"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spielrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dangerous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.

Sabina Spielrein - rammet av hysteri

Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient

Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter

Viggo Mortensen som Freud

Michael Fassbender som Jung

Vincent Cassel som Gross

Keira Knightley som Spielrein

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1. Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kindle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gratulerer!

Send meg en mail med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komme til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Kulissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.

Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.

Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet

Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 

Til slutt går det over stokk og stein

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset

"Kvinne går til lege ... mann går på by´n" (Regissør: Reinout Oerlemans)

Filmatisering av Kluuns "Kvinne går til lege ... mann går på by´n"

Fra før av har jeg lest "Kvinne går til lege ... mann går på by´n" av den nederlandske forfatteren Ray Kluun, og jeg tror til og med at jeg har oppfølgeren liggende ulest et eller annet sted. Jeg har også en eller annen gang fått med meg at boka skulle filmatiseres, men har ikke klart å plukke det opp før jeg på en handletur i Sverige tilfeldigvis kom over den i en billighaug med DVD´er (som jeg selvsagt ikke kunne dy meg for å grave litt i, selv om jeg har ørten usette filmer liggende på vent ...). Der dukket altså filmen opp - under den svenske tittelen "En sorts kärlek".

Det vellykkede ekteparet Stijn og Carmen har i grunnen det meste de kan ønske seg. Begge har lysende karrierer, begge er fremdeles relativt unge og vakre, de har en nydelig datter, et praktfullt hjem - og de har et lass med venner som de til stadighet har det riktig festlig sammen med. Alt ville ha vært perfekt dersom Stijn ikke hadde hatt det med å være utro innimellom. Han ønsker at kona skal se på dette som et slags lyte ved ham som hun må akseptere, mens hun selvfølgelig ikke føler det slik.

Så rammes Carmen av brystkreft. I begynnelsen håper de at dette skal være et mareritt det går an å våkne opp fra, og lenge ser det faktisk slik ut. Legene er flinke, og mange overlever tross alt kreft - selv brystkreft. Men slik skal det dessverre ikke gå. Carmens brystkreft har spredt seg, og de må etter hvert innse at hun kommer til å dø. Stijn følger opp sin kone på en fantastisk måte, men innimellom "må" han på by´n ... I stedet for en-natts-affærer innleder han nå et forhold til Roos, en kvinne han lenge har hatt et godt øye til, men som har avvist ham gang på gang fordi hun ikke har sansen for gifte menn. Og Carmen som blir mer og mer fortvilet over sykdommen sin og dens tragiske utvikling, blir helt fra seg over at mannen hennes kan finne på å være utro nå som hun trenger ham som aller mest. Mens Stijn aldri i verden ville ha klart å stille opp for henne i tykt og tynt uten kjærligheten fra Roos innimellom slagene ...

Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer, og det er kanskje årsaken til at den heller ikke har vært særlig synlig for norske DVD-kjøpere heller. Kluuns historie om Stijn og Roos er selvbiografisk, og dette slo meg spesielt da jeg leste boka - at det må være vanskelig å skrive en slik historie uten å ha kjent den på kroppen selv. Jeg opplevde filmatiseringen av boka som meget vellykket! Skuespillerprestasjonene er glitrende, desperasjonen hos hver enkelt i dette trekantdramaet mellom Stijn, Carmen og Roos er nesten autentisk skildret, og temaet er så smertefullt at det nesten var vanskelig å ta dette innover seg. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Komt een vrouw bij de dokter: Een ode aan de liefde
Nasjonalitet: Nederland
Genre: Drama
Skuespillere: Barry Atsma (Stijn), Carive van Houten (Carmen), Anna Drijver (Roos)
Spilletid: 109 min.

Carmen og Stijn - et relativt lykkelig par på tross av en del ting

Carmen rammes av kreft, og Stijn følger opp 

Innimellom alle cellegiftkurene "må" Stijn på by´ n

Roos og Stijn innleder et forhols

"War Horse" (Regissør: Steven Spielberg)

En film for barn og hesteelskere?

Filmen "War Horse" er basert på Michael Morpurgos bok "War Horse" som utkom i 1982, og som har hatt stor suksess som teaterstykke fra 2007.

I filmens åpningsscene følger vi den engelske tenåringsgutten Albert Narracott som er vitne til at et føll blir født. Føllet og moren springer etter kort tid av gårde. I neste scene er Alberts far på en hesteauksjon. Han skal ha tak i en arbeidshest, men det hele ender nokså fatalt for ham. Stoltheten hans får ham nemlig til å overby på en hest som er alt annet enn brukendes til arbeid. Og det verste av alt: dette har han ikke penger til, og han setter derfor hus og heim (som de for øvrig bare har leid) på spill.

