"Under sanden" (Regissør: Martin Zandvliet)

Barnekrigsfanger på selvmordsoppdrag i Danmark 

Den danske filmen "Under sanden" fra 2015 hadde Norgespremiere på kino 26. juni i fjor. Dystrere sommerfilm skulle man virkelig lete lenge etter! Nå er filmen en av fem nominerte i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Om en uke får vi vite hvem som vinner (dvs. natt til 27. februar). DVD´en ("Under sandet") hadde release for et par uker siden. 

Den danske regissøren Martin Zandvliet (f. 1971) er prisbelønt for alle sine (seks) filmer, men ingen av disse slår "Under sanden", eller "Land of Mine", som er den engelske tittelen. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha studert den engelske Wikipedia-siden til regissøren, er at filmen nærmest har gjort rent bort overalt der den har blitt vist. Når jeg tenker på fjorårets vinner, også den med tematikk knyttet til andre verdenskrig ("Sauls sønn"), samt at tabuer og "den egentlige historien" om andre verdenskrig er veldig i tiden nå, tenker jeg at "Under sanden" har vinnersjanser så det holder. Filmen treffer en nerve hos oss alle. Tematikken er knallsterk. Den gjør noe med oss. Man er ikke den samme etterpå.

Andre verdenskrig er over. Tilbake står et fritt Danmark med en minelagt vestkyst. Tyskerne fryktet en invasjon fra de allierte, og dette er årsaken til at Danmark var det mest minelagte landet i hele Europa etter krigen. Intet mindre enn to millioner landminer ligger nedgravd i sanden, og disse må fjernes før det er trygt å bevege seg der igjen. Sersjanten Carl Leopold Rasmussen får ansvaret for å rydde en del av vestkysten for miner, og han får en gruppe pur unge tyske krigsfanger - fjorten i alt - til sin disposisjon. Disse unge guttene skal med stor fare for eget liv sikre millimeter for millimeter i sanden ... Det minste lille feiltrinn vil koste dem livet. Svært få av dem skal komme til å overleve ... 

Sersjant Carl Leopold Rasmussen inspiserer de 14 tyske krigsfangene han har fått
til sin disposisjon. 

I det krigsherjede Danmark blir et sterkt hat rettet mot krigsfangene. Knapt noen av dem er over 20 år, og de bærer byrdene av sitt fedrelands synder. Carl Leopold hater tyskerne, og dette hatet lar han gå utover de unge guttene. I begynnelsen byr det ham i mot å gi dem mat. Det minste kny slår han hardt ned på. 

Millimeter for millimeter av stranden gjennomsøkes.

Guttene jobber hardt og går sultne til sengs. Til slutt driver sulten dem til å bryte seg ut av brakken de er innelåst i, og stjele mat fra grisene. Det går som det måtte gå. De blir syke og spyr som griser. For en av dem går det riktig galt. Han spyr over en mine han nettopp har gravd frem, og minen eksploderer. Dette får Carl til å skjønne at han faktisk må gi guttene mat. Om ikke annet for at han skal ha tilstrekkelig med folk til å få fjernet minene ... Som en av krigsfangene sa: vel og greit at han ikke bryr seg om at de dør, men det er vel i så fall et poeng at de ikke sulter ihjel før de får sjansen til å bli sprengt i filler ...

Noen ganger går det galt.

I hovedleiren ser man med forakt på Carl som nedlater seg til å stjele av matrasjonene for å gi de tyske krigsfangene mat. En natt dukker de opp og lar hatet sitt gå utover fangene ... på det mest nedrige og tarvelige vis. Carl får stoppet dem. 

Et gryende samhold vokser frem.

Etter hvert som Carl opplever at guttene har personligheter, at de roper på mamma når de er redde, at de har fine sider og er mennesker, oppstår det et slags samhold mellom dem. De spiller ball på stranda når de har fri, og guttene slapper av og smiler. De er blitt lovet at de skal bli fri når de har plukket stranda tom for miner. 

Selv om guttene etter hvert blir trente på uskadeliggjøre miner, hender det at
de får seg en overraskelse ... Et sted ligger det nemlig en mine til under, og disse
er koblet sammen. Løfter man opp den øverste, går minen under i luften ...

