"The Revenant" (Regissør: Alejandro Gonsales Iñárritu)

Episk western-film som er nominert til 12 Oscars

"The Revenant" er en av filmene som er nominert i forbindelse med Oscar-utdelingen i år. Hele 12 nominasjoner er det tale om, og dette er i klassene beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo diCaprio), beste mannlige birolle (Tom Hardy), kinematografi, kostymedesign, regi (Alejandro Gonsales Iñárritu), filmredigering, makeup og hårstyling, produksjonsdesign, lydredigering, lydmiks og visuelle effekter. 

Regisøren Alejandro Gonsales Iñárritu står bak en rekke kjente filmer som "21 Grams", "Babel", "Biutiful" og fjorårets Oscar-suksess "Birdman", som hanket inn priser i klassene beste film, beste regi, beste originale filmmanus og beste kinematografi. Det forelå ytterligere fem nominasjoner. 

"The Revenant" er basert på deler av Michael Punke´s roman med samme navn, og hendelsene i romanen er inspirert av nybyggeren og pelsjegeren Hugh Glass´(f. 1783 d. 1833) opplevelser i 1823 i Montana og South Dakota. 

Handlingen i filmen foregår blant annet i Montana.

I filmens åpningsscene er om lag 30 pelsjegere samlet i et skogholt. Hvis vi ser ekstra godt etter, kjenner vi igjen norske Kristoffer Joner som en av mennene som sitter på bakken og slapper av. Han har en replikk og så er han borte. 

Et stykke unna befinner Hugh Glass (spilt av Leonardo DiCaprio) og sønnen seg. Plutselig hører de noen umiskjennelige lyder som tyder på angrep fra indianere. Det hele utvikler seg til et blodbad, og rundt 20 menn blir drept av indianernes piler. De resterende om lag 10 mennene klarer så vidt å berge skinnene, som de får om bord i en elvebåt før de flykter fra indianerne. 

Pelsjeger-leiren blir angrepet av indianere. 

Båten går ikke fort i elva, og Hugh Glass, mannen som er lokalkjent og som skal bringe dem trygt frem til Fort Kiowa, mener at de bør forlate båten. De er et svært synlig mål dersom de skulle støte på flere fiendtlige indianerstammer, mens de kan gjemme seg mer bort i skogen. 

Det meste snur da Glass blir angrepet av en grizzly-bjørn. Scenen vi blir vitne til er så realistisk at det er gruoppvekkende. Så er også bjørnen ekte, men her er det selvsagt filmtriks ute og går. I alle fall - Glass overlever med nød og neppe, og er da så skadd at han ikke er i stand til å gå. Stemmebåndene er også så skadet at han ikke klarer å snakke. 

Hugh Glass angripes av en grizzly-bjørn.

Mennene bestemmer seg for å frakte Glass på båre frem til Fort Kiowa. Det er tross alt han som kjenner veien. Innerst inne har de ingen tro på at han vil overleve alle skadene. Etter hvert viser det seg at det å bære båren med Glass forsinker følget så mye at noen må bli igjen for å ta seg av ham, inntil han er i stand til å gå for egen maskin. Valget faller på Glass´ halv-indianske sønn Hawk, Jim Bridger og John Fitzgerald. De loves en belønning når de kommer frem til fortet. Dersom Glass skulle dø, pålegges de å gi ham - alle forhold tatt i betraktning - en verdig begravelse. 

Glass er vitne til at Fitzgerald dreper sønnen Hawk - uten at han kan gjøre noe.

Fitzgerald er ingen human mann, og han er først og fremst ute etter lett-tjente penger. Å bli værende der ute i skogen med Glass opplever han som et stort bryderi. Han ønsker rett og slett å kvitte seg med Glass, slik at han fortest mulig kan komme seg til Fort Kiowa og innkassere belønningen. Hawk tar han imidlertid på fersken da han forsøker å kvele Glass, og det oppstår en scene mellom dem som ender med at Fitzgerald dreper Hawk. Fra båren betrakter Glass det hele, ute av stand til å ta til motmæle. 

