Luke Harding: "Snowden-filene"

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat 

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart. 

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet. 

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder. 

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ... 

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død. 

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner. 

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)

Edvard Snowden (Foto: AP Photo)

Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt. 

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ... 

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum. 

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker. 

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ... 

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ... 

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel. 

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette. 

Min bok med dedikasjon fra forfatteren

Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene. 

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende. 

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ... 

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese! 

Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: The Snowden Files
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Grande
Antall sider: 285
ISBN: 978-82-7547-707-9
Boka har jeg fått i gave.

Luke Hardington (Foto: lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Stein Inge Jørgensen - 12. februar 2014 - Overvåkernes  skrekk - Men boken handler først og fremst om det som gjorde Snowden kjent. Harding skriver utfyllende om etterretningsorganenes eksplosive aktivitet etter 11. september, samt hvordan de tøyer eller overskrider sine mandater. Gjennom å følge de tre journalistene som arbeidet tettest med varsleren, får vi også et innblikk i hvordan lekkasjene ble forsøkt stanset fra høyeste hold. I omtalen av det politiske etterspillet i USA og Storbritannia, fremstår spesielt britiske myndigheter i et skremmende autoritært lys.
- Dagbladet v/Arnhild Aass Kristiansen - 13. februar 2014 - Var villig til å dø - «Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten,» skrev den ukjente avsenderen. Som i en spionfilm møttes de flere måneder senere på et hotell i Hong Kong. Snowden hadde forlatt kjæresten, jobben og hjemlandet for å følge sin overbevisning.
- Har han oppnådd det han ønsket?
- Han sa at han gjorde dette fordi han ønsket debatt. Han har ført til debatt over hele verden. Sånn sett har det vært en spektakulær suksess, sier Luke Harding." 

Lars Mytting: "Svøm med dem som drukner"

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006.  "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen. 

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde. 

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike. 

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg. 

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgave)
Oppleser: Axel Aubert 
Spilletid: 12 t 50 min. (472 sider)
ISBN:  9788242161567 (lydfil)
Forfatterens egen nettside
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Lars Mytting (Bildet har jeg lånt fra denne nettsiden)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 13. september 2014 - Solid håndverk - "Neste gang håper jeg ... at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen." Terningkast fire.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 5. september 2014 - Ny Mytting-suksess etter "Hel ved" - Den episke romanen sliter alltid med sin forutsigbarhet, med dramaturgien som bestiller neste påfunn fra forfatteren. Denne boken er så velsignet velskrevet at selv de mest vidløftige vendinger blir logiske og akseptable milestener i en kronglete historie. Dypsindig er det ikke, men skarpt nok sett til at verden, og særlig den delen av den som befinner seg i Gudbrandsdalen, trer frem som et tydelig og troverdig dikterunivers.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. september 2014 - Ambisiøs røverroman - Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind? ... Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 12. september 2014 - Finsnekring - Hvert år kommer det en roman eller to som man trygt kan anbefale markedet på jakt etter mursteiner å gi i julegave til slektninger og venner som liker å lese. «Svøm med dem som drukner» er den type roman.
- Aftenbladet v/Steinar Sivertsen - 7. november 2014 - Jakten på familiegåter - Fascinerende, sanselige, dramatiske scener fins i hopetall. Men den som håper på en undertekst av ukjent og muligheten til meddiktning, vil lete forgjeves.
- Tine sin blogg - 12. oktober 2014 - Etter å ha lest denne boken vil jeg reise til Shetland. Måten han skildrer steder og mennesker på, gjør det så levende at det ikke er vanskelig å føle at du er med der det skjer. Dette blir nok en bok vi vil høre om i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.
- Artemisias Verden - 5. desember 2014 - Jeg forstår at Myttings roman slår an blant norske lesere. Han skriver i et språk folk forstår (selv om similes og metaforer er så utbredt at det bare er et tidspørsmål før en standupkomiker finner på å parodiere boka), det er ellers jordnært og mye av handlingen handler om gårdbrukerlivet, landsbygda, vanlige folk med spesielle historier, skogen, naturen- det urnorske, som ligger i folkesjela. Krigen er sentral og det treffer også mange. Edvards bestefar og grandonkel var på hver sin side under 2.verdenskrig, noe som er en del stor del av konflikten i romanen. Edvards mor ble født i en fangeleir, hvor bestemora Isabell døde. Alt i alt, så synes jeg dette var god underholdning. En god historie skal man ikke kimse av.
- Bok & Bøker - 11. oktober 2014 - Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)
- Heartart - 10. oktober 2014 - Handlingen tar oss igjennom utallige tråder som skal nøstes opp i familie fortiden til hovedkarakteren, før vi får klarhet i hendelsene og crescendoet av en interessant og spennende historie som på siste side avslutter det hele.Jeg må gi mine beste skussmål, for dette er rett og slett mesterlig! Og jeg er sikker på at du kommer til å elske "Svøm med dem som drukner", det gjorde i hvert fall jeg!
- Anettes Bokboble - 12. november 2014 - Jeg leste en gang et vakkert dikt som sluttet med "ingen ord kan yte deg rettferdighet", og akkurat slik føler jeg det overfor denne boken. Den var fantastisk vakker og overveldende, og jeg mistet nesten pusten av setningene og avsnittene som tilsammen fikk meg til å se alt så mye klarere. Aha-opplevelsene sto i kø, og gråten lå på lur. Jeg kunne ikke vente med å lese mer, men kjente hele tiden på panikken ved tanken på å bli ferdig med boken.
Vær så snill ... gå ikke glipp av denne!!!
- Mellom linjene - 15. november 2014 - Årets mest oppskrytte roman? -Svøm med dem som drukner er ein slik roman som får meg til å føle meg undervurdert som lesar. Det blir for mange brot med den klassiske skriveregelen «Show, don’t tell». Og med for mykje telling og for lite showing, for mange sjølvkommenterande avsnitt og for mange analyser, blir det intrikate plottet og spenninga mellom karakterane – som i utgangspunktet er komplekst – brote ned. Forteljarstemma er overivrig og overanalyserande. Dermed blir eg som lesar litt irritert over at alt skal forklarast og potensialet i sjølve forteljinga druknar i usannsynlege tolkningar og vurderingar som ikkje passer inn med den kunnskapen hovudpersonen har på det aktuelle tidspunktet ...
- Bentebing´s Weblog - 31. desember 2014 - Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips. 

Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 

Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)

Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Ett av de stedene man bare må besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher Torte på Sacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle. 

Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 

Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)

Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 

Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!

Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 

Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 

Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 

Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 

På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)

Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 

Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)

Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.

Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 

Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)

Palasset ligger like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 

Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)

Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)

Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)

Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)

Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC) 

Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)

Berit Hedemann: "All min forakt - En kjærlighets historie"

Når vakre ord blir viktigere enn handling ... 

Berit Hedemann (f. 1949) har jobbet som journalist i NRK Radio i hele sitt voksne liv, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. "All min forakt" er hennes første skjønnlitterære bok for voksne, men hun har tidligere utgitt to bøker innenfor andre genre. På bloggen Artemisias Verden leste jeg at Berit Hedemann er moren til forfatteren Ingvild H. Rishøy.

I "All min forakt" møter vi en navnløs kvinne midt i 50-årene. Hun har nettopp truffet en fantastisk mann. Endelig skal hun få oppleve den store kjærligheten! 

Hvordan begynte egentlig det hele?

"Nei, enda tidligere begynte den, historien om dem, femten år tidligere, de hadde truffet hverandre en nyttårsaften. Han hadde kobberglinsende krøller og verdens vakreste grå blikk, hun hadde en rå sult på livet og på menn, hun uttrykte seg riktignok i klisjeer, men sulten var sann. De forlot festen med hendene dypt begravet i hverandres undertøy, og sto utenfor og så opp mot stjernene, en time før klokka var tolv. 

Hun sa: Se stjernene. Like evige som kjærligheten. 
Hun sa: Jeg vil ha deg.
Han sa: Hvis jeg kan fylle den lengselen der, er jeg din. 

Setningen hans var vidunderlig, og passet perfekt i hennes univers. Han var riktignok full på det tidspunktet. Hun merket seg det. Men hun brydde seg ikke så mye om det. Dessuten var han en kjent musiker, og svært galant. Selv når han var full." (side 28)

Den vakre musikeren vet å si de riktige ordene på de riktige tidspunktene. Og aldri før har vår kvinnelige hovedperson opplevd en så intens pasjon, så mye romantikk, så mye lykke ... Det er ganske enkelt helt utrolig at ingen før henne har visst å sette fullt ut pris på denne fantastiske mannens egenskaper. En mann som har hatt en lei tendens til å slå seg sammen med gale kvinner, som ender som ofre han ikke tør å forlate - inntil han bare må vekk ... Som med moren til datteren Victoria, som han av og til bare må tekkes for at ikke datteren skal lide overlast. Og kvinnen som har forelsket seg i ham ser at han er så usedvanlig for snill, så altfor lett å utnytte ... 

Så snur det. Plutselig er det hun som sitter og venter, som får høre de mest fantastiske historier, som blir servert de mest åpenbare løgner. Spørsmålet det er betimelig å stille er hva som egentlig skjedde ... 

"Han bestormet meg til jeg falt. Så inntok han meg ikke." (side 62)

At musikeren stadig er full er på et vis til å holde ut, synes kvinnen. Men at han forsvinner i lange perioder og serverer løgn på løgn, er vanskeligere å takle.

