Roy Jacobsen: "Hvitt hav"

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner. 

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min omtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget. 

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket. 

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske. 

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap. 

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der. 

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode. 

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya. 

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei! 

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 235
ISBN: 978-82-02-49287-8
Boka har jeg kjøpt selv

Roy Jacobsen (Foto: Frode Hansen, VG)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 4. september 2015 - Vakkert og brutalt - Han er kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtous poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke - terningkast seks
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 4. september 2015 - Jacobsen i storform - "Hvitt hav" er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.
- NRK v/Marta Norheim - 8. september 2015 - Over toppen - Få kan som Roy Jacobsen mane fram slitets kvinner og menn langs nordlandskysten. Denne gongen bikkar det over og blir for mykje av det gode. Kva har skjedd?
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 3. september 2015 - Tilbake til Barrøy - Jacobsen vender tilbake til den nordnorske kysten og miljøet fra "De usynlige". "Hvitt hav" er lakonisk, dyptloddende norsk litteratur av en type man skulle tro ingen lagde lenger.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 28. september 2015 - Ingen himmel over Barrøy - Roy Jacobsens nyeste roman har et rikt persongalleri full av hverdagshelter, men enkelte blir framstilt som supermennesker.
- Kleppanrova - 10. oktober 2015 
- Tine sin blogg - 15. oktober 2015 
- Artemisias Verden - 11. oktober 2015
- Tor Hammerøs blogg - 29. september 2015 - En sjelden opplevelse 
- Reading Randi - 21. november 2015 

Frederick Douglass: "En amerikansk slaves liv"

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."

Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen. 

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen). 

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen. 

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam. 

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med. 

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene). 

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Utgitt: 1845
Originaltittel: Narrative of the Life og Frederick Douglass, An American Slave
Utgitt første gang i Norge: 2015
Forlag: Vidarforlaget 
Oversatt: Frode J. Riopelle
Antall sider: 165 (inkl. etterord av oversetteren)
ISBN: 978-82-7990-295-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhjerte - 14. oktober 2015 

Send meg en link dersom du selv har skrevet om boka på bloggen din eller andre steder!

Hvem tror du vinner Nobelprisen i litteratur i år?

Hvert eneste år spekulerer bokelskere på hvem som blir årets vinner av den virkelig mest høythengende litteraturprisen av dem alle, nemlig Nobels litteraturpris! I tillegg gambles det over en lav sko og opereres med odds, slik som på denne nettsiden. (Alle linker nedenfor fører til mine egne omtaler av aktuelle forfatteres bøker her på bloggen.)

Ian McEwan - får han Nobels litteraturpris i år? (Foto: RMC)

Blir det Ian McEwan? Eller kanskje Haruki Murakami? Kanskje er det endelig Philip Roths tur, eller kanskje Péter Nádas? Sistnevnte var en av de mer hete kandidatene i fjor, og uansett hva oddsen indikerer, må vi vel kunne si at han neppe er mindre aktuell i år. Hva med spanske Javier Marias, en forfatter som knapt er oversatt til norsk? Dét ville lignet svenska akademien å tildele prisen nettopp til en slik forfatter! Det har de jo gjort i noen år, som om det er ekstra morsomt å trekke frem en vinner som absolutt ingen har gjettet på tidligere ... Eller knapt hørt om ...

Studerer man oddsen nærmere, slår navn som Hilary Mantel, Joan Didion, Margaret Atwood, Richard Ford, Umberto Eco, Daniel Kahneman, Cormac McCarthy, Yan Lianke, Karl Ove Knausgård, Rohinton Mistry og Merethe Lindstrøm imot en. For ikke å snakke om Milan Kundera, Amos Oz, Claudio Magris, Colm Toibin, Peter Handke og Jon Fosse ... Eller Joyce Carol Oates, Salman Rushdie, Don De Lillo og Kjell Askildsen? Og da er ikke en gang Assia Djebar nevnt.

I fjor var jeg til stede under et arrangement hos Aschehoug forlag, hvor Gabi Gleichmann hadde et innlegg om de to heteste kandidatene han tippet det året; Péter Nádas og Assia Djebar. Jeg hadde dessuten en liten uhøytidelig konkurranse på bloggen min, der det gjaldt å tippe hvem Nobels litteraturpris i 2014 ville gå til. Ingen gjettet den gangen at Patrick Modiano skulle stikke av med den gjeve prisen. For hvem hadde nå hørt om ham?

