Nickolas Butler: "Shotgun Lovesongs"

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv  har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen. 

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight. 

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt. 

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt. 

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9) 

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt.  Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing. 

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet. 

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen. 

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne. 

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene. 

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: Shotgun Lovesongs
Utgis i Norge: 7. august 2014
Forlag: Pax
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Nickolas Butler (Foto: Olive Juice Studios)

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 29. september 2014 

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5) 

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 

Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf

Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

York, North Yorkshire - Storbritannia (artikkel 15)

Etter at jeg tidligere har skrevet om bl.a. Wales, Cornwall, Bath og Dover - bare for å nevne noen av destinasjonene på rundreisen i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer, har turen nå kommet til York. 

York ligger nordøst i England, se kartet til venstre, og er en middels stor by med sine i underkant av 200 000 innbyggere. Noe av det York er mest kjent for i dag, er sine relativt godt bevarte middelalder-bymurer. 

Vi tilbrakte kun en ettermiddag i York, og i grunnen rakk vi ikke å få med oss så veldig mye mer enn katedralen og en tur innom Bettys Tea Rooms. LIke fullt fikk vi dannet oss et godt inntrykk av byen og dens bebyggelse. Byen er nemlig oversiktlig og ikke veldig stor.

Katedralen i York

Katedralen er den største gotiske katedralen i Nord-Europa. Katedralens fulle navn er The Cathedral and Metropolitical Church of St Peter in York. På Wikipedia kan man videre lese at York har hatt en kristen befolkning siden 300-tallet, og at den første kirken som ble bygget i York var en trekirke fra 627 e.Kr. Den første steinkirken sto ferdig i 637, men ble ombygget etter en brann i 741. Den nye kirken var betydelig større og inneholdt blant annet 32 altere. De eldste delene av den nåværende bygningen er fra 1230-tallet, men hele bygningen var ikke ferdig før på 1400-tallet. 

Katedralen er svært vakker, og nedenfor har jeg tatt med noen bilder for å visualisere dette. 

Bettys Tea Rooms

I York florerer det med så kalte Tea Rooms. Dette så vi for så vidt også i andre byer vi var innom, men i York var tettheten av dem spesielt stor. Blant alle Tea Rooms er utvilsomt Bettys Tea Rooms det aller gjeveste. I likhet med de fleste som hadde valgt å ta turen innom akkurat på denne noe regnfulle dagen, var vi villige til å stå i litt kø for å få bord. "Litt kø" skulle vise seg å bli en times tid, men når vi så de travle, men svært så blide servitørene som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra, var vi ikke i tvil om at dette var noe vi ikke skulle komme til å angre på. Når man reiser rundt på den måten vi gjør på våre bilferier, er tidsfaktoren temmelig essensiell, så det er viktig å "treffe" på de tingene man ønsker å prioritere. 

Koste oss stort med Cream Tea i
mobilfri sone

Og verdt det var det - og vel så det! Bettys Tea Rooms er mobiltelefonfri sone, så her må telefonene legges bort. Umiddelbart medførte det noe stress hos undertegnede, som er vant til å være online uansett hvor jeg befinner meg. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg til fulle skjønte hva det faktisk betydde. For det var så fredelig der! Og menneskene vi hadde rundt oss, snakket sammen og så ikke ned i hver sin smart-phone. Dessuten ble vi så mindfulle - tilstedeværende - når vi nøt det vi betalte i dyre dommer for! 

En service som savner sidestykke
på Bettys Tea Rooms!

Vi hadde lenge lurt på hva Cream Tea var, og i York fikk vi svaret. Dette hadde ingenting med kremete te å gjøre, men handlet om bollene vi fikk servert til teen. Boller, er rettere sagt scones, med krem og syltetøy - som til forveksling kunne ligne fastelavensboller, men med den forskjellen at bollene - altså sconsene - her var mer kompakte på et vis. Kremen var nesten pisket til smør - det engelskmennene kaller "clotted cream" - og syltetøyet var av utsøkt engelsk merke! Virkelig godt var det!

