"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er så lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 

Lily James i rollen som den unge Donna

I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter

Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 

Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)

Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...

De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)

Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste. 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

"Den skyldige" (Regissør: Gustav Möller)

Danmarks bidrag til Oscar beste utenlandske film 2019

"Den skyldige" er danske Gustav Möllers debutfilm som filmregissør. Jeg ble oppmerksom på filmen da jeg fanget opp at dette er Danmarks bidrag til konkurransen om Oscar i kategorien beste utenlandske film, og at filmen er på shortlisten allerede. De fem filmene som blir nominert, offentliggjøres 22. januar. 

Asger Holm (spilt av Jakob Cedergren) er en politimann som er tatt ut av vanlig tjeneste og som sitter i en alarmsentral og svarer på 112-henvendelser fra publikum. Utover i filmen får vi gradvis mer innblikk i hvorfor han er tatt ut av den vanlige tjenesten og skal møte i retten dagen etter. 

Mange av innringerne presenterer nokså banale problemstillinger. Som en mann som nettopp har blitt ranet av en prostituert som han selv har sluppet inn i bilen sin ... Som en kvinne som har ramlet av sykkelen sin og skadet et kne ... Det er trivielt rutinearbeid, som står i grell kontrast til å være der det skjer selv. Inntil han blir oppringt av en kvinne (Iben), som åpenbart later som om hun ringer til datteren sin. Asger aner et alvorlig kidnappingsdrama, og han setter alle kluter til for at kvinnen skal opprettholde forbindelsen og at han og politiet skal finne ut hvor hun er og komme henne til unnsetning. 

Asger har nettopp mottatt en oppringning fra Iben

Saken skal imidlertid vise seg å være atskillig mer kompleks enn hva Asger og de han involverer har mulighet til å skjønne til å begynne med. Han involverer seg sterkt i kvinnens skjebne, og bruker alle midler - også ulovlige - for å komme til bunns i saken. Gradvis skal etterforskningen gjøre ham i stand til å se seg selv og sine egne ugjerninger i et annet lys, og få ham til å innse hva som er viktigst - å redde denne kvinnens liv eller sin egen ære ... 

All handling i filmen foregår i alarmsentralen, og det er Jakob Cedergren i rollen som politibetjent Asger som bærer hele filmen. De fleste scenene handler om at han sitter i telefonen og snakker med folk. Vi hører kun stemmene til dem Asger er i kontakt med.  Likevel er dette er ulidelig spennende drama, som gjør at man som seer nærmest holder pusten inntil alle puslebitene har kommet på plass. Nettopp dette er det unike ved denne filmen, og jeg er ganske sikker på at det er dette fortellergrepet som har gjort at akkurat denne filmen har hevdet seg skarpt i konkuransen med mange andre filmer. 

Tankene går til rettssaken han skal møte opp i dagen etter. Hva er det han
har gjort?

Jakob Cedergren gjør en formidabel rolletolkning i denne filmen, som er nervepirrende fra begynnelse til slutt. Denne gangen er det ikke de dramatiske ytre omstendighetene som utgjør filmens virkemidler, men utfordringen av våre egne fordommer, kjønnsstereotypier og forutinntatte holdninger. Det er ikke alltid slik at scenene trenger å være spekket av hvinende bildekk i brå svinger, eller intense skyteepisoder for å bli ulidelig spennende. Når vi tror vi har skjønt alt, det vil si hvem som er den skyldige, opplever vi plutselig å få alt fullstendig snudd på hodet.  En meget god og velspilt film, som jeg anbefaler sterkt!

Denne filmen hadde Norgespremiere på kino i midten av august i fjor, og den er nå tilgjengelig på DVD. Den er vel verdt din tid!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Den skyldige
Engelsk tittel: The guilty
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk
Sjanger: Drama/thriller
Skuespillere: Jakob Cedergren (Asger Holm), Jessica Dinnage (Iben), Johan Olsen (Michael), Morten Suurballe (innringer fra Skelbækgade) og Laura Bro (journalist)
Spilletid: 1 t 25 min.

"Kapernaum" (Regissør: Nadine Labaki)

En rørende og dypt alvorlig film om omsorgssvikt i en flyktningeleir 

Den libanesiske filmen "Kapernaum"  hadde premiere på norske kinoer 25. desember 2018, og det er Arthaus som er distributør i Norge. Filmen ble vist på Film fra Sør-festivalen i Oslo i november 2018. 

Libanesiske Nadine Labaki (f. 1974) er både regissør og skuespiller. Hun har tatt sin filmutdannelse ved Saint Joseph-universitetet i Beirut, og hun har tidligere produsert filmene "Karamell" (2007) og "Hva gjør vi nå?" (2011). Hun hadde dessuten en rolle i feelgoodfilmen "Idol" fra Gaza. Jeg har selv sett både "Karamell", "Hva gjør vi nå?" og "Idol", men det er kun "Idol" og "Hva gjør vi nå?" jeg anmeldt på bloggen min tidligere.

Hovedrolleinnehaveren i "Kapernaum" er Zain Al Rafeea (f. 2004), og han er født i Syria. Familien hans flyktet til Libanon i 2012. Han var 12 år da filmen ble spilt inn. Høsten 2018 kom han til Norge som flyktning, og han går i dag på skole for første gang i sitt liv. Han vant prisen i kategorien beste skuespiller under International Antalya Film Festival 2018. Han er nominert til flere priser, hvor vinneren ikke er kåret enda. 

Kapernaum er navnet på Beirut slumkvarter, og det er her Zain og hans familie bor. Kapernaum kan oversettes til rotete og kaotisk, og i filmen får dette dobbel betydning. Livet til Zain og søsknene hans er nemlig i aller høyeste grad kaotisk.  

I filmens åpningsscene befinner vi oss i rettssalen. Zain har nemlig saksøkt sine foreldre for å ha satt ham til verden ... Foreldrene hans er helt sjokkerte. Hva annet har de gjort enn sitt aller, aller beste? Moren er gravid med enda et barn, og Zain mener at dette barnet kommer til å bli som ham, og få den samme elendige oppveksten som har blitt ham til del. Foreldrene er ikke i stand til å ta vare på sine barn, og de har en stor nok barneflokk fra før av. Zain ønsker å forhindre at foreldrene får lov til å sette enda flere barn til verden. Resten av filmen handler om hva som har ledet frem til at Zain, som nå sitter i fengsel, har saksøkt sine foreldre. 

Zain har saksøkt sine foreldre. 

Zains foreldre er papirløse syriske flyktninger i Libanon. Dette innebærer at de må ta til takke med de usleste boforhold, og lever fra hånd til munn. Barna, og i særdeleshet Zain, jobber hardt hos en lokal butikkeier for å skaffe mat til familien. Å få gå på skole kan han bare glemme. I scene etter scene blir vi vitne til en familiefar som ikke gjør annet enn å ligge og sove på sofaen, fylle det ene askebegeret etter det andre med sigarettsneiper og gjøre moren gravid med enda et barn. Moren kjefter og smeller, og det skal lite til før det vanker både ukvemsord og ørefiker. 

Forholdet mellom Zain og søsteren Sahar er nært og fortrolig.

