Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: "2-dagersdietten"

Pedagogisk innføring i 2-dagersdietten og livsstilsendringer med periodisk faste

5:2-dietten, 2 dagersdietten, periodisk faste ... kjært barn har mange navn! I den senere tid har jeg i alle fall konstatert at bokhandlerne er fulle av bøker om denne slankemetoden - eller kanskje jeg heller skulle si "livsstilen"? - og at omtrent samtlige forlag stiller med sine helt egne utgaver av tilsvarende bøker. Disse bøkene har nesten fortrengt lavkarbo-bøkene - eller mer korrekt: smart-karbo-bøkene ... Etter å ha vært vitne til dette over noe tid, våknet nysgjerrigheten for alvor i meg, og jeg tenkte at dette var noe jeg absolutt burde se nærmere på. Rene tilfeldigheter førte til at jeg valgte Gyldendals utgave av 2-dagersdietten. 

På bokas smussomslag kan man lese følgende:

"Er det mulig å spise godt mesteparten av tiden- og samtidig bli slankere og sunnere? Med det nye revolusjonerende slankefenomenet 2-dagersdietten går det an! Stikkordet er periodisk faste.

Det er så enkelt som det lyder: Spis normalt i fem dager, kutt deretter drastisk ned på kaloriene i to valgfrie ukedager (500 kalorier for kvinner, 600 for menn). Samtidig som kiloene raser av, reduseres også risikoen for en lang rekke sykdommer - deriblant diabetes, hjerteinfarkt og kreft. I tillegg er dette en dietyt som er svært lett å følge uten at hele familien må legge om livsstilen." (Med andre ord er det ikke tale om å overspise i fem dager!)

Det er dr. Michael Mosley, lege og ansvarlig for den medisinske delen av diettprogrammet, og Mimi Spencer, anerkjent mat- og moteskribent, som står bak denne boka. Mosley er for øvrig mannen bak et BBC-program som gjorde verden oppmerksom på 2-dagersfenomenet.

Forfatterne tar utgangspunkt i at faste ikke er noe nytt fenomen, og at kroppen vår faktisk er som skapt for å faste. De viser til menneskets utvikling gjennom tider med knapphet på mat, der kostholdet vekslet mellom fråtsing og hungersnød. Påstanden er at dette passer mennesket langt bedre enn tre måltider om dagen. Problemet for det moderne mennesket er for øvrig at vi spiser stort sett hele tiden, og egentlig aldri rekker å bli sultne mellom måltidene. Konsekvensene kjenner vi: fedmeepidemier som herjer i den vestlige delen av verden, og som forårsaker livsstilssykdommer som forringer livskvaliteten til mange mennesker. 

I den senere tid er det gjort banebrytende forskning som viser fastens innvirkning både på vektnedgang, motstandskraft mot sykdommer og forlenget levetid. Forfatterne har selv prøvd ut metoden og har foretatt målinger på egen kropp. 2-dagersdietten påstås å ha forandret deres liv. Dr. Mosley fant ut at en modifisert form for periodisk faste faktisk hadde den samme gode effekten på kroppen som mer langvarige fasteprogrammer. Selv har han valgt å faste to dager pr. uke - mandager og torsdager - når han ønsker å gå ned i vekt, og kun en dag pr. uke når han ønsker å vedlikeholde vekten. Etter at han i samarbeid med BBC laget programmet "Eat, Fast, and Live Longer" har han opplevd en enorm eksponering i media. Alle ønsket å prøve denne versjonen av periodisk faste. Suksessen har etter dette vært helt eventyrlig, og var aldri noe han regnet med da BBC-programmene ble laget. 

De aller fleste har få eller ingen problemer med å gå ned i vekt. Utfordringen er å holde på vektnedgangen, rett og slett fordi de færreste orker å stå på et program med kalorirestriksjoner hver eneste dag resten av livet. Det fine med 2-dagersdietten er angivelig at den ikke bare fører til vektnedgang, men også gir mer energi og spenst, friskere hud og større livsappetitt, for å sitere Mimi Spencer (side 18). 

Standard slankeråd fungerer ikke for mange mennesker, og man kan bli avsindig lei av alle de tradisjonelle ernæringsfysiologene som på død og liv skal fortelle oss hvordan vi burde spise - uten at de tar inn over seg at de faktisk snakker for døve ører. Selv har jeg før jeg begynte å lese denne boka, oppsøkt mange artikler på nettet med nettopp kritikk mot 2-dagersdietten, og der snakkes det om at denne dietten kan skape spiseforstyrrelser, ikke inneholder sunne ernæringsmessige råd, at dette er en quick fix-diett som ikke er bærekraftig i lengden og jeg vet ikke hva. Dessuten advares syke mennesker mot dietten. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at det er hassardiøst å prøve denne metoden uten å sette seg grundig inn i hva den rent faktisk innebærer. Dessuten er metoden beregnet på voksne, friske mennesker. Alle andre anbefales å snakke med sin lege først.

