Møte med Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo 10. september 2014

Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo (Foto: RMC)

Carl Frode Tiller (f. 1970) har hittil rukket å utgi seks bøker; "Skråninga" (2001), "Bipersonar" (2003), "Folkehelsa" (2007) og "Innsirkling"-triologien (2007-2014). Så langt er det uten tvil Innsirkling-trilogien hans som står som hans hovedverk, og utgivelsen av den siste boka i trilogien var nettopp bakgrunnen for bokbadet som fant sted på Litteraturhuset for et par uker siden. 

Det er syv år siden den første boka i Innsirkling-triologien kom ut - og fire år siden den andre boka kom ut. I mellomtiden har det vært knyttet stor spenning til hvorvidt hovedpersonen i serien - David - har hukommelsestap eller om det hele er et ledd i et slags kunstnerisk prosjekt. I Innsirkling 3 får vi svaret! 

Onsdag 10. september 2014 ble altså Carl Frode Tiller bokbadet av psykiater Finn Skårderud. Valget av nettopp Skårderud fra Litteraturhusets side var neppe tilfeldig. I tillegg til at han har intervjuet Tiller tidligere i høst, er jo nettoppp Innsirkling-triologien den reneste psykologiske thrilleren. Ikke en thriller i tradisjonell forstand, slik vi vanligvis tenker om denne genren, men mer på det psykologiske planet. Her er det nemlig et hav av dysfunksjonelle dialoger og relasjoner å plukke blant - et studium verdt for enhver psykolog og psykiater, vil jeg tro. 

Faksimile fra Litteraturhusets program

Finn Skårderud åpnet bokbadet med å spørre Tiller om han egentlig skjønner hvor godt han treffer i bøkene sine. Tiller opplyste at da "Skråninga" utkom, skjønte han egentlig ingenting av all suksessen som ble ham til del. Han hadde rett og slett ikke regnet med at boka skulle få en slik mottakelse. 

Måten Tiller jobber på er at han "stenger inne setninger", og jobber seg inn i tematikken. Ved å fjerne alle kommaer, må han krype inn i setningene, bli der og kjenne på hvordan det er å være der. "Skråninga" handler om en syk person, og det var meget utfordrende å skrive boka. 

Finn Skårderud var nysgjerrig på hvordan Tiller skaper sin litteratur. Sitter han f.eks. og observerer folk når han er i middagsselskaper? Tiller smiler av spørsmålsstillingen, men understreker at hans litteratur først og fremst oppstår gjennom eksperimenter, og at han - som om han var sin egen psykolog - ser inn i seg selv, leter etter stemninger og følelser som gir gjenklang i ham selv. 

Noen ganger er det rene tilfeldigheter som skaper interessante overganger. Som en scene der han ved en feil trykket på delete-knappen og fjernet et helt avsnitt ... Dette ble svært virkningsfullt i den scenen han akkurat da beskrev, der hovedpersonen hadde fått blackout og dermed mistet en del av hendelsesforløpet. 

Skårderud og Tiller i dyp samtale om Innsirkling-
triologien (Foto: RMC)

Etter hvert medga Carl Frode Tiller at selv om han ikke studerer psykologi eller observerer venner og familie, i alle fall ikke sånn direkte, så hender det likevel at han bruker naboer og andre bekjente i bøkene sine. Han prøver riktignok å kamuflere det godt - en uttalelse som fremkalte latteren blant oss publikumere. En gang "rappet" han en krangel om noen vafler - en scene som var artig å bruke. Skårderud lurte på om det derfor er skummelt å spise middag med ham ... Begge lo hjertelig av det hele. 

Når Tiller skriver på en bok, må han ned i kjelleren - i dobbelt forstand. For det første befinner arbeidsværelset hans seg i kjelleren, og for det andre beveger han seg ned i dypet av seg selv i skriveprosessen. Det er krevende! 