Zain er en 12 år gammel gutt, som ser mye yngre ut, men som oppfører seg som en ansvarlig voksenperson. Det forhold at butikkeieren har kastet sine øyne på hans 11 år gamle søster Sahar, gjør ham fortvilet. Særlig da han oppdager at hun blør (dvs. har fått mensen). Han hjelper søsteren til å skjule dette, men forgjeves. Da foreldrene oppdager at datteren er blitt en kvinne, selger de henne til butikkeieren, og de to gifter seg. På den måten sikrer de at familien kan fortsette å bo der de bor, mot en rimeligere husleie. Men den lille jentas kropp er så altfor lite utviklet til å tåle et svangerskap, og hun dør senere av dette. Dette får uante konsekvenser for Zain. 

Zain flykter da søsteren selges til butikkeieren, og under flukten kommer han i kontakt med en annen papirløs flyktning fra Etiopia. Hun har et lite barn, som hun gjør alt hun kan for å skjule - vel vitende om at den dagen barnet oppdages, vil hun mest sannsynlig bli kastet ut av landet. Hun sørger for at Zain får mat og et sted og bo, mens han passer den lille sønnen hennes Yonas når hun er på jobb. 

Zain og lille Yonas.

En dag kommer moren til Yonas ikke hjem, og Zain aner ikke hva som har skjedd. Plutselig sitter han med hele ansvaret for denne lille, skjønne gutten. I første omgang drar han ut på leting etter henne, og på et marked kommer han i kontakt med en kynisk menneskehandler, som ønsker å kjøpe gutten av ham. Det han ikke vet er at denne mannen har forsøkt å overtale moren til gutten om det samme tidligere. Hun som tidligere jobbet som hushjelp i et pent strøk, og som forelsket seg, ble gravid og måtte slutte i jobben ... Scenene vi blir vitne til er hjerteskjærende. 

Zain og Yonas på leting etter Yonas´ mor.

Jeg har ikke tenkt å røpe mer av handlingen. Dette er nemlig en film du bare må se selv! Selv om rammen for historien - saksanlegget mot foreldrene - er noe søkt, inneholder denne filmen så mange lag, som i aller høyeste grad kan relateres til det virkelige liv for mange mennesker på flukt i dag. Hva skjer når en papirløs flyktningefamilie bryter sammen, og foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barna sine? Denne filmen viser noe om mot, overlevelsesstrategier og evne til å ta vare på de gode sidene i seg selv, på tross av elendige rammevilkår. Vel og merke sett fra barnas perspektiver. Realismen i historien er at mange familier faktisk er tvunget til å leve som denne familien i år etter år. Ikke kan de reise hjem, ikke kommer de seg videre, og forholdene de lever under er så elendige at de er prisgitt andre på svært uheldige måter.  

Zain Al Rafeea spiller gutten Zain med troverdig innlevelse, og samspillet mellom ham og den lille gutten fikk tårene til å renne flere ganger. Det er umulig ikke å bli berørt av historien, personene vi møter og skjebnene deres. 

Filmen står på kortlisten over filmer som kan bli nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. De fem filmene som blir nominert, blir offentliggjort 22. januar i år. Jeg håper at denne filmen vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film! 

Kom deg på kino og se denne helt unike filmperlen! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Capharnaüm
Engelsk tittel: Capernaum
Nasjonalitet: Libanon
Språk: arabisk
Sjanger: drama
Skuespillere: Zain Al Rafeea (Zain), Cedra Izam (Sahar), Yordanos Shiferaw (Rahil), Kawthar Al Haddad (Souad), Fadi Kamel Youssef (Selim), Boluwatife Treasure Bankole (Yonas) og Nour el Husseini (Assadd)
Spilletid: 123 min.

Mireille Guiliano: "Franske kvinner blir ikke fete"

Hvordan kunne unne seg det meste og likevel ikke bli fet?

Jeg husker ikke eksakt når jeg kjøpte Mireille Guilianos bok "Franske kvinner blir ikke fete", men det var på et eller annet boksalg for flerfoldige år siden. Eksemplaret mitt er fra 2005. Boka er heldigvis fremdeles tilgjengelig hos Kagge forlag! Jeg forstår godt hvorfor boka fremdeles selger, for den har noen veldig sympatiske råd om kosthold, vektkontroll og helse. 

Dette er en sånn bok alle unge kvinner burde lese - før de havner på jojo-slankekjøret og i verste fall ødelegger kroppens forbrenningssystem, for så bare å bli fetere og fetere for hver slankekur! Boka er beregnet for dem som sliter med anslagsvis 10-15 kg for mye, ikke for dem som er kraftig overvektig eller som lider av sykelig fedme (dvs. med en BMI over 30). De trenger nemlig helt andre råd i starten. Men når det kun gjenstår 10-15 kg som man ønsker å gå ned og ikke minst stabilisere, er denne boka god som gull!

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere, for dette med mat, vekt og helse er en tematikk som har interessert meg i "alle år". I alle fall - boka dukket opp under en liten ryddesjau, og jeg så med fornyet interesse på den. 

Først litt om forfatteren. Mireille Guiliano (f. 1946) vokste opp i Lorraine i Frankrike. I forbindelse med et studieopphold i USA, la hun på seg ti kilo. Metoden hun benyttet for å gå ned disse 10 kiloene og senere stabilisere sin vekt på normalnivå, er hva hennes bok handler om. For øvrig var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver for Champagne Veuve Cliquot i 20 år. Hun er gift med en amerikaner og bor på Manhattan, og markedet på Union Square har derfor en sentral plass i hennes liv. Hun er blitt kritisert for å fremme et svært stereotypt bilde av franske kvinner, for å fremme et usunt forhold til mat, for å promotere et elitistisk syn på kvinnelig skjønnhet og for at har et dårlig språk. (Kilde: Wikipedia)

For å ta dette med kritikken mot Guiliano aller først. Jeg forstår nemlig en hel del av dette. Når man leser boka kan man nemlig få et inntrykk av at man ikke er et fullverdig menneske dersom man ikke holder seg slank. Man kan aldri bli pen og stilig dersom drakten ikke sitter som spyttet på en, og man er liksom ikke en kvinne å regne med dersom man ikke har kontroll på innput og output i kroppen. Samtidig fremmer hun en oppfatning som går bak dette, og det er den enkelte kvinnes oppfatning av seg selv. Hvordan har man det egentlig i en kropp man ikke trives med? Hvis man ikke trives, bør man gjøre noe med det. Forfatteren har også med en herlig historie om en kvinne som gir totalt f. og som trives med å kose seg med mat, uten å ta konsekvensene i forhold til vekten så fryktelig tungt. 

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dersom man ikke passer på å regulere tilbake de 10 første kiloene man legger på seg, så er det fryktelig lett at det kommer 10 til. Og kommer det enda flere kilo på, er det vanskelig å snu. Svært vanskelig for mange, og for enda flere nærmest umulig. Hvis man aksepterer 10-15 kilo for mye, som jo strengt tatt ikke er så farlig - særlig ikke hvis man ser seg rundt og attpåtil får aksept fra alle de andre som også har 10-15 kilo eller helst mer for mye - så er man kanskje i gang med å bli en del av fedmeepidemien før man får snudd seg ... Dersom man ønsker å få utbytte av Guilianos bok, må man derfor være åpen for at de 10 kiloene hun hele tiden snakker om, er viktig å få bort - før de har satt seg for godt og formerer seg ... 