På side 19 ramses alle fortreffelighetene til 2-dagersdietten opp:
- krever at man tenker over hva man spiser og når man spiser
- er ikke komplisert - strategien er fleksibel, forståelig og brukervennlig
- man trenger ikke å telle kalorier hver eneste dag - og man slipper å avstå fra alle bordets gleder hele tiden 
- å faste på bestemte dager betyr ikke at man på "sulte"
- mesteparten av tiden kan man nyte den maten man liker
- når man har gått ned de kiloene man ønsker, kan man forholde seg til basisprogrammet og dermed vedlikeholde det oppnådde resultatet
- "Vekttap er bare en av gevinstene ved 2-dagersdietten. Det virkelige utbyttet er den potensielle helsegevinsten på sikt, som innebærer at du blir mindre utsatt for en rekke sykdommer, for eksempel diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft."
- "Du vil snart forstå at dette ikke er en diett. Det er så mye mer enn det: Det er en god investering i et sunt og langt liv."

Dr. Mosley har intervjuet dr. Valter Longo, en av verdens fremste eksperter som forsker på hvorfor vi aldres, og spesielt på tiltak som reduserer risikoen for å utvikle aldersbetingede sykdommer som kreft og diabetes. Han har studert faste i årevis og er en ivrig tilhenger av metoden. Hans egen og andres forskning har vist at helsegevinstene av faste er usedvanlig mange - som at når man er uten mat i bare en kort periode, aktiverer kroppen en rekke såkalte reparasjonsgener (side 28). Gjennom rotte- og museforsøk er det dessuten forsket på responsen på hormonet IGF-1 (insulinliknende vekstfaktor 1), som holder cellene våre i konstant aktivitet. Dette trenger vi når vi er unge og fortsatt vokser, mens for høye nivåer senere i livet kan påskynde aldring og utvikling av kreft. Ved periodisk faste reduseres produksjonen av IGF-1, og dessuten aktiveres en rekke reparasjonsgener. 

De fleste mennesker med en BMI over 25 vil i følge dr. Valter Longo tjene på å faste, men det advares mot for ekstrem variant av dette uten faglig ekspertise. Dersom man faster på en gal måte, kan det nemlig være skadelig. Derimot er det ingen risiko forbundet med å faste mindre enn 24 timer. Og som dr. Mosley sier på side 37: "Metoden (les: 2-dagersdietten) er forsvarlig og fører ikke til at du mister muskelmasse." Og: "Hvis du spiser 500 eller 600 kalorier to dager i uken og ikke overspiser resten av uken, vil du gå jevnt og trutt ned i vekt." (side 42)

Underveis i boka vises det til rikelig med forskning - både på mennesker og dyr - som beviser at faste byr på en rekke helsegevinster, i tillegg til at det hjelper en til  gå ned i vekt. Og som om ikke dette var nok: "Forskning viser nemlig at faste kan gi bedre humør og beskytte hjernen mot demens og kognitiv svikt." (side 44)

Dr. Mosley trodde at han skulle bli trøtt og grinete mens han fastet, mens det faktisk var det stikk motsatte som skjedde. Han ble i godt humør! 

"Ifølge Mark Mattson er effekten av hjerneavledet nevrotropisk faktor (BDNF) en av årsakene til at folk synes det er relativt enkelt å følge periodisk faste. Det later til at BDNF beskytter hjernen mot ødeleggende demens og aldersbetinget mental svekkelse, samt at det får humøret til å stige." (side 49)

Dessuten viser forskning at periodisk faste har god effekt på den metabolske statusen og at insulinfølsomheten på hele kroppens glukoseopptak og fettspaltning øker. Ved at bukspyttkjertelen får hvile, blir insulinet den produserer mer effektivt som et svar på forhøyet blodsukker. Økt insulinfølsomhet vil redusere risikoen for fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kognitiv svikt. (side 71)

I boka gis det en rekke tips om hva man bør gjøre før man går i gang med 2-dagersdietten. Det er igjen grunn til å understreke at dietten er beregnet for friske mennesker, og at både barn, ungdommer, syke og gravide ikke under noen omstendighet bør gå på denne dietten.

"Grunnen til at vi skal følge en periodisk faste - det vil si begrense inntaket av kalorier kraftig i en kort periode - er at vi håper å "lure" kroppen til å tro at den blir utsatt for sult, slik at den må skru over fra aktiv modus til vedlikeholdsmodus. 

Årsaken til at kroppen vår responderer på faste, er at den utviklet seg i en tid da vekselsvis fråtsing og hungersnød var normen. Kroppen vår er skreddersydd for å reagere på stress og sjokk, slik at den blir sunnere og tøffere. Det vitenskapelige begrepet er homeostase: det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere." (side 70)

Fra side 72 og utover i boka presenteres hvordan man omsetter teori til praksis. F.eks. hvordan kan (og bør) du fordele 500-600 kalorier, når skal du faste, hva kan du spise, hva er glykemisk indeks, hvordan får du fasten til å passe inn i hverdagen og hvor vanskelig er det, hvordan vinner du over sulten, om viljestyrke, tålmodighet og tilfredsstillelse, hvordan man finner et sunt spisemønster, om fleksibilitet som nøkkelen til suksess , om hvordan appetitten endrer seg osv. Den som tror at forfatterne bak boka oppfordrer til ekstrem spising mellom fastedagene, blir "sørgelig skuffet" ... Et begrenset inntak av mat på fastedagene vil nemlig uvegrelig påvirke matinntaket på de andre dagene, og dessuten oppfordres det til mosjon. Når frykten for sult overvinnes, rett og slett fordi man får bedre kontakt med sin egen kropp og sine behov, vil man sannsynligvis slutte å spise fordi man ønsker å unngå mulig sult på et senere tidspunkt ... 

