Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 

Kart over Lewis og Harris

Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 

Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 

Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 

Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 

Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.

Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 

Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 

En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 

Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 

Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 

Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 

Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 

Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 

Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 

Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 

Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 

En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 

En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 

St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 

Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 

Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!

Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!

En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Luke 24: En forkortet julekalender (7)

God jul til både nye og gamle lesere av bloggen min!

Jeg avslutter min forkortede julekalender her på bloggen med en siste luke, som i motsetning til de foregående samlelukene, står helt for seg selv. 

Jeg regner med at mine lesere er spesielt opptatt av bøker - og kanskje også litt av film (?) - og derfor kan forvente seg noen bokpakker under juletreet i ettermiddag/kveld? I denne siste luken skal jeg selv fortelle helt kort hvilke bøker jeg ønsker meg og ser frem til å lese i juleferien. 

Som bokblogger mottar jeg mange leseeksemplarer fra flere forlag, og det er ingen hemmelighet at jeg mottar langt flere enn jeg rekker å lese. Derfor må jeg prioritere knallhardt. Denne juleferien har jeg tenkt å rekke over en hel del bøker - aller helst en pr. dag, selv om det er helt urealistisk. (Har jo ikke bare meg selv å tenke på ... Og bare for å ha presisert det: det er en god ting!)

Her er listen over bøkene jeg skal lese:

Jeg er allerede halvveis inn i "Mischling" av Affinity Konar, og boka er overraskende god! Når jeg sier "overraskende" god, så tenkte jeg på forhånd at boka kanskje var "hypet" opp. Det er den ikke. For det første er det få anmeldelser av den, og for det andre har jeg ikke funnet en eneste blogger som har skrevet om den. 

Tematikken er Holocaust, Auschwitz, Mengele og hans tvilling- og trilling-"forskning" - sett fra to tvillingers synsvinkel. Pearl og Stasha er bare 12 år gamle, og det vi får innblikk i er sterkt! 

Jeg tror ikke det er mulig å komme uberørt fra en slik bok! (Link til min bokomtale er lagt til i ettertid.)

Jeg har veldig sansen for Kjell Westös bøker, og nå er han ute med en ny bok som nylig er blitt oversatt til norsk. Dette er "Den svovelgule himmelen".

Jeg har både papirutgaven og lydbokutgaven av boka, og kommer nok til å velge lydboka, men ha papirutgaven ved siden av. 

Som alltid er det Helsingfors som er kulisse for handlingen, og denne gangen skal vi tilbake til 1960-årene. "En episk Helsingforsskildring i ekte Kjell Westö-stil, fra en av Finlands store forfattere på sitt aller største" - det lover godt!

Niels Fredrik Dahls siste selvbiografiske roman "Mor om natten" handler om en sønn som blir kjent med en mor han aldri virkelig har vært nær - ikke før han flere år etter hennes død åpner dagboken hennes ...

Moren skrev i dagboken mens forfatteren var barn. Hans bok handler om arv og ensomhet. 

Boka har fått strålende kritikker, og jeg har lenge skjønt at dette er en bok jeg bare må få med meg. Jeg har valgt meg lydbokutgaven, og skal nok ut og "gå" denne boka i juleferien. 

Endelig er den her - den tredje boka til Tore Renberg om Hillevåggjengen! Jeg har selvsagt lest de to foregående, og ser veldig frem til å lese denne siste - "Skada gods". 

Her loves det "barokk galskap og kriminell humanisme fra Norges sørstater"! Renberg klarer nemlig det kunststykke å få oss til å synes synd på de kriminelle hovedpersonene, og ser verden gjennom deres perspektiv - og det på en sånn måte at alt henger sammen på et vis. 

Jeg kjenner på et brennende behov for å få harvet meg gjennom denne boka!

Jeg har hørt så utrolig mye bra om Thorvald Steens siste bok "Det hvite badehuset". Nå må jeg rett og slett få lest den! 

I likhet med flere av hans foregående romaner, er også denne selvbiografisk. Forfatteren lever med en arvelig sykdom som gjør at han nå sitter i rullestol. Hvorfor holdes det hemmelig for ham at han kan ha arvet en kromosomfeil? 

Forfatteren oppsøker sin mor i håp om å få henne i tale ... Vil hun fortelle ham noe - før det er for sent?

Jeg kommer til å høre lydbokutgaven - også denne gangen.

Jeg har selvsagt lest Ketil Bjørnstads "Sekstitallet" og "Syttitallet", og kan nesten ikke vente med å få lest "Åttitallet", som jo er mitt tiår! 

Det har vært skrevet en del om denne boka i media, og for å si det sånn: Jeg tror ingenting på at Ketil Bjørnstad vil kritikerne til livs, slik det har blitt hevdet i media. Det som det handler om er at kritikerne må utøve sitt faglige skjønn på en saklig og uhildet måte. 

Jeg ser frem til å lese boka selv, og gjøre meg opp min egen mening om både det ene og det andre når det gjelder Bjørnstads forfatterskap og hans liv. 

