Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 

Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.

Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)

Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...

På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 

Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 

"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)

August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 

En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 

Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 

"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)

Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?

Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 

Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 

Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 

Utgitt i USA: 2016
Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

Birger Emanuelsen: "Anna og kjærligheten"

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først. 

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen. 

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn. 

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ... 

"De hadde fått så mye ros for å holde sammen, men hun så ikke noe imponerende i det. Det var aldri noe tvil for henne. Han trengte henne, og da skyldte hun ham å stille opp. Arbeidet hans, livet hans, hun satte ham like høyt som en bror. Og selv om han nok mente at det var hun som hadde de beste intellektuelle refleksene, at det var hennes rå talent som var sjeldent, var det hans arbeid som skilte seg ut. Malvin gikk opp i arbeidet. Hele veien la han sin flid og stolthet i å forstå del for del før han til slutt satte det sammen." (side 81)

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart. 

"Fra vinduet hørte hun en måke, og hun løftet opp dynen og krøp under. Bildet satte hun på nattbordet, lot fingeren følge glasset over Malvins ansikt. 

"Malvin, du Malvin. Alt jeg kunne fortalt deg. Ville du hatt det bedre da, tror du? Om jeg hadde vært ærligere med deg?" 

Hun ble liggende og se på ham." (side 80)

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt. 

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

I rettferdighetens navn: Dersom du ønsker å lese hva andre bokbloggere har ment om boka, kan du følge linkene nedenfor:
- Artemisias Verden: Romanen ga meg til tider gåsehud, dette er en leseopplevelse av de sjeldne, og som sagt den beste av Birger Emanuelsen til nå.
- Tine sin blogg: ... jeg brukte etter min mening, litt for mye energi på å forsøke å forstå hvordan ting hang sammen.
- Bøker & Bokhyller: Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
- Elikkens bokhylle: Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. ... For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Utgitt: 2016
Forlag: Tiden (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Birger Emanuelsen
Antall sider: 204
Spilletid: 4 t 32 min.
ISBN: 9788210055393 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163523 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks./lydfil fra forlaget

Birger Emanuelsen (Foto: lånt av forlaget)

Anne Enright: "Veien ved Boolavaun"

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt. 

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.  

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

I den første delen av boka, som har tittelen "Reise ut", møter vi hver av barna i tur og orden. Oppveksten har satt sitt preg på dem alle, og livene deres har ikke blitt slik de drømte om at det skulle bli. Dan ble aldri katolsk prest. I stedet havnet han i New Yorks kunstnermiljø, der han etter en del prøving og feiling til slutt erkjenner at han er homofil. Siden handlingen er lagt til 1980- 0g 1990-tallet, er det ikke til å unngå at AIDS-epidemien er en del av dette bildet. Hanna er en alkoholisert skuespiller og småbarnsmor, som holder til i Dublin, mens broren Emmet ønsker å redde verden og har reist med Leger uten grenser til Mali. Han er ute av stand til å binde seg til noen. Constance, hun som ble værende igjen hjemme, prøver å håndtere moren som best hun kan.  Det er et enveis forhold der hun er den som yter, mens moren er den som krever. Idet vi befinner oss i bokas nåtid - 2005 - er hun under utredning for mulig brystkreft. 

"Det var riktig at Hanna drakk seg full så snart hun gikk fra ungen, men det var også riktig at hun aldri gikk fra ungen, eller nesten aldri. Hun blandet vodka i en juiceflaske for å ta den med på en jentekveld, og det var ment som en vits - det sto "Innocent" på etiketten - men hun drakk den opp på veien inn til byen og nevnte det ikke da anledningen kom. Hanna orket ikke jentene og alt deres pjatt om slanking og auditions, bitching om tingenes tilstand ved det irske teatret og sine menns mange mangler. Ingen av dem hadde barn, eller ikke ennå. De var misunnelige. De trodde at det ville være en løsning på noe grunnleggende i livet deres hvis de fikk barn." (side 173-174)

Del to har tittelen "Komme hjem". Rosalind ønsker å selge huset, og skriver julekort til barna sine. Hun trykker - bevisst eller ubevisst - på noen knapper hos hver av dem i julekortene. Så pass at alle bestemmer seg for å komme hjem. Kanskje ser de frem til en siste hyggelig jul sammen i barndomshjemmet? I stedet møter hver av dem seg selv og de andre i døra. Det de trodde var limet mellom dem, at de kjente hverandre godt, viser seg ikke å stemme. At det er huset i seg selv og ikke familiemedlemmene som i sin tid befolket huset, som vekker de sterkeste minnene, overrasker dem. 

