Jamie Ford: "Sanger til Willow Frost"

Om å være alene i hele verden ... 

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009. 

Mens debutboka primært handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter. 

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig. 

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans. 

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren. 

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel? 

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger. 

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig. 

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om. 

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. Dette er for øvrig en bok det er mange meninger om, skjønt det ikke er mange anmeldelser å finne enda siden boka er så fersk. Jeg vil uansett henvise den nysgjerrige leser til noen av linkene jeg har tatt med nedenfor. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

Utgitt i USA: 2013
Originaltittel: "Songs of Willow Frost"
Utgitt i Norge: 2014 
Oversatt: Monica Carlsen
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 10 t 2 min. (380 sider i papirutgaven)
Takk til forlaget for lytteeks.!

Jamie Ford

Andre innlegg om boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 21.01.2014 - Forfatteren skaper et skjelvende nærvær i teksten - "en tåreperse av en bok"
- Dagsavisen v/Gerd Elin Sandve - 18.01.2014 - Mer bitter enn søt
- Bokelskerinnen - 20.01.2014 
- Tine´s blogg - 19.01.2014 - en fantastisk andrebok av Jamie Ford
- Reading Randi - 28.01.2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 

Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013: 

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 

Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 

Drinken som halmstrå i livet ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)

Bokbloggerprisen 2013 - langlisten

Jeg antar at de fleste har fått med seg at langlisten i forbindelse med nominasjonene til bokbloggerprisen 2013 ble offentliggjort kl. 12.00 i dag. Dette kan du lese mer om på bloggen Norske bokbloggere. 

Langlisten ser slik ut:

1) Årets roman:

- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

(Jeg har linket til mine bokanmeldelser - i alt seks av de nominerte bøkene.)

Kortlistene i hver kategori blir offentliggjort mandag 27. januar. Det vil være tre bøker på hver kortliste.

Lise alias Knirk har redegjort for en del statistikk i sitt innlegg tidligere i dag. 57 bokbloggere har vært med på å stemme bøker frem, og bare det faktum at stemmene er fordelt på 145 titler, viser hvilken bredde det faktisk er i hva bokbloggerne leser og skriver om på bloggene sine. Påstander om at bokbloggermiljøet "dessverre er ganske ensidig", slik jeg har registrert i en uttalelse i forkant av nominasjonsprosessen, faller dermed på sin egen urimelighet. Da følger man rett og slett ikke med i timen på det som leses og skrives om rundt forbi i bloggsfæren. 

På langlisten er det kun én krimbok, og det har fra flere hold vært en viss skuffelse over akkurat dét. For oss som har vært med på å innstifte bokbloggerprisen og som også har innsikt i nominasjonene, kan det konstateres at krim er nominert. Men når det er en spredning over 23 bøker (23 av i alt 67 bøker i kategorien romaner) i nominasjonene, har problemet vært at hver tittel har fått for få stemmer til å kvalifisere seg til langlisten. Unntatt Jo Nesbøs "Politi", da ... 

Selv kan jeg konstatere at uansett hvor mye jeg har jobbet med mine sakprosainnlegg i året som har gått, og uansett hvor mange av disse titlene jeg nominerte i kategorien åpen klasse, så hjalp dette heller lite. Jeg fikk kun med én av mine nominasjoner her - mot tre under kategorien romaner. Fortærende, ja visst, men så har jeg da også en gyllen anledning til å åpne mine øyne i forhold til andre nominasjoner og la meg inspirere litt utenfor det som er "boksen" i min litterære verden. Hele poenget med bokbloggerprisen er jo at den skal stimulere til mer lesing av norsk litteratur, så da så! Med andre ord: Mer nysgjerrighet - mindre forutinntatthet! 

Line har for øvrig på Lines bibliotek presentert de nominerte bøkene, og dermed kan man raskt og greit sette seg inn i hvilke bøker det dreier seg om - uten å måtte gå veien via alle bokanmeldelsene som bokbloggerne så langt har produsert i året som vi nettopp har lagt bak oss. 

Og så er det bare å vente i spenning på kortlisten som blir offentliggjort om nøyaktig to uker fra i dag! 

Foto: RMC

Hilde Østby: "Leksikon om lengsel"

Kjærlighetens og lengselens encyklopedi

Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:

"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."

Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"



Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ...  