Tiller skriver følelsesladet litteratur, og i den forbindelse lurte Skårderud på hvordan han jobber frem alle følelsene i bøkene sine. I den siste boka i Tiller-triologien er det ikke en eneste følelse som er utelatt. Alt er med! Hele spekteret av primærfølelser og i grunnen litt til, slik Skårderud ser det. Innsirklingtriologien er i det hele tatt en rik følelsesmessig palett, ifølge Skårderud. 

Tiller påpekte at han nettopp leter etter følelser. Han begynner gjerne med en replikk som trigger. Hvor finner han dem? spurte Skårderud. Tiller svarte at han finner stoff i noe han leser, noe han ser på film, noe han observerer i sitt eget dagligliv osv. Han er i det hele tatt svært åpen for inntrykk, observerer og tenker at alt kan brukes til noe. Han er interessert i hvordan folk sier det de sier - f.eks. i krangler. 

Skårderud trakk frem presten, Davids stefar, i bok nr. 1. Stefaren var en misjonerende type. Oppsøker Tiller presteskapet for å skrive slik han gjør om stefarens væremåte? Tiller svarte at det gjør han ikke. Derimot fant han noe i seg selv som kunne trigge frem figuren som stefaren representerer. Han fortalte at datteren har en Barbie-film hun elsker, og som det smerter ham som far at hun vil se om og om igjen, fordi han synes den er så dårlig. Trangen til å ville fortelle henne at denne filmen er dårlig, presser på - noen ganger så sterkt at han med vilje "ikke finner" filmen når datteren spør. Denne erfaringen - erfaringen fra å ville "misjonere" om rett og galt overfor datteren - brukte han for alt det var verdt når han skrev om presten. 

Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

Hvorfor blir folk så truffet av bøkene?, spør Skårderud. Tiller mente selv at dette skyldes at folk kjenner seg igjen, mest av alt fordi vi har alle følelsene som er beskrevet i bøkene, i oss. 

Tiller mente dessuten bestemt at han kunne endt opp som hvilken som helst av personene i Tiller-trilogien, gitt andre rammer og oppvekstvilkår. Dette fikk han gehør for hos Skårderud. Når man skjønner akkurat dette, blir man automatisk mer ydmyk overfor andre mennesker som har det verre enn en selv. Det er en slags etisk virksomhet å sette seg inn i andre menneskers ståsted og følelser. Når man dessuten blir kjent med sine egne følelser, kan man kontrollere dem bedre. 

Skårderud lurte på hva det gjør med Tiller å skrive om følelser. F.eks. når han beskriver Tom Roger i bok nr. 2 - en voldelig mann? Tiller svarte at når man har vært i Tom Rogers raseri lenge nok, er det vanskelig bare å sette strek. Likevel er det aldri noen fare for at han skal bli som sine hovedpersoner. Tiller har fast strukturerte arbeidsdager, og dette gjør det lettere å legge jobben fra seg etter endt arbeidsdag. Det holder for øvrig ikke å bare skrive når man er inspirert. Han holder på strukturen, og dette gjør det også enklere å gå fra skrivingen til privatlivet og omvendt. 

Skårderud lurte på om det er noen følelser det er mer inspirerende å skrive om? Tiller svarte benektende på dette. Det kan være små ting som inspirerer, og han er personlig ute etter å fylle ut hele spekteret. Samtidig kan han ikke underslå at det er noen følelser som er en større del av ham enn andre. Selv om han er rolig på utsiden, mener han selv at han er en hissig type. Han kan derfor leve seg inn i et sinne. 

Tiller er forsiktig med å gjenta seg selv. Rett etter at han var ferdig med Innsirkling 3, begynte han på et nytt prosjekt. Det gikk ikke lange tiden før han skjønte at han egentlig bare var i ferd med å gjenta seg selv, skrive det samme om igjen. Han avsluttet derfor hele prosjektet. Nå har han en skrivepause, mens han reiser rundt for å promotere Innsirkling-triologien. 