Teen var så utsøkt deilig at den måtte vi bare ta med oss en del av. (Og da vi i vinter en gang gikk tom for Bettys te, bredte panikken seg i heimen - inntil vi fant ut at den gikk det selvsagt an å bestille på nettet.)

Et rikholdig kakesortiment - og her er
menyen! I "levende live"!

Med på kjøpet - for det var på ingen måte en billig fornøyelse å kose seg på Bettys Tea Rooms - fikk vi likevel mer enn forventet. Blant annet en slags sjelefred, som gjorde at hele York fremdeles står for oss som noe helt spesielt!

Dersom du er i York - få med deg en ettermiddag på Bettys Tea Rooms! I alle fall dersom du er teelsker og kakeelsker! Her er det mye å hente - både på det ene og det andre planet!

Helt til slutt tar jeg med noen bilder som forhåpentligvis vil vise hvilken flott by York er! Vi hadde som tidligere nevnt ikke det beste været under vårt York-opphold, men for å være helt ærlig: det gjorde faktisk ingenting. Kanskje fikk vi til og med med oss noe annet som en ellers solrik dag ville fravristet oss - f.eks. utholdenheten i den timeslange køen på Bettys ... 

Katedralen i York

Katedralen i York 

Katedralen i York  

En pen by!

Så lenge har Bettys eksistert!

Gågate i York

Flere Tea Rooms i York - i kombinasjon med puber 

Gatebilde fra York 

Masse severdigheter i York for den som er interessert!

Enda flere Tea Rooms

York

Wales - Storbritannia (artikkel 14)

Cwmbrwyno i Wales

De av mine lesere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg har skrevet en del innlegg om en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer. Noe av det siste jeg har gjort, er å skrive om Cornwall, Stonehenge og Bath.

St. Mary´s Priory Church

Rett etter at vi forlot Bath og kjørte inn i Wales, kom tåka sigende. Den fulgte oss stort sett under hele Wales-oppholdet.

Første stopp gjorde vi i byen Abergavenny, hvor vi bl.a. oppsøkte St. Mary´s Priory Church. Vi var heldige og fikk overvære korøvelse - vakkert og stemningsfullt i den gamle kirka. 

I Wales er det offisielle språket walisisk, og noe av det vi turister opplever som morsomt er de lange stedsnavnene; med få vokaler - om noen over hode ... 

Å kjøre gjennom Wales er som å befinne seg på landsbygda stort sett hele tiden. Det er mye natur, glissent med bebyggelse og dessuten er det faktisk noen fjell å se. Skjønt fjell og fjell ... Vi nordmenn vil vel mer oppleve dette som noen bakker og åskammer. 

Pittoreske walisiske landsbyer

Inntrykket som sitter igjen når man har vært i Wales en stund, er at hele landsdelen er meget pittoresk. Bygningsarkitekturen er i all hovedsak enkel, men bygningene er til gjengjeld malt i nydelige farger som står i fin kontrast til alt det grønne. For grønt blir det nemlig av all fuktigheten og regnet!

Man burde faktisk bruke litt tid på Wales - slik at man får mulighet for å suge inn noe av atmosfæren, kjenne denne både i kropp og sinn. Her er det rikelig med turmuligheter, og vi så alt fra relativt unge mennesker til folk på vår egen alder - utrustet med ryggsekker og turutstyr, klare til å innta den walisiske fjellheimen. 

Vi bestemte oss for å kjøre ut til kysten til byen Aberystwyth, før vi tok for oss Snowdonia. 

Aberystwyth ligger ute på vestkysten av Wales og preges av en nydelig strandlinje. Selv om tåka lå over stedet akkurat mens vi var der, var det ikke vanskelig å forestille seg hvor vakkert det må være der på solskinnsdager. Byen er et yndet feriemål grunnet sin flotte og nokså eksotiske beliggenhet her ute ved kysten.

Aberystwyth

Vi fant oss et ålreit hotell langs stranda, slik at vi hadde kort vei ut til strandpromenaden på det som var igjen av ettermiddagen. Og selv om temperaturen ikke var den aller beste i midten av juni, så vi faktisk flere som badet. 