Noen ganger kommer Guiliano med noen blødmer som fikk meg til å riste på hodet. I sin iver etter å fremheve franske kvinner som helt spesielle og unikt flinke til å holde vekten, sier hun f.eks. at grunnen til at de bruker solbriller er for å virke litt mystiske ... Det ble rett og slett for dumt etter mitt syn. Det er også mange henvisninger til hennes fantastiske mor som gjorde ditt og datt, og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Jeg lot likevel ikke dette forstyrre min lesning av boka. 

Så hva er det som likevel gjør at jeg tenker at denne boka har en relevans for norske kvinner? Jeg skal i det følgende forsøke å komme med noen teasere fra boka. Dersom du ønsker å få fullt utnytte av rådene forfatteren kommer med, må du selvsagt lese boka selv. 

Den største forskjellen på franske kvinner og andre er i følge Guiliano at de spiser med hodet og nyter maten, og at de ikke går fra bordet stappmette og full av skyldfølelse. Dersom de unner seg dessert, hopper de f.eks. over brødet som blir satt frem før maten serveres. Man må velge sine utskeielser, og velger man noe, må noe annet velges bort. Hun viser til at amerikanere spiser minst 10 til 30 % mer enn de trenger for å stille sin psykologiske sult. 

Metoden Guiliano presenterer i boka er uhyre enkel, og koster ikke all verdens anstrengelser. Det første man bør gjøre er å skrive opp absolutt alt man spiser i en tre ukers tid. Deretter bør man studere listen over matinntak og se etter mønstre. Er det noe som går igjen, og som med fordel kan kuttes bort uten at man går helt i frø? F.eks. bør det være enkelt å skifte ut kaloriholdig drikke med noe annet, og Guiliano slår et slag for vann. Vann bør man dessuten drikke en halvtime før man spiser og helst ikke under måltidet, fordi det påvirker fordøyelsen på en litt uheldig måte. 

De fleste dårlige spisevaner skyldes slurv. Man tenker ikke over hva man putter i seg. Ved å være mer tilstede i måltidet mentalt, hvilket betyr å konsentrere seg om selve spisingen og ikke sitte foran TV´n eller med nesa ned i mobilen, er et første skritt i retning av å ta kontroll over det man spiser. Dessuten betyr det mye å ha fokus rundt kvalitativ god mat og ikke på mengde eller dårlig mat.

Vi leser stadig at man kun får varig resultat av en slankekur dersom vektnedgangen skjer i langsomt tempo. Dette er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner. Det handler om å opprettholde motivasjonen og ikke gi opp, og da er det viktig å se resultater relativt raskt helt i starten. Guiliano har en purresuppeoppskrift som man kan benytte som en boost den første helgen av opplegget. Ellers er det viktig å presisere at opplegget ikke handler om en "kur", men om å skape en livslang endring i holdning til mat og kosthold. Strenge kurer, der man skal nekte seg alt man elsker, er ikke bærekraftig over tid, og ender bare med at man gir opp og legger på seg alt og litt til - hver eneste gang. Poenget er at man skal kunne spise alt - bare mye mindre enn man er vant til. "Litt av alt" - med ikke for mye. Den største kulinariske opplevelsen av mat får man uansett av de to første munnfullene. Senere blir det bare mer av det samme. Dersom man spiser kvalitetsmat, forsvinner (forhåpentligvis) behovet for å stappe den i seg i full fart. Man nyter maten på en helt annen måte. Nytelsen forsvinner dersom man spiser for raskt. 

"Å spise er en sensuell glede, så etter de tre månedene er det naturlig at vi ønsker oss litt mer fres mens vi stabiliserer oss for livet. Hvordan? Det handler rett og slett om å ta fra det ene og gi til det andre. Når du føyer til en godbit, reduserer du tilsvarende på noe annet for å kompensere. Gå en halv time lenger neste dag. Hopp over coctailen. Send brødkurven forbi. Akkurat som du har fått føling med hvor dine største gleder ligger, er du også blitt kjent med hvilke kompensasjoner som fungerer best for deg. Hold likevekten uke etter uke. Franske kvinner ser ut til å kunne dette instinktivt, men som med alle andre tryllekunster er det egentlig bare et spørsmål om trening. Nøkkelen til et vedvarende vekttap er å ligge litt foran med kompensasjonene i forhold til nytelsene. Denne franske praksisen med å "narre seg selv" lar deg maksimere inntrykket av nytelse, og hvis du gjør det riktig, voilà: Kompensasjonene kommer til å virke trivielle i forhold. Nettovirknngen blir en følelse av tilfredshet og aldri forsakelse. Du må ha hodet på din side når du skal holde vekten i balanse, og som filosofene ville samstemme i: Du kunne ikke ha funnet en mektigere alliert i dette spillet." (side 73)

En av suksesskriteriene i det franske kjøkken er at det serveres så mye mindre mat på tallerkenen enn i det typiske vestlige kjøkken for øvrig. At det er mindre på tallerkenen av gangen gjør det også enklere å nyte det lille man har fått servert. Å bruke sesongens varer - mens de er på sitt aller beste - er også med på å øke matopplevelsen. Franskmenn bruker en større andel av pengene sine på mat enn andre, fordi det ligger i kulturen å lete etter det beste av råvarer. "Nøkkelen til å lage god mat og derfor leve godt, er de beste ingrediensene." (side 87). Hvis man bruker "søppel", får dette konsekvenser. Med søppel menes mat med mye sukker, salt og fett, ingredienser som ofte benyttes for å kamuflere matens elendige kvalitet. 

"Når du har lært å smake på maten din med omhu, kommer du til å oppdage at du legger merke til samspillet mellom ingrediensene som aldri før. Jo flere smaker du trener deg til å registrere, jo mer kompleks kommer din verdsetting av smak til å bli. Og en veltrent gane blir raskere mett. Det å være mentalt opptatt av det du spiser, er grunnleggende for å spise mindre og gå ned i vekt." (side 91)

Guiliano er oppgitt over vanen mange mennesker har med å ta en aperitiff eller cocktail før maten når de er ute på restaurant. Sprit sløver smakssansen, og dette gjør at man spiser mer når maten kommer på bordet. Kroppen vil ha mer fordi den ikke kjenner smakene. Selv mener hun at vin er en viktig grunn til at franske kvinner ikke blir fete. I moderate mengder skjerper nemlig vinen - i motsetning til spriten - smakssansene. 

Franske kvinner spiser både sjokolade og brød, men ikke mye av gangen. Dersom man later som om slike gleder ikke eksisterer, eller prøver å fjerne dem fra kostholdet i lang tid, mener Guiliano at man antakelig vil legge på seg. Den langsiktige virkningen av å nekte seg noe er nettopp jojo-effekten. Man opparbeider seg et enormt sug etter alt man har nektet seg i lang tid, og overspiser så snart man får sjansen. Eller: kroppen takler ikke kaloriinntaket lenger, fordi den går på sparebluss. 