Venus fra Milo, Louvre i Paris
(Foto: RMC)

Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ... 

Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ... 

Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:

"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine." (side 104)

Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ... 

"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv? 

Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ... 

Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Tiden
Antall sider: 245
Forfatterens egen blogg
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Hilde Østby (Foto: Arne Ove Bergo)

Andre artikler om boka:
- VG v/Mari NYmoen Nilsen - 17.06.2013 - Hva du kan lære om kjærlighet i denne boken!
- Dagbladet v/Maja Troberg Djuve - 13.04.2013 - Lidenskapelig historieforfalskning - Hilde Østby skriver skolert, vittig og slibrig
- NRK v/Marta Norheim - 18.04.2013 - Verdenslitteraturen som råstoff
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 17.04.2013 - Kjærlighet: Fleip eller fakta?
- Morgenbladet v/Per Buvik - 28.06.2013 - To postmoderne debutanter 
- Bokmerker.org v/Maren Skolem - 19.11.2013 - Vi er alle leksikonredaktører: Intervju med Hilde Østby
- Lattermilds bokblogg - 27.12.2013 
- Mellom linjene - 05.08.2013 - Ei unik forteljing om ufullkommen kjærleik
- Magasinett v/Mette Karlsvik - 24.09.2013 - Leksikon om liksom
- Vinduet v/Ellen Engelstad - 26.04.2013 - Jakten på kjærligheten
- Kasiopeiia - 07.05.2013 
- Siljes skriblerier - 04.01.2014 

Oppsummering fra leseåret som har gått ... og mål for 2014

Foto: RMC

Evaluering av året som har gått

Et leseår er over, og det er dags å evaluere hvorvidt jeg nådde noen av mine lesemål. 

Aller først en repetisjon av målene jeg satte meg:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 


Mål nr. 1: 
Hmmm ... Det ble bare fem 1001-bøker på meg i år ... Dermed er jeg oppe i 190 leste 1001-bøker. 

Om jeg ikke klarte målet mitt, kan jeg til gjengjeld fastslå at jeg i alle fall valgte et par virkelig krevende 1001-bøker i 2013 - som August Strindbergs "Det røde rommet" og Georges Perecs "Livet bruksanvisning". Haruki Murakamis siste bok "1Q84"-triologien var mer som en lek å regne, mens Julian Barnes sin "Flauberts papegøye" og Gustave Flauberts novelle "En enkel sjel" i og for seg var krevende nok. Jeg hadde fra før av fått smaken for Julian Barnes etter å ha lest hans fantastiske bok "Fornemmelse for slutten" (lest i 2012).

Mål nr. 2: 
Det ble bare lest tre Nobelprisvinner-bøker i år. Dermed er jeg oppe i 58 omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min. Den første er Ernest Hemingways "Klokkene ringer for deg", den andre er Albert Camus´  "Den fremmede" og den tredje er Mario Vargas Llosas "Det grønne rommet". 

Mål nr. 3:
Jeg kan uten videre fastslå at jeg har lest atskillig flere enn 10 gamle klassikere!

Mål nr. 4:
Med 108 leste bøker i 2013 er også mål nr. 4 nådd med god margin. 

Litt statistikk

Kvinnelige versus mannlige forfattere:
Av totalt 108 bøker var 34 skrevet av kvinnelige forfattere. Litt under 1 av 3 bøker er mao. skrevet av en kvinne. Dette overrasket meg faktisk. Til sammenligning var 37 % av alle bøkene jeg leste i 2012 skrevet av norske forfattere. 

Norsk versus utenlandsk litteratur:
47 av bøkene jeg leste i 2013 - 44 % - er skrevet av nordmenn eller mennesker som bor i Norge og som skriver på norsk. På tross av mitt stålfokus på norsk litteratur nettopp i 2013, har jeg likevel lest 9 % færre norske bøker i 2013 sammenlignet med 2012. På grunn av bokbloggerprisen 2013 har jeg laget en samlet oversikt over alle leste norske bøker utgitt i 2013. 

Ny litteratur versus eldre litteratur:
28 bøker - alle så nær som to er norske - utkom i 2013, 21 utkom i 2012 og 12 utkom i 2011. 61 av de totalt 108 leste bøkene i 2013 - dvs. 56 % - må dermed kunne karakteriseres som relativt ny litteratur.

