det som kalles Tea City. Her fikk vi smake på den berømte puer-teen,
og jeg endte selvsagt opp med å kjøpe en te-kake ... (Foto: RMC)

Ekstra moro er det å lære om kinesisk te-kultur når man først er i Kina. Vi var på atskillige te-sermonier under vårt Beijing-opphold, slik vi også var det da vi var i Hong Kong. Det er spennende å lære å kjenne ulike te-typer fra hverandre, som f.eks. den velkjente jasmin-teen som serveres til det meste av maten man spiser i Kina, som oolong-teen ... for ikke å glemme den berømte puer-teen, som kan karakteriseres som en årgangs-te. Puer-te er kjempedyrt - jo eldre, desto dyrere. Årsaken er den helsemessige gevinsten av å drikke puer-te, som øker med alderen på teen. Den har nemlig gunstig effekt både på blodtrykk og på det gode og det dårlige kolesterolet. Dessuten er den slankende. Effektene er det vitenskapelig belegg for, så det er ikke noe som kan avblåses som tull og tøys. 

Puer-te (Foto: RMC)

Jeg nølte likevel lenge før jeg valgte å kjøpe med meg en te-kake. Årsaken var prisen. Men så var det særlig dette med den slankende effekten da ... Som en av te-sermoni-mesterne fortalte oss: det finnes andre gunstige slankemetoder, som er helt gratis! Den mest kjente introduserte hun for oss: Chinese girl don´t eat dessert! Så fikk vi den! 

Kinesiske kvinner er flotte! 8Foto: RMC)

Det kinesiske kjøkken er ikke uten grunn rangert som et av de beste i verden - ved siden av det franske, det indiske og det tyrkiske ... bare for å nevne noen. Dersom du tror at du kjenner det kinesiske kjøkken etter å ha spist deg gjennom sortimentet på en gjennomsnittlig Kina-restaurant i Norge, tar du alldeles feil! Kinesisk mat er så utrolig mye mer! Uten at jeg skal påstå at jeg er spesielt bevandret, er mitt inntrykk at matkulturen i Hong Kong er helt rå sammenlignet med Beijing. Peking-and-måltidene i Hong Kong gikk tilsvarende måltider i Beijing en høy gang, men likevel ... Vi spiste for øvrig mye god mat i Beijing! Dim sum er det selvsagt et "must" å få med seg! Tilsvarende gjelder de mange av nudel-suppene. (I løpet av en ukes opphold lærer man å spise nudel-suppe med pinner uten å grise altfor mye. Det er lov "å jukse" med en skje også - kineserne gjør det selv.) Og like så en ny sak som har bredt om seg og blitt veldig populær: hot pot! Vi elsket dette fra første stund! (Så pass at vi allerede har bestilt en del gadget mtp. å lage dette selv i heimen. Sjekk bare ut denne nettsiden!) Den siste kvelden klarte vi riktignok å gjøre den fadesen å be om spicy hot pot på en Szechuan-restaurant - med den følge at maten vi fikk var så råsterkt at det i praksis ikke var spiselig. Lærdommen var at man ikke ber om sterk mat på en Szechuan-restaurant. Der er maten råsterk fra før av!

Å gå rundt på eksotiske mat-markeder er spennende! Jeg aner ikke hva dette er - i
likhet til mye av det andre vi så på dette markedet. De grillede skorpionene og
gresshoppene vi så her, var imidlertid ikke til å ta feil av ... (Foto: RMC)

Så hva ser man ellers mens man er i Beijing? Den forbudte by, Lama-tempelet, Sommerpalasset, Den kinesiske mur (og Ming-gravene, dette får du i alle fall med deg dersom du reiser til Badaling-delen av muren) - og Himmeltempelet (det fikk vi dessverre ikke med oss). Vi valgte også å ta turen innom Beijing Zoo for å se den den gigantiske pandaen. Det var moro! Dessuten valgte vi å dra ut til 798 Art District, et kunstområde i noen nedlagte fabrikklokaler utenfor Beijing sentrum. Helt fantastisk dersom du er kunstinteressert! Dersom man ønsker å handle silke eller perler, hører det selvsagt med å ta turen innom hhv. Silkehuset/Silk Street og Perlemarkedet, mens man får de beste prisene på te i Tea City. Og så må man selvsagt få med seg et acrobatic show, og for den sakens skyld også Peking-opera. Alt dette skal jeg komme nærmere tilbake til i senere blogginnlegg.

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe av bildene jeg tok i Beijing og omegn. Enjoy!

En liten prins fotograferes av hele slekten (Foto: RMC) 

Inne i Den forbudte by (Foto: RMC) 

En ung kvinne og et helt batteri av mennesker
som la forholdene til rette for det perfekte bildet ...
(Foto: RMC) 

Det meste av maten er varmet på så høye temperaturer at man ikke trenger å
være redd for matforgiftning. Vi kom i alle fall godt ut av det mens vi
var i Beijing! (Foto: RMC)

På Sommerpalasset støtte vi på dette knippet av skjønne, eldre
kvinner. (Foto: RMC)

En kinesisk skjønnhet feide forbi mens vi var på
Sommerpalasset (Foto: RMC) 

Småjentene i Beijing så ut som små prinsesser (Foto: RMC)

På den kinesiske muren - nærmere bestemt badaling. Denne gjengen med utrolig
blide damer lagde mye moro på veien opp til toppen av muren. (Foto: RMC) 

Kalligrafen Tiehan Leng hevdes å være en berømt kunstner i Kina. Her er han
i gang med vårt kalligrafi - rødt på gult, det røde symboliserer lykke, det gule er
en kongelig farge, fikk vi høre da vi etterlyste rødt på hvitt, som vi ville ha
foretrukket ... sånn egentlig ... (Foto: RMC)

798 Art District - virkelig verdt å få med seg! (Foto: RMC)

En gjeng med kokker tar en pust i bakken (Foto: RMC)

Langs et nedlagt jernbanespor i 798 Art District (Foto: RMC)