"Nøkkelen er sanselig oppmerksomhet, sans for porsjoner, kvalitet og hensynet til det store bildet av allment velvære." (side 196)

Selv om franske kvinner i følge Guiliano ikke er spesielt opptatt av sport og gym, oppfordrer hun til at man beveger seg. Det viktigste er aktiviteten man gjør med vanlige klær på. At man går i stedet for å sette seg i bilen, gjør husarbeid, går til kollegaen borti gangen i stedet for å sende e-post ... " ... stress og utmattelse i vårt moderne liv har mer med mangel på anstrengelse å gjøre heller enn med for mye strev." (side 220) Hun påpeker at franske kvinner går i gjennomsnitt tre ganger som mye som amerikanske kvinner. Dersom man ikke er vant til å gå, anbefaler hun å starte i det små med helt greie spaserturer. Å gå etter middagen er bra for fordøyelsen. Å legge inn tre timers gange i uken er en smertefri og pålitelig måte å gå ned i vekt på, skriver hun på side 221.

Mange tenker at det ligger i genene at franske kvinner er slankere enn andre kvinner. Dette fnyser Guiliano av. De franske kvinnene er mindre av vekst enn de amerikanske og øvrige europeiske kvinnene generelt, og dersom de skulle tatt for seg på samme måten som de andre, ville de vært mye fetere. Det skal ikke mange kiloene til på en liten kropp før den blir trillende rund. At franske kvinner holder seg slanke har derimot med deres matkultur å gjøre, der man hele tiden jakter på de beste ingrediensene, og har fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Det er ikke vanlig med badevekt på franske bad, mens dette er en del av inventaret de fleste andre steder. Derfor er det et paradoks at franske kvinner holder seg slanke, mens fedmeepidemien synes å ha kommet for å bli andre steder. 

" ... hver og en av oss må passe på vår egen balanse, og når den balansen glipper, må hver og en utvikle sin egen korrigeringsplan som bygger på personlige preferanser. Vanligvis er ikke franskmennene av dem som lar et tap av balanse gå for langt. Overdrivelse dreier seg vanligvis om et par dager og kan korrigeres i løpet av de par dagene som følger etter. Hvis du planlegger spisegledene dine og kompensasjonene i et ukentlig perspektiv, er det vanskelig å komme for langt på avveie. Andre kvinner jeg kjenner, gir ofte tapt når de opplever tilbakefall: "Ja, ja, jeg har sprengt slankekuren, da kan jeg like godt gjøre det skikkelig." En grunnleggende logisk feilslutning. Vi er mennesker alle sammen; vi kommer på avveie og vender tilbake. Franske kvinner gjør det samme. De forstår bedre enn andre hvordan de skal gjøre det godt igjen." (side 268)

Boka er full av oppskrifter på mat og menyforslag, som det absolutt kan være spennende å prøve ut. 

Jeg har i årenes løp lest mange bøker som handler om kosthold, helse og vektkontroll. Det som skiller denne boka ut fra de øvrige er at det ikke opereres med slankekurer i tradisjonell forstand. Her handler det om å finne balansen i eget liv, om å unne seg det som betyr noe for en, bare i mye mindre mengder, om å gå for kvalitet fremfor kvantitet, om å velge sine synder med omhu, om bærekraft på sikt, om å klare det rett og slett. Så får det være at forfatteren har et kvinnesyn som det kan være litt vanskelig å dele 100 % med henne, og at hun er nostalgisk og litt for ofte trekker frem sin lykkelige barndom i Frankrike og drar dette vel langt til tider. Skreller man dette bort, sitter man igjen med ganske mange ålreite råd som kan hjelpe oss med å finne en balanse i galskapen, i en verden der det er fristelser overalt - særlig kaloririke sådanne - og hvor det er en kamp om å holde kiloene i sjakk. Vi lever jo i en kultur der det etter hvert er helt akseptert å være både 20 og 30 kilo overvektig, uten at noen reagerer. Problemet er at disse 20-30 kiloene så veldig fort kan bli 30-40 kilo ekstra, 40-50 kilo ekstra osv. - fordi det er livsstilen som sådan som gjør at man aldri når et balansepunkt hvor det stopper av seg selv. Dét er fortvilelsen for mange, og derfor er det så viktig å ta de første 10 kiloene på det dypeste alvor. Det er der det begynner, og dersom man ikke passer på, eskalerer det bare ... 

Alt i alt en ålreit bok, som jeg skulle ønske at noen hadde gitt meg da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene! Boka er tilgjengelig både som innbundet og som pocket. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: French women don't get fat
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Kagge forlag
Oversetter: Vigdis Fretheim
Antall sider: 277
ISBN: 82-489-0552-7
Jeg har kjøpt boka selv

Anna Blix: "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet"

Et oppgjør med norsk landbrukspolitikk

Dersom jeg ikke hadde lest James Rebanks fantastiske bok "Sauebondens liv" for et par år siden, tviler jeg på at øynene mine hadde falt på den lille pocketutgaven til Anna Blix - "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet" - på senhøsten i fjor. Tittelen - dette med hyllest til sauen - trigget umiddelbart noe i meg, og godfølelsen fra min opplevelse av Rebanks bok, fylte dermed hele kroppen. Denne lille boka måtte jeg bare lese! Nå skal det sies at disse to bøkene er svært forskjellige, selv om det er en felles undertekst i dem begge: nemlig kunsten å drive med bærekraftig sauedrift. Mens Rebanks fokus er sauehold sett fra bondens ståsted, er Blix´ fokus mer overordnet. Den første boka berørte hjertet mitt - den andre hodet. 

Anna Blix (f. 1985) er norsk biolog, journalist, politiker og forfatter. I dag driver hun med forskningsformidling og hun bidrar jevnlig med artikler i Morgenbladet og Klassekampen.  "En hyllest til sauen" er hennes første og hittil eneste bok. 

Innledningsvis i sin bok nevner Anna Blix heldigvis torsken. For det var ikke bare sauen som bygde landet vårt. Det gjorde i aller høyeste grad også torsken! 

"Sammen med torsken ga den (dvs. sauen - min tilføyelse) nordmannen muligheten til å skape seg et hjem mellom bakkar og berg. Den har gitt oss en identitet gjennom tradisjoner, matretter og klesplagg. Den norske sauen har betydd alt for Norge. 

Slik er det ikke lenger. I løpet av de siste 50-100 årene har sauens rolle forandret seg. Selv om endringa har skjedd gradvis, har det gått så fort at vi kan snakke om et før-sauehold og et nå-sauehold. Før gikk sauene ute store deler av året, til og med hele året i mange områder. Nå er sauene ute i fjell og skog i bare to-tre måneder. Før veide en voksen søye 30 kilo. Nå veier hun over 80 kilo. Før var sauen spredt rundt i hele landet og var en livsnødvendig hjørnestein for bygdesamfunnet. Nå er den samlet på færre og større gårder og er en del av et krympende landbruk.