"Han tåler ikke å bli sperret inne. Da renner kjærligheten ut mellom fingrene hans. Og det var det han visste, jeg mistenker ham fortsatt, jeg klarte ikke å tilgi ham. Han hater folk som vil vite alt om ham. Sjekker jeg pc-en hans, tilgir han meg aldri. Vi skal ikke vite annet om hverandre enn det vi viser frem frivillig. Hvis jeg vil ha ham, må han kjenne at han har frihet. Da må han ikke føle noe press." (side 133)

Hva skjer med et menneske som elsker et annet menneske som lyver hele tiden? Dette mennesket vil naturligvis lete etter bevis på at det ikke kan være sant. Hvor verdiløs må man ikke være dersom noen kan oppføre seg så usselt mot en? Det som ikke stemmer, rasjonaliseres bort. Ellers vil virkeligheten bli for skremmende. Det er heller ikke unaturlig å klamre seg fast i drømmen om at i hvertfall noe er ekte ... Episoder som ville fått andre til å se røde varsellamper lyse på høylys dag, fortrenges og bortforklares. 

Når den som lyver snakker med store ord om de viktige tingene, de tingene som betyr noe, og lager regler som skal begrense den annens adgang til sannheten - da forskyves maktbalansen i forholdet og det oppstår en dynamikk som ikke er sunn for den som blir bedratt. "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" spør vår hovedperson ... 

"All min forakt" er en intens fortelling om et kjærlighetsforhold av det virkelig dysfunksjonelle slaget. Man skulle kanskje tro at det er skrevet nok bøker om den slags, og at hva i all verden kan denne boka tilføre av nye perspektiver? 

Denne bokhøsten har kommet med flere bøker om dysfunksjonelle kjærlighetsforhold - bl.a. Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld" og Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket". "Rettstridig forføyning" av Lena Andersson er en tredje roman det kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. "All min forakt" har nok mest til felles med "Unnskyld", som også handler om en løgnaktig mann, men det er også alt de i grunnen har til felles. I "Unnskyld" er mannen som er gjenstand for en ung kvinnes kjærlighet, nemlig så nær men dog så fjern. I "All min forakt" er mannen stort sett fraværende. Alle de fire bøkene er gode, men "Unnskyld" rager høyest, mens "All min forakt" ender på fjerdeplass. 

Mange er nok dem som lar seg blende av et vakkert utseende og mange fine ord, og det tar tid å skjønne at de fine ordene ikke følges opp med handling. Dette bringer meg over til et mer dyptpløyende tema: Hva er egentlig ekte kjærlighet? I alle fall ikke det kvinnen i "All min forakt" opplever. Derimot opplever hun en sterk pasjon, men kjærlighet er det ikke ... Derfor får spørsmålet "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" svært liten relevans etter mitt skjønn. Hovedpersonene i boka - både mannen og kvinnen - forsøker så godt det lar seg gjøre å flykte fra sin egen iboende ensomhet, men nissen følger på en måte med på lasset. De klarer ikke å flykte fra seg selv, og på et vis pålegger de hverandre en byrde det er helt umulig å leve opp til. Hver på sin måte søker de en mening med livet hos den andre, uten å være i stand til å etablere en slik mening på egenhånd ... Det hele kompliseres ytterligere av mannens alkoholmisbruk. 

"All min forakt" er original i sitt uttrykk, og den er så intenst fortalt at den bet seg fast i meg og endte med å bli slukt i et eneste jafs. Boka er lettlest, med luftige kapitler underveis - noen ganger kun bestående av en setning eller to. Selv slutter jeg aldri å fascineres av dynamikken i kjærlighetsforhold som det som er beskrevet i denne boka. Jeg leter etter en forklaring på hva som er den dypereliggende drivkraften i slike forhold. Og jeg finner egentlig ikke noe annet enn at svaret er ensomhet og muligens også en for dårlig utviklet magefølelse til å kjenne hva som er bra og hva som er dårlig for en. Der andre ville ha flyktet, blir noen værende ... En sterk historie med mange paralleller til det virkelige liv, vil jeg tro. Og hvor jeg altså synes det er langt mer interessant å spørre om hva som får noen til å bli i slike forhold, enn om hva som får andre til å lyve og bedra ... Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-05-47300-3
Boka har jeg kjøpt selv. 

Berit Hedemann (Foto: Julie Pike - bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Rådet for psykisk helse - 24. november 2014 - Intervju med forfatteren: Narret og bedratt
- Birgittes Bok - 8. september 2014  
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 3. september 2014 - Århundrets kjærlighetssaga i Norge 2014 - Fresende sint, sårt oppgitt og intelligent følelsesdissekerende debutroman om voksen kvinne som faller for en uforbederlig løgnhals av en drukkenbolt. Hva driver sånne folk?