"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing." 

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 

Ekteparet koser seg med en god anmeldelse

Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 

Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.

Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...

Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall

Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 

Patrick og Lee

I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 

Lee og hans ekskone Randi 

"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.

"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.

Lest 2017

Sumburgh Head, Shetland

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2017 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2017  1020 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016)
2. Åsne Seierstad: To søstre (2016)
3. David Foenkinos: Charlotte (2014)
4. Alejandro Zambra: Bonsai (2006)

Februar:

5. Han Kang: Levende og døde (2017)
6. Michael Köhlmeier: Piken med fingerbølet (2017)
7. Ian McEwan: Nøtteskall (2016)
8. Carson McCullers: Hjertet er en ensom jeger (1940)
9. Demian Vitanza: Dette livet eller det neste (2017)
10. Linda Boström Knausgård: Velkommen til Amerika (2016)
11. Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet (2014)

Mars:

12. Paul Auster: Rapport fra det indre (2013)
13. Elena Ferrante: Svikne dagar (2002)
14. Einar Øverenget: Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer (2014)
15. Ingvard Wilhelmsen: Livet er et usikkert prosjekt (2000)

April:

16. Monica Csango: Fortielser - Min jødiske familiehistorie (2017)
17. Jane Gardam: En ulastelig mann (2004)
18. Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (2017)
19. José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (2012)
20. Cecilie Hellestveit: Syria - En stor krig i en liten verden (2017)
21. Sacha Batthyany: En forbrytelse i familien (2016)
22. Katrine Sele: Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak (2017)
23. Christian Kracht: De døde (2016)

Mai:

24. Jana Weidemann: Piken fra Europa - En families reise gjennom det 20, århundre (2017)
25. Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (2017)
26. Kenneth Moe: Det åpenbare (2016)
27. Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (2016)
28. Ingrid Brekke: Angela Merkel - Et europeisk drama (2016)
29. Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ (2016)
30. Julian Barnes: Tidens larm (2016)

Juni:

31. Dagmar Goovaerts Bern: "Den lille pakkeboken - Pakk smartere og reis lettere" (2017)
32. Orhan Pamuk: Den naive og sentimentale romanforfatteren (2010)
33. Max Porter: Sorg er den greia med fjær (2015)

Juli:

34. Torbjørn Færøvik: Orientekspressen - En vårreise (2016)
35. Richard Ford: Mellom dem (2017)
36. Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting (2014)
37. Ngugi wa Thiong´o: Elven som skiller (1965)
38. Nathan Hill: Nøkken (2016)
39. Aris Fioretos: Mary (2015)
40. Hermann Ungar: De lemlestede (1923)
41. Helga Flatland: Vingebelastning (2016)

August:

42. Albertine Sarrazin: Astragalen (1965)
43. Astrid Sverresdotter Dypvik: Berlin-historier: Kald krig i den delte byen (1917)
44. Patrick Modiano: Så du ikke går deg bort (2014)
45. Inghill Johansen: Bungalow (2017)
46. Deborah Levy: Varm melk (2016)
47. Chigozie Obioma: Den forbudte elven (2015)
48. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant (Noveller utgitt i perioden 1980-1991)
49. Erika Flatland: En moderne familie (2017)
50. Claire-Louise Bennett: Dam (2015)
51. Nina Lykke: Nei og atter nei (2016)
52. Elena Ferrante: Den dunkle dottera (2006)
53. Casper A. Lugg og Martin I.H. Fjeld: Surdeig (2015)

September:

54. Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)
55. Roy Jacobsen: Rigels øyne (2017)
56. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene (2016)
57. Lena Wold: Ære være mine døtre (2017)
58. Thomas Espevik: Hva ville Johannes gjort? (2017)

Oktober:

59. Carl Frode Tiller: Begynnelser (2017)
60. Maggie Nelson: Argonautene (2015)
61. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (2016)
62. Emma Jane Kirby: Optikeren på Lampedusa (2016)
63. Niroz Malik: Slik natten er. Fortellinger fra Aleppo (2015)
64. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017)
65. Wenche Fuglehaug: Det store sviket - Æresvold og æresdrap i Norge (2017)
66. Inge Schilperoord: Mudderhund (2015)

November:

67. De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten (2014-2017)
68. Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (1866)
69. Matias Faldbakken: The Hills (2017)
70. Audun Mortensen: Fire dager i Berlin (2017)
71. Asli Erdoğan: Nå er ikke engang stillheten din (2016)

Desember:

72. Finn Iunker: Stemmer fra Israel (2017)
73. Ingvard Wilhelmsen: Hypokondri og kognitiv terapi (1997)
74. Cecilie Enger: Pust for meg (2017)
75. Peter May: Svarthuset (2009)
76. Peter May: Lewismannen (2011)
77. Anne B. Ragde: Liebhaberne (2017)
78. Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (2017)
79. Dan Ringgaard: Litteratur - tenkepauser (2014)
80. Sorel & Seksik: The Last Days of Stefan Zweig (2014)
81. Edvard Hoem: Liv andre har levd (2017)
82. Affinity Konar: Mischling (2016)
83. Christopher Isherwood: Fiolpiken (1945)
84. Jan Kjærstad: Berge (2017)

Luke 24. God jul!

Foto: Rose-Marie Christiansen

God jul til følgere av bloggen min! 

Jeg avslutter min diktjulekalender med et dikt av Stein Mehren. Diktet oppfattes kanskje ikke som spesielt "julete" for de fleste, men for meg er dette et dikt med en tematikk som kanskje spesielt opptar meg i julen. 

For meg handler julen om de store spørsmålene. Ikke nødvendigvis spørsmål om kosmos, gudstro og livet og døden, men mer hvorfor spesielle ting skjer i vår tid, hva som gjør at noe fungerer mens andre ting ikke fungerer,  hva som er bakgrunnen for konflikter og for den sakens skyld misforståelser, hvilke beveggrunner mennesker jeg sliter med å forstå har, hva som gjør at noen mennesker fungerer godt og "alltid" synes å takle de utfordringene livet gir, mens andre liksom ikke får det til og noen ganger låser seg fast i mønstre de ikke kommer ut av ... Mest utfordrende er det nok der hvor selv det å stille spørsmål oppleves som skummelt, fordi det gjør en åpen og ærlig dialog svært vanskelig. 

Spørsmål som dette motiverer meg sterkt i min lesning - først og fremst gjennom valg av bøker (og også film), og dernest i hvordan jeg tilnærmer meg temaene i disse. Jeg har alltid som mål å lære noe nytt, noe som kan gi meg en økt forståelse av alt som ikke er helt A4 ... Og det er jo en hel del! Det oppdager vi etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten vår. Hva får vi gjort noe med, og hva bør vi la fare? En hel del handler om klokskap, mens mye handler om å stille spørsmål og ikke være (altfor) forutinntatt. De fleste diktene jeg har presentert i julekalenderen i år har handlet om slike spørsmål, i større eller mindre grad. 

Takk til alle som har gitt meg fine tilbakemeldinger på min diktjulekalender - både her og i andre sosiale medier!

Store spørsmål

De store spørsmål har ingen

løsninger, har ingen svar

Store spørsmål er ikke til

for at vi skal besvare dem

Men for at vi skal leve dem

De største gåtene forblir

gåter. Og det er som gåter

de lar oss forstå vår plass

i verden, idet de ubønnhørlig

setter oss på plass i oss selv

Stein Mehren

Luke 23: Hans Børlis dikt "Lengselen"

Foto (av et maleri): Rose-Marie Christiansen

LENGSELEN

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge 

en blå kongekappe

selv over tiggerens 

magre skuldre.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.