Fitzgerald legger Glass i en grav og begynner å begrave ham levende, under sterke protester fra Jim. Plutselig roper han opp at indianerne kommer, og dermed får han med seg Jim på en flukt, mens Glass ligger igjen ... 

En kamp for å overleve i villmarken.

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmen enn at det handler om en kamp uten sidestykke for å overleve - alt for å fullbyrde den ultimate hevn ... 

John Fitzgerald er alvorlig redd da det viser seg at Hugh Glass likevel ikke er død ...

Leonardo DiCaprio har vært nominert til Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle seks ganger, og etter å ha sett denne filmen, tror jeg faktisk at det endelig kan bli hans tur til å vinne. Jeg har riktignok bare sett to av de i alt fem filmene som er nominert i klassen beste mannlige hovedrolle. 

Glass er forbannet.

Jeg tipper også at filmen har en rimelig god sjanse til å vinne i klassen beste film, fordi den har noe uramerikansk over seg, beskrevet som den er blitt som episk western. Dette er et stykke amerikansk historie, som handler om nybyggere versus indianerne og om jakt og fiske i et land der bare de sterkeste klarte seg. Kvinnerollene er stort sett fraværende i denne filmen - i alle fall som noe annet enn voldtektsofre - for her handler det stort sett om menn. Tøffe menn, må vite! 

Rollen som Hugh Glass gir Leonardo DiCaprio en hel del å spille på. Han har ikke veldig mange replikker riktignok, for under mesteparten av filmen er han så skadet at han ikke kan snakke. Han spiller godt, og det gjør også erkefienden John Fitzgerald, som spilles av Tom Hardy. Med en nesten dyrisk fremferd klarer han umenneskelige ting, og dette i seg selv er med på å gi filmen et skjær av eventyr. For vi tror jo virkelig ikke at dette ville ha vært mulig i det virkelige liv? Det er for øvrig "fornøyelig" å se denne ellers så vakre mannen alt annet enn vakker gjennom det meste av filmen. 

Jeg liker episke filmer, og jeg har også sansen for filmer som handler om nybyggerne i Amerika og deres kamp mot indianerne og vice versa. Denne filmen er balansert i sin fremstilling av indianerne, og her levnes den hvite mann liten ære. Vi får se nedslakting i indianerlandsbyer, indianerkvinner som blir voldtatt av hvite menn - scener som viser oss at det hadde sin pris å skulle kolonisere prærien og villmarken i Amerika på den tiden. For øvrig synes jeg at filmen med sine 2 1/2 time er vel lang, men det er også stort sett det eneste jeg har å innvende mot den. Jeg gjør oppmerksom på at det er mange sterke voldsscener i filmen. Av den grunn er det 15 årsgrense på filmen.

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og DVD´en slippes 30. mai i år. 

Jeg anbefaler filmen varmt!

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk tre Oscar´s: beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio), beste regi (Alejandro Gonsales Iñárritu) og beste kinematografi. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: The Revenant 

Nasjonalitet: USA

Sjanger: Drama/Eventyr 

Skuespillere: Leonardo DiCaprio (Hugh Glass), Tom Hardy (John Fitzgerald), Domhnall Gleeson (Andrew Henry), Will Poulter (Jim Bridger), Forrest Goodluck (Hawk), Kristoffer Joner (Murphy) m.fl. 

Spilletid: 2 t 36 min.

Merethe Lindstrøm: "Fra vinterarkivene"

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten  - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine omtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ... 

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte. 

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen. 

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke. 

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med. 

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig. 

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge. 