Finn Skårderud (Foto: RMC)

Skårderud påpekte at Innsirkling-triologien også er historien om Norge. Selv påpekte Tiller at han ikke hadde noen planer om å skrive en triologi om Norge da han begynte. Disse tankene kom først mens han holdt på med den andre boka. Blant annet skjønte han at han trengte mange forteller-stemmer og at han måtte variere alder, miljø, klassetilhørighet osv. Og at det kom til å bli tre bøker før han var ferdig med prosjektet.

Den første boka representerer 1970-årene, den andre 1980-årene og den siste 1990-årene. Litt etter litt ble Tiller selv oppmerksom på at han hadde skrevet Norges nyere historie inn i bøkene - som et bakteppe til personene vi får høre om (tre i hver bok). 

I Innsirkling-triologien gjennomgår David en klassereise - fra arbeiderklassen, så som akademiker og til sist som forfatter. For øvrig nøyaktig den samme klassereisen Carl Frode Tiller selv har foretatt ...

Tiller opplyste at han forsøker å skrive så sant som mulig. I det tredje bindet i triologien så han hva han hadde gjort. I bok nr. 1 fremstår David som en postmoderne figur - en slapp figur som plukker opp en tidsånd. Figuren er mer en tematikk enn en konkret person. Folkene i bøkene har ikke kontroll over livene sine, og er sine verste fiender. Det er ingen faste holdepunkter, ingen absolutte sannheter og karakterene slipper ikke ut av mønstrene sine. Hvorpå Skårderud repliserte at det er litt skummelt når mistilliten til andre mennesker blir en så vidt vesentlig del av livene deres ... Tiller svarte at menneskene ikke får noen tilhørighet når de er så mistroiske til alt og alle, at de blir en slags nomader som aldri slår seg til ro. I bok nr. 3 foretok Tiller en vending mot større grad av tillit. Riktignok en skjør tillit, men like fullt med mer forståelse av andre mennesker. 

I bok nr. 3 går David til psykiater, og han får gradvis en større og større forståelse for hva som skal til for å bli et mer tillitsfullt menneske - et menneske som våger å ta sjanser og som tar mer styring over livet sitt. Og som dermed får mer ut av livet sitt; mer livkvalitet, mer livsglede. 

Bok nr. 1 i Innsirkling-triologien

Tiller kastet frem noen gåter i bok nr. 1 og 2. Er f.eks. Davids hukommelsestap bare et kunstprosjekt eller er det en realitet? Babybyttet, som først kom frem i bok nr. 2 og som vi får vite mer om i bok nr. 3, fremstår dessuten som den reneste såpeopera-farsen. I begynnelsen tenkte Tiller at det ikke var så viktig å svare på alle gåtene, men hans innstilling endret seg mens han holdt på med Innsirkling 3. Han anstrengte seg rett og slett for å gi noen svar. 

I følge Tiller er det et tvisyn som preger litteraturen. Selv tenkte han at han skulle kritisere psykiatrien, men så bestemte han seg for å skrive om en terapi som faktisk fungerte. Dette fikk Skårderud til å smile lurt. Skårderud uttrykte at han faktisk ble veldig imponert over psykoterapi-sekvensene i boka, og at det nesten er litt skuffende at Tiller selv aldri har gått i terapi, men rett og slett har funnet opp dette selv. Han mener at dette viser hvor lett Tiller plukker opp ting. 

Finn Skårderud og Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

Underveis i skriveprosessen prøvde Tiller ut ulike eksperimenter på seg selv. Blant annet beveget han seg inn i landskap han aldri hadde vært i tidligere. Han er glad for at han kunne bruke dette i boka - og det var et spennende litterært grep som gjorde at David selv kunne kommentere sitt eget liv. 

Skårderud påpekte at det skjer noe grunnleggende i bøkene. Det er en utvikling som Skårderud mener har klare paralleller til gjerningsmannen bak 22. juli. Han viser til at David har levd i en fiksjonsverden der den virkeligheten han diktet opp, etter hvert ble like sann som virkeligheten selv. 