Hvor urimelig å legge skylden for all ondskap på disse unge guttenes skuldre ... Hvilke valg hadde de hatt i sine unge liv så langt? Mange av dem var vernepliktige barnesoldater som bare fulgte ordre, som aldri hadde hatt selvstendig makt, som aldri hadde drept noen ... De kunne knapt kalles soldater, så uerfarne var de. 

Ingen tvil om hvem som besitter makten ...

Så smeller det på et område som er ferdig sikret. Det er Carls hund som må unngjelde livet. Carl blir rasende, og guttene må gå arm i arm over den sikrede delen av stranda - for å bevise at de har gjort en skikkelig jobb. Spørsmålet er: rykker de tilbake til start, eller har det faktisk skjedd noe med Carl mens han har samarbeidet med guttene om mineryddingen? Og hvor mange kommer til å overleve dette minehelvetet?

Carl er rasende fordi guttene ikke har gjort en skikkelig jobb.

Det er nesten uutholdelig å se denne filmen, fordi historien er så dramatisk. Ikke uten grunn har den derfor fått 15 års aldersgrense. Selv om vi vet at krig og krigsoppgjør setter så og si all moral til side, fordi det blir slik når gammel urett skal gjøres opp med ny urett, er det også befriende å få vite den egentlige sannheten om krigen og det som skjedde etterpå. Her er det ingen helter, bare elende fra begynnelse til slutt. Samtidig er filmen et slags bilde på at innerst inne, langt inne, er vi mennesker likevel. Også i Carl bor det noe formildende, selv om det tar tid før denne siden av ham kommer opp til overflaten. Hans menneskelige sider har vært gjemt bort så lenge ... 

Skuespillerprestasjonene er formidable i denne filmen! Krigsfangenes selvmordsoppdrag foregår i vakre, jyske omgivelser, og historien er også sann. Dette er ikke noe man har kunnet lese om i danske skolebøker etter krigen, og filmen viser med all tydelighet hvordan også et okkupert land har sitt ansvar for å gjøre opp med en lite heltemodig fortid. Uten at jeg har sett noen av de andre nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film enda, kjenner jeg sterkt på at dette kommer til å bli en av mine favoritter. 

Avslutningsvis nevner jeg at filmen fikk meget gode kritikker i norsk presse etter Norgespremieren i 2016. Aftenpostens anmelder spurte "Er dette årets beste nordiske film?". VGs anmelder sa det slik: "Når en krig er over, er det seierherrene som forteller historien. Taperne fortjener ikke bedre. Eller?", Filmmagasinet skrev dette: "Filmen er ikke lite provoserende, og lar deg sitte igjen med en bitter ettersmak i munnen. Heller enn å vise død og fordervelse ved slagmarken, viser Under sanden oss at en krigs grusomheter fortsetter lenge etter at krigen er vunnet." NRK P3 skrev dette: "Imponerende drama med helspente nerver." 

Dette er en film du bare må se, dersom du ikke fikk den med deg mens den gikk på kino!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen ikke vant noen Oscar. Prisen i kategorien beste utenlandske film fikk til den iranske filmen The Salesman.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: "Under sandet"
Engelsk tittel: "Land of Mine"
Nasjonalitet: Dansk
Språk: dansk og tysk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Roland Møller (sersjant Carl Leopold Rasmussen), Louis Hofmann (Sebastian Schumann), Joel Basman (Helmut Morbach), Mikkel Boe Følsgaard (løytnant Ebbe), Laura Bro (Karin), Oskar Bökelmann (Ludwig Haffke), Emil Belton (Ernst Lessner), Oskar Belton (Werner Lessner), Leon Seidel (Wilheml Hahn), Karl Alexander Seidel (Manfred), Maximilian Beck (August Kluger), August Carter (Rudolf Selke), Tim Bulow (Hermann Marklein), Alexander Rasch (Friedrich Schnurr), Julius Kochinke (Johann Wolff) m.fl.
Spilletid: 101 min.

"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing." 

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 

Ekteparet koser seg med en god anmeldelse

Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 

Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.

Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...

Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall

Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 

Patrick og Lee

I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 

Lee og hans ekskone Randi 

"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.

"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.