På hotellet vårt var betjeningen helt krysstallklar: var det noe vi bare måtte få med oss mens vi var der, så var det Vale of Rheidol Railway - et damplokomotiv - ut til Devil´s Bridge. Dette valgte vi å bruke nesten en hel dag på, og det var utrolig fint! I sesongen er det to avganger pr. dag. 

Damplokomotivtoget Prince of Wales

(Les mer om hva man kan gjøre mens man er i Aberystwyth her.)

Vale of Rheidol Railway ble bygget i 1902, og forbandt gruvene i Rheidol-dalen med Aberystwyth´s havn. Dette damplokomotivtoget (eller i realiteten to tog) er i dag en viktig turistattraksjon for byen, og man tilbys altså en tur på nesten 2 mil med toget frem til et sted som heter Devil´s Bridge. Et gammelt sagn vil ha det til at det var djevelen selv som bygget den nederste av i alt tre bruer som ligger oppå hverandre. 

Vale of Rheidol Railway på vei til Devil´s Bridge

Når man kommer til Devil´s Bridge, gjør toget et opphold på en knapp time. Vi valgte å bruke denne timen til å gå en natursti fra togstasjonen, ned til bruene, og så fortsatte vi langt ned i dalen, som er naturskjønn og kupert. En nokså krevende rute pga. av alle stigningene, særlig fordi man må være tilbake på togstasjonen før toget returnerer til byen igjen. Toget venter nemlig ikke. Man har altså ikke all verdens tid på turen, og akkurat det er synd fordi det er så vakkert og man skulle så gjerne hatt mer tid til å nyte naturen. Vi gjennomførte turen med en grei tidsmargin - det var ikke det. Stresset vi opplevde var vel mer forbundet med at vi ikke kjente ruten og hvor mye vi hadde å gå på. Derfor hastet vi nok raskere gjennom løypa enn vi hadde trengt.

Det er mye å se på mens man er underveis på toget. Terrenget som toget beveger seg gjennom, er 200 m.o.h. på det høyeste, og som tidligere nevnt - det kan knappest kalles annet enn åser og dalsøkk. 

Book crossing-bøker

Mens vi gikk på naturstien nede ved Devil´s Bridge, kom vi over bookcrossing-bøker som var plassert rundt på benker underveis i løypa. Akkurat dette opplevde jeg som særdeles morsomt - spesielt fordi dette med bytting av bøker på denne måten er et fenomen som har tatt om seg også i Norge. Men kanskje må man være bokelsker i ekstrem grad for å skjønne noe av magien ved dette fenomenet?  Dette sammen med en barnlig glede over å kjøre damplokomotivtog gjorde dagen ekstraordinært fin! 

Vel tilbake i Aberysthwyth gikk turen videre til Snowdonia, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natta. 

Kart over Wales

Snowdonia er en nasjonalpark, og her kan man oppleve noe som ligner fjell - selv om vi er atskillig bedre vant i Norge, for å si det sånn. Vi lette oss frem til et passe sjarmerende sted "oppe i fjellene". Stedet het Beddgelert. Her fant vi et fint hotell ... tenkte nå vi. 

Hotellet skulle imidlertid vise seg å bli en noe nedslående opplevelse. Særlig fordi vi måtte finne oss i hele tiden å vente til en svær turistgruppe bestående av canadiere først fikk servering før vi i det hele tatt fikk lov til å bestille noe som helst. Vi var derfor godt sultne da maten omsider sto på bordet ... sånn ca. to-tre timer etter vår plan ... Og selv om vi ikke befant oss "in the middle of no where", sto ikke akkurat alternativene i kø på dette lille tettstedet. Vi måtte derfor pent finne oss i å vente.

Beddgelert

Det litt pussige inntrykket av hele stedet fortsatte langt inn i nattesøvnen. For da vi hadde sovnet, ble vi vekket av en hektisk banking på døra. Først tenkte vi at det var noen som hadde gått feil, men det var det defintivt ikke. Det var nemlig hotelldirektøren som lurte på hva i all verden vi gjorde på dette rommet, som det var meningen at noen helt andre enn oss skulle ha ... Vi unngikk så vidt utkastelse ved å vise frem kvitteringen på at vi hadde betalt for rommet, og at det rotet de hadde stelt i stand faktisk ikke hadde noe med oss å gjøre. Direktøren tok seg heller ikke bryet med å be om unnskyldning, og akkurat det syntes vi var det verste. 