"Sannheten var at huset de satt i, var verdt latterlig mye penger, og menneskene som satt i det var verdt veldig lite. Fire barn i ferd med å bli middelaldrende: Madigan-avkom som ikke hadde noen substans i verden, ikke noe driv. De hadde ingen penger. Dan, især, hadde ingen penger, og han kunne ikke tenke seg hvorfor det var slik eller hvem som kunne være skyld i det. Men i tausheten erkjente han hvilken makt Rosalind hadde over barna sine, som voksne kunne ingen av dem måle seg med moren." (side 219)

Man tror at man kjenner den nærmeste familien så inderlig vel at man for lengst har sluttet å være nysgjerrig, og ingenting føles vel verre og trangere enn å bli møtt med gamle, forutinntatte holdninger når man selv opplever å ha beveget seg kvantesprang bort fra sitt utgangspunkt her i livet. At moren til slutt svarer med samme mynt, denne moren som kan kunsten å slenge ut en ekstra sårende og "treffende" kommentar, og som manipulerer barna ved å smøre ekstra tykt på når hun finner det for godt å lide litt, så de ikke komme ... Det hele blir så sårt fordi de fleste barn som har vokst opp i en dysfunksjonell familie aldri slutter å lengte etter den anerkjennelsen de aldri fikk fra sin mor. 

"Rosalind var en plage. Barna hennes syntes hun var plagsom fordi det var sant. Hun var det. Plagsom. 

De kom til å angre seg når hun ble borte. De kom til å angre seg veldig. Disse menneskene, som brukte all sin tid på å forlate henne. De ringte ikke, skrev ikke. De fortalte henne ingenting, de brukte livet sitt på å komme seg vekk derfra. Kom deg vekk og fortsett videre! var stemmeropet. Ikke snu deg! For hvis du snur deg, vil du se at moren din er forvandlet til en saltstøtte. 

Nå, det var flere som kunne den leken. 

Rosaleen hadde to føtter, hun hadde en bil. Rosaleen kunne også gå ut døra og ikke komme tilbake. Og hvordan føltes det? Hvordan føltes det når moren deres gikk fra dere?" (side 249)

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen. 

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt.  Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig. 

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Beathes bokhjerte, Lese og reiselyst, Ågots bokblogg og Bentebing´s Weblog.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Green Road
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt:  Tone Formo
Antall sider: 285
ISBN:  978-82-530-3840-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Anne Enright (Foto: Dominick Walsh)

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

John Irving: "Mysterieavenyen"

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen. 

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ... 

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne. 

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene. 

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift. 

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer! 

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Bokblogger Tine likte den godt, og fremhever John Irvings helt spesielle litterære stemme. Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Avenue of Mysteries
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Halvor Kristiansen
Opplest: Kyrre Haugen Bakke
Antall sider: 544
Spilletid: 20 t 9 min.
ISBN (lydfil): 9788242163301
ISBN (papirutgave): 9788205487413
Jeg har mottatt et lytteeksemplar fra forlaget 

John Irving (Foto: RMC)

Helene Uri: "Fordi jeg elsker deg"

Når forelskelse  blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri!  Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak. 

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt. 

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. 

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg. 

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ... 

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015 - «Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie - I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansj - Øya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015 - Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015 - Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.
- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015 - Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 - Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.

Tiril Broch Aakre: "Redd barna"

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna". 

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp. 

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael. 

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham. 

- Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

- Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi. 

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst. 

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent! 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 125 
ISBN: 978-82-8288-082-4
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Tiril Broch Aakre (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 3. juni 2015 - Reise gjennom sorg og snø
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 5. juni 2015 - Kulde, sorg og nærhet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 17. juni 2015 - Snø vil falle over snø som har falt
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 12. juni 2015 - Mitt hjem er en borg som brister
- Groskro´s Verden - 28. juni 2015 
- Beathes bokhjerte - 18. juni 2015 
- Tine sin blogg - 14. juni 2015
- Les mye - 3. juli 2015