Fra side 98 og utover følger 12 metoder som gjør det mulig å følge 2-dagersdietten:
1. Skaff rede på vekt og BMI før du begynner
2. Finn en venn du kan faste sammen med med
3. Forbered måltidene de dagene du skal faste
4. Les innholdsfortegnelsene og sjekk porsjonsstørrelsene
5. Vent med å spise (motstå sultfølelsen i minst 10-15 minutter, for å se om sulten går over - det gjør den nemlig vanligvis)
6. Sørg for å ha nok å gjøre 
7. Forsøk to-til-to (dvs. faste fra kl. to den ene dagen til kl. to den neste dagen)
8. Ikke vær redd for å tenke på mat du liker
9. Sørg for at du får nok å drikke
10. Ikke regn med at du går ned i vekt hver eneste dag
11. Vær fornuftig og forsiktig, og slutt hvis det ikke føles riktig
12. Ønsk deg selv lykke til

Fra side 104 og utover er det inntatt en Q & A, med de vanligste spørsmålene folk har relatert til denne dietten. Fra side 134 er det inntatt noen menyplaner og matlagingstips, fra side 155 finner vi noen casestudier og fra side 176 er det kaloritabeller. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg begynte å lese denne boka ... Rent bortsett fra lavkarbo- og smartkarbobølgen (i moderert form - ikke i dens mest ekstreme form) har jeg aldri hatt for vane å kaste meg på nye slanketrender. I likhet med mange før meg var jeg derfor sunt skeptisk på forhånd, men tenkte at det ikke skadet å få tilfredsstilt min nysgjerrighet på hva dette egentlig var for noe. Nokså raskt ble jeg mer enn nysgjerrig, og det hadde helt klart å gjøre med alle henvisningene til seriøs forskning underveis i boka. Litt har man da lært om ernæring, glykemisk indeks, luksusforbrenning, ødeleggende jojo-slanking, diabetesepidemi og jeg vet ikke hva, og jeg kjente på at det jeg leste ga mening. 

Rådene som gis i denne boka fremstår som velfunderte og realistiske, og dessuten bærekraftig over tid. Og med kritikken fra forståsegpåere i mente, opplevde jeg at forfatterne parkerte den ene påstanden etter den andre. Jada - alle slankekurer har sine fallgruber, og sånn sett er ikke denne metoden noe unntak. Dessuten passer den garantert ikke for alle. Men skal sunne og voksne mennesker ikke kunne benytte denne metoden fordi den potensielt kan skape spiseforstyrrelser hos enkelte andre? Som tidligere nevnt: dette er ikke en metode som barn og unge (les: tenåringer) bør gå på, fordi det kan være skadelig for dem.  Dette er en metode beregnet på voksne mennesker som er friske. Og er man det minste i tvil, bør man oppsøke lege på forhånd. Dessuten vil jeg på det sterkeste fraråde å sette i gang med denne metoden uten at man har lest seg grundig opp på teoriene bak på forhånd. Her gis det mengder med nyttige og praktiske råd, som vil være til hjelp underveis. 

Alt i alt en meget godt fundert og pedagogisk oppbygget bok, som jeg vil anbefale dersom man ønsker å finne ut hva 2-dagersdietten går ut på. Boka handler om så mye mer enn slanking/vektnedgang, og det er styrken ved den! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Fast Diet, Lose Weight, Stay Healthy, Live Longer
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt:Lisbeth Kristoffersen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 215

Mimi Spencer og dr. Michael Mosley

Gdansk 2014 (I)

Havna i gamlebyen

Etter en langhelg i den polske byen Gdansk, sitter jeg igjen med mange inntrykk som jeg ønsker å dele her på bloggen min. Jeg håper at jeg kan inspirere flere til å få øynene opp for hvilket utrolig spennende land Polen er!

Tidligere har jeg vært både i Krakow og Warszawa, og jeg er nok først og fremst overrasket over mangfoldet og ulikhetene i disse byene. Gdansk ble for øvrig i likhet med Warszawa nærmest jevnet med jorden under andre verdenskrig, og det var også i Gdansk at andre verdenskrig startet. Gamlebyene i begge disse byene ble gjenoppbygget etter originale tegninger etter krigen, slik at vi den dag i dag kan oppleve byene slik de opprinnelig var. Der slutter imidlertid de fleste likheter, tenker jeg. 

Langs havna i gamlebyen

Gdansk ligger i Pommern og området er kjent for sine flotte strender ut mot Østersjøen. (Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg om Sopot.) Med sine rundt 0,5 mill. innbyggere er dette Polens sjette største by. Tidligere har byen bl.a. vært under tysk herredømme - bedre kjent som byen Danzig. Byen ligger ved elven Motława. Det var dessuten her Lech Wałęsa ledet en rekke streiker og opprør mot sovjetiske styresmakter og etablerte fagbevegelsen Solidaritet. 