Jeg har aldri vært noen stor Jan Kjærstad-fan, men har skjønt såpass at "Berge" er en bok jeg bare ikke kan la passere. Den har fått så gode kritikker at den har rykket opp til må-lese-status. Boka er for lengst innkjøpt! 

For øvrig håper jeg at Lars Saabye Christensens siste roman "Byens spor" ligger under treet denne jula. I og med at dette er en tittel jeg har strødd ut som julegavetips, har jeg nemlig latt være å skaffe meg den. Enda ... 

Det blir mye norsk litteratur nå på slutten av året, og det er fordi jeg håper å få en solid bakgrunn for å stemme inn noen favoritter til neste års bokbloggerpris. Da må jeg yte bøkene og forfatterne full rettferdighet!

Nå gleder jeg meg til å høre hvilke bøker du fikk til jul! Er det noen av dem du gleder deg spesielt til å lese?

I mellomtiden ønsker jeg god jul!

Luke 18-23: En forkortet julekalender (6)

I årets nest siste samleluke i min bloggjulekalender finner du tips om bøker man
lære noe av. Denne sauen er for øvrig fotografert på Lewis i de Ytre
Hebridene sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette er den nest siste samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember, den fjerde publiserte jeg 14. desember og den femte publiserte jeg 17. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag, fire julegaveboktips om noen spesielle reiser og 18 terningkast seks-julegaveboktips (blant bøkene jeg har lest i år - her skulle det være litt for enhver smak). Det har i all hovedsak handlet om julegavetips med innhold og mening. Og det er bøker som har hatt hovedfokus. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:

"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)

Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.

På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:

"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes." 

Definisjonen er altså ikke uttømmende. 

Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre. 

Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet. 

"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.

Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg: 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...

Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten).  Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering. 

Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!

Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka. 

Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust. 

Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.

Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle. 

Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.

Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?

Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

Luke 15-17: En forkortet julekalender (5)

I luke 15-17 tipser jeg om de 17-18 beste bøkene jeg har lest hittil i år. Her
bør det absolutt være mulig å finne julegavetips dersom du enda ikke har
fått alle julegavene i hus! (Sauen er fra Ytre Hebridene, sommeren 2016 - foto:
Rose-Marie Christiansen)

Dette er den femte samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember og den fjerde publiserte jeg 14. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag og fire julegaveboktips om noen spesielle reiser. Det har så langt handlet om julegavetips med innhold og mening. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips de beste bøkene jeg har lest i år. De bøkene jeg ville ha gitt terningkast seks dersom jeg hadde operert med terningkast her på bloggen ... Nettopp i år har det blitt en hel del bøker. Mange flere enn dagens samleluke skulle tilsi ... Jeg velger likevel å presentere dem helt kort i dette innlegget, og håper dermed at alle dere som er sent ute med å kjøpe julegaver i år (jeg antar at det er en hel del av dere) finner i alle fall en bok som kan passe til en gavemottaker i familien, vennekretsen eller bekjentskapskretsen. Jeg skal si såpass om hver enkelt bok at du får mulighet til å vurdere selv hvem bøkene kan passe til. 

Elena Ferrante: "Svikne dagar" (2002) og "Den dunkle dottera" (2006)

Alle som har lest Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, vet å få med seg nye bøker av denne kjente ukjente forfatteren når anledningen byr seg! Tidligere i år utga Samlaget to "nye" bøker av forfatteren, som ingen vet hvem er. Bare for å ha sagt det: Dette er ingen "hype"! Disse bøkene er virkelig så gode som de gir seg ut for å være! 

Det handler om kvinneliv, om mors-rollen, mor-datter-forholdet, om kvinnerollen og valgene kvinner tradisjonelt har hatt opp gjennom tidene, og ikke minst hva det har kostet å være banebrytende og foregangskvinner for den påfølgende generasjon kvinner som tar sin frihet som en selvfølge. 

Disse bøkene er ikke tykke, men de er likevel breddfulle av innhold som gir rikelig med anledning for ettertanke. 

Sakprosa

Jeg leser mye sakprosa, og i år er det særlig fire bøker som utpeker seg som de aller, aller beste.

I første rekke gjelder dette Karl Ove Knausgårds "Så mye lengsel på så liten flate" (2017). Det er en fantastisk bok om Munch og hans kunst og også med en del betraktninger rundt det å være kunstner, enten man maler eller skriver. F.eks. sier han at skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den også må "være et øyeblikk". Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? For meg var det en sann lykke å lese denne boka! 

Og mens vi er inne på kunst ... I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" av Siri Hustvedt (på norsk i 2017), som inneholder essays, skriver hun om kunst, kjønn og sinn, og om hvordan vår persepsjon påvirkes av om det er en mann eller kvinne som står bak et kunstverk. Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir Hustvedt seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Sacha Batthyanys "En forbrytelse i familien" (på norsk i 2017) er en historiefortelling som tar pusten fra deg! Batthyany har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi. Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Jeg har presentert Torbjørn Færøviks bok "Orientekspressen" (2016 - tilgjengelig i pocket nå) i forrige samleluke i denne julekalenderen. Når jeg likevel tar den med igjen her, er dette fordi boka hører med når jeg presenterer årets beste bøker som julegavetips. Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette.