Bokhyllelesing:
Det er ingen overraskelse at gamle bøker som allerede står i bokhylla tenderer til å tape i forhold til nyervervede bøker. I 2013 leste jeg kun 17 bøker fra mine egne bokhyller, mens resten var nytt av året. Det er for lite, synes jeg, men sier noe om de prioriteringer som har vært gjort fra min side i året som har gått. Dessuten sier det mye om tilgangen på nye bøker, som har vært formidabel i 2013.

Sakprosa:
Det siste året har det vært en del fokus på at "bokbloggere ikke leser sakprosa". I så fall må jeg være et hederlig unntak. Jeg teller 23-24 bøker blant mine leste bøker i 2013, skjønt man selvsagt kan diskutere hvor grensen mellom sakprosa og annen litteratur egentlig går ... Hvis jeg skulle fremheve noen bøker, måtte det i tillegg til John Færseths bok "KonspiraNorge" være "Effektive ledergrupper" (se også nedenfor under "mest leste innlegg") av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart og Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". For ikke å glemme Virginia Woolfs "Et eget rom"!

Lydbøker:
Jeg har lyttet meg gjennom 24 lydbøker i 2013. Dette er færre enn jeg vanligvis pleier, og er nok også årsaken til at jeg ikke kom høyere opp enn til 108 leste bøker dette året. 

Antall blogginnlegg:
Antall blogginnlegg er redusert fra 334 i 2012 til 218 i 2013. Jeg har altså vært mindre aktiv i 2013, vesentlig fordi jeg har holdt på med videreutdanning og ikke har hatt så mye tid til rådighet til å lese. 

Mest leste innlegg:
Det er alltid morsomt å se hvilket innlegg som blir lest av flest (eller som i alle fall får flest treff eller klikk). Det innlegget som helt klart har fått flest treff, er min omtale av John Færseths KonspiraNorge. Dette har overrasket meg stort!

Antall lesere på bloggen:
Antall lesere på bloggen min har doblet seg det siste året, og det er selvsagt gledelig. Det høyeste antall unike lesere pr. uke jeg har kunnet finne dokumentasjon for via Bloggurat, er i overkant av 900. Hvorvidt det er bokbloggtreffene hver høst eller det faktum at jeg i høst har begynt aktivt å markedsføre min blogg på Twitter, er ikke godt å si, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av dette. Uansett grunn er det moro at flere lesere finner veien til min blogg. 

Bøker som har utmerket seg spesielt

Den beste boka jeg har lest i 2013:
Det er alltid vanskelig å skulle plukke frem bare en bok, men innenfor skjønnlitteraturen må det bli Roy Jacobsens "De usynlige"! Og dersom jeg også skulle trekke frem en god bok nr. 2, må det bli Katja Kettus "Jordmora". 

Den kuleste boka jeg har lest i 2013:
Jeg er ikke i tvil: Frode Grytten har skrevet den kuleste boka, nemlig "Brenn huset ned"! Her skriver han om The Clash, mens bandet var på høyden av sin karriere. 

Årets største overraskelse:
Her er jeg ikke i tvil: Det må bli Édouard Levés "Selvportrett"! Dessuten Gabi Gleichmanns "Udødelighetens elixir" og Anne Synnøve Simensens "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"! Og så må jeg nevne "Furuset" av Linn Strømsborg!


Årets mest gripende bok:
Bøkene som virkelig grep meg i 2013, og som fikk meg til å grine var Jonas Gardells første og andre bok i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker".

--------------------------------

Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 2013 var et godt leseår, hvor jeg fikk øynene opp for mange forfattere som frem til nå har vært nokså ukjente for meg. Igjen kan jeg takke både andre bokbloggere, forlag og forfattere som har inspirert meg til å lese bøker jeg antakelig ikke ville ha klart å finne frem til sånn helt uten videre på egen hånd. 

Helt til slutt gjenstår det bare å sette opp nye lesemål for 2014: 


1. Jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. Jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. Jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. Jeg skal lese minst 30 bøker fra egne bokhyller
5. Jeg skal lese flere bøker av kvinnelige forfattere (minst 35 %)
6. Jeg skal lage en alfabetisk oversikt over alle omtalte sakprosabøker, med linker til mine innlegg
7. Jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 
8. ... og jeg skal lytte flere bøker!

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fortsatt godt nytt år!

Foto: RMC

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min.