Det er selvsagt noe begrenset hva man rekker i løpet av en langhelg, men noe av det først vi gjorde var å rusle langs havna. Hele havnebassenget var islagt, og her og der satt det fiskere og pilket. Inntrykket av en relativ velstand festet seg, selv om dette senere ble modifisert etter samtaler med flere taxisjåfører. Vi fikk f.eks. høre at tidligere hadde alle jobber, mens det var lite eller ingenting å få kjøpt i butikkene. I dag er det masse å få kjøpt, men lite penger å handle for. Klasseskillene er store. Arbeidsledigheten er høy, og gjennomsnittsinntekten for kvinner er rundt 500 Euro pr. måned (for menn noe høyere). Det er enkelt å regne ut at det gir en timepris på 25- 30 kroner timen ... 

Utsikt utover byen - med Mariakirken

Langs havna ligger for øvrig Havnekranen og Havnemuseet, som er vel verdt et besøk dersom man er interessert i skipsfartshistorie. 

Vi kom oss relativt fort opp i høyden, og benyttet muligheten til å gå opp i tårnet som hører til arkeologisk museum, og som ligger ved inngangen av den idylliske gaten Mariacki eller Mariagaten. 

Derfra kunne vi skue utover Gdansk i alle retninger.

Utsikt utover byen - med Mariakirken 

En av bygningene som det var umulig ikke å legge merke til, er Mariakirken. Den ble bygget i perioden 1308-1454, og er verdens største steinkirke - bygget i gotisk stil.

Arkeologisk museum inneholder for det meste krukker, mynter og smågjenstander. Kanskje skyldes mangelen på større gjenstander at byen har vært plyndret opp gjennom tidene? 

På arkeologisk museum

Gdansk er en på alle måter meget sjarmerende by med et typisk middelalderpreg i gamlebyen. Fargerike bygningsfasader, ornamenter og utsmykninger gjør at det er spennende å bevege seg rundt i byen. Det gjelder å heve hodet og se opp, for det er i høyden de fleste interessante detaljene er. 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder som er tatt langs havna i byen, og helt til slutt har jeg tatt med noen bilder fra det nedlagte skipsverftet, minnesmerket over de falne etter en streik i 1970 og utsiden av Solidaritetsmuseet. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Minnesmerke for de falne etter en streik i 1970. 

Nærbilde av minnesmerket.

Ved skipsverftet i Gdansk.

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk

Eunsun Kim: "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete"

En sann historie om en flyktning

I "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete" forteller Eunsun Kim, som i dag er 26-27 år gammel, om sin, morens og søsterens flukt fra Nord-Korea. Det hele startet under hungersnøden i Nord-Korea i 1997. Eunsun var den gangen bare 11 år og halvt død ... 

"I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en slags seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Det ene var av vår "evige president", Kim Il-sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to storret på meg. Men å sele disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden." (side 9)

Moren og søsteren har reist avgårde for å finne mat, og imens er 11 årige Eundeok overlatt til seg selv i leiligheten. Den lille maten hun har hatt til rådighet er for lengst fortært, og den lille jenta legger seg ned for å dø, etter først å ha skrevet et avskjedsbrev til moren. Det er imidlertid ikke bare å bestemme seg for å dø, og heldigvis kommer moren og søsteren tilbake etter noen dager. Hungersnøden har gjort slutt på en relativt trygg tilværelse som innebar at Eundeok og søsteren kunne gå på skole. Nå har de bare fillete klær igjen, faren er død av sult, og det er ikke liv laga for dem der de bor. Da treffer moren en fatal beslutning: Hun bestemmer at de skal forlate Nord-Korea. 

Det verste er i grunnen ikke å komme seg over grensen til Kina, men å unngå å bli sendt tilbake igjen. Nord-Korea og Kina har nemlig en avtale om retur av flyktninger. Og tatt blir de, og de blir også returnert til hjemlandet igjen. Men først har moren giftet seg med en kineser for å unngå nettopp dette. Menneskesmuglere sørget for forbindelsen, og for sent skjønner de at de faktisk har blitt solgt til denne bonden, hvis eneste krav er at moren skal føde ham en sønn. 

Med et ukuelig mot klarer den lille familien atter å flykte tilbake til Kina, og det går bra til slutt - men da har det også gått tilsammen ni år fra det første fluktforsøket. Underveis får vi innblikk i hva det å komme fra Nord-Korea i realiteten innebærer; bl.a. få og forvrengte kunnskaper om omverdenen og et regime som fratar den enkelte evnen til å tenke selv. Først etter flere år i eksil gikk det opp for dem hva de faktisk hadde vært gjennom mens de bodde i Nord-Korea. 

Dette er en sterk historie fortalt av en ung kvinne som har kjent på kroppen hva det å vokse opp i Nord-Korea innebærer, hva det betyr å sulte, hva det innebærer å være prisgitt mennesker som ikke vil en vel, om hvordan den eneste måten man kan komme seg vekk er å stole på mennesker man egentlig har all grunn til å mistro og hvordan det er å leve "vegg-i-vegg" med hjemlandet uten å kunne reise tilbake ... Og sist men ikke minst er dette en historie om hvordan det er for mennesker fra Nord-Korea å leve i Sør-Korea som annenrangs borgere ... Da får det heller være at denne boka langt fra er noen høylitterær leseopplevelse! Tidvis står blødmene og klisjéene i kø, men det forhold at historien er så viktig gjør at dette langt på vei kompenseres. Jeg vil derfor ikke nøle med å anbefale denne boka varmt for alle som er interessert i å lære mer om forholdene i Nord-Korea, et samfunn som vel må betegnes som verdens mest lukkede samfunn i dag. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Coree Du Nord
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 227
Boka er skrevet av Eunsun Kim i samarbeid med Sébastien Falletti

Eunsun Kim

Litteraturhuset: De fire store og fire til ...