I den grad man kan si at det går en slags rød tråd gjennom foregående års Nobelpristildelinger, så må det være at prisen ofte går til forfattere av typisk eksistensiell litteratur. Prisvinnerne er dessuten noe opp i årene. Nettopp av den grunn tror jeg at en del av navnene på listen ovenfor faller bort. En forfatter jeg f.eks. gjerne skulle sett flere oversettelser til norsk fra, er Javier Marias. Han er imidlertid mest sannsynlig for ung, født som han er i 1951. Og er han for ung, så kan vi vel uten videre konkludere med at vår egen Karl Ove Knausgård (f. 1968) ikke har en sjanse. Ikke enda. Svenskene er visstnok heller ikke så begeistret for ham, ut fra hva jeg har forstått. 

Yan Lianke er født i 1958, og selv om han skriver eksistensiell litteratur i bøtter og spann, er også han i yngste laget. Haruki Murakami (f. 1949) skriver nok for lett for akademiets medlemmer, er min påstand. Mens Claudio Magris (f. 1939) har modnet lenge nok. Det samme har Amos Oz, og hans forfatterskap er virkelig blant de mer viktige og spennende i våre dager! (Selv har jeg dessverre lest alt for lite av ham, men en pris ville garantert ført til at jeg hadde prioritert hans forfatterskap høyere.) Akademiet synes å ha sansen for jødeproblematikk og andre verdenskrig - særlig Holocaust-relaterte temaer - og her passer Amos Oz godt inn. Ellers vil jeg trekke frem Assia Djebar (f. 1936) - i år som i fjor. De siste 20 årene er det kun fire kvinner som har fått Nobels litteraturpris. Jeg mener selvsagt ikke at det skal være kjønnskvotering på Nobelprisen, men du godeste! Kvinner skriver også god litteratur! Det må da herrene i svenska akademien være enige i!

Et interessant tips som har dukket opp i det siste er for øvrig kenyanske Ngugi wa Thiong. I løpet av få dager kommer hans roman "Hvetekornet" ut på Bokvennen forlag. 

Da er det bare å smøre seg med tålmodighet til i morgen! 

Hvem tror du blir årets vinner av Nobels litteraturpris?

Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg: Livet og døden og alt det i mellom"

En varm og ærlig historie om et liv som funksjons-hemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig". 

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant! 

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok! 

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene. 

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola! 

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning! 

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert. 

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ... 

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2015
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 202
ISBN: 978-82-489-1673-4
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka m.m.:
- Dagbladet v/Marius Wulfsberg - 18. september 2015 - Arne Schrøder Kvalvik har skrevet en gripende, ærlig og vesentlig historie om sin fetter i rullestolen  
- Aftenposten v/Ola Schrøder Røyset - 28. september 2015 - Jeg har bedt til Gud om å bli kvitt min egen seksualitet
- Ellikken

Hong Kong - noen inntrykk (2015)

Big Buddha og Po Lin-klosteret (Po Lin Monastry) - ligger på øya Lantau, som har

broforbindelse til Kowloon, en slags bydel eller administrativ enhet i Hong Kong.

Å få med seg denne severdigheten når man er i Hong Kong, er virkelig et "must"!

For å komme opp til Buddhaen må man gå mer enn 260 trapper.

Jeg har nylig vært på en ukes ferie i Hong Kong, og i dette blogginnlegget ønsker jeg å dele noen av inntrykkene jeg fikk underveis. Det kommer for øvrig flere blogginnlegg fra turen etter hvert. 

Jeg er veldig sikker på at Hong Kong kommer til å bli et yndet reisemål for nordmenn i årene som kommer - særlig fordi dette (igjen) har blitt en destinasjon i SAS´ sortiment.

Nedenfor finner du noen av bildene jeg tok i løpet av den uka jeg var der. Samtlige linker i dette innlegget fører til Wikipedia-artikler. 

Po Lin-klosteret er et svært hellig sted for buddhister. Her var mulighetene

for bønn mange.

Det bor mange mennesker i Hong Kong - over syv millioner - og jeg ble

veldig fascinert av menneskene i denne storbyen. Dette bildet tok jeg fra

en toetasjes trikk i sentrum av Hong Kong.