Det er fortsatt mange av dem. Men sauen har mista rollen som landebygger, klesleverandør og landskapspleie. Til gjengjeld har den gitt oss mer kjøtt enn vi trenger. Det er vi som har endra rollen den har. Politikerne vil ha billigere mat og høyere kjøttproduksjon. Det har de fått ved å intensivere drifta og ta den bort fra naturen og inn i fjøset." (side 7-8)

Blix fremhever som et stort problem at sauen ikke lenger holder kulturlandskapene våre i hevd og at Norge er i ferd med å gro igjen. Kraftfôr har erstattet bruken av beiteressurser, og dette endrer naturen dramatisk. Jo mer det beites av spiselige planter, desto bedre vekstvilkår får de. Når ingen spiser dem, vinner de ikke-spiselige plantene i naturen terreng, og dette påvirker insektenes vilkår - og i verste fall hvilke planter som blir pollinert. Dette påvirker artsmangfoldet vårt på en svært uheldig måte. 

"De smakelige plantene må beites hvis de skal klare seg i konkurransen, hvis ikke sprer de usmakelige, piggete og giftige artene seg. Da blir vi plutselig helt avhengig av utenlandsk kraftfôr for å lage norsk kjøtt." (side 47)

En annen ting er at internasjonal forskning viser at kjøtt fra lam som er foret med kraftfôr før slakt, har høyere innhold av mettede fettsyrer og et lavere innhold av umettede fettsyrer enn fra lam som går rett fra beite til slakteriet, skriver Blix på side 55 i boka. Kjøttet blir med andre ord mindre sunt. 

Matvarekjedene har mye makt og presser på for at maten skal være så billig som mulig - selv om all erfaring viser at konsumentene er villig til å betale ekstra for mat som vi vet noe om, og som har en historie. Myndighetenes politikk støtter opp under målet om billigere mat, og dette tvinger bonden til å bruke kraftfôr særlig i perioden før slakt. I dag produserer vi for mye sauekjøtt, og også dette presser prisene ned. Likevel importerer vi mye sauekjøtt fra andre land ... 

Mens sauetypene som tidligere ble benyttet her til lands - særlige den norrøne sauen - tålte å gå i all slags terreng og handlet instinktivt mot farer som rovdyr - og også ble fulgt av sauegjetere, er sauetypene som benyttes i dag ikke like robuste. En ting er størrelsen - at de har gått fra å være 30 kilo til 80 kilo - men en annen ting er at de ikke håndterer rovdyr så godt og heller ikke har følge av sauegjetere. Ulven tar en forsvinnende liten del av sauene som går på beite. Langt flere sauer brekker beina i det ulendte terrenget - fordi de ikke lenger er nette og lette, men store og tunge ... Likevel er det ulven som får skylden for svinnet ... 

En annen ting er at den norske saueulla ikke lenger er så skattet som den engang var. I dag er ulla nærmest et problem å bli kvitt ... Hvem skulle trodd det! Spesielt ull fra spælsau og den hvite norske sauen passer godt inn i moderne tekstilindustri. Likevel eksporteres det meste av den norske ulla, mens vi importerer ull fra andre land. Hvordan den norske landbrukspolitikken legges opp på dette området, er helt avgjørende for norsk ulls fremtid. 

Landbrukspolitikken som er ført i Norge har fått som konsekvens at antall gårdsbruk i Norge er redusert fra over 213 000 i 1949 til under 42 000 i dag. De gjenstående gårdsbrukene er supereffektive matprodusenter, hvilket er helt i tråd med ønsket politikk. Samtidig har dette gitt oss en klimakrise, ifølge Blix. Hun mener at jordbruket må bidra til å ta vare på naturmangfoldet, fordi vi trenger det i en usikker fremtid. 

"Kanskje ligger framtidas viktigste matplanter for dyrene våre i det artsmangfoldet som i dag finnes i kulturlandskapet - og som vi holder på å miste? Å produsere mat er en verdensomspennende dugnad som Norge må være en del av ved å forvalte og bruke de ressursene vi har til rådighet. En dag kan vi kanskje ikke importere 35 000 tonn soyabønner fra Brasil hver måned lenger. Hva gjør vi da - hvis beiteressursene er borte og sauene så store at de sulter i hjel på det gresset som er igjen? Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skjer i hele landbruket." (side 113-114)

Jeg lærte mye om norsk sauehold som jeg ikke kjente til fra før av ved å lese Anna Blix´ lille pamflett for et mer bærekraftig sauehold i Norge. Jeg er dessuten blant dem som er villig til å betale mer for kvalitetsmat, og som ikke er opptatt av at kjøttet skal være billigst mulig. Jeg er også opptatt av at Norge skal være mest mulig selvforsynt med mat og at vi skal ha et bærekraftig samfunn over tid. Vi har det jevnt over så godt i Norge i dag at det bør være rom for å tilby ulike konsumenter en større bredde av matprodukter. I den konteksten bekymrer det meg at mangfoldet i utsalgssteder også synes å forsvinne, og at de store kjedene overtar hele markedet til slutt. Blix er inne på at bøndene sitter igjen med mindre og mindre av overskuddet, mens eierne av kjedene har blitt mangemilliardærer. Det i seg selv sier i grunnen det meste. 

Dersom du ønsker å vite mer om norsk landbrukspolitikk generelt og sauedrift spesielt, bør du lese Anna Blix` bok "En hyllest til sauen"! Boka er godt skrevet, resonnementene er fornuftige og man trenger ikke å ha et radikalt politisk ståsted for å ha sansen for det forfatteren skriver. 

Utgitt: 2018
Forlag: Manifest
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-8342-079-1
Boka har jeg kjøpt selv.

Anders Hansen: "Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart"

Helsebringende bok!

Anders Hansen (f. 1974) er utdannet lege og siviløkonom, og jobber i dag som overlege i psykiatri i Sverige. Han er en populær foredragsholder og forfatter av flere bestselgende bøker og artikler. Hansens bøker er oversatt til femten språk, og Kina, Sør-Korea, Japan og Russland er blant landene som har interessert seg for disse. 

Hansen debuterte som forfatter med boka "Hälsa på recept" i 2014 (på norsk "Alle kan trene" i 2015). "Hjärnstark" (2016) (på norsk "Bli hjernesterk" i 2018) er hans andre bok, og den hadde i oktober 2018 solgt over 300 000 eksemplarer bare i Sverige. Hans tredje bok - "Fördel ADHD"  (måtte den også komme ut på norsk!) - utkom i 2017. (Kilde: Wikipedia)

"Bli hjernesterk" handler om hvordan hjernen påvirkes av at man er fysisk aktiv. 

"Hjerneforskning har gitt oss en biologisk forståelse av menneskets egenskaper, men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli på bestemte måter. For er det noe forskningen har avslørt, er det hvor enormt foranderlig hjernen er, ikke bare hos barn, men også hos voksne. Nye hjerneceller dannes stadig. Koblinger oppstår og forsvinner. Alt du gjør, og hver tanke du tenker, bidrar til å forandre hjernen - som altså er mer som plastelina enn som porselen. 

Så hvordan kan du modellere den? 