Saracens Head Hotel - virkelig et "hotell i særklasse"!
Og da ikke i positiv forstand ... 

Følelsen av å bo på et "hotell i særklasse" fortsatte neste dag, med en opplevelse av en helt håpløs logistikk i frokostsalen. Betjeningen visste omtrent ikke bak frem på spisesalen og gjestene som satt der, og det vi bestilte havnet enten på feil bord hos protesterende gjester som ble fullstendig overkjørt, eller det dukket ikke opp i det hele tatt. Til slutt ga vi rett og slett opp, og tenkte at dette sannelig ikke var et hotell å anbefale til noen! Snarere tvert i mot!

Saracens Head Hotel hadde ingenting av det vi søker når vi er på tur; verken atmosfære, følelsen av å være ønsket eller noe som lignet på serviceinnstilling. Rommene bar dessuten preg av stor slitasje, og man måtte omtrent gå ut for å skifte mening, så trangt var det. Et totalt fravær av ydmykhet når man har tråkket over noen grenser, forsterket dette inntrykket. Men når slike holdninger ikke er segmentert inn i ledelsen eller hos eieren, kan man heller ikke forvente at de ansatte skal stå for noe som helst utover det helt minimale. Ekstraordinært begredelig ble det hele også fordi dette var et av de dyreste oppholdene vi hadde under hele turen - og det var virkelig ikke verdt det!

Se opp for gamliser!

Mannen min har i sine yngre år vært på en bilferie i Wales og Scotland, så noen av stedene vi valgte å besøke bar ikke rent lite preg av hans ønsker om å komme tilbake til kjente steder - for at vi skulle oppleve disse sammen. Et slikt sted var byen med verdens lengste navn - til vanlig bare kalt Llanfair PG. Dit dro vi selvsagt - kun for å sikre oss de klassiske turistbildene med tanke på skrytealbumet etterpå. 

Det fulle og hele navnet på Llanfair PG

Og dermed hadde vi i grunnen fått med oss det vi fikk tid til på denne turen hva gjaldt Wales. For nå skulle vi videre - først til York og deretter til Edinburgh og Scotland for øvrig - inntil vi skulle returnere til Oxford, hvor vi hadde planlagt å være et par dager helt til slutt. 

Jeg kommer tilbake med flere artikler om den videre ferden i Storbritannia. 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra "fjellheimen" i Wales - nærmere bestemt fra Snowdonia. 

Erik Bertrand Larssen: "Bli best med mental trening"

Om å bli en råere utgave av seg selv

Erik Bertrand Larssen er utdannet befal, fallskjermjeger og siviløkonom. Foruten sin bakgrunn fra forsvaret, har han også mangeårig og bred erfaring fra næringslivet. Han startet firmaet Bertrand AS i 2010, og er i dag en ettertraktet foredragsholder. (Kilde: bokas smussomslag)

"Bli best med mental trening" utkom i 2012, og at boka har blitt en gigantisk suksess, hersker det ingen tvil om. Mitt eksemplar av boka er nemlig en del av 9. opplag, som ble utkom i 2013. Oppfølgeren - "Helvetesuka" - utkom for øvrig i 2013. Også den er blitt en suksess. 

I sin første bok skriver Erik Bertrand Larssen om jakten på godfølelsen og om hvorfor han ble mentaltrener - før han går løs på de metodene som skal hjelpe oss som velger å lese nettopp hans bok, til å bli bedre på å realisere oss selv og våre drømmer. Det handler blant annet om å sette livet i perspektiv, å visualisere det gode resultatet (ved å gjøre det til en selvoppfyllende profeti), om å forankre seg i verdiene sine, om å gjøre tingene skikkelig, om å sette mål, om å bestemme seg, være tålmodig, takle motgang, å fremme en sunn indre dialog, å tenke om seg selv at "jeg er rå" osv. 