Litteraturhuset har i vår lagt opp til åtte lørdagsforedrag, hvor de tar for seg "De fire store og fire til" fra norsk litteraturhistorie. Foredragene er gratis og er en del av satsningen Folkeopplysning. 

Første punkt på programmet var Amalie Skram og hennes forfatterskap den 1. februar. I følge Litteraturhusets presentasjon ble hun etter manges mening utelatt da fire forfattere i sin tid ble kanonisert. For å unngå et for smalt program er det derfor lagt opp til at i alt åtte forfattere skal presenteres i løpet av våren. 

Slik ser Litteraturhusets program ut:

1.2.:   Amalie Skram - presentert av Irene Engelstad
22.2: Jonas Lie - presentert av Harald Bache Wiig
15.3: Bjørnstjerne Bjørnson - presentert av Edvard Hoem
22.3: Henrik Ibsen - presentert av Ivo de Figueiredo
26.4: Sigrid Undset - presentert av Liv Bliksrud 
10.5: Alexander Kielland - presentert av Tone Selboe 
31.5: Henrik Wergeland - presentert av Per Thomas Andersen 
7.6:  Knut Hamsun - presentert av Ståle Dingstad

(Se for øvrig mitt innlegg om Edvard Hoems besøk på Lørenskog bibliotek 23.04.2013, der han snakket om Bjørnstjerne Bjørnson.)

Men altså - først ut var Irene Engelstad om Amalie Skram! Engelstad er litteraturforsker og professor ved Universitetet i Oslo. Hun har førstehånds kjennskap til Amalie Skram, så det var helt klart ingen tilfeldighet at nettopp hun ble valgt til denne oppgaven. 

I løpet av den timen foredraget hennes varte, var hun innom mange ulike sider ved Amalie Skrams forfatterskap, hvis bøker grovt sett kan deles inn i tre kategorier; Hellemyrsfolket og det typisk naturalistiske, ekteskapsromanene og psykiatriromanene. 

I Hellemyrsfolket (som jeg har omtalt på bloggen min) følger vi en slekts historie gjennom tre generasjoner. Det som kjennetegner historien(e) er at personene er bundet av skjebnens makt og ikke kommer seg løs fra sitt miljø. En gang fattig, alltid fattig. I den første boka - "Sjur Gabriel" - møter vi Oline som drikker, og som slås helseløs av mannen. Så blir et nytt barn født, og plutselig får tilværelsen en mening - i alle fall for faren, Olines ektemann. Inntil barnet dør på slutten og alt håp svinner ut - da drikker både mann og kone ... 

Litteraturprofessor Irene
Engelstad

Amalie Skram (f. 1846 d. 1905) ble 59 år gammel, og rakk å skrive i alt 20 verk; mest romaner, skuespill og noveller. Noe som derimot ikke er fullt så kjent, er at hun forut for sin forfatterkarriere var litteraturkritiker og blant annet skrev anmeldelser for Dagbladet. Hun hadde en holdning om at litteraturen skulle avsløre sannheten. 

I Amalie Skrams romaner finner vi mye melodrama og en overdreven billedbruk. Hennes bøker er opp gjennom tidene blitt lest på mange forskjellige måter; som en form for desillusjon og som krass virkelighetsskildring. Det som i alle fall er sikkert er at hennes diktning har vist seg å være meget levedyktig, og fremdeles den dag i dag kan leses fra flere ulike innfallsvinkler. 

Engelstad stilte bl.a. spørsmål ved hvilken plass følelser - f.eks. i form av raseri - kan og/eller bø ha i litteraturen. Hun gjorde et spennende eksperiment ved å se på Skrams forfatterskap gjennom Virginia Woolfs briller, særlig slik dette fremkommer i essayet "Et eget rom" (se min omtale av denne boka på bloggen min). Woolf mente at følelser kunne fjerne fokuset fra litteraturen og redusere tekstens litterære verdi. Woolf likte tekster blottet for føleri, uten et tilstedeværende sinne og uten beskrivelser som røper forfatterens tilstedeværelse i teksten. Amalie Skram bruker begge fortellerteknikker; som da hun helt avslutningsvis i "Sjur Gabriel" fastslår at så drikker både mann og kone ... På en måte blir dette enda sterkere fordi Skram ellers bruker mye følelser - og dermed blir kontrasten mellom alt føleriet og mangelen på sådan nærmest et virkemiddel i seg selv. Det blir en tekst som berører oss lesere meget sterkt. 

Engelstad stilte videre spørsmål ved hvilke idealer Amalie Skram ønsket å fremme gjennom sin litteratur. Hun trakk i den forbindelse frem romanen "Constance Ring", som handler om brustne håp. Her blander forfatteren inn sine egne følelser i romanen, og her ville nok Virginia Woolf ha tenkt at forfatteren godt kunne ha latt Constance stå ukommentert. 

Engelstad trakk frem Petra, en skikkelse som opptrer i Hellemyrsfolket, nærmere bestemt i "Avkom". Historien om Petra fortelles med et sinne som nesten river henne i stykker. Hun fremstilles som en hatefull hustru og en ond mor. Hun har ingen, absolutt ingen forsonende trekk. Lider teksten under denne ensidige fremstillingen? Ja, vil nok mange mene. Romanen "Fru Ines", som foregår i Konstantinopel, er et annet eksempel. Fru Ines er en kald kvinne uten kjærlighetsevne. Man får ingen sympati med henne. 

Amalie Skram

Amalie Skram ble selv innlagt på psykiatrisk og kom seg med nød og neppe ut der fra. Ja, det var nærmest tilfeldigheter som avgjorde dette. Sine to innleggelser skriver hun om i romanene "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen" (begge bøkene er omtalt på bloggen min). Bøkene er skrevet i raseri, og handler om urimelig maktmisbruk. Her er det nettopp det selvopplevde som gir romanene deres kunstneriske verdi. Bøkene har blitt lest og tolket svært forskjellig opp gjennom tidene, påvirket av de til en hver tid gjeldende samfunnsdebatter om bl.a. bruk av tvang innenfor psykiatrien. Det er umulig å lese disse romanene uten å bli rasende selv. 

Amalie Skram har i følge Engelstad to poler i sitt forfattermessige følelsesregister; raseri og medlidenhet. Bruk av sinne og indignasjon kan være fallgruber innenfor litteraturen, samtidig som det kan skape engasjement hos leseren. Engelstad er derfor i bunn og grunn uenig med Virginia Woolf i hvordan hun ville ha sett på dette. Hun trakk noen paralleller til den berømte romanen "Jane Eyre", og hovedpersonens lengsel etter noe annet. I en scene står Jane på loftet og hører skrikene til den gale konen til mannen hun elsker, mens hun lengter etter noe annet, en annen virkelighet. Uten at noen ville finne på å kalle dette en dårlig roman ... 

Virginia Woolf snakket om en slags tekstlig autonomi, hvor forfatteren selv ikke skal komme til. Hun fremelsket en dempet stil. Engelstad mener at både dette og følelser hører med i litteraturen. Etter å ha lest romanen om Constance Ring på nytt, opplevde Engelstad noen sprekker i en roman hun tidligere hadde ment var den kanskje beste romanen Amalie Skram hadde skrevet. Hun mener at både hennes egen og andre leseres vekslende opplevelser av en og samme roman, demonstrerer at ulike tider har ulike vurderinger av hva som kan anses som god litteratur. Det var f.eks. psykiatriromanene til Amalie Skram som i sin tid åpnet dørene for henne inn i Gyldendal forlag, men vurderingen av disse romanene har i høyeste grad variert opp gjennom tidene. Mens det som f.eks. dominerte og preget de flestes oppfatning av Amailie Skram tidligere var det samfunnskritiske perspektivet, har fokuset i senere tid mer gått i retning av hennes beskrivelse av skam, medlidenhet og raseri. Og for å komplementere dette ytterligere: når Engelstad i dag leser studenters eksamensbesvarelser om Amalie Skram, er det overraskende nok romanenes underholdningsverdi som trekkes frem av de yngre leserne/studentene ... Dette viser nok at siste ord om Amalie Skrams forfatterskap neppe er sagt en gang for alle!

Og dermed var et fantastisk spennende foredrag ferdig! 

Jeg akter selv å få med meg i alle fall et knippe av Litteraturhusets foredragsserie, for dette var givende på alle måter! Jeg håper at dette innlegget kan inspirere flere til å følge mitt eksempel!

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

Malcolm Gladwell: "David og Goliat"

Ut-av-boksen-tenkning

Malcolm Gladwell (f. 1963) har en rekke bestselgere bak seg, og med "David og Goliat" har han nok en gang hatt suksess. Boka har nemlig blitt en internasjonal bestselger, og nå foreligger den også på norsk - utgitt av Forlaget Press. Interesserte kan lese mer om både herværende og tidligere utgivelser på forfatterens egen nettside. Når man leser om hans egen historie på Wikipedia, skjønner man fort at forfatteren selv ikke har hatt en enkel start på livet og at hans suksess mer har kommet på tross av gunstige forhold enn på grunn av slike. Antakelig er det nettopp derfor han har viet dette feltet som han skriver om bl.a. i "David og Goliat" så stor oppmerksomhet. 

"David og Goliat" - en bok med undertittelen "Underdogs, tapere og kunsten å nedlegge kjemper" - handler om hvordan underdogen - den lille mann uten åpenbare fortrinn - kan vinne over kjempen. Et annet ord for "underdog" er outsideren, og begrepet henspeiler på en person som ikke er medlem av det gode selskap og som egentlig har alle odds mot seg. Gladwell tar utgangspunkt i den 3000 år gamle historien om David og Goliat, og får oss til å innse at kjempens tilsynelatende fortrinn egentlig var det stikk motsatte. Og mon tro om ikke kjempen led av en sykdom kalt akromegali (veksthormonsvulst i hjernen) som forårsaket hans forvokste kropp og også ga ham synsforstyrrelser, slik at han slett ikke så David og slyngen hans og dermed for sent innså at han var sjanseløs overfor den lille gjetergutten og hans steinslynge?