Litteratur som overrasker

Jeg synes det er spennende å finne frem til litteratur på siden av det som oppfattes som typiske bestselgere, og dette er tre av de beste jeg har lest i år. 

Hermann Ungars bok "De lemlestede" kom opprinnelig ut i 1923, og ble tidligere i år utgitt på norsk for første gang av Teori & Praksis Forlag. Boka er bemerkelsesverdig på alle vis, og oversettelsen fra tysk som er foretatt av Sverre Dahl, dagens aller beste tysk-norsk-oversetter (!), fikk Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen til å skrive følgende i sin anmeldelse av boka:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Aris Fioretos´"Mary" er et knyttneveslag av en bok! Boka kom ut i Sverige i 2015, og ble gitt ut av Agora Publishing tidligere i år. Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. 

Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Julian Barnes har skrevet mange fantastiske bøker, og en dag kommer han til å få Nobels litteraturpris. Akkurat det er jeg veldig sikker på! "Tidens larm" ble utgitt på norsk i 2016, samme år som originalutgaven utkom på engelsk. Mest av alt var jeg vel forundret over at nesten ingen profesjonelle kritikere hadde anmeldt boka.

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som.

De beste norske romanene blant årets utgivelser 

Jeg innser at det er urettferdig å trekke frem bare tre bøker, all den tid det er så mange jeg fremdeles ikke har rukket å lese. Som Ketil Bjørnstads "Åttitallet", som Lars Saabye Christensens "Byens spor", som Tore Renbergs "Skada gods", som Jan Kjærstads "Berge", som Edvard Hoems "Liv andre har levd" (som jeg forresten er i gang med å lese nå - som alltid eminent når vi snakker om denne forfatteren!) ... For øvrig har jeg lest 21 norske 2017-utgivelser så langt i år. Mange er riktig gode, men det er foreløpig bare disse tre som jeg har vurdert til å ligge helt i toppsjiktet hva gjelder skjønnlitteratur.

Roy Jacobsens "Rigels øyne" er den tredje boka i serien om Barrøy-folket. Selv elsker jeg disse bøkene, og Jacobsen har klart det få forfattere klarer - å opprettholde en høy standard i alle bøkene i en bokserie. Det tror jeg han har klart fordi han ikke har begitt seg ut på å fortelle en strømlinjeformet, kronologisk historie, men har konsentrert seg om de mest spennende delene av et kystfolks historie. 

Rune Christiansen er en forfatter i særklasse. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ikke har lest så mye av ham enda. I "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" (bare tittelen! ren poesi!) møter vi eksepsjonell fortellerkunst. Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Om Carl Frode Tillers "Begynnelser" har jeg en ting å si: Mesterlig, mesterlig, mesterlig! "Begynnelser" skildrer et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Andre utenlandske utgivelser som har begeistret i år

I år er det flere bøker som har overrasket stort. Blant annet gjelder dette Claire-Louise Bennetts "Dam". Denne debutboka har nærmest blitt et fenomen. Etter å ha vendt den siste siden i boka, tenkte jeg på en ting:  jeg gleder meg nemlig veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

I Inge Schilperords "Mudderhund" møter vi en ung pedofil mann. Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ... "Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Albertine Sarrazins "Astragalen" ble utgitt 1965, og kom ut på norsk første gang i 1979 med tittelen "Bruddet". Tidligere i år kom den i en nyoversettelse med en tittel som er tro mot originalen. Dette er historien om en outsider og hennes evne til å overleve alt.  Jeg er dypt imponert over at en ung kvinne (som forfatteren var da hun skrev denne selvbiografisk-inspirerte boka) med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Ian McEwans roman "Nøtteskall" er noe så originalt som et svært omskrevet Hamlet-inspirert plott, der romanens jeg-person og forteller er et nesten fullbårent foster! Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. Kan det bli mer spesielt? Funker det? Ja, veldig! 

Helt til slutt tar jeg med selveste rosinen i pølsa - nemlig Fjodor Dostojevskijs udødelige roman "Forbrytelse og straff"! 

Romanen er tilgjengelig som pocket, og dette er en nyoversettelse. Den er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!

Jeg burde selvsagt ta med de eneste øvrige krimbøkene jeg har lest i år - utenom "Forbrytelse og straff" - særlig den jeg har gitt toppkarakter, for det er Peter Mays "Svarthuset". Det er mindre enn en uke siden jeg skrev heftig og begeistret om denne boka, der handlingen er lagt til Ytre Hebridene. Dersom du har fulgt med på min julekalender har du imidlertid for lengst fått med deg akkurat det! 

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!