Forfatteren deler rikelig fra sin egen livshistorie om det å ikke gi seg, sette seg mål som kan synes uoppnåelige, men som ved hjelp av iherdig innsats ikke trenger å være det likevel - og om hva disiplin og viljestyrke faktisk har å si. Eksempelet om moren din som tror du klarer 2 av 10 oppnåelig, du selv som tror at du klarer 4 og treneren som tror at du klarer 7 - mens den egentlige sannheten er nærmere 10 - er besnærende. "Dere tåler mye mer enn dere tror!" (side 11)

"Jeg har tre mål med denne boken. Jeg håper at den kan bidra til å skjerpe din bevissthet om deg selv og måten du tenker på. Jeg håper den kan hjelpe deg til å endre noen av de tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere. Og jeg håper den kan bidra til å gi deg mer av det jeg kaller godfølelsen." (side 17)

Med "godfølelsen" sikter han ikke til den følelsen du får når du koser deg med en øl i vårsola eller lignende. Nei - det han mener er den godfølelsen du får når du har gitt alt og f.eks. fått A til eksamen. Det er forskjellen på å prestere middelmådig og å gi gass for å få den beste uttellingen du er i stand til å klare. Jakten på godfølelsen pirrer konkurranseinstinktet hos en del, men det er også den som er drivkraften bak mye av det vi gjør i hverdagen vår. 

Forfatteren har mikset en hel del av de teoriene han har vært borte i. Selv gjenkjenner jeg mye fra coachingen - som kognitive og atferdsmessige strategier. Førstnevnte går på hvordan vi tenker, og sistnevnte på hvordan vi handler. Essensielt innenfor coaching er dessuten det å sette seg mål, og her kommer også visualisering av målet inn som en av flere strategier for å nå sine mål. Kartlegging av egne verdier for å komme nærmere kjernen av seg selv, før man i det hele tatt vet hva som er riktige mål for en, er også et sentralt element innenfor coaching. 

Å sette livet i perspektiv handler om å minne seg selv om at livet er kort og at vi snart skal dø. Dette kan lyde dramatisk, men kan - brukt på riktig måte - bidra til å motivere til å gjøre ønskede endringer nå med det samme. For tiden renner hele tiden ut, og hvert sekund teller, som forfatteren sier på side 41. 

"Verdiene staker ut en kurs for deg. De sier noe om hva du bør gjøre, men de sier også noe om hva du ikke bør gjøre. Hvis du har klart for deg hva dine verdier er, kan du stille deg spørsmålet: Er det jeg skal gjøre nå, i tråd med mine verdier? Hvis svaret er ja, gjør du det. Hvis svaret er nei, gjør du det ikke." (side 53)

Å forberede seg på at det skal gå bra, handler ikke bare om ikke å ta sorgene på forskudd. Det handler vel så mye om å ta tak, visualisere et godt resultat og få dette til å bli en selvoppfyllende profeti. De fleste mennesker er imidlertid redd for at de ikke vil klare de utfordringer livet stiller dem overfor. Man kan ta grep og tenke at det vi frykter ikke er så farlig. Og dersom vi i tillegg klarer å lage en plan for hva vi skal gjøre dersom ting ikke utvikler seg slik vi ønsker, kommer roen og tryggheten. (side 66)

"Sikt mot månen. Selv om du bommer, havner du blant stjernene." Les Brown, amerikansk forfatter og motivasjonspsykolog. (side 71)

"Hvis det skal ha noen hensikt å sette seg et mål, er det avgjørende at målet gir deg jevn motivasjon, og at det fører til en daglig justering av dine handlinger. 

Et godt mål skal skape godfølelse bare ved at du tenker på det. 

Et godt mål skal være motiverende!

Et godt mål skal gjøre det enkelt å ta flere riktige valg i hverdagen. 

Et godt mål skal gjøre det enkelt å brenne noen broer og satse fullt og helt." (side 72)

Hvorfor er det så viktig å sette seg mål? Jo, for hvis du ikke vet hvor du skal, ender du sannsynligvis et helt annet sted ... (side 73) Dessuten er det noe med at det man gir oppmerksomhet/fokuserer på, det får du mer av. 