Hjemme venter en eitrende forbannet kone (spilt av Emily Watson) da hun oppdager at mannen har gjort dette vanvittige kjøpet, mens sønnen er fra seg av lykke. Dette er nemlig den samme hesten han så bli født for kort tid siden. Han lover foreldrene at han skal ta seg av hesten og trene ham opp. Mellom ham og hesten oppstår det etter hvert et nærmest magisk vennskap, hvor de to kommuniserer på sitt helt eget språk.

Så dukker utleieren opp, og Alberts far trygler og ber om betalingsutsettelse. Han har planer om å dyrke opp et stykke jord som er full av steiner, og der vil han plante turnips. Dette vil skaffe ham de resterende pengene. Alle ler av ham, men han står på sitt. Albert lover at han skal klare å tre seletøy på hesten, og at dette skal la seg gjøre. Dette får han også til - mot alle odds - men uvær og ulykke rammer atter en gang den lille, fattige familien. Avlingen blir ødelagt, og nå har faren bare en mulig utvei: han må selge hesten. Og dermed starter det egentlige eventyret om denne legendariske hesten, som blir krigshest i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Albert er til å begynne med for ung til å la seg verve i krigen, men etter hvert blir også han soldat og kjemper sammen med franskmennene mot tyskerne i skyttergravene på østfronten. Med det ene formålet for øye: å finne hesten Joey. Problemet er bare at han ikke er den eneste som leter etter Joey ...

Ja, hva skal jeg si? Filmen har blitt nominert til intet mindre enn seks Oscars, men har så vidt jeg vet ikke fått noen av dem. På baksiden av DVD-coveret kan jeg dessuten lese at "Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske". Og så elsket jeg likevel ikke denne filmen, som er i overkant lang (nærmere 2,5 time) og med skuespillerkarakterer som jeg opplevde tippet over i det banale, endimmensjonale og nesten karrikerte.

Underveis mens jeg ble sittende og studere de ulike teknikkene som var brukt, med nærbilder av Albert med åpen munn og blå, blå øyne som utelukkende vitnet om godhet, og som ikke en gang under hele filmen fremviste et eneste usympatisk trekk som kunne vise at han var et menneske, og ikke en engel, vel, da mistet filmen sin troverdighet for meg. Hadde det enda vært sagt at dette er en barnefilm, basert på en barnebok (hvilket den faktisk er), så ville jeg på forhånd skjønt at jeg skulle styre unna den. Derimot fikk jeg et inntrykk av at dette for all del er filmen man ikke må gå glipp av. Og så fant jeg den i grunnen nokså kjedelig. For hesteentusiasmer derimot er dette helt klart en vakker film man kan kose seg med gang på gang.

Mange av hestescenene er flotte og vakre. Men når reklamen for filmen sier at "War Horse er et stort mesterverk og en av de mest gripende filmfortellinger om vennskap som noensinne er blitt laget", vel så kunne jeg ikke være mer uenig. Jeg ender et sted mellom terningkast tre og fire. Når karakteren ikke blir dårligere er dette fordi jeg ser at filmen vil treffe hos dem som rent faktisk er i målgruppen, og fordi den tross alt inneholder en hel del kvaliteter rent filmteknisk. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: War Horse
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irvine (Albert Narracott), Emily Watson (Rose Narracott), Peter Mullan (Ted Narracott), David Thewlis (Lyons), Tom Hiddleston (kaptein James Nicholls), David Kross
Spilletid: 140 min.

Albert er vitne til at et føll blir født

Alberts foreldre - Ted og Rose

Et spesielt vennskap har oppstått mellom Albert og hesten Joey

En sprø og besatt bokkjøper - jeg?

Her om dagen kom jeg over en artikkel på Siljes skriblerier med tittelen "En sprø og besatt bokkjøper - jeg?", som var inspirert av et innslag på You Tube om akkurat dette temaet. Jeg humret og lo meg gjennom svarene, og fant disse sterkt gjenkjennelig - kanskje med unntak av svaret på spørsmål 6 - "hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?" For her tror jeg med hånden på hjertet at en virkelig sprø og besatt bokkjøper aldri vil være helt ærlig. Det får liksom være måte på å blottstille sin galskap!

Jeg skal i allefall forsøke - så ærlig som mulig - å besvare spørsmålene selv.