Dersom flere store forfattere hadde skrevet så nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. Lindstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Marika Enstad
Antall sider i papirutgaven: 222
Spilletid for lydbokutgaven: 7 t 52 min.
ISBN: 978 82 495 1559 2 (papir)
ISBN: 9788242162823 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget

Merethe Lindstrøm (Foto lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 24. september 2015 - Søkende og selvbiografiske Merethe Lindstrøm - Det er en stillhet over Merethe Lindstrøms tekster, til tross for at hun beskriver de største følelser: Redselen for å miste noen man er glad i. Redselen for å miste seg selv. Sorgen over ikke å kunne gi lys, når mørket brer seg ut. Gleden over setningene, som lik åkerrennene på et jorde pløyes og vendes igjen og igjen, for å se om de kan gi grøde, gi mening.
- Dagens Næringliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 18. september 2015 - Scener fra et samboerskap - Er det prinsipielt betenkelig å skrive en selvbiografisk samboer-roman? Lindstrøms belyser både avmakten og ømheten i sammenfiltrede livshistorier: «Jeg skriver og skriver og skriver om deg, men mens jeg skriver, ser jeg at det er meg.»
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 12. september 2015 - Merethe Lindstrøm skriver om et liv på kanten av det levelige - Vi inviteres inn i et liv, i flere liv, som leves på kanten av angsten. På sett og vis er det en utrolig historie som risses opp, og samtidig er den så altfor troverdig. En hel familie som sliter med alvorlige psykiske problemer. Ikke bare de som er i slekt med hverandre, men også de som er inngiftet. Man kan fristes til å mene at det er en magnetisme i problemene, som gjør at de tiltrekkes av hverandre. ...
Psykiatri i skjønnlitteraturen er ofte et harmdirrende prosjekt, men ikke hos Merethe Lindstrøm. Så er da også behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig bare tildelt en birolle i dette dramaet. Hovedpersonen – fortelleren – går i sine egne sirkler i et landskap møblert med kulde og tåke. Et sted der hver og en sliter med sitt. Det er vinter langt inn i sjelen, og bare langsomt kommer informasjonen til syne gjennom disen. Et navn her, et sted der. Og joda, hovedpersonen heter Merethe Lindstrøm.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. september 2015 - Lyset er bare fravær av mørke - Man behøver ikke lese mange setningene i en novelle eller en roman av Merethe Lindstrøm for å forstå at man er i stilistisk svært kapable hender. Selv om detbilledrike språket også utmerker seg i novellesamlinger som Gjestene (2007) og den Nordisk Råd-vinnende romanen Dager i stillhetens historie (2011), har det i mine øyne fått en helt ny intensitet med årets roman, Fra vinterarkivene, den første hun utgir etter at hun – i likhet med Anne Oterholm – har forlatt sitt mangeårige forlag til fordel for Oktober. Et piano beskrives med føtter som «stikker ut med gullsandaler». For et dødt dyr i skogen var livet «en drakt som var på, og nå er den av». Evnen til slike sterke formuleringer er og blir en sjeldenhet.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 16. september 2015 - Familie i grenseland - Kanskje kan ikke høstens roman sies å være like god som «Dager i stillhetens historie». «Fra vinterarkivene» mangler noe når det gjelder fokus og vendepunkter, den spriker i flere retninger. Men den er en sterk melding fra en forfatter som i usedvanlig grad behersker sine litterære virkemidler. Få forfattere kan som Merethe Lindstrøm vise fram livets skjørhet og smerte i en så rå og finstemt prosa.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 19. september 2015 - Kraftig løft for Lindstrøm - Fortelleren veksler mellom her og nå-situasjonen, barndom, oppvekst og tidlig voksenliv. Merethe skriver barndomsminnene til mannen. De har vokst symbiotisk sammen, historiene deres er felles: «jeg tror ikke lenger jeg er bare en person, jeg er halvferdige historier, fragmenter og brokker uten narrativ. Jeg er historiene mine, men dine også.»
- Kleppanrova - 25. januar 2016 - Boka handler ikke om arv og miljø, det er ikke det som er vesentlige å skildre, men hendelser og det levde liv. Jeg liker at hun ikke lager tanker om hvordan hennes barn skal klare seg, siden de har vokst opp hos dem.
- Tine sin blogg - 29. september 2015 - For to år siden leste jeg forfatterens novellesamling Arktitekt, som jeg likte veldig godt, derfor var forventningene til hennes nye roman høye. Dessverre greier jeg ikke si noe fornuftig om denne boken, så det blir en liten epistel om min leseopplevelse.
- Min bok- og maleblogg - 3. oktober 2015 - Hovedårsaken til at boka krever en konsentrert leser, er at her er ikke handlingen kronologisk, og her blandes historier fra ulike personer i samme kapittel. Dette er en personlig historie om ekteskapet med Mats, som sliter med dype depresjoner og rusproblemer.