Når man har satt et godt mål, er neste skritt i programmet å bestemme seg for å gå for målet. "Å bestemme seg er alltid en prosess, og denne prosessen har ofte en tiltakende hastighet. I begynnelsen er man søkende, men jo sikrere man blir på at valget er riktig, desto sterkere presser beslutningen seg på. Den begynner som en anelse, men etter hvert som den blir tydeligere, akselererer den, før den til slutt kuliminerer i en beslutning. Fordi beslutningen innebærer at du i større eller mindre grad endrer livet ditt, oppleves den ofte som stor, skummel og forløsende på samme tid." (side 95)

Men det er ikke nok å bestemme seg. Det er nemlig etter at beslutningen er tatt at det harde arbeidet begynner. Og det er ikke gjort i en håndvending å endre tidligere uvaner. Det er viktig å minne seg selv på målet, og det kan være lurt å sette livet i perspektiv ofte. "Du må minne deg selv på målet, hva du slåss for, hva du vil oppnå. De fleste slurver akkurat her, de gidder ikke å ta den jobben det er å minne seg selv på målet. Men det må du gjøre hvis du skal lykkes." (side 105-106) Så følger en fase som handler om tålmodighet, og om å takle motgang. 

Riktig spennende fant jeg at Erik Bertrand Larssen viser til Malcolm Gladwells bok "Outliers", hvor Gladwell undersøker hvilke faktorer som fører til at noen mennesker oppnår ekstrem suksess. Dette er i og for seg et noe beslektet tema sammenlignet med Gladwells bok "David og Goliat", som jeg tidligere har anmeldt og omtalt i bloggen min. Nøkkelen til suksess på de fleste områder ligger mer på trening og grundige forberedelser, og i mindre grad på talenter. "Hvis du gjør en ting tretten ganger, er det blitt en vane. Det setter seg. Og når en vane har satt seg, blir det faktisk ubehagelig å bryte ut av den igjen." (side 150)

Bertrand Larssen har også noen spennende tanker rundt lederrollen og viktigheten av sosiale ferdigheter og tilpasning av lederstilen til ulike medarbeidere og settinger. Dette er et tema andre forfattere har skrevet mye mer dyptgripende om - som f.eks. Geir Thompson i "Situasjonsbetinget ledelse". Temaet coachende lederstil, en lederstil som i større grad involverer medarbeidere enn hva den tidligere tradisjonelle transaksjonsledelsen gjorde, er det også skrevet hyllemetervis av litteratur om. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. 

"Mennesker tenker hele tiden, det er både vår velsignelse og vår forbannelse. Noen ganger tenker vi riktig i situasjonen vi befinner oss i, men altfor ofte tenker vi feil. Bare unntaksvis er vi bevisst på denne tenkningen overhodet. Det meste av tiden bare surrer og går det, som en endeløs strøm av ord, tanker og setninger." (side 155)

Ordene vi bruker og måten vi tenker om oss selv og andre, påvirker i stor grad våre følelser. Man kan faktisk klare å komme seg ut av en tendens til negativ tenkning ved å stille seg selv mer riktige spørsmål. "Hva gleder du deg til i dag?" "Hva er det beste som har skjedd deg i løpet av dagen?" Og hvis man drar det hele enda lenger og blir bevisst at man er ansvarlig for sine egne følelser og at "en tanke bare er en tanke", og at uansett hvilke følelser denne tanken utløser hos deg, så kommer dette fra deg (som den ansvarlige) og bare deg - og det er du som kan gjøre noe med det - så blir det færre konflikter her i verden. Altfor mange mennesker går rundt og prosesserer negative tanker om seg selv og andre mennesker, de tror det er sannheten om dem selv og andre - mens realiteten som oftest er at det ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Den dagen de forstår dette, vil verden bli et bedre sted å leve - ikke bare for dem selv, men også for menneskene de har rundt seg. 

Bertrand Larssen introduserer kraftuttrykket "Jeg er rå". Når man erstatter merkelapper som "jeg hater matematikk", "jeg er elendig på planlegging", "jeg er alltid ute i siste liten" med "jeg er rå!", kan de utroligste ting skje. 