Tiller var selv student på 1990-tallet. Studiemiljøet var den gangen preget av en grenseløs mistillit til alt som ble sagt og skrevet. Han mente at dersom psykologiseringen dras for langt, vil dette ødelegge kommunikasjonen mellom mennesker. (Og nettopp dette preger en del av dialogene i bøkene - min kommentar.)

Bok nr. 3 i Innsirkling-triologien

Selv om bok nr. 3 har en åpen slutt, er noen ting sannere enn andre ting. Skårderud påpekte at det er mange morsomme scener i bøkene, og at Tiller har benyttet seg av mange grep og er "høyt og lavt". Han drar noen paralleller til Tarantino (Pulp fiction) og Lars von Trier (Riket). Grepene skaper både spenning og såpeopera-elementer, og i mange av konfliktene er det to personer med en tredje observatør til stede. Tiller forklarte at han er på leting etter det som skaper temperatur og spenning. Når det er et vitne til stede, er det mer som står på spill enn når det bare er to til stede. Dersom to krangler i enerom, kan de siden bare benekte det som ble sagt. Når det er et vitne til stede, går jo ikke det. Som sagt: mer står da på spill. 

Skårderud trakk frem den innledende scenen i Innsirkling 3 - der en bryllupssyk kvinne er mer opptatt av bryllupet enn av mannen hun skal gifte seg med. Han på sin side lyver på seg MS for å slippe unna alt styret, samtidig som han sjokkeres over at hun ikke vil gifte seg med ham når han har denne sykdommen. Han er en paranoid person som er livredd for ikke å være god nok, ikke er elsk-verdig ... Så lyver han og opplever at han blir fanget i situasjonen ... Det hele blir en selvoppfyllende profeti, slik det ofte kan bli når en av partene i en konflikt er dysfunksjonell i forhold til egen selvfølelse, men eksternaliserer dette over på omgivelsene - slik at alt blir de andres skyld, mens han selv går fri.

Skårderud spurte om Tiller gjør mye research i skriveprosessen. Oppsøker han f.eks. spesielle miljøer, eller jobber han bare innover? Tiller svarte at han gjør research etterpå - mest for å finne ut om noe er mulig eller ikke. Han kan også bruke seg selv selv når han skriver om en 80 år gammel dame. Tiller mener selv at det ikke er så stor forskjell på folk når det kommer til stykket. I hans bøker befinner det seg et mikro-kosmos, hvor alle klasser er med. 

Underveis brukte Tiller Otterøya i Namsos som kulisse for handlingen - og han beskriver en macho-kultur i dette miljøet. Akkurat dette ble noen sure for ... Tiller understreket at dette var nødvendig for å kunne beskrive Ole i bok nr. 2 - en mann med problemer med sin mannsrolle. Otterøya blir betraktet gjennom Oles øyne, og det er mye godt miljøet som har gjort ham til den han har blitt. 

Bok nr. 2 i Innsirkling-triologien

Skårderud spurte Tiller om han er opptatt av leseren, eller om bøkene er et prosjekt for ham selv og at det på en måte er en bonus at vi satt der i salen? Tiller smilte av spørsmålet ... 

Noe av det fine med fiksjonens kvalitet, er at vi alle kan vandre rundt i ulike sinn, mente Skårderud. Å være interessert i andre mennesker - ikke bare i oss selv - er helsebringende! Tiller påpekte at dette ikke var et bevisst prosjekt, men at han absolutt skjønte hva Skårderud siktet til. 

Å skrive frem ulike stemmer i samfunnet, særlig de marginale stemmene, mener Tiller er viktig. Tiller har, som tidligere nevnt, selv foretatt en klassreise - i likhet med alle dem som har deltatt i utdanningseksplosjonen etter andre verdenskrig. Selv kommer han fra en familie med en veldig kristen morsslekt og en kommunistisk farsslekt. Å skrive romaner er en måte å forene mange av impulsene fra barndommen. 