Boka er delt i tre deler; første del handler om ulempenes fordeler (og fordelenes ulemper), andre del om teorien om ønskelig motstand og tredje del om maktens begrensninger. 

"Jeg har inntrykk av at vår definisjon av et fortrinn er altfor rigid og smal. På den ene siden tror vi noe er til hjelp som i realiteten ikke er det, og på den andre siden tror vi noe er til hinder som egentlig gjør oss sterkere og klokere." (side 35)

En rekke svært suksessfulle mennesker viser seg å ha hatt en nokså vanskelig oppvekst. Det at de har møtt motstand og har vært nødt til å jobbe så mye hardere enn alle andre, har gitt dem noe som har vært helt nødvendig for deres suksess. Dårlige økonomiske kår har kanskje lært dem verdien av penger, eller har gjort dem sulten på å få seg en solid utdannelse. Evnen til å jobbe hardt har gjort dem utholdende og full av pågangsmot. Så kommer suksessen, og de oppdrar barn som ikke trenger å jobbe for å tjene penger til ting de ønsker seg. "De lever på fremste benk." Foreldrene er ute av stand til å si nei når barna ber om noe, fordi de skjønner at de på en måte vil møte seg selv i døra. De har jo råd til å gi barna sine det de har lyst på, og mangler muligheten til å si "det har vi ikke råd til", slik de selv ble møtt med i sin egen oppvekst. I stedet å si "nei, det ønsker jeg ikke å gi deg fordi det ville være galt å gi deg alt du peker på!" virker det som om mange ikke klarer å si. Sånn sett kan man si at det er mye vanskeligere å oppdra barn i et velstående miljø enn i et fattig miljø.

Forfatteren hevder også at vi ikke former våre inntrykk globalt, ved å se oss selv i en så bred kontekst som mulig, men lokalt, gjennom å sammenligne oss med dem vi har rundt oss. Det er derfor mye verre å være ulykkelig i et land "der alle andre går rundt og gliser" enn i et land hvor de andre jevnt over har det like elendig som en selv. (side 91) Av samme grunn mener Gladwell at foreldre bør tenke seg godt om før de sender barna sine til "de beste skoler", fordi de risikere at deres begavede barn kan komme til kort eller urettmessig føle seg mindreverdig på en skole hvor alle er flinke og helst flinkere enn deres eget barn. Dessuten utfordrer Gladwell myten om at små skoleklasser utelukkende er en fordel for barnas læringsarenaer. Tvert i mot er det slik at det bør være en viss størrelse på en klasse, for å sikre mangfold og muligheten for et godt læringsmiljø. I en større klasse blir dessuten klassens ene bråkmaker marginalisert og får ikke dominere ... 

Gladwell presenterer noen særdeles spennende tanker rundt det å være dyslektiker. 

"Kan dysleksi vise seg å være "ønskelig motstand"? Det er vanskelig å tro, gitt alle menneskene som strever med dette problemet gjennom livet - hvis vi da ikke tar følgende oppsiktsvekkende kjennsgjerning med i betraktningen: Et overraskende høyt antall vellykkede gründere er dyslektikere. I en undersøkelse Julie Logan ved City University i London nylig har gjennomført, anslår hun andelen til å være cirka en tredjedel." (side 120)

Og enda mer spennende er studien som Gladwell henviser til og som viser at 67 % av statsministrene i et utvalg hadde mistet en av sine foreldre før fylte 16 år, hvilket er dobbelt så mye som forekomsten ellers i befolkningen. Mønsteret gjentar seg hva gjelder amerikanske presidenter. 

"Siden den gang har den vanskelige barndommen og tapet av foreldre ved flere anledninger dukket opp som tema i forskningslitteraturen. I en artikkel av psykologen Dean Simonton finner vi blant annet en fascinerende passasje der han forsøker å forstå hvorfor så mange talentfulle barn mislykkes i å leve opp til sin en gang så løfterike fremtid. En av årsakene, konkluderer han, er å finne i "nedarvet psykisk helse". De som kommer til kort, sier han, er barn som er "for konvensjonelle, for lydige, for fantasiløse til å komme opp med en tilstrekkelig revolusjonerende idé til å hevde seg i toppsjiktet". Han fortsetter: "Det er overveiende sannsynlig at begavede barn og vidunderbarn kommer fra familier som gir dem høy grad av støtte. Motsatt har genier en tendens til å ha vokst opp under mer ugunstige forhold." " (side 156)

Under gitte omstendigheter vil nøden fremtvinge dyden. Slik den f.eks. har gjort innenfor medisinen - i boka illustrert gjennom beskrivelsen av Jay Freireichs revolusjonerende behandling av barn med leukemi. 

Når det oppstår uro og anarki-tendenser i et klasserom, er det vanlig å lete etter syndebukken blant elevene. Men hva om det faktisk er læreren som ikke gjør jobben sin skikkelig? Vanlige tiltak i en urolig klasse er å slå ned uroen med hård hånd, men hva om læreren i stedet går i seg selv og tenker: Hvordan kan jeg gjøre stoffet mer interessant, slik at elevene ikke begynner å bråke? Læreren må også sørge for å ha legitimitet i klassen. 

