Steffen Kverneland: "Munch"

Et mesterverk!

150-årsjubileet

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet. 


Annen litteratur om Munch

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Brageprisen 2013

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Om forfatteren

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Illustrasjon fra boka

Om boka

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart. 

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen. 

Illustrasjon fra boka

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen. 

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ... 

Illustrasjon fra boka

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt. 

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen. 

Illustrasjon fra boka

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette. 

Hva jeg tenker om boka

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt. 

Livsfrisen

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia. 

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2013
Forlag: No Comprendo Press
Antall sider: 290

Forfatteren Steffen Kverneland - illustrasjon fra boka

Andre omtaler av boka:

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 29.04.2013 - Genialt nærbilde av et geni

- Aftenposten v/Invild Bruaset og Ahmed Fawad Ashraf - 19.11.2013 - Tegneseriebok om Munch tok Brageprisen

- Stavanger Aftenblad v/Gunnar Gran og Siv Dolmen - 15.02.2013 - "Skrik"s skaper var lykkelig

- Politiken v/Søren Vinterberg - 22.07.2013 - Rasende dyktig tegner skaber alternativt bud på Edvard Munchs liv og værker - Steffen Kverneland hjælper os til at se Munch med andre øjne i ny tegneserie

- Reading Randi - 03.01.2014 

Lest i 2014

Brick Lane, London (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2014 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. nesten 760 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Tomas Espedal: Bergeners (2013)
2. Steffen Kverneland: Munch (2013)
3. Elisabeth Ellefsen: Uten mann (2013)
4. Åsne Seierstad: En av oss (2013)
5. Hilde Østby: Leksikon om lengsel (2013)
6. Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (2009)
7. Hanne Eggen Røislien: Israelerne - Kampen for å høre til (2012)
8. Edmund de Waal: Haren med øyne av rav (2010)
9. Parinoush Saniee: Den stumme gutten (2004)
10. Jamie Ford: Sanger om Willow Frost (2013)
11. Julia Otsuka: Buddha på loftet (2011)
12. Alexander Maksik: Drivanker (2013)
13. Eva Weaver: Dukkemesteren fra gettoen (2013)

Februar:

14. Malcolm Gladwell: David og Goliat (2013)
15. Mark Twain: Huckleberry Finns opplevelser (1885)
16. Eunsun Kim: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete (2012)
17. Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: 2-dagersdietten (2013)
18. Áudur Ava Ólafsdóttir: Stiklingen (2007)
19. Nancy Richler: Et stjålet liv (2012)
20. J.K. Rowling: Den tomme stolen (2012)
21. Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden (2005)
22. Daniel Kehlmann: F (2013)
23. Joël Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken (2013)
24. Daniel Kehlmann: Jeg og Kaminski (2003)
25. Salmund Kyvik: Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall (2014)
26. Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg (2007)
27. Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie - Den norske stats mørke sider 1814 - 2014 (2014)
28. Lisa Aisato: Fugl (2013)

Mars:

29. Kjell Westö: Svik 1938 (2013)
30. Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina 2014)
31. Emilie Ajar: Med livet foran seg (1975)
32. Alice Munro: Bjørnen gikk over fjellet (2001) - novelle
33. Merethe Lindstrøm: Kysset (2007) - novelle
34. Amin Maalouf: De forvillede (2012)
35. Kristine Storli Henningsen: Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier (2014)
36. Ryu Murakami: I misosuppen (1997)
37. Kim Leine: Profetene i Evighetsfjorden (2012)
38. Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet (2014)

April:

39. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller (2014)
40. Ingvild H. Rishøi: The life and death of Janis Joplin (2011) - novella
41. Otto Dov Kulka: Landskaper fra dødens metropol (2013)
42. Anne B. Ragde: Polarsafari (1992) - novelle
43. Leon Leyson: Gutten i trekassa (2013)
44. Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie (2014)
45. Ferdinand von Schirach: Tabu (2013)
46. Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - en reise gjennom det nye Afghanistan - (2014)
47. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker - 3. døden (2013)
48. Jens Christian Grøndahl: Tavshed i oktober (1996)

Mai:

49. Siri Hustvedt: Denne flammende verden (2014)
50. Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues (2011)
51. Terje Landro: Godt samspill - Å være seg selv sammen med andre (2013)
52. Aril Martinsen: Skal ikke faren din få en klem? (2014)
53. Kate Atkonson: Liv etter liv (2013)
54. Siri Pettersen: Odinsbarn (2013)
55. Phil Klay: Hjemkomst (2014)
56. Patrick Gale: Notater fra en utstilling (2007)
57. Mikael Niemi: Fallvann (2012)
58. Michelle Cohen Corasanti: Mandeltreet (2012)
59. Michel Laub: Fallet. Dagboknotater (2011)
60. Doris Lessing: Til værelse nitten (novelle) (1978)