Visualisering innebærer at man ser for seg et spesifikt resultat for sitt indre øye - som bilder eller film. "Som aktivitet har visualisering noe nesten mediativt over seg, det krever innlevelse og konsentrasjon, og det hender faktisk at noen ikke klarer å få det til." (side 174) Man foregriper så og si det som skal skje. Når man så kommer til tidspunktet da det man har sett for seg skal skje, er det allerede noe kjent med situasjonen. Man er forberedt på det som skal komme, og dette øker sannsynligheten for at man presterer mer optimalt. (side 180) Dette kan f.eks. være virkningsfullt dersom man gruer seg til et møte eller sliter med angst for å stå foran store forsamlinger. Og så kan man bruke nervøsiteten til noe positivt, til å skjerpe seg selv, i stedet for at dette skal bli en hemsko. For man blir mer fokusert med litt hjertebank, svette og kribling i kroppen! (side 199) Bertrand Larsen anbefaler at man setter seg i en behagelig stol på et rolig sted, lukker øynene og visualiserer. Når man har visualisert 10-15 ganger, får man et mentalt overskudd. "Visualisering handler dypest sett om å forberede seg så detaljert som mulig på så mange ulike scenarioer som mulig, slik at man vet hva man skal gjøre, at man har en strategi." (side 203)

"Både indre dialog og visualisering er utpreget intellektuelle aktiviteter. Du bruker talentene dine for å påvirke kroppen." (side 208)

Det er ikke mulig å påvirke alt som skjer i ens liv, men vi kan som et minimum styre vår egen tenkning og hvordan vi skal takle ulike hendelser og omstendigheter. (side 209) Det handler om å kontrollere og påvirke følelsene våre, fordi følelsene i stor grad styrer atferden. 

I kapittelet om modus snakker Bertrand Larssen om når vi befinner oss i midt i kampens hete. Riktig modus er et uvurderlig hjelpemiddel - en absolutt forutsetning - for å kunne prestere optimalt, er hans påstand. "Modus kan best defineres som "væremåte" eller "tilstand". I kriminaletterforskningen brukes begrepet "modus operandi" for å beskrive en gjerningspersons måte å opptre på, hans handlemåte." (side 220) Ukontrollert nervøsitet er antakelig den verst tenkelige modus man kan befinne seg - uansett prestasjon. (side 221)

"Med mental trening er det fullt mulig å bli den man ønsker å være, uavhengig av situasjonen man befinner seg i." (side 222)

Bertrand Larssen spør hvem du er når du presterer på ditt beste. Det handler om å skape en gjenkjennelseseffekt, fordi gjenkjennelse gir trygghet og ro. 

Helt avslutningsvis understreker forfatteren at det ikke akkurat er kjernefysikk han snakker om i sin bok. Men at mye av det han kommer med fremstår som enkelt, betyr ikke at det er lett. 

"Utfordringen som ligger foran deg, er å tro nok på det som står, til at du begynner å bruke det. Det må trenes på. Det må gjentas. 

Min oppfordring til deg er å lese boken en gang til. Jeg tror ikke mange av dere kommer til å gjøre det. De fleste (men jeg er svært takknemlig, jeg gjentar, svært takknemlig, for at dere har lest den én gang) kommer til å gjøre som de fleste andre: Du gjør deg opp en mening om det du har lest, slår boken sammen og tenker at det var den boken. Allerede her avslører du deg litt. Er du som alle andre, gjør du som alle andre, eller ønsker du å tenke, handle og være annerledes? Du blir ikke en vinner hvis du gjør som alle andre. Stol på meg. Selv om det er fritt frem å lære av de beste, er det de færreste som faktisk gjør det. Hvis du er en av de få, selv blant de av dere som har valgt å lese en bok om mental trening helt ut, som nå tenker at jeg akter å følge rådet om å lese den en gang til: Ta en penn i hånden og noter underveis. Skriv ned verdiene dine, behovene dine, skriv ned hvilke poenger du skal ta med deg videre. Skriv med store bokstaver hva målet ditt er, signer. Formuler en visjon. Finn dine kraftuttrykk og definer den optimale modus for dine prestasjonsrom. Det kan faktisk endre livet ditt." (side 244-245)

Og videre på side 246:

"Hvis du har lyst til å leve litt annerledes enn mange mener er riktig, vil du kanskje stå alene innimellom. Du får kanskje til og med kritikk. Ta det som et godt tegn. Hvis noen mener noe om deg, har du turt å gjøre noe som ikke alle gjør." 