Lite er viktigere for hjernen enn at du beveger deg. Å være fysisk aktiv får deg ikke bare til å føle deg bedre, det påvirker også konsentrasjonsevnen, kreativiteten og stressmestringen. Du klarer raskere å prosessere informasjon - altså tenke raskere - og klarer bedre å mobilisere tankemessige ressurser når det trengs. Du får en ekstra "mental skillemynt" å putte på, hvis du må konsentrere deg og er omgitt av støy, eller trenger å beholde roen når det koker rundt deg. Fysisk aktivitet ser til og med ut til å øke intelligensen din." (fra forordet, side 8-9)

Med denne innledningen burde alle - absolutt alle - ha interesse av å lese denne boka! For hva er viktigere i livet enn at hodet fungerer godt? At det å løpe eller gå raskt - såpass at pulsen øker opp mot 70 % av maks-puls - er så helsebringende at dette kan motvirke både demens, depresjon og angst og dessuten redusere de verste utslagene av ADHD (konsentrasjonssvikt), sto ikke så klart for meg før jeg hadde lest denne boka.

Anders Hansen forklarer hva som skjer i en stresset kropp, der kroppen utskiller mengder med stresshormoner som over tid vil kunne tappe den for all energi og føre til utbrenthet (uansett hvor gøy alle oppgavene måtte være) ... med mindre man er fysisk aktiv og sørger for at kroppen balanserer stresset med å pøse på med antistresshormoner (oppnås kun i forbindelse med fysisk aktivitet) ... Han forklarer hvilken effekt fysisk aktivitet og utskillelse av blant annet dopamin har på sinnsstemningen - særlig dersom man har tendenser til depresjon. Og han forklarer hva som skjer i hjernen når man er fysisk aktiv, ved at økt blodomløp vitaliserer hjerneprosessene og faktisk motvirker demens. For den som f.eks. trodde at kryssord og sudoku er nok til å trimme hjernen ... det holder ikke! Det er fysisk aktivitet som gjelder! 

Underveis er han innom den berømte marshmallow-testen som ble gjennomført på 1970-tallet. Den gikk ut på at barn i fireårsalderen fikk velge mellom å få en marshmallow der og da eller to marshmallows dersom de orket å vente i 20 minutter. Etterfølgende forskning viste at de som klarte å vente (dvs. behovsutsatte godterihungeren), fikk bedre karakterer på skolen, høyere utdanning som voksne, bedre ekteskap, bedre økonomi osv. De hadde dessuten sjelden problemer med rusmidler. (Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Walter Mischels bok "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke".) 

"Å klare å dempe godteri-impulsen krever en solid selvkontroll for en fireåring (og naturligvis også for en del voksne!) - og selvkontroll er en egenskap med tett forbindelse til konsentrasjon." (side 88)

Hvorfor er det så lite kjent blant folk at trening har så gode effekter på helsen? Det brukes mange millioner i markedsføring av antidepressive legemidler, mens det ikke er lagt ned mange kronene på å spre budskapet om at trening kan gi samme effekt. Årsaken er selvsagt at det ikke er inntektsmuligheter bak budskapet om treningens saliggjørende effekter. 

"Ingen har interesse av å markedsføre trening i samme grad som et milliardselgende legemiddel der markedsføringsbudsjettene i prinsippet er ubegrensede. Derfor er det altfor få som vet hvilke fantastiske effekter trening har på depresjon og nedstemthet." (side 112)

Trening handler ikke bare om biologiske prosesser, men også om følelsen av mestring. Innenfor psykologien kalles dette self-efficacy. Man har selv gjort noe for å bli frisk, og dette gir en opplevelse av kontroll over situasjonen. Dette er i seg selv helsebringende. 

"Å være nedstemt eller deprimert innebærer en viss grad av mental på-stedet-hvil-tilstand. Hele livet senker farten og hjernen får færre inntrykk enn før. Selve motstykket til dette er å bevege seg. Et annet typisk tegn for deprimerte er at man trekker seg unna, slutter å møte andre mennesker og unngår de tingene man alltid har likt å gjøre. Da får hjernen enda mindre stimulans - og man føler seg enda verre. Det hele er blitt en vond sirkel." (side 122)

Forfatteren viser til en påstand jeg selv husker at jeg ble presentert for i en undervisningstime på ungdomsskolen. Det var at dersom man drikker alkohol, mister man 50 000 hjerneceller, og dem får man aldri igjen. Man trodde den gangen at det var slik. I dag vet vi bedre. Det er selvsagt ikke bra for hjernen at man drikker for mye alkohol, men i dag vet vi at hjernen fornyer seg hele tiden - så lenge man er fysisk aktiv. Man kan faktisk forynge hjernen sin gjennom fysisk aktivitet. Det holder lenge med en gåtur eller 30 minutters løping, skjønt dette kan variere fra person til person. Det som i alle fall er sikkert er at dersom man har demens i familien, må man i alle fall sørge for å være fysisk aktiv - for på denne måten å jobbe mot genetikken. Man har selvsagt ingen garantier for at dette hjelper 100 %, men man har ikke råd til å la være å gjøre sitt beste. 

"Mosjon og trening fører til at det dannes nye celler i hippocampus. Når blodstrømmen øker, får hippocampus mer energi og fungerer bedre. De eksisterende hippocampuscellene ser dessuten ut til å bli genetisk yngre - og den krympingen som skjer i takt med at vi blir eldre, kan bremses eller til og med snus. På sikt kommer hippocampus - og i dens forlengelse: hele hjernen - til  jobbe bedre og mer effektivt hos den som beveger seg regelmessig. 

At hippocampus styrkes, vil du som trener merke på flere måter enn at hukommelsen blir bedre. Du vil så smått bli mindre styrt av følelser og ikke reagere så sterkt på negative hendelser. I tillegg opplever mange som trener regelmessig at de får en raskere og bedre assosiasjonsevne - og selv dette kan skyldes at hippocampus er blitt forsterket. Treningen påvirker, med andre ord, til og med hvor raskt du tenker." (side 158)

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka har fått flere til å ønske å lese den. Dette er nemlig en bok du bare må få med deg! Om du er ung, middelaldrende eller gammel - her er det mye å hente! Kom deg i aktivitet og få en bedre helse! Du har rett og slett ikke råd til å la det være.

Anders Hansen skriver godt, engasjerende og klokt. Alle påstandene han kommer med er enten basert på forskning eller erfaringer, og han trekker gode, fornuftige og overbevisende slutninger ut fra hva man vet om hjernens funksjon, aktivitetens betydning og biologiske prosesser i kroppen i dag. Her serveres ingen selvfølgeligheter. Boka er likevel lett tilgjengelig, og selv opplevde jeg den som den reneste pageturner, selv om jeg fra før av har lest mye om blant annet stressmestring (fight & flight o.l.), hjernens funksjoner og kroppens hormoner. Når det gjelder hjernen, kan jeg for øvrig anbefale Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Og når det gjelder hormoner, kan jeg anbefale Kristian Løvås´ bok "Hormonprosessen". 

Løp og kjøp, sier jeg! Boka er tilgjengelig i pocket. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hjärnstark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Haakon Larsen
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-02-58510-5
Jeg har mottatt boka i gave.