1. Er du helt besatt på å kjøpe bøker?

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at ja, det er jeg. Jeg kan ganske enkelt ikke bevege meg inn i en bokhandel uten å komme ut med en ny bok ... Aldri sitter lommeboka så til de grader løst som inne i en bokhandel ... Jeg tilhører også den kategorien mennesker som helst vil eie bøkene jeg har lest - i alle fall de gode. Og hvor mange bøker jeg har stående ulest i mine hyller, tør jeg nesten ikke tenke på ... Mitt klare mål er at alle bøker som blir kjøpt, skal leses en dag.

2. Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

Når? Hver gang anledningen byr seg, i grunnen.

Hvor? Mer og mer i bokhandlerne, faktisk. Men jeg må også legge til at jeg er en kunde i den helt utsøkte klassen bl.a. i Bokklubben - noe som resulterer i stadige fristelser hver gang jeg får tilsendt gavekort.

Hvor ofte? Hmm ... vet ikke om jeg har lyst til å svare på dette spørsmålet ...

For øvrig er mine bokkjøp noe jeg som regel gjør i ensom majestet, skjønt lykken er å gå sammen med en som er like bokgal som meg selv. Det er bare det at det ikke finnes så mange likesinnede i min omgangskrets. I alle fall ikke før jeg begynte å stifte nærmere bekjentskap med andre bokbloggere. O lykke, sier jeg, at det finnes andre som har det på samme måten!

Helt til slutt må jeg nevne en fantastisk bokkjøper-opplevelse jeg hadde med en venninne for et par år siden. Vi brukte en hel lørdag på Norli (Norges største bokhandel i nærheten av Karl Johan), fant frem bøker vi kunne tenke oss å kjøpe, inspirerte hverandre mens vi gikk rundt og plukket en godbit her og en godbit der - og satt i en av kosekrokene og bladde i bøkene - hadde gooooood tid - og kvalitetssikret hvert eneste potensielt bokkjøp. Det ble en dyr opplevelse, men hver eneste bok ble grundig lest kort tid etter. Å få en slik dag sammen med en som har like stor interesse for bøker som meg - gode gud! For en lykke! ;-)

3. Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

Det er så mangt. Jeg har sluttet å la meg tiltrekke av vakre smussomslag, fordi nettopp dette har ført til så mange skuffelser. Og jeg blir eitrende irritert når jeg har latt meg lokke til å kjøpe det jeg tror er en fantastisk roman, men som viser seg å være "kiosklitteratur" i pen innpakning.

Enkelte svært seriøse forlag får meg til å lese nær sagt alt som utgis, mens andre (gjerne etter gjentatte skuffelser) får meg til å tenke "å ja, det er DET forlaget igjen ... hmmm ... jeg venter og ser om noen av mine likesinnede anbefaler boka .... ".

Enkelte forfattere leser jeg alt av, selv om jeg har erfaringer med at kvaliteten varierer. Og så lar jeg meg inspirere av andre bokbloggere. Den ultimate bokblogger etter min smak har en passelig mengde av omtaler av nye og eldre bøker på sin blogg.

Jeg er medlem av tre boksirkler, og dette gjør at jeg tidvis kommer borti bøker jeg nok aldri hadde funnet frem til på egen hånd. Det er morsomt og inspirerende! Dessuten er jeg opptatt av at noen bøker "må" man få med seg av hensyn til allmenndannelsen, og da sliter jeg meg om nødvendig gjennom aktuelle bok.

4. Er det en spesiell genre du foretrekker?

Ja, så absolutt. Egentlig er jeg ganske altetende, men noe litteratur leser jeg definitivt mindre av enn de fleste, og det er krim. Ikke fordi krim ikke gir meg noe, men det er alltid så mye annet som får høyere prioritet. Jeg blir dessuten ofte lei etter å ha lest 2-3 krimbøker av en og samme forfatter, fordi jeg opplever at det er for mange gjentakelser over samme tema.

Jeg har en hang til skjønnlitteratur, men liker også fakta- og diskusjonsbøker godt. Dessuten liker jeg å lese ledelseslitteratur og i noen grad også såkalt selvhjelpslitteratur - i alle fall når denne er vitenskapelig godt fundert og ikke går inn under kategorien "selvfølgeligheter satt i system". Bøker om mat, vin og reiser er også noe som trigger meg.

Jeg liker nok triste bøker bedre enn glade bøker, og jeg elsker å lese om andre kulturer - gjerne i håp om å øke min egen forståelse for de kulturelle forskjellene. Bøker som favner jødenes historie, bøker som beskriver muslimske samfunn, bøker fra f.eks. Maos Kina eller om overgrep fra totalitære styresett, bøker om andre verdenskrig, bøker om litteratur og forfattere .... ja, det meste i grunnen.