Råskap handler om å våge å tenke annerledes, tenke litt større og litt lenger. Det handler om å fortsette når det gjør vondt. Dersom man tror at livet er enkelt, har man misforstått en hel del. Livet er tøft, og det handler ikke om hvor mange slag man får i livet, men hvor mye man tåler og likevel klarer å gå videre ... 

Mye er skrevet om temaene som Erik Bertrand Larssen tar opp i sin bok. Mange av bøkene som florerer på markedet er nok mer akademiske i sin tilnærming til stoffet, men så er nok målgruppen også en ganske annen. Jeg er overbevist om at årsaken til at Larssen har hatt en så vanvittig suksess med sin bok er at målgruppen hans er folk flest og at han er så folkelig i stilen. Han har konsentrert seg om noen få svært virkningsfulle metoder, og fordelen med disse er at de passer på det meste. De passer for idrettsfolk, de passer for arbeidslivet og de passer for hverdagslivet. Om man setter seg store mål - som å vinne markedsandeler - eller mindre mål - som å begynne å trene eller overvinne angsten for store forsamlinger; metodene som virker er de samme. Det handler om å bli seg bevisst sine verdier og styre etter disse, finne mål som er i samsvar med sine forankrede verdier og jobbe målbevisst mot disse målene. Underveis vil ens egne tanker og uvaner torpedere målet/målene, og da gjelder det å ha noen verktøy i kassen. Man må jobbe med måten man tenker om seg selv, og man må ha en strategi for hvordan man skal lykkes med å endre tidligere vaner. Jo mindre man sementerer forutinntatte holdninger om seg selv, og jo mer man har fokus på alt man faktisk kan klare, jo større er sjansen for å lykkes. Og når motivasjonen svikter, kanskje fordi man blir skuffet over at resultaene ikke kommer raskere, så gjelder det å ha noen strategier for det også. Da må man ta livet i perspektiv igjen, minne seg selv om målene, visualisere resultatet og bite tennene sammen - inntil man har etablert en ny vane som går helt av seg selv. Enkelt? Nei, slett ikke! Umulig? Overhode ikke! Det gjelder bare å ønske og ville endringen nok - med hele seg! 

Denne boka er det vel verdt å få med seg dersom man ønsker innsikt i noen helt enkle metoder for å endre sitt liv på noen punkter. Boka skrevet i en engasjerende stil, og med et sjeldent driv. Det blir aldri kjedelig. Som leser er man aldri i tvil om at det tankegodset som presenterer er autentisk og ekte fra forfatterens side. Han tror på dette, og det gjør han fordi han vet at det funker. Han har testet det ut i praksis sammen med mange mennesker, og nettopp dette - den praktiske vinklingen - er bokas styrke! Ja, jeg kommer til å lese denne boka flere ganger! Ikke fordi jeg føler en forpliktelse overfor forfatteren på noe vis, men fordi jeg vet hvor begeistret jeg selv har en tendens til å bli med det samme, og hvordan denne kunnskapen likevel glir bort - sakte, men sikkert - når man ikke hele tiden har fokuset på det. Jeg vet også noe om hvor virkningsfullt det er å repetere slike kunnskaper etter noe tid. 

Mens jeg leste boka, snakket jeg så varmt om den til mange at jeg ga boka bort - gang på gang. Hvor mange bøker jeg til slutt måtte kjøpe før jeg fikk fullført den selv, har jeg for lengst mistet oversikten over. Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har fått boka av meg, har jevnt over vært overveldende. Jeg tror det er ektheten i det stoffet Bertrand Larssen avleverer, som er årsaken til all denne begeistringen. 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2012 
Forlag: J.M. Stenersens Forlag
Antall sider: 248
Boka har jeg kjøpt selv.

Erik Bertrand Larssen (Foto: Dagbladet

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Emil Flatø - 27.05.2013 - Jeg tror ikke på det jaget mot det perfekte ... sier den bestselgende forfatteren bak "Bli best med mental trening"
- Jeg leser - 25.10.2013