Anders Hansen (bildet har jeg lånt av forlaget)

Timothy Snyder: "Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre"

Klokt om den vestlige verdens største utfordringer i dag

Timothy Snyder (f. 1969) er en amerikansk professor i historie. Han er mest kjent for sin bok "Dødsmarkene -Europa mellom Hitler og Stalin" (2010). Selv har jeg "Svart jord - Holocaust som historie og advarsel" (2015) liggende ulest i mine bokhyller. Om jeg ikke har så veldig mange andre nyttårsforsetter for 2019, så tenker jeg at jeg i alle fall skal lese denne ... Tematikken er nemlig rett i kjerneområdet for mine interesser når det kommer til sakprosa.

"Om tyranni - 20 ting vi kan lære av det 20. århundre" kom ut i 2017, samme år som boka ble utgitt på engelsk. Boka er inndelt i 20 kapitler pluss et etterord, og hvert av kapitlene har formanende titler - som f.eks. "Husk yrkesetikken", "Tro på sannheten", "Undersøk", "Lytt etter farlige ord" etc. Selv er jeg jurist, og det jeg måtte sverge på da jeg i sin tid mottok mitt vitnesbyrd for bestått embetseksamen, var at jeg skulle "fremme rett og hindre urett". Jeg vil anta at dette er nokså likt i andre land - i alle fall i den vestlige verden. Hvordan dette fortoner seg i resten av verden, vet jeg faktisk ikke. Uansett - med dette mantraet i ryggmargen er det faktisk ikke så vanskelig å vite hva man skal gjøre når man kommer opp i et eller flere av dilemmaene livet byr så rikelig på. Mange ganger handler det om å sette hensynet til seg selv og sin egen person til side, fordi det som er rett for samfunnet går utenfor det som man som enkeltindivid vil kunne ønske. 

Bakteppet for boka er at USA og Europa er i endring, og at totalitære tanker igjen er blitt dagligdagse. Høyreekstremistiske politiske partier er på full fart inn i den offentlige maktpolitikken i flere europeiske land, og dette fører til at demokratiske institusjoner er under sterkt press. Det er dessuten tilstrekkelig å se hen til USA og deres nåværende president. Hvordan er det mulig at menneskene i et av verdens største land kan velge en så uverdig president? 

For alle oss som i lang tid har tenkt at vi lærer av historien, og at menneskeheten hele tiden utvikler seg i en riktigere og mer positiv retning, så er det faktisk viktig å være klar over at dette er noe vi ikke uten videre kan ta som en selvfølge. Særlig kommer dette på spissen når det blir knapphet på goder i samfunnet, og det er spørsmål om hvem som skal få nyte godt av fellesskapets goder. 

"Både fascismen og kommunismen kom som en reaksjon på globalisering: på de virkelige og antatte ulikhetene den skapte, og på demokratiets tilsynelatende tilkortkommenhet når det gjaldt å motvirke dem. Fascistene forkastet fornuften i viljens navn og benektet objektive sannheter til fordel for storslåtte myter fremsatt av ledere som hevdet å tale med folkets røst. De satte ansikt på globaliseringen idet de hevdet at de komplekse utfordringene den førte til, var et resultat av en sammensvergelse mot nasjonen. Fascistene satt ved makten i et tiår eller to og etterlot seg en idémessig arv som blir mer og mer aktuell for hver dag som går. Kommunistene beholdt makten lenger, i nesten sytti år i Sovjetunionen, og over førti år i Øst-Europa. De forfektet et styresett hvor en lydig partielite hadde monopol på fornuften og skulle lede samfunnet mot en bestemt fremtid i overensstemmelse med angivelig uforanderlige lover. 

Det kan være fristende å anta at vår demokratiske arv automatisk beskytter oss mot trusler som disse. Det er en tanke som fører galt av sted. Vår egen tradisjon krever at vi må undersøke historien for å forstå tyranniets dypereliggende årsaker, og overveie hvordan det best kan møtes. Vi er ikke klokere enn de europeerne som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme eller kommunisme i forrige århundre Den ene fordelen vi har, er at vi kan lære av deres erfaringer. Tiden for å gjøre det er inne nå." (side 14)

Det 20. århundre er full av historier om at der de årlige valgene har tatt slutt, der begynner tyranniet. Innføring av digitaliserte valg i stedet for papirstemmesedler gjør det dessuten enklere enn tidligere å manipulere valgresultater. Symboler for lojalitet er noe vi bør være ekstra på vakt overfor, særlig der symbolene har karakter av å være ekskluderende og ikke inkluderende. Sammenblanding av politiet og militæret, er i følge Snyder tegn på at enden er kommet. Noen må våge å stikke seg ut, og ikke bare dilte etter. Ved å stikke seg ut kan man bli et eksempel som etterfølges av andre, og maktelitens fortryllelse blir brutt.

Et av kapitlene i Snyders bok heter "Vis omsorg for språket". Dette bringer ikke minst tankene til norsk politikk, der det har skjedd en viss vulgarisering med tanke på hvordan enkelte omtaler politiske motstandere, ikke går av veien for å lyve bevisst og hvilket menneskesyn som preger viktige verdidebatter. Snyder er spesielt opptatt av skjermene vi stirrer på, "det todimensjonale universet" ... "Den som ønsker en større sammenheng, trenger flere idéer, og den som vil ha flere idéer, må lese. Så få skjermene ut av rommet og omgi deg med bøker." (side 54-55)

På spørsmål om hva man bør lese, fremhever Snyder at "enhver god roman puster liv i evnen til å reflektere over flertydige situasjoner og bedømme andre hensikter". (side 55) Han nevner Fjor Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", Milan Kunderas "Tilværelsens uutholdelige letthet", Sinclair Lewis´ "Det kan aldri hende her" og Philip Roths "Konspirasjonen mot Amerika". Selv har jeg lest de to første og holder på med den siste. 

Et annet tips Snyder kommer med i sin bok er at man bør støtte undersøkende journalistikk ved å abonnere på papirmedier. Dessuten må man ta ansvar for hva man formidler til andre.  Altfor mye journalistikk i dag er lettfattelig og overfladisk, og er utelukkende vinklet for å selge. Derfor vil skandalenyheter alltid få større plass i mediebildet enn faktabasert kunnskapsformidling. 

""Hva er sannhet?" Noen ganger stiller folk dette spørsmålet fordi de vil unngå å måtte foreta seg noe. Den allmenne kynismen lar oss føle oss hippe og alternative mens vi synker ned i likegyldighetens hengemyr sammen med våre medborgere. Det er evnen du har til å skjelne sant fra usant, som gjør deg til et individ, og det er vår kollektive tillit til det som er allmennkunnskap, som gjør oss til et samfunn. Et individ som undersøker, er et individ som bygger opp. En leder som misliker dem som undersøker, er en potensiell tyrann." (side 64)

Dette minner meg om en annen bok jeg leste for et par år siden, og som het "Om sannhet" - skrevet av Harry G. Frankfurt. Vi lever i bullshit´ens tidsalder, hevder Frankfurt. Og i samme åndedrag nevner jeg Finn Sjues eminente bok "Journalistikkens uutholdelige letthet" - en artig tittel med klar inspirasjon fra tittelen til Milan Kunderas tidligere nevnte roman - "Tilværelsens uutholdelige letthet". Denne boka leste jeg flere tiår før jeg begynte å blogge, men filmen - "The Unbearable Lightness of Being" med Juliette Binoche, Daniel Day-Lewis og Lena Olin, omtalte jeg her på bloggen i 2010. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler her på bloggen.)