Dette bildet tok jeg i en kø opp mot Victoria Peak - vanligvis bare kalt "The Peak" -

hvor det er mulig å se Hong Kong og Kowloon fra oven. Hong Kong står ikke

tilbake for byer som f.eks. New York når det gjelder antall skyskrapere.

Dette bildet er tatt i rulletrappene opp til The Peak. I bakgrunnen skimter vi

Hong Kongs skyskrapere.

Å ta trikk i Hong Kong er moro! Særlig for en fotoentusiast som meg!

                 Jeg konstaterte at ungdommene i Hong Kong er svært lik

                 ungdommene her hjemme. De lever i symbiose med sine

                datamaskiner og mobiltelefoner.

Hong Kongs gater er travle! Og neonbelysningen kan ta

pusten fra de fleste! De kinesiske skrifttegnene er vakre! 

Dette bildet er av pieren på Stanley, en liten by helt syd på Hong Kong-øya.

Det spesielle med dette stedet er det britiske preget over bebyggelsen, og

at denne faktisk ligger i Kina!

Dette bildet er fra øya Cheung Chau, en liten øy ca. en halv times båttur fra

Hong Kong. Her sitter en fisker og renser reker som legges til tørking på

brett. Tørkede reker selges blant annet som snacks, og kiloprisen er ganske

høy ut fra det jeg fikk med meg.

På Cheung Chau er sykkel det viktigste fremkomstmiddelet, og over alt

var det store mengder med sykler. 

Kowloon Park inneholder en liten samling med skulpturer

(rett ved moskéen ved Nathan Road). Det er virkelig vel

verdt å få med seg disse under et Hong Kong-besøk.

Rett ved Star Ferry-stasjonen på Kowloon-siden ligger The Aveny

of Stars. Her finner du skulpturer av f.eks. Bruce Lee og som her - en

skulptur av den kinesiske skuespillerinnen Anita Mui (1963-2003).

Dette bildet tok jeg i den lille fiskelandsbyen Tai O, som ligger på øya

Lantau. Et sted man like godt kan få med seg når man besøker The Big

Buddha, fordi det ligger så nær. Herfra kan man reise ut på båtturer og se

de helt spesielle rosa delfinene som finnes i Sør Kina-havet. 

Dette bildet tok jeg på båten fra Hong Kong-øya og over til Kowloon.

Repulse Bay ligger syd på Hong Kong-øya. En vakker sandstrand hvor det

i grunnen bades lite, til tross for det varme klimaet. Havet er dessverre nokså

forurenset på disse kanter, og dessuten bør man ikke bade på et sted uten hainett.

Dette bildet tok jeg på Macau, også det et spesielt 

område av Kina som står under en særskilt administrasjon. 
Dette er Ruinas de Sao Paulo, en av hovedattraksjonene 

i Macau, som ellers er mest kjent for sine casinoer. 

Jeg må vel innrømme at jeg ble svært fascinert av alle 

selfi-entusiastene i Hong Kong. Dem var det nemlig svært 

mange av! Dette bildet tok jeg på The Peak. 

Dette bildet tok jeg på en båttur i Aberdeen, en by syd på Hong Kong-øya.

Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen

Boksalongen/Litteraturhuset ligger i Øvre Skostredet 5-7

I forbindelse med mine mange Bergenturer i sommer, har jeg selvsagt blitt fast kunde på Boksalongen, som er Bergen Litteraturhus´ egen kjedeuavhengige bokhandel. Ingen Bergentur uten en tur innom Boksalongen! 

Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen holder til i Østre Skostredet 5-7, og det er enkelt å finne frem dersom du tar utgangspunkt i Vågsallmenningen og finner den rette avstikkeren opp mot huset. Bokhandelen er Bergens beste, mener jeg. Dette er fordi bokutvalget er tilpasset Litteraturhusets kunder og arrangementer, og da snakker vi kvalitetslitteratur! Det du finner av litteratur her, er godt silt, for å si det sånn!

Informasjon om åpningstider og den slags finner du på Litteraturhusets nettsider. Her finner du også høstens program. For eksempel kommer Nicolaj Frobenius, Gaute M. Sortland og Roskva Koritzinsky fredag 11. september. Sist jeg var innom Boksalongen sikret jeg meg Koritzinskys siste roman. Tirsdag 15. september kommer Hans Olav Brenner og første gjest ut er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård! Ikke koster det noe heller, for NRK-lisensen har du jo allerede betalt! 26. september blir det anledning til å melde seg på en skrive- og inspirasjonsworkshop med forfatter og musiker Pedro Carmona-Alvarez. Det er mye annet å velge mellom, og jeg anbefaler deg å studere programmet grundig!

