En familie på fem bor i et stort hus omringet av en høy mur langt fra allfarvei. De tre barna - to jenter og en gutt - har aldri vært utenfor murene. Foreldrene har gjennom hele oppveksten fortalt dem at verden utenfor er fryktelig farlig.
Foreldrene underviser barna innenfor hagemurenes trygge grenser. Et forvrengt virkelighetsbilde formidles. Bl.a. er flyene som flyr over huset leketøy, og små kattepuser blodtørstige dyr som må drepes før de dreper dem. Slik skaper de et helt lukket univers for barna, som bare avbrytes av at gutten får besøk av en ung kvinne - Christina - som skal avhjelpe hans begjær.
Etter hvert våkner frihetstrangen opp hos den eldste av jentene. Hun lurer på når hun kan forlate foreldrene og dra ut i den farlige verden. Hun vet svaret på forhånd: Når en av hjørnetennene faller ut, kan hun dra. Men først må hun lære å kjøre bil, for det går ikke an å bevege seg ute i den farlige verden uten bil ... Og å lære å kjøre - det får hun lov til når en av hjørnetennene har vokst ut igjen ... Barnas isolasjon fra omverdenen og deres svært begrensede preferanser for å tolke og vurdere det som blir presentert for dem, gir seg de mest vanvittige utslag etter hvert ...
Dette må være en av de mest perverse og ekle filmene som har kommet på film-markedet under den ellers harmløse filmgenre-kategorien drama på manns minne! Dette er ikke en film man trenger å se! Hadde jeg enda skjønt poenget med historien, men ikke med min beste vilje klarte jeg å få øye på noe som kunne gitt den en slags mening. Det måtte evt. være at "slik kan det også gå med mennesker når de blir isolert fra fødselen av, og gis stimuli etter omgivelsenes forgodtbefinnende". For meg sitter derfor inntrykket av spekulasjon igjen - spekulasjon i å finne det mest outrerte uttrykket for i det minste å bli lagt merke til i mylderet av middelmådige filmer. At filmen faktisk ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film da den kom, har jeg svært vanskelig for å forstå. "Den mest originale, utfordrende og perverse filmen så langt i år", skriver dessuten Village Voice.
Bak på DVD-coveret kan man dessuten lese følgende:
"Grekeren Giorgos Lanthimos har laget en av årets mest originale filmer og vant velfortjenet hovedprisen i Cannes "Un Certain Regard-program". I likhet med foreldrene i filmen skaper han et helt eget univers og åpner opp for et uendelig antall tankeeksperimenter, som på en gang er både sjokkerende og fascinerende - og dessverre skremmende reelle."
Not my cup of tea! Her blir det terningkast tre. Og da er det skuespillerprestasjonene jeg har valgt å vektlegge ...
Innspilt: 2009
Originaltittel: Kynodontas
Nasjonalitet: Hellas
Genre: Drama
Skuespillere: Christos Stergioglou (faren), Michelle Valley (moren), Aggeliki Papoulia (eldste datter), Mary Tsoni (yngste datter), Christos Passalis (sønnen), Anna Kalaitzidou (Christina)
Spilletid: 1 t 28 min.
Yngste datter i bassenget
Faren har sloss med en katt
Eldste datter prøver å få ut en motvillig hjørnetann slik at hun kan reise snart
Etter å ha sett halve filmen hadde jeg fått nok. Hele familien, samt dem de hadde kontakt med utenfor, blir fremstilt som om de har autisme light. Atferden og talemåtene er robotaktig, mekanisk. Det de gjør og sier er flatt og meningsløst. Hvis dette er en allogori på noe ved samfunnet, går det meg hus forbi. Ikke bare presenteres psykotisk meningsløshet, den totale meningskollaps, men filmen er også anti-estetisk (klærne, sex'en, de tomme ansiktene)...
SvarSlettMed tanke på den positive kritikken som filmen har fått av anerkjente kritikere, samt alle prisene den har vunnet.
SvarSletthttp://en.wikipedia.org/wiki/Dogtooth_(film)
kommer jeg til samme konklusjon som når det gjelder mye av den moderne kunsten: Det er ikke kunstnerne som har sviktet, men kunstkrikerne. Det er ikke akkurat filmer av denne typen grekerne bør opphøye til "nasjonalfilm", gitt den økonomiske kollapsen og krisen de nå er inne i.
Vi er så enige, så enige!
SvarSlett