Naoki Higashida: "Hvorfor hopper jeg"

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ... 

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag." 

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig. 

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk. 

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord. 

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter. 

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet. 

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp. 

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan for øvrig lese mer om forfatteren og oversettelsen her. 

Utgitt i Japan: 2007
Utgitt på engelsk: 2013
Engelsk tittel: The Reason I Jump
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pantagruel
Oversatt fra engelsk: Marius Middelthon
Antall sider: 236

Naoki Higashida

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Heidi Borud og Ane Hem - 15.01.2014 - Tastet seg ut av tausheten
- Beate´s bokhylle - 06.02.2014 
- Betraktninger - 31.01.2014
- Med Bok og Palett - 20.01.2014
- Pias kulturkrok - 12.01.2014
- Julies Bokbabbel - 25.01.2014
- Bok-Karete - 22.01.2014
- Bokloftet - 23.02.2014

Salmund Kyvik: "Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall"

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

På Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge. 

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo. 

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ... 

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent. 

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ... 

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer. 

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge! 

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted
Antall sider: 298
Takk til forlaget for leseeksemplar!

Salamund Kyvik

Joël Dicker: "Sannheten om Harry Quebert-saken"

En parodisk bestselger full av over-raskelser!

Sveitseren Joël Dicker (f. 1985) debuterte som forfatter i 2005, 20 år gammel. "Sannheten om Harry Quebert-saken" er hans tredje bok, og den utkom på fransk i 2012. 

På Pax forlags nettsider kan man lese at boka har fått en "eventyrlig mottakelse" og er under utgivelse i 45 land. Forfatteren har pga. denne boka dessuten vunnet "høythengende priser i flere land". 

Første gang jeg ble oppmerksom på denne boka var rett etter jul - i første rekke på Eldorado i Oslo. Boka sto nemlig i svære stabler - nærmest pallevis - rett innenfor dørene. Rent umiddelbart skaper dette et inntrykk av at her går man glipp av noe helt enestående og stort dersom man ikke henger med. Det skulle likevel gå noen uker før jeg hang meg på Harry Quebert-bølgen. Kanskje mest av alt fordi jeg jo nødig vil gå glipp av spennende trender, selv om krim-genren ikke er den som trigger meg aller mest når det kommer til stykket. Mine forventninger var likevel ganske moderate i utgangspunktet. For øvrig valgte jeg lydbokutgaven, fordi Helge Winther-Larsen er en fantastisk oppleser når han får den rette boka å utfolde seg med. Krim-genren er hans spesiale!

Marcus Goldman har nylig hatt brak-suksess med sin første bokutgivelse, og nå venter alle bare på oppfølgeren. Problemet er imidlertid at han er rammet av en alvorlig form for skrivesperre. Mens forleggeren hans er mer enn overivrig etter å få kloa i en roman nr. 2 fra Goldmans side, har det stoppet fullstendig opp for Goldman. Goldman har forpliktet seg til å levere seks bøker, og lenge oppholder han en stadig sintere forlegger med tomme løfter og løst snakk.

Som lyn fra klar himmel kommer det plutselig en invitasjon fra Harry Quebert, en venn av Goldman fra studiedagene. Quebert er ikke bare litteraturprofessor, men han har også utgitt romaner og har hatt stor suksess med dette, bl.a. med romanen "Det ondes opprinnelse". Goldman drar til den lille byen Aurora i håp om at Quebert skal hjelpe ham med å komme i gang med skrivingen. Lite aner han da hva oppholdet i Aurora skal medføre ... Under oppholdet i Aurora finner han nemlig ut at Quebert hadde et forhold til et 15 år gammel jente - Nola Kellergan - som forsvant i 1975. Ingen fant noen sinne ut hva som skjedde med henne, og saken ble henlagt. 

Så reiser Goldman tilbake til New York, og etter noen måneder får han en oppringning fra Harry Quebert, som er arrestert. I forbindelse med noen gravearbeider i hagen hans har nemlig levningene etter Nola dukket opp, og mistanken henger over nettopp ham. Goldman er imidlertid overbevist om at Harry er uskyldig, og går med liv og lyst løs på etterforskningen av saken. En sak som skal vise seg å være langt mer komplisert enn noen kunne ane! Hvem drepte Nola? Hvem hadde interesse av å få ryddet henne av veien? Hvilken rolle spilte Harry Quebert i dette når det kommer til stykket? 

Mens Goldmans forlegger henger over nakken hans og truer og maser på den nye boka som en annen torpedo, etterforsker Goldman Nolas forsvinning samtidig som han skriver på en bok hvis formål er å frikjenne Harry Quebert. Spørsmålet man etter hvert kan stille seg er om det i det hele tatt finnes en eneste uskyldig sjel i hele Aurora ... 

"Sannheten om Harry Quebert-saken" er en krim-bok så totalt annerledes alt annet jeg har lest noen sinne. Når man tror at man har forstått alt, kastes alt til side og man må begynne helt på nytt igjen. Og slik holder forfatteren på gjennom hele boka og bokstavelig talt helt til slutt, og holder dermed leseren i en skustikke helt inntil siste lydspor er hørt. En skikkelig lydspor-turner med andre ord!

Underveis irriterte det meg ikke rent lite hvordan enkeltpersoner ble fremstilt. Som moren til Marcus Goldman, som ikke evner å lytte og som tar alt i verste mening. Et mareritt av en kvinne, hvis like jeg heldigvis har til gode å treffe i levende live! Eller som moren til Jenny, som gjerne hadde sett at Harry Quebert ble hennes svigersønn og som hatet Nola intenst, og som oppfører seg som en verpesyk høne på datterens vegne. Men så tenkte jeg at dette er og blir en parodi, der melodramaet er en del av hele opplegget - og at boka faktisk må leses som en harsellas mot hele krimgenren. Og som - hvis boka blir filmatisert - vil kle en regissør av David Lynch´kaliber! Eller regissøren Darren Aronofsky ... Med et så vidt outrert persongalleri vil jeg nemlig tro at her er det mye å hente - både for Lynch og Aronofsky og deres like. 

For øvrig må jeg legge til at jeg aldri helt fikk tak i hva den 15 år gamle Nola egentlig hadde å tilby den 20 år eldre Harry Quebert, utover en vakker og stram kropp, et gudsbenådet vakkert ansikt og en naiv uskyld ... En forslitt lolita-klisjé tværet ut til det mest banale, uten særlig mer innhold enn noen lidenskapelige ord uttalt om og om igjen av en desperat ungjente på flukt fra et heller begredelig oppvekstmiljø hvor det ikke er godt å si hvem som var den egentlige skurken ... 

Et av høydepunktene i boka er fremstillingen av en helråtten forlagsbransje, der forleggeren  driver med utpressing og tillegges torpedo-egenskaper. Akkurat sånn tror jeg ikke det er i virkeligheten, skjønt hvem vet? Selv likte jeg historien om boka i boka (dvs. om skriveprosessen til Marcus Goldman) - noe som gjør at denne romanen har mer å by på enn kun en kriminalhistorie.

Det beste ved boka er den fantastiske historien og dramaturgien, mens svakheten er jeg ikke opplevde at boka hadde veldig sterke litterære kvaliteter. Den er helt greit skrevet, men stor litteratur er det bare ikke. Den meget erfarne oppleseren Helge Winther-Larsen leste med stor innlevelse og sterk patos, og overdrev gjerne for å forsterke de outrerte personene ytterligere. Mange ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, fordi bildene sto så levende for meg. Jöel Dicker har ikke benyttet noen bestselger-oppskrift når han har skrevet denne boka, og jeg tror dette er nøkkelen til hans eventyrlige suksess med "Sannheten om Harry Quebert-saken". Dersom du elsker melodrama, humor og en saftig historie, er denne boka virkelig noe for deg! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: La Vérité sur l'affaire Harry Quebert
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven)/Pax (papirutgaven)
Oversetter: Gøril Eldøen
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 21 t 40 min. (619 sider)
Takk til Lydbokforlaget for lytteeksemplar!

Jöel Dicker (Foto lånt fra Etat de Genève - M. Zouhri)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 03.02.2014 - Boka vil bli hatet av noen og elsket av mange - Jöel Dicker velter seg i store følelser
- Dagbladet v/Trude Ringheim - 29.01.2014 - Ble refusert 15 ganger
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 29.01.2014 - En ufrivillig parodi?
- Kasiopeiia - 17.01.2014 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 05.02.2014 - Denne boka blir en bestselger
- Forfatterens egen nettside
- Bok 365 v/Vebjørn Rogne - 29.01.2014 - Stjeler denne mannen bokvåren?
- Reading Randi - 23. september 2014 - Tanker om en bok
- Bok-Karete - 29. mars 2014

J.K. Rowling: "Den tomme stolen"

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka. 

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket. 

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ... 

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om. 

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv.  Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnslites betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ... 

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ... 

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv. 

Utgitt i England: 2012
Originaltittel: The Casual Vacancy
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brenne
Spilletid: 19 t (502 sider i papirutgaven)

J.K. Rowling (Foto: Andrew Montgomery)

Andre omtaler av boka:

- Solgunn sitt - 19.04.2013 

- NRK v/Marta Nordheim - 14.11.2012 - Utleverer menneskelig dårskap

- Dagbladet v/Thea Steen - 04.12.2012 - Nå blir J.K. Rowlings bok tv-serie - Men det handler ikke om Harry Potter

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 28.09.2012 - Veldig langt fra magisk

Mammut-salget 2014

Vårens vakreste eventyr - 17. februar til 1. mars 2014!

Det er for lengst slutt på de tider da Mammut-salget var noe som kun skjedde annet hvert år. Nå er det nemlig Mammut-salg hvert eneste år, og med det åpner det seg et hav av muligheter til å få utvidet boksamlingen. Til fryd for de aller fleste - og til besvær (ja, unnskyld at jeg sier det!) for enkelte andre av oss, som nødvendigvis må porsjonere ut plassen i hyllene (fordi det er så altfor fullt der fra før av ...). Mitt mantra er: kan jeg leve uten denne boka? Hvis svaret er nei, gir løsningen seg selv. I motsatt fall er det grei skuring ... 

I denne artikkelen kommer jeg til å tipse om gode bokkjøp. For ikke å forvirre potensielle kjøpere ved å trekke frem alle bøkene jeg selv har lest og mener at flere burde lese, har jeg forsøkt å holde meg i skinnet og konsentrere meg om noen ytterst få bokperler. Jeg har funnet frem til 10 bøker fra min egen ti-på-topp-liste med tanke på utvalget fra årets Mammut-katalog. 

Jeg nevner for ordens skyld nummeret som aktuelle bøker er gitt i salgskatalogen, slik at det skal være enkelt for deg å finne frem når du entrer en hvilken som helst bokhandel i dagene som kommer. Og så har jeg selvsagt linket mine bokanmeldelser/bokomtaler til titlene som følger, slik at du ved behov kan klikke deg inn på disse for å sjekke ut om akkurat denne boka er noe for deg. 

Bok nr. 9 - Julian Barnes - "Fornemmelse for slutten"

Dersom bokbudsjettet ditt er stramt og du vet at du kun har råd til å kjøpe en håndfull med bøker, ja - da er denne en av dem du absolutt bør få med deg! 

Er du blant dem som elsker gode formuleringer i bøkene du leser, og som synes det er helt greit å lese en tekst som krever noe av deg som leser og som også kan overraske underveis? Da er du midt i målgruppen for denne boka, som etter min mening holder et høyt litterært nivå. 

Jeg har valgt å gi min bokanmeldelse tittelen "Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse", og dette mener jeg oppsummerer ganske greit hva denne boka i bunn og grunn handler om. 

Bok nr. 24 - Carolina de Robertis - "Perla":

Dersom du interesserer deg for Latin-Amerikas nære historie, med overgrep mot lokalbefolkningen, er dette en bok midt i blinken for deg!