Hva er det som gjør en bokhandel god? Svaret avhenger selvsagt av øynene som ser. I min verden handler det om det antakelig noe forslitte uttrykket "kvalitetslitteratur", som for mange kanskje ikke har noe eksakt innhold. For meg personlig betyr det fravær av de mer typiske bestselgerne som tilbys pallevis i de øvrige kjede-bokhandlerne (les krim og "damelitteratur" - sistnevnte må ikke forveksles med "kvinnelitteratur", som er noe annet). Dessuten handler det om høy konsentrasjon av litteratur som kommer til å gå inn blant klassikerne vi stadig vender tilbake til, gjerne kalt "moderne klassikere". At en bokhandel er såkalt "kjedeuavhengig" gir også viktige signaler om at her presenteres litteraturen på sine egne premisser - ikke først og fremst gjennom "manipulerende salgstriks". Når innehaveren anbefaler en spesiell bok, er det ikke fordi noen har bestemt at "i høst skal vi selge akkurat denne boka, og den lokale bokhandelen som selger flest bøker av NN, vinner en tur til Palma (eller København eller hva det nå måtte være)". Nei - da er det fordi vedkommende faktisk elsket akkurat den boka - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler å stikke innom Boksalongen tidlig på dagen - før det er for mange kunder der - og slå av en prat med den som er til stede. Jeg garanterer en interessant diskusjon og mange bokanbefalinger som du kommer til å få stor glede av! Dessuten anbefaler jeg en tur innom Colonialen - Litteraturhusets egen kafé og brasserie! Der serveres det nydelig mat og utsøkt drikke!

I det følgende har jeg tatt med en del bilder jeg har tatt på mine turer innom Boksalongen. Enjoy! (Alle linker nedenfor går til mine bloggomtaler av aktuelle bøker.)

Vindusutstillingen på Boksalongen - med klar vekt på Pelikanen forlags
utgivelser. Her finner du både Curzio Malapartes "Kaputt", Stine
Pilgaards "Min mor sa" og Bergsveinn Birgissons
"Svar på brev frå Helga" - bare for å ha nevnt noen ... 

En bra Bergen-bokhandel har selvsagt sin Tomas Espedal-
samling i orden! Her er både "Bergeners", "Imot kunsten" og
"Imot naturen". På dette bordet finner vi dessuten Stig
Beite Løkens debut-novellesamling
"Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd",
og Donna Tartts siste roman "Stillitsen".  

Her er det virkelig mye gjenkjennelse! Ikke bare finner vi Karl Ove Knausgårds
"Min kamp"-bøker på bordet, men her er også Tore Renbergs "Vi ses i morgen",
Herbjørg Wassmos "Disse øyeblikk", Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka",
Haruki Murakamis "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" og Edmund
de Waals "Haren med øyne av rav". 

Bokhandelen er ikke stor, men hva gjør vel det når
alt du finner her er kvalitet? 

Jeg blir så glad hver gang jeg får øye på Otto Dov Kulkas bok
"Landskaper fra dødens metropol - refleksjoner over minner
og forestillinger" i en bokhandel! 

Det er særlig to forfattere jeg legger merke til her. Den ene er Jeffrey Eugenides -
her representert med alle sine tre utgivelser; "Formål ekteskap", "Middlesex" og
"Virgin Suicides". Den andre er Hans Fallada - her med "Alle dør alene".

Det er sofagrupper på Boksalongen, og jeg hentet meg
en kopp kaffe inne på Colonialen, og satte meg til med et par
bøker. Før jeg fikk snudd meg, fikk jeg servert kakerester,
en gest jeg satte umåtelig stor pris på!

Lokalene til Litteraturhuset er morsomme! 

Bak selve bokhandelen ligger Fosse-stova. Ikke bare finner du hele samlingen
av Jon Fosses utgivelser. Her selges nemlig også brukte bøker til en rimelig
penge! Akkurat dette konseptet - blandingen av nytt og gammelt i butikk - er
vanlig i utlandet, mens det er høyst uvanlig i Norge. Jeg tenker at de som til
fulle skjønner å utnytte et slikt marked, vil skåre mange poeng hos sine kunder!

Noe av bruktbok-utvalget i Fosse-stova på Litteraturhuset i Bergen.