Når man f.eks. leser bøker som avslører det indre livet i en eller annen organisasjon, skrevet av en som har brutt ut av denne, er det betimelig å stille seg spørsmålene: Kunne dette ha skjedd i en hvilken som helst organisasjon? Hva er det ved disse avsløringene som røper noe spesifikt om denne organisasjonen? Hvor mye preges avsløringene av gammelt nag og bitterhet, og hvor mye av det fremstår som nøktern og saklig informasjon? Mest sannsynlig må man lese mer om aktuelle organisasjon for å få et helhetlig og nyansert bilde, og man bør derfor være varsom med å konkludere før man vet mer. 

"Skal man lykkes med motstand, er det to grenser som må krysses. For det første må tanker om endring engasjere mennesker som kommer fra forskjellig bakgrunn, og som ikke er enige om alt. For det andre må mennesker havne utenfor hjemmet sammen med folk de ikke har vært venner med før." (side 74)

Viktigheten av f.eks. å delta i demonstrasjoner har vi sett i sammenheng med den arabiske våren. I andre sammenhenger - særlig med tanke på flyktningekrisen og det engasjementet dette har skapt også her i Norge - er dette vanskeligere å få til. Diskusjoner i sosiale medier har dessverre en tendens til å strande lenge før de har blitt konstruktive. Det blir fort polariserte fronter, og lite rom for nyanser. Og det skal lite til før utsagn blir tolket som personlige angrep. Ofte skal det ikke mer til enn at man faktisk er uenig. Evnen til å diskutere og å tåle å bli utfordret på egne standpunkter er dessverre dårlig utviklet hos urovekkende mange mennesker. Samtidig tenker jeg at det er viktig å stå for noe, og at man evt. må ta konsekvensen av andres manglende evne til å tåle uenighet - i alle fall så lenge det handler om viktige verdier og et ønske om f.eks. å forhindre utenforskap. 

"Det totalitære styret opphever skillet mellom offentlig og privat ikke bare for å ta friheten fra enkeltmenneskene, men også for å trekke hele samfunnet bort fra den alminnelige politikken og i retning av konspirasjonsteorier. Istedenfor å fastsette fakta og fortolke dem lar vi oss forføre av idéen om skjulte virkeligheter og mørke sammensvergelser som forklarer alt." (side 78) 

Man trenger ikke å oppsøke totalitære styresett for å oppleve hva konspirasjonsteorier gjør med mennesker. Det er i så måte tilstrekkelig å lese John Færseths skremmende bok "KonspiraNorge" for å forstå hvor viktig det er med en skikkelig motvekt til alle konspirasjonsteoriene man kan lese på nettet. Snyder trekker frem et par interessante eksempler i sin bok. Som hvordan ukrainerne sørget for "kontant og tidvis humoristisk med kampanjer for å avsløre desinformasjon" fra det russiske propagandaapparatet i 2013 ... Mens amerikanerne ikke skjønte hva som skjedde før det var for sent i 2017, og de plutselig satt der med en vulgær, kunnskapsløs og løgnaktig presidentkandidat ... 

En klassisk måte å frarøve folket makt på er å snakke om terrorfaren. " ... når de prøver å få oss til å gi avkall på frihet i sikkerhetens navn, må vi være på vakt. De to behøver ikke å utelukke hverandre. Noen ganger vinner vi kanskje det ene ved å miste det andre, andre ganger ikke. De som bedyrer at du bare kan oppnå trygghet ved å gi avkall på frihet, er som regel ute etter å ta fra deg begge deler." (side 88)

Noe av det mest skremmende som har skjedd i nyere tid er det som hendte i forbindelse med flyktningekrisen. Da den tyske regjeringen kunngjorde at de ville ta imot en halv million flyktninger fra Syria i 2016, satte russerne i gang med massive bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen i Syria. Dette førte til at man så konturene av langt flere enn "bare" en halv million flyktninger fra Syria. I verste fall kunne dette medføre at mottaksapparatet i Europa brøt sammen - sammen med den velviljen folket hadde hatt frem til da. Samtidig ble det satt ut rykter om at det befant seg ekstremister  blant flyktningene, og dette fremkalte sterk frykt i mottakerlandene. Rykter om voldtekter florerte, og høyreekstremistiske grupper gikk til angrep mot flyktningemottak. De menneskene som flyktet fra krig og terror, kom omtrent fra asken til ilden. Plutselig var de alle potensielle terrorister ... Samtidig utstyrte russerne en haug med andre typer flyktninger med sykler, slik at de kunne sykle inn i Norge over grensen i nord. Ingenting av det som skjedde var tilfeldig. Russerne planla å sjokkere oss og spre frykt, slik at vi skulle miste våre egne verdier av syne. Slik Hitler i sin tid gjorde da han sørget for å sette Riksdagen i Berlin i brann ... For å si det sånn: de lyktes langt på vei. Dessverre ... Plutselig var nemlig retorikken at "alle kan ikke bare komme hit!" Og resten vet vi: det ble bygget gjerder som gjorde det umulig for flyktningene å flykte ... Det kom ikke flere flyktninger, og mange milliarder som var investert for å ta imot flyktningene - dvs. de vi faktisk var innstilt på å ta imot - gikk til spille. 

"Lærdommen tyranner trekker av riksdagsbrannen er at et øyeblikks sjokk kan åpne for en evighet med underkastelse. For oss er lærdommen at vi ikke må la vår naturlige frykt og sorg ødelegge institusjonene våre. Å være modig innebærer ikke at man ikke er redd, at man ikke føler sorg. Det innebærer at man gjenkjenner og står imot terrorhåndtering fra første stund, helt fra øyeblikket da angrepet skjer, nettopp da det er som vanskeligst." (side 96)

I det siste kapittelet med tittelen "Vær så modig du kan" skriver Snyder at "(h)vis ingen av oss er beredt til å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet". (side 101)

Timothy Snyders bok "Om tyranni" har høy sitatfaktor, og det har vært svært vanskelig å begrense meg mens jeg har skrevet denne omtalen. Boka er tankevekkende og godt skrevet, og jeg skulle virkelig ønske at flere tok seg bryet med å lese den. Boka er for tiden på salg i bokhandlerne, og den er med sine 111 sider svært lettlest og tilgjengelig, uansett hvilken bakgrunn man måtte ha. Boka krever imidlertid et åpent sinn, og at man virkelig ønsker å forstå de perspektiver Snyder viser frem for oss. Verdiene som boka er basert på, er utelukkende av det sunne og fornuftige slaget, og boka er fri for partipolitikk. Jeg kommer helt garantert til å lese flere av Timothy Snyders bøker! 

"Om tyranni" boka burde vært pensum i skolen! Les den, og bli litt klokere! Jeg anbefaler boka svært varmt! 

Utgitt: 2017
Originaltittel: On tyranny. Twenty Lessons from the Twentieth Century
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: John Grande
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-328-0153-4
Boka har jeg kjøpt selv

Timothy Snyder (Jeg har lånt bildet av forlaget)