Juni:

61. Erik Bertrand Larssen: Bli best med mental trening (2012)
62. Péter Nádas: Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen (2005)
63. Julian Barnes: Livets nivåer (2013)
64. Donna Tartt: Stillitsen (2013)
65. Emil B. Lund: Norske edelstener (2014)

Juli:

66. Nickolas Butler: Shotgun Lovesongs (2014) 
67. Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg (2014)
68. Selma Lagerlöf: Keiseren av Portugalia (1914)
69. Daniel Kehlmann: Berømmelse - en roman i ni historier (2009)
70. Ayana Mathis: Hatties tolv stammer (2012)
71. Siri Hustvedt: Med bind for øynene (1992)
72. John Williams: Stoner (1965)
73. Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka (1943-1948)
74. Roy Jacobsen: Det kan komme noen (1989)
75. Stephen Grosz: Fortellinger fra livet (2013)
76. Simon Mawer: Kvinnen som falt fra himmelen (2012)
77. August Geelmuyden: Det gyldne snitt - historien om et magisk tall (2013)
78. Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika (2013)
79. Paul Auster og J.M. Coetzee: Her og nå - Brev (2008-2011) (2012)
80. Michel Hoellebecq: Lanzarote (2000)
81. Hermann Hesse: Steppeulven (1927)
82. Roy Jacobsen: Ismael (1998)

August:

83. Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah (2013)
84. Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land (2013)
85. Franz-Olivier Giesbert: Himmlers kokk (2013)
86. Jessie Burton: Minatyrmakeren (2013)
87. Hans Keilson: Motstanderens død (1959)
88. Taiye Selasi: Pakke og dra (2013)
89. Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (2014)
90. Gaute Heivoll: De fem årstidene (2014)
91. Marisha Pessl: Nattfilm (2013)
92. Elie Wiesel: Natten (1958)
93. Anita Rakidzija: A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom! (2009)
94. Lena Andersson: Rettstridig forføyning - En kjærlighetshistorie (2013)
95. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder (1961)

September:

96. Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser (2009)
97. Amin Maalouf: Identitet som dreper (1998)
98. Philip Roth: Nemesis (2010)
99. Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)
100. Stefan Hertmans: Krig og terpentin (2013)

Oktober:

101. Assia Djebar: Stort er fengselet (1995)
102. Agnes Ravatn: Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå (2009)
103. Eivind Hofstad Evjemo: Velkommen til oss (2014)
104. Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår (2013)
105. Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (2014)
106. Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket (2014)
107. Unni Lindell: Brudekisten (2014)
108. Frode Fanebust: Dypt urettferdig (2014)
109. Dag Hoel: Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom (2014)
110. Agnes Ravatn: Veke 53 (2007)

November:

111. Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014)
112. Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd om Syria (2014)
113. Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider - En kavalkade over Norges historie etter 1814 (2014)
114. Tore Renberg: Angrep fra alle kanter (2014)
115. Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan (2014)
116. Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen (2014)
117. Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (2014)
118. Berit Hedemann: All min forakt - En kjærlighets historie (2014)

Desember:

119. Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (2014)
120. Péter Esterházy: Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen (1985)
121. Luke Harding: Snowden-filene (2014)
122. Patrick Modiano: Gater i mørke (1978)
123. Odd Klippenvåg: Ada (2014)
124. Lotta Elstad: Et eget rom (2014)
125. Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden (2012)
126. Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz (2014)
127. W.G. Sebald: Campo Santo (2003)
128. Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
129. Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (2014)
130. Lars Saabye Christensen: Stedsans (2013)

"Broen - sesong 2" (Regissører: Henrik Georgsson m.fl.)

Skuffende fra ende til annen

Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis. 

Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode. 

Idet sesong II er i gang får vi vite at Martins ekteskap med Mette har havarert - antakelig både på grunn av utroskapen og den prisen dette har hatt i form av en død sønn. Martin håper hele tiden at han skal få komme tilbake til Mette, og dette fører bl.a. til at han avslår alle forsøk på kurtise fra et par kollegaer, deriblant fra sin sjef. Martin skjønner at dersom han skal komme over det som har skjedd, må han få Jens ut av hodet. Dette "løser" han ved å besøke Jens i fengselet ... 

Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ... 

I denne dansk-svensk produserte TV-serien dukker vår egen råkjekke Jakob Oftebro opp, sist sett i rollen som møllersønnen Johannes i Ibsendramaet "Victoria". Her opptrer han i rollen som en miljøavktivist som mener at målet helliger et hvert middel, og hvis motiver det er all grunn til å stille spørsmål ved når han bokstavelig talt gliser av synet av en overtent bil som han selv har satt fyr på. At den tandre møllersønnen skulle kle å spille en nærmest psykopatisk rolle, sier noe om skuespillertalentet han er i besittelse av! 

Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg. 

Og skuffet ble jeg også over Kim Bonias rolletolkning av Martin Rohde. Bodnia har tidligere levert en rekke interessante rolletolkninger, men i Broen synes jeg han stort sett opptrådte med åpen munn, og som en som liksom aldri riktig skjønner at Saga Norén ikke er helt vanlig eller har vanlige reaksjonsmønstre. Så dum kan man vel ikke være når man jobber som politi?

Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken! 

Så hva var det som gjorde at jeg likevel orket å se alle de ti episodene? Kanskje først og fremst forventningene om at serien skulle ta seg opp etter hvert. Og leting etter hva det nå var som skulle være så bra med denne serien. Joda, det var selvfølgelig spennende underveis - så pass at alle cliff-hangerne fremtvang et ønske om å se neste episode og neste episode og neste episode ... Og da er vi vel ved kjernen av mange slike serier, slik jeg opplever det. Sterkt avhengighetsskapende, stor underholdningsverdi - men svært lite mer. Man sitter på mange måter tilbake med en tom følelse - en følelse av å ha kastet bort tiden sin. Dette var semre greier!

Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Broen
Nasjonalitet: Sverige, Danmark
Genre: Thriller 
Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.
Spilletid: 10 timer 

Er du klar for å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2013?

I forbindelse med Bokbloggtreffet høsten 2013 ble idéen om en bokbloggerpris lansert. Selv har jeg hatt et knallhardt fokus på å lese norske bøker helt siden treffet medio september 2013, men opplever likevel at tiden frem til 7. januar 2014 - absolutt siste frist for nominasjoner - er knapp. Pt. har jeg lest 26 norske bøker - syv innenfor kategorien "åpen klasse" og de resterende 19 innenfor kategorien "romaner" (hvorav tre kan karakteriseres som krim). De siste dagene har jeg tenkt å bruke på å lese i alle fall to romaner til og en sakprosa. Bøkene - med linker til mine omtaler/anmeldelser - har jeg presentert i dette blogginnlegget. Her er det også linker til en rekke andre bokbloggeres innlegg nederst i mitt innlegg.

Så hva er det du må ha klart for deg dersom du ønsker å være med på å nominere og stemme frem bøker? På bloggen "Norske bokbloggere" kan du lese mer om reglene. For ordens skyld har jeg sakset inn hele artikkelen nedenfor:

Da er det 1. januar 2014, og det er tid for å bestemme hvilke bøker dere bokbloggere vil nominere til Bokbloggerprisen i år. Her kommer et innlegg om hvordan dere skal gjøre det.

HVEM

For å kunne nominere til prisen må du være norsk bokblogger, og vi definerer bokblogg slik:

En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.

Du må ha blogget i minst seks måneder for å kunne nominere bøker.

HVA:

Du kan nominere bøker som er utgitt på norsk for første gang i 2013, og du kan nominere i to kategorier:

1) Årets norske roman (omfatter romaner og krim)

2) Åpen klasse (Herunder bøker i alle andre sjangere; sakprosa, barn – og ungdom, lyrikk, noveller etc).

NB: Du kan ikke nominere eller stemme på bøker som er utgitt av deg selv eller nære slektninger/partnere/kjærester. Hvis det blir oppdaget at så er gjort, vil stemmen og nomineringen bli diskvalifisert. Ved tvilstilfeller forbeholder komiteen seg retten til å ha siste ordet.

HVOR:

Nominasjonene sendes til bokbloggerprisen@gmail.com. Merk eposten «Bokbloggerprisen nominasjon«.

HVORDAN:

Når du har funnet dine favoritter fra 2013, kan du sende inn inntil 7 nominasjoner i hver av kategoriene til epostadressen som er oppgitt ovenfor. Det er viktig at du rangerer bøkene du nominerer slik at din egen favoritt står øverst.

Nominasjonene må være sendt hit innen midnatt  7. januar 2014 for å telles med. Du må også skrive navnet ditt, navn på bokbloggen din og linke til denne.

NB: Selv om du ikke har mange bøker du ønsker å nominere, kanskje fordi du ikke har lest så mye norsk i år som du hadde tenkt, så er det viktig å ha i mente at for å kunne være med på å stemme frem en vinner må du også ha nominert en bok. Derfor, en nominasjon er bedre enn ingenting.

Vi kommer tilbake med informasjon om kortlistene, hvordan vi legger opp samlesingene med mer i slutten av januar.

God nominering!

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

Enda mer grønn vinter

Langevann i Lørenskog

Utsikt gjennom Rådhusparken i Lørenskog

Langevann

Theo som koser seg i parken