Fortellingen er nokså spesiell, og grenser tidvis nesten mot det absurde, med en fremmed som dukker opp - ikledd tang og det hele - i stua til Perla. Dermed dras vi tilbake til Argentinas blodige historie i årene 1976 - 1983, der mange ble drept av styresmaktene fordi de ikke innrettet seg i tilstrekkelig grad. 

Historien er fortalt på flere nivåer, hvor målet er å avdekke sannheten om det som en gang skjedde med de mange sønner og døtre som forsvant, uten at myndighetene er villig til å snakke om dette.

Bok nr. 25 - Edmund de Waal - "Haren med øyne av rav":

Benytt sjansen til å sikre deg denne boka - en gang for alle! Jeg innser riktignok at den kan hende ikke er noe for alle, for den krever virkelig sin leser. 

I denne boka får du høre historien om en av de rikeste jødiske familiene i Europa, med hovedsete i Wien, og som gikk til grunne på grunn av nazistenes jødeforfølgelse. Historien er dessverre ikke unik. Denne historien er i tillegg hentet fra virkeligheten, og handler om forfatterens egen familie. 

Boka holder høy litterær kvalitet, og kommer garantert til å havne i 1001 bøker du bør lese før du dør! Noe annet ville i alle fall overraske meg stort! Et must for en bokelsker!

Bok nr. 47 - Frode Grytten - "Bikubesong":

Har du ikke lest denne boka tidligere, sier du? Løp og kjøp, sier jeg! "Bikubesong" er en slags blanding av novellesamling og roman, idet den handler om enkeltskjebnene i en boligblokk - "Murboligen" - i Odda. 

Min påstand er at alle - absolutt alle - får noe ut av denne boka, uansett hvilke litterærer preferanser man måtte ha fra før av! Personportrettene som tegnes er nemlig så full av gjenkjennelse, og bygdedyret er så nær, så nær. 

Boka er rett og slett mesterlig - noe av det beste som er skrevet innenfor norsk litteratur!

Bok nr. 66 - Karl Ove Knausgård - "Min kamp 6":

Mange er de som har gitt seg i kast med Karl Ove Knausgårds Min Kamp-serie i seks bind, men få er nok de som faktisk har fullført hele serien (ved å følge denne linken kommer du til alle min omtaler av samtlige seks bind). Og grunnen er nok at spesielt bind 6 er oppfattet som så tykk og utilgjengelig. Derfor ønsker jeg å benytte anledningen til å avlive myten om bind 6! Den er i aller høyste grad folkelig anlagt, og med unntak kanskje av litt dikttolkning underveis - i særdeleshet av Paul Celan - er dette lettfattelig stoff, er nå min påstand. Her får man til og med med seg essensiell forskning rundt myten om Adolf Hitler - var han et ondt menneske i utgangspunktet, eller ble han slik etter hvert (fordi makt korrumperer)? I alle fall naturlig at dette kom med i den siste boka, siden Knausgård har stjålet tittelen fra Hitlers bok med samme navn ... 

Bok nr. 67 - Shin Kyung-Sook - "Ta vare på mamma":

Det er ikke ofte at bøker fra Sør-Korea oversettes til norsk, men når slike bøker først foreligger, er det all grunn til å holde alle sanser åpne! 

Selv om "plottet" i denne boka handler om en mamma som forsvinner, handler den om så mye, mye mer. Etter at Sør-Korea åpnet seg opp for Vesten for alvor, har det nemlig skjedd en rivende utvikling i landet. Dette har imidlertid hatt sine omkostninger, og det er faktisk noe av dette som er temaet i denne boka - der gamle og nye verdier på sett og vis er på kollisjonskurs. Forfatteren har tegnet et samfunn der fokuset er flyttet fra storfamilien til individet og dets behov. Boka er for øvrig helskjønn og gjennom-sjarmerende!

Bok nr. 95 - Julie Orringer - "Den usynlige broen":

Det skrives for tiden mange bøker om jødenes situasjon i tilknytning til andre verdenskrig, og sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken blant mange. Likevel mener jeg at denne skiller seg en del ut, både i tematikk og litterære kvaliteter. 