5. Foretrekker du å kjøpe nye bøker eller brukte bøker?

Så lenge det ikke er generende lukt i bøkene og de ellers ser pene ut, spiller dette mindre rolle for meg. Jeg elsker å gå på loppemarked for å snuse etter litterære perler som det er vanskelig å få tak i. Før jeg kjøper en brukt bok, lukter jeg alltid på den. Dersom jeg kommer over en Stefan Zweig-bok som jeg ikke har fra før av, kaster jeg meg over den og opplever en intens lykkefølelse. (Noen må snart se til å få revitalisert hans forfatterskap i form av nyutgivelser!!!)

I den grad jeg kjøper nye bøker så er det fordi det er en nødvendighet dersom jeg ønsker å lese en nyhet mens den fremdeles er ny.

Fordelen med gamle bøker er at man får så mye mer for pengene!

6. Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

Av prinsipp svarer jeg ikke på dette spørsmålet. Jeg nøyer meg i stedet med å konstatere at liv og lære er høyst ulikt (dvs. hva jeg synes er greit, og hva jeg i realiteten bruker), og at jeg i alle fall har et bokbudsjett som langt overgår f.eks. mitt klesbudsjett.

7. Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Jeg prøver hele tiden, men med heller mindre hell. Dvs. jeg HAR blitt bedre med årene! I dag flyr det i alle fall noen tanker gjennom hodet mitt om at "og når tror jeg at jeg kommer til å få tid til å lese DENNE boka da?" før jeg går til det skritt å putte den i handlekurven.

Noe som derimot virker langt mer begrensende på min kjøpetrang er bl.a. at min tidligere yndlingsbokhandel (som jeg går forbi hver eneste dag) grunnet skifte av innehavere nå minner mer om en lekebutikk enn en bokhandel. Jeg har derfor gradvis sluttet å gå innom. Dermed er det en mindre fristelse på veien hjem fra jobb hver dag ... Og det merkes på lommeboka!

8. Når du har kjøpt en bok - hvor lang tid tar det før du leser den?

Jeg har lenge prøvd meg på prinsippet først inn, først ut. Men hva er poenget med å kjøpe flunkende nye bøker hvis man ikke får lest dem mens de fremdeles ruver i butikkene til full pris? I motsatt fall kan man i stedet vente til de kommer på Mammut eller andre boksalg. Det har derfor lett for å bli sist inn, først ut. Av og til tar jeg meg imidlertid litt sammen og lar eldre bøker komme frem i lyset. Det kan f.eks. være at en bokblogger har anbefalt en eldre bok, og så går det opp for meg at "jammen, den boka HAR jeg jo!" Og vips! så blir den lest! Noen bøker blir like fullt liggende ulest altfor lenge i mine bokhyller. Da er det OK når jeg f.eks. er innom biblioteket (som jeg også bruker flittig) og finner aktuelle bok i lydbokformat. Dette fører til at en gammel bok blir lest mye raskere enn det som ellers kunne blitt tilfelle.

9. Billige eller dyre - innbundet eller paperback?

Ja takk, begge deler! Det optimale er billig og innbundet, selvsagt! Jeg kan finne på å kjøpe en innbundet bok når den er på salg, selv om jeg har en paperback i hyllene mine fra før av - når jeg vet at jeg kommer til å lese boka på nytt en gang.

Med økende alder har det dessuten oppstått et nytt problem: synet ... Det er som regel så altfor liten skrift i paperback-utgavene at jeg bare av den grunn foretrekker innbundede bøker. Jeg liker bedre å lese bøker med stive permer, og disse bøkene tåler også mer enn paperback, som man kan risikere går opp i limingen for et godt ord. Og så ser det i grunnen bedre ut i bokhyllene også med innbundne bøker, synes nå jeg ...

Det var mine svar. Kjempemorsomt om flere bokbloggere hiver seg på karusellen og svarer på de samme spørsmålene! ;-)

Andre bokbloggere som har svart på spørsmålene:
- Bokelskerinnen
- Siljes skriblerier

Og omtrent sånn ser det etter hvert ut hjemme hos en skikkelig sprø og besatt bokkjøper: 

Gerd Hammerstad: "En klegg i klisjéenes dal"

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

- Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

- Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

Utgitt: 2012
Forlag: Stjernetær Forlag
Antall sider: 186
Boka er kjøpt i forbindelse med en boklansering, som jeg ble invitert på.

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Reading Randi

Gerd Hammerstad, her fra boklanseringen

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.

"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.