Jonas Hassen Khemiri: "Alt jeg ikke husker"

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt. 

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med".  Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt. 

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig? 

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting. 

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ... 

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?  

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen. 

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt. 

(Og for å si det sånn: skuffelsen består i at boka ikke får terningkast seks hos meg - dersom jeg altså hadde gitt terningkast - men "bare" en femmer ...)

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Allt jag inte minns
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Andrea E. Østby
Antall sider: 323
ISBN: 978-82-05-48821-2
Boka har jeg kjøpt selv

Jonas Hassen Khemiri (bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 15. januar 2016 - Sensasjonelt god roman! - Romanen krever en oppvakt leser. Det er en fysisk fortelling, dette er ikke en bok du tar med deg på sydenferie. Du må som leser hele tiden være på, fremoverlent. Khemiri veksler mellom fortid og nåtid, mellom flere plan, mellom ulike fortellere i korte avsnitt. Fortellerstilen er noe kompleks, men den er så konsekvent at man raskt venner seg til den.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. januar 2016 - Suverent om å snakke forbi hverandre - Hva blir igjen av et liv? Jonas Hassen Khemiris fjerde roman «Alt jeg ikke husker» nærmer seg Samuel som dør 26 år gammel via andres spredte minner. Venner, eks-kjæreste, en glemsk mormor og en motvillig mor på e-post forteller ulikt om ham til en svensk forfatter som er halvt tunisisk og ligner Khemiri selv. «Hvis jeg skal gi deg et råd, så er det å holde det enkelt. Bare fortelle hva som skjedde – rett opp og ned», sier en nabo til denne nedtonede forfatteren.
- NRK v/Marta Norheim - 20. januar 2016 - Khemiri - ein unik svenske - Forfattaren let intervjua med dei ulike stå opp mot kvarandre og utan kommentarar. Temmeleg forvirrande heilt i starten, men ganske raskt har ein oversikten over dei ulike stemmene.
Det blir eit portrett eg seint vil gløyme. Men ikkje eit portrett slik Rembrandt laga dei, her er det meir Picasso-varianten. Delane heng ikkje heilt saman: Alle har ulike syn på kven han var, og ikkje minst: alle har sitt å forsvare.
Dersom Samuel verkeleg tok livet av seg, blir det før eller sidan spørsmål om skuld: Kven førte han i døden, kven burde sett at han trong hjelp? Kven sit inne med den sanne versjonen av Samuel?
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 20. januar 2016 - Intervju - Vi blir kjent med mange personer som har en relasjon til Samuel. Jeg forsøker å beskrive samtidens Stockholm ut fra flere nålevende personer. ... 
Khemiri bodde i Berlin i flere år. En ting overrasket ham da han flyttet hjem til Stockholm igjen. - Det slo meg at byen er så segregert. Det er så utrolige skarpe grenser mellom mennesker. Folk fra forskjellige områder treffes knapt.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 20. januar 2016 - Med første øyekast er det ikke noen politisk roman, dette. Men så er den det likevel. Den moderne multikulturelle byen danner bakteppe for en refleksjon rundt forskjellen mellom å være et politisk menneske som deltar i demonstrasjoner fordi det er rett, versus mindre korrekte folk som i praksis gjør vel å bra ting, bare uten å kringkaste det. Et annet tema er økonomi, hvor altoppslukende penger er når man ikke har noen.
Som tittelen røper, handler mye om hukommelse. Om å huske, glemme, og om alt det man tror man husker. Eller har glemt. Men «Alt jeg ikke husker» vil huskes. Og anbefales.