Her treffer vi noen jøder som reiser fra Budapest til Paris for å studere. De rammes nokså raskt av en økende anti-semittisme, som brer om seg i en utovekkende fart. Snart er de ikke trygge noe sted. 

Boka handler også om en helt spesiell kjærlighetshistorie, som griper leseren med hud og hår! 

Bok nr. 96 - Per Petterson - "Jeg nekter":

Per Petterson har skrevet mange gode bøker i årenes løp, men selv er jeg tilbøyelig til å mene at "Jeg nekter" er hans aller, aller beste! I sin tid betegnet jeg den dessuten som den aller beste boka jeg leste hele høsten 2012.

I boka møtes to gamle venner for første gang på mange, mange år. Rollene er imidlertid byttet. Han som kom fra et vellykket hjem har det i grunnen ikke gått så bra med, mens han som kom fra et vanskeligstilt hjem er blitt meget velstående. Men lykkeligere? Vel - det er akkurat dette som er temaet i boka. For hva er egentlig lykke?

Personportrettene som tegnes i denne boka er dyptpløyende og tankevekkende, og stemningen blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Bok nr. 122 - Stefan Zweig - "Sjakknovelle":

Stefan Zweigs mini-roman "Sjakknovelle" er noe av det ypperste som finnes innenfor europeisk litteratur! Selv leste jeg den opprinnelige utgivelsen for noen år siden (etter å ha gravd den frem fra et antikvariat) - inntil jeg våren 2012 gledesstrålende kunne konstatere at Heinesen forlag hadde utgitt den på nytt. Og det er nettopp Heinesens utgivelse som nå er gjort tilgjengelig på årets Mammut-salg!

Løp og kjøp - alle mann! Selv har jeg tenkt å kjøpe noen eksemplarer av denne boka, og ha dem liggende innerst i gaveskapet mitt - for påkomne tilfeller der det er på sin plass å ha med "blomster" til vertskapet i forbindelse med innbydelser. Nå som vi har fått vår egen sjakk-helt i Norge, har dessuten "Sjakknovelle" fått ny aktualitet! Men bare for å ha sagt det: man trenger ikke å være spesielt interessert i sjakk for å få noe ut av denne boka!

Bok nr. 605 - Paul Auster - "Vinteropptegnelser":

For alle Paul Auster-fans er denne memoarboka et must! Jeg har opp gjennom årene omtalt ikke helt få av Austers bøker og filmer her på bloggen min. Og i min boksamling finnes det meste av bøkene han har skrevet. 

Man bør for øvrig ha lest i alle fall en håndfull av Paul Austers bøker for å få fullt utbytte av "Vinteropptegnelser" - rett og slett fordi bøkene er så sentrale når man skal forstå hvem Auster egentlig er. Han er en forfatter man fort blir hektet av når man først begynner å lese bøkene hans!

---------------------------------------------

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et riktig godt Mammut-salg! 

Nancy Richler: "Et stjålet liv"

Om et jødisk etter-krigssamfunn i Montreal

Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det! 

I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.

"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være. 

Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg. 

Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)

Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ... 

Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer. 

I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak. 

Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?

Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ... 

I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode. 

Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode! 

Utgitt i Canada: 2012
Originaltittel: The Imposter Bride
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax 
Oversatt:Kia Halling
Antall sider: 347
Takk til forlaget for anmeldereksemplar!

Nancy Richler

Audur Ava Ólafsdóttir: "Stiklingen"

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen. 

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin. 

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse. 

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen. 

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ... 

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten. 

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste! Og så undrer det meg at det ikke er flere norske bokanmeldelser av "Stiklinger" å finne på nettet. 

Utgitt på Island: 2007
Originaltittel: Afleggjarinn
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pax forlag
Oversatt fra islandsk: Silje Beite Løken
Antall sider: 266
Takk til forlaget for anmeldereks.

Áudur Ava Ólafsdóttir

Andre omtaler av boka:
- Litteratursiden.dk v/Pernille Lisborg - 20.04.2009 - Bog: "Stiklingen" af Auður Ava Ólafsdóttir
- Groskro´s Verden - 19.09.2013 
- Eselører - 03.09.2013
- Beathes bokhylle - 26.08.2013