"Dette kalles "legitimitetsprinsippet", og legitimitet avhenger av tre forhold. For det første må alle mennesker som blir bedt om å underordne seg makthaverne, føle at de blir gitt en stemme - at de vil bli hørt hvis de hever stemmen. For det andre må loven være forutsigbar. Det må finnes en rimelig forklaring om at dagens regler også vil gjelde i morgen. For det tredje må makthaverne være rettferdige. De må ikke behandle én gruppe forskjellig fra en annen." (side 223)

Mang en gang har styresmakter med interne uroligheter trodd at de ikke trengte å leve seg inn i hvordan uromakerne hadde det. Det var "bare å slå ned motstanden enda hardere neste gang". 

"Britene kom til Nord-Irland med de beste hensikter og endte opp med et tretti år langt kaotisk blodbad. De fikk ikke det resultatet de ønsket seg, fordi de ikke forsto at makten har sine begrensninger. Den må bli oppfattet som legitim, hvis ikke vil maktutøvelsen ha motsatt effekt enn tilsiktet." (side 255)

Tilsvarende tankegods er fullt ut anvendelig på straffelovgivningen og hvor strenge straffer man skal operere med. Det er ikke slik at jo strengere straffer, desto mindre kriminalitet. Dette avhenger av langt flere forhold, og hvor f.eks. "Three Strikes"-loven som ble innført i California på 1990-tallet dras frem som et eksempel. Her stupte riktignok kriminaliteten, men skyldtes dette at strafferammene hadde preventiv effekt eller at "alle" kriminelle etter hvert endte med å bli buret inne? Og hva kostet det ikke samfunnet å ha så mange innsatte i fengslene - på flere nivåer?

"Det kommer til et punkt der maktutøvelse, selv med de aller beste hensikter, begynner å slå tilbake." (side 275)

På side 292 avslutter forfatteren med følgende:

"Det var ikke de privilegerte og heldige i livet som åpnet døren for Frankrikes jøder. Det var de marginaliserte og skadeskutte, og det burde minne oss om at det er begrenset hva ondskap og motgang kan utrette. Hvis man fratar noen gaven det er å kunne lese, så gir man dem samtidig gaven det er å kunne lytte. Hvis man bomber en hel by, etterlater man seg død og ødeleggelser. Men man skaper samtidig også et samfunn som består av mennesker som ikke er truffet. Hvis man frarøver et menneske en mor eller far, påfører man dette mennesket smerte og sorg. Men i ett av ti tilfeller springer det en urokkelig kraft ut av en slik sorg. Man ser kjempen og gjetergutten i Ela-dalen, og ens øyne blir trukket mot mannen med sverd og skjold, og den blanke rustningen. Men det er så mye av det som er vakkert og verdifullt i verden som stammer fra gjetergutten, som er sterkere og mer målrettet enn vi kunne ha forestilt oss." 

Egentlig er Malcolm Gladwells bok en eneste stor oppfordring til mer ut-av-boksen-tekning. Gjennom å presentere en hel del myter om hva som skal til for å gjøre suksess innenfor et eller flere bestemte områder, for deretter å bryte ned disse mytene og presentere andre teorier, viser han oss at verden ikke er slik vi kanskje trodde på forhånd. Måten han f.eks. presenterer dysleksi på er rett og slett fantastisk, og minner meg om et annen begrep fra coaching og positiv psykologi - nemlig resilience (motstandskraft eller overlevelsesevne). Dette mer enn noe annet er en avgjørende faktor i suksessfulle menneskers liv! Motstand gjør sterk.

I boka trekker Gladwell inn mange konkrete personer og historier for å belyse sine påstander og teorier, og dette gjorde stoffet svært levende, interessant og spennende! Her får vi belyst alt fra hvorfor tyskernes bombing av London under krigen ikke virket så avskrekkende som tyskerne håpet, hva som skjer når maktutøvelse utøves av myndigheter uten legitimitet i befolkningen, om raseopptøyer på 1960-tallet i USA og mye, mye mer. Boka er i all hovedsak nokså lettfattelig og enkel å lese og forstå, og er språklig sett godt skrevet, synes jeg. For meg var boka en pageturner, som jeg ikke klarte å legge fra meg. Boka tilførte meg mange nye perspektiver som kan bidra til å tenke litt annerledes neste gang jeg ikke ser skogen for bare trær, og til først og fremst å se mulighetene og ikke hindringene. Jeg anbefaler boka varmt til alle som interesserer seg for hva som virker og ikke virker i forhold til mennesker og samfunn! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: David and Goliath - Underdogs, Misfits, and the Art of Battling Giants
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 328

Malcolm Gladwell

Andre omtaler el.l. av boka:
- Intervju på Skavlan 17.01.2014

Så langt har jeg ikke funnet noen norske anmeldelser av denne boka på nettet. 

Eva Weaver: "Dukkemesteren i gettoen"

En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig. 

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig. 

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat.  Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd. 

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt!  Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Puppet Boy of Warsaw
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tore Aurstad
Antall sider: 303
Takk for anmeldereks. fra forlaget!

Eva Weaver (Foto: Bip Mistry)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgrafft Moro - 30.09.2013 - Sentimentalt om jøder og nazister