Sheung Wan - en bydel i Hong Kong

Sheung Wan (Foto: RMC)

Når man befinner seg i Hong Kong og er ute etter noe av det mest genuint og ekte kinesiske, er det bydelen Sheung Wan man skal dra til. Da mannen min og jeg var i Hong Kong i september 2015, tok vi trikken til Western Market, som ligger i 323 Des Voeux Road District. Derfra gikk vi innover i (bak-)gatene. (Her kan du lese flere av mine Hong Kong-reisebrev.)

Kart over Sheung Wan (funnet på nettet)

På bildet over, ser vi hvor i byen Sheung Wan ligger. Vi skal vestover på Hong Kong-øya. 

En travelhet i gatene som kan ta pusten fra de fleste. (Foto: RMC)

I denne bydelen er det ikke mange turister. Gatebildet domineres så og si fullstendig av kinesere, som enten jobber der eller er i gang med å handle inn til dagens middag. 

Det går i mye tørket mat (Foto: RMC)

Det som dominerer vareutvalget, er tørket mat; fortrinnsvis fisk og annen sjømat. Tørking av mat er en tradisjon med røtter tilbake til den tiden kjøleskap og frysere ikke var vanlig for folk flest. Vi så for øvrig også tørket sopp i mengder. Dessuten så vi noe som ble kalt Bird´s Nest (fuglereir!), og som åpenbart må være en delikatesse i Kina. Prisene på disse fuglereirene var nemlig skyhøye! En av gatene het Ginseng & Bird´s Nest Street.

Her tar arbeiderne seg en pust i bakken (Foto: RMC)

Vi ble møtt med vennlighet overalt. Selv ikke det faktum at jeg gikk rundt med fotoapparatet rundt halsen og knipset bilder, lot til å opprøre noen. En sjelden gang tok enkelte kvinner opp hånda for å skjule ansiktet mens jeg knipset (på avstand - jeg tar aldri nærbilder av folk uten å få aksept), men det var også det hele. 

Tørket sopp (Foto: RMC)

Jeg ble utrolig sjarmert av fargerikdommen, de lett kaotiske gatene med kinesiske neonskilter - og likevel strukturen oppi det hele, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. 

Western Market (Foto: RMC)

På Western Marked kan man få sydd seg klær, og inne i butikkene finner man stoffruller i slike mengder at det bør dekke enhver smak. 

Et rikholding vareutvalg (Foto: RMC)

Nøtter, frø, krydderier, bønner - her kan man få alt som hører med i det kinesiske kjøkken!

Tørket mat så langt øyet rekker ... (Foto: RMC)

På Wikipedia kan vi lese at bydelen Sheung Wan var en av de første stedene hvor britene slo seg ned, og at stedet historisk sett hører til Victoria City. 

Tørkede øgler? Flaggermus? (Foto: RMC)

Det er ellers ikke mye informasjon å finne om denne bydelen, verken i de få guidebøkene som det er mulig å få tak i, eller på nettet. www.discoverhongkong.com kan imidlertid være et sted å begynne for den som er interessert i å finne ut mer.  Ellers inneholder Wikipedia-siden om Sheung Wan noen pekere til severdigheter i denne bydelen. Det er jo å håpe på at etter hvert som Hong Kong blir mer attraktivt som reisemål, vil også guidebøkene bli bedre og bedre!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder som jeg tok da vi besøkte denne bydelen.

Et vanlig syn i Sheung Wan - her er varer på vei inn og ut, og logistikken
er det ingenting å si på. (Foto: RMC)

Midt oppi alt det tradisjonelle lever Hong Kong-innbyggerne
moderne liv (Foto: RMC) 

Morsomt å gå rundt i gatene (Foto: RMC)

"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 

Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.

At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 

Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.

Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 

Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.

Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 

På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.

Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar: beste mannlige birolle (Mark Rylance).

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.

"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign. 

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 

Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?

Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 

Gerda tegner mannen sin

Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 

Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar

Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 

Gerda og Lili

Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.