På spørsmål om hva Tiller holder på med nå, svarte han at han reiser mye rundt og er på leting etter nye ting å skrive om. 

Selv satt jeg etter dette bokbadet atskillig klokere tilbake, og med et sterkt ønske om å lese Innsirkling-triologien på nytt. Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min. Og aldri, aldri har jeg vært på et så spennende bokbad på Litteraturhuset! Det opplevde jeg at Finn Skårderud må ta mye av æren for!

Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker!

Carl Frode Tiller signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)

Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 

Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)

Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 

Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)

Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 

Bokbordet (Foto: RMC)

De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 

Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

På kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)

Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)

Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:

"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)

Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)

Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:

67 bøker var nominert til Årets roman.

78 bøker var nominert i Åpen klasse.

23 av 67 romaner var krim.

28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.

28% av stemmene gikk til dokumentar.

13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!

Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)

Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.

Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)

Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 

De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)

Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."

Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    

Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 

Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."

Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin. 

Amin Maalouf: "Identitet som dreper"

Et essay om identitet, som burde vært pensum for våre politikere!

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok  "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest. 

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang. 

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person. 

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8) 

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt. 

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere mot muslimske ekstremister i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf. 

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det  både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken. 

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet. 

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det. 

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes? 

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt. 

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).  

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper". 

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker! 

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen. 

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Utgitt: 1998
Originaltittel: Les identités meurtrières
Utgitt første gang på norsk: 1999
Forlag: Pax
Oversatt:Per E. Fosser 
Antall sider: 137
ISBN:  82-530-2528-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Amin Maalouf (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka og forfatteren m.m.:
- Aftenposten v/Per Kristian Haugen - 10. desember 2008 - Vi trenger mer enn én identitet
- Dagbladet v/Lill Salole - 6. november 2013 - Identitet som dreper eller beskytter - "FOR Å SKAPE trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden»."
- Dagen v/Kari Fure - 11. januar 2008 - Når identitet blir livsfarlig - "Hvis man fullt ut aksepterer sitt eget mangfold, er det en berikende og frodig opplevelse, sier Maalouf."
- Blend - Norges flerkulturelle magasin v/Shazia Sarwar - 2. februar 2007 - Omtale: "Identitet som dreper" - "Boka burde være obligatorisk for alle i det moderne vestlige samfunn og også verden for øvrig. Maalouf sine kunnskaper og analyser kan bidra til å øke forståelse mellom forskjellige etniske grupper og nasjoner. Det beste med boken må være at den verken er belærende eller sytende. Den forteller ikke at noen har rett og andre feil. Det den viser er hvordan menneskets oppfatning av sin identitet henger sammen med den hverdagen han lever i. Har du oppfattelsen av at noen angriper en bestemt del av din identitet vil du forbinde deg mer med akkurat den delen. I dagens verden kan vel dette godt sies om muslimer og oppblomstringen av konservativt islam."

Chimamanda Ngozi Adichie: "Kvelningsfornemmelser"

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned. 

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ... 

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved  henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ... 

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Thing Around Your Neck
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Mona Lange 
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-05-40308-6
Boka har jeg kjøpt selv.

Andre omtaler av novellesamlingen:

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 18. november 2009 - Friskt og fandenivoldsk fra Nigeria

- Aftenposten v/Ingunn Økland - 17. november 2009 - Fryktløse noveller

- Dagbladet v/Thomas Marco Blatt - 30. november 2009 - En hang til å forskjønne etnisk herkomst - Cimamanda Ngozi Adichie har levert en konfliktfylt novellesamling

- Bloggeren Karin på bloggen En verden full av bøker - 24. april 2010 - Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser

- Bloggeren Åslaug på bloggen Min bok- og maleblogg - 14. april 2012 - Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser