The Descendants (Regissør: Alexander Payne)

Familiedrama fra Hawaii

Ekteparet Matt og Elizabeth King har døtrene Alex og Scottie - den ene i tenårene og den andre 11-12 år. Matt har stort sett vært borte hele deres oppvekst, opptatt som han har vært med sin advokatbusiness samt oppgave som fondsforvalter av slektens etter hvert meget verdifulle eiendommer på Hawaii. De har et deilig hus med svømmebasseng og kunne sånn sett hatt et meget godt liv, dersom Matt bare hadde vært mer hjemme ...

Under ett av Matts mange fravær, blir kona utsatt for en ulykke mens hun står på vannski. Hodeskadene hun pådrar seg er store, og hun havner i koma. Matt er helt opprådd. Plutselig er det han som må stelle hjemme, og håndtere to døtre som er alt annet enn enkle. Han henter Alex hjem fra den rådyre privatskolen hun går på, og hvor hun stort sett har benyttet tiden godt til å flippe ut, drikke seg full ved hver minste anledning osv. Hun er i oposisjon til alt og alle. Og da hun at på til insisterer på at en gutteslamp ved navn Sid skal være sammen med dem absolutt hele tiden, er det rett før Matt tilter. Sid kommer med de mest upassende kommentarer i de mest kritiske situasjoner, og dette koster ham fra tid til annen et blått øye.

Mens Elizabeth ligger i koma og legene begynner å forberede dem på at hun aldri kommer til å våkne mer, lar Alex bomben springe. Hun kan fortelle at moren hadde en elsker, og at dette er årsaken til at hun ga fullstendig blaffen mens hun gikk på privatskolen. Dermed starter jakten på hvem denne elskeren er ... Parallelt står han midt oppe i sitt livs store avgjørelse - om han som fondsforvalter skal gå med på at slekten skal selge sine verdifulle eiendommer. Et salg som vil gjøre dem alle styrtrike, men som vil frata øygruppen en uberørt naturperle av de helt store ...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når George Clooney er med i en film, slutter i grunnen min objektivitet å virke. Dette er en av de virkelig bedre filmene med ham i hovedrollen! Og selv om den godeste Clooney begynner å dra på årene, er han fremdeles like kjekk! Her spiller han en familiefar som plutselig må ta ansvar for hverdagens trivialiteter, mens han vanligvis fremstilles som en damenes jens, som nedlegger gudsbenådede vakre kvinner over en lav sko. Som vanlig er det han som bærer filmen, selv om spesielt Shailene Woodley i rollen som Alex er et navn å merke seg. Ellers får vi et greit innblikk i hva et liv på Hawaii innebærer - nær sagt på godt og vondt. Sjelden har jeg sett innspillingsstedet så godt profilert som her - med endeløse strender og alt for mange totalt usjarmerende skyskrapere - men også med en og annen uberørt perle i øygruppen, som her ble presentert som eiendommen slekten ønsket å selge. Jeg mener at filmen fortjener terningkast fem! Helt avslutningsvis kan jeg nevne at filmen har mottatt Oscar for beste manus, og Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Descendants 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: George Clooney (Matt King), Shailene Woodley (Alex King), Beau Bridges (fetter Hugh), Judy Greer (Julie Speer), Nick Krause (Sid), Amara Miller (Scottie King), Matthew Lillard (Brian Speers), Robert Fortser (Scott Thorson), Patricia Hastie (Elizabeth King)
Spilletid: 110 min.

Matt og hans to noe uregjerlige døtre

På jakt etter konas elsker

Spionerer i buskene

Livet som alene-far

Sol og sommer!

Det har vært nokså laber aktivitet på bloggen min den siste tiden. Dvs. aller mest har det gått ut over lesingen, mens antall filmomtaler har tatt seg betydelig opp. Årsaken er at jeg har tatt et delfag på BI i "Effektiv selvledelse og utvikling av medarbeidere og team". Prosjektoppgaven ble innlevert tidligere i mai, mens muntlig eksamen ble avlagt forrige mandag. I mellomtiden har alskens oppgaver på hjemmebanen hopet seg opp, men nå er til og med hagen striglet! Arbeidet har gått som en lek nå i pinsen, hvor vi i Sør-Norge har hatt et fantastisk vær!

Jeg ser i alle fall frem til å blogge mye om bøker i sommer! Blant annet skal jeg i første omgang lese ferdig "Majorens siste forelskelse" av Helen Simonson, og så gleder jeg meg til å ta fatt på en lovprist debut-novellesamling av Stig Beite Løken - "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Jeg har selvfølgelig en haug med andre bøker liggende på vent, for lysten til å kjøpe nye bøker er absolutt ikke proporsjonal med hva jeg leser unna ...

Sommeren har for øvrig mange hyggelige sider ved seg, og innimellom alle gjøremålene - også lesingen, bare så det er nevnt - gjelder det noen ganger å stoppe litt opp og nyte øyeblikkene. Det har i alle fall jeg gjort den siste uka, og nedenfor har jeg funnet frem et lite knippe av bilder - alle herlige øyeblikk i løpet av de siste fantastiske sommerdagene. 

En naturperle i nærheten av der jeg bor

Pus har funnet en mus

Urinstinkter våkner

Theo vil gjerne hjelpe til ... ;-)

Oi! Hvor ble det av musa?

Sommer er også moro med vann! Theo gir seg ikke før han er søkkvåt.

Dessuten er sommer hvitvin-sesong! 

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i behold.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.

Oliver Tate - en gutt med mange drømmer

Oliver og hans hjertens utkårede Jordana

Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist

Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

"Lemming" (Regissør: Dominik Moll)

Creepy spenningsfilm

Alain Getty og hans kone Benedicte har nettopp flyttet til en ny by etter at Alain, som er en suksessfull ingeniør, har fått en ny jobb. Foreløpig har de ikke kommet lenger enn at Benedicte er fulltids beskjeftiget med å innrede deres nye hus. Hun og ektemannen er svært lykkelige, og kan ikke få nok av hverandre.

Så inviterer Alains nye sjef Richard Pollock seg selv og sin kone Alice på middag. Møtet med dette ekteparet blir skjebnesvangert. Middagen blir en katastrofe, og årsaken er alt hatet og bitterheten som preger ekteskapet mellom Richard og Alice. Rett før de ankom til middag oppdaget Alain og Benedicte dessuten en gnager i vannlåsen på en utslagsvask, noe som forårsaket tette rør. Da det senere viste seg at denne gnageren var et lemmen, et dyr som bare lever i Skandinavia, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er en sammenheng i alt ... Særlig da Alice senere kommer på uanmeldt besøk og ønsker å ta seg en liten lur på deres gjesterom, for så å nekte å komme ut. Etter først å ha lagt ut om at hun har forsøkt å forføre mannen hennes, og at hun nesten lyktes ... Alain og Benedictes en gang så lykkelige og perfekte liv nærmer seg etter hvert faretruende en avgrunn. Er deres kjærlighet nok til å redde dem fra katastrofen?

"Lemming" er en åndeløst spennende thriller, som preges av en uhyggestemning som kommer krypende inn under huden og blir der - helt til siste scene. Aldri tidligere har jeg sett Charlotte Rampling i en så til de grader usjarmerende rolle! Hun er den personifiserte ondskap. Så spørs det om mannen hennes er årsaken til alt, eller kun et offer for hennes ondskap og bitterhet? Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Se den heller selv!

Det er dokumentaren "The Look" som har inspirert meg til å bestille opp en del filmer med Charlotte Rampling, som jeg deretter har sett i tur og orden. Jeg blir sjelden skuffet over filmer hvor hun er med! Charlotte Gainsbourg kan jeg i grunnen styre min begeistring for, fordi jeg synes hun spiller den samme rollen uansett i hvilken film hun er med i, men denne gangen var hun faktisk noe bedre enn ellers. Jeg kan for øvrig ikke erindre å ha sett Laurent Lucas i noen film tidligere, men på Wikipedia kan jeg lese at han har deltatt i en rekke filmer som jeg i grunnen ikke kan si at jeg kjenner til. Han er i første rekke teatermann, og det er bl.a. filmen "Lemming" som har løftet ham frem som en skuespiller det er verdt å merke seg.

"Lemming" er en film som fortjener terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på skuespillerprestasjonene, den creepy uhyggestemningen som vedvarer gjennom hele filmen samt at historien holdt meg i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

Innspilt: 2005
Originaltittel: Lemming
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Laurent Lucas (Alain), Charlotte Gainsbourg (Benedicte), Charlotte Rampling (Alice), André Dussollier (Richard)
Spilletid: 124 min.

Stemningen for middagsselskapet er satt da Alice kommer over det forelskede
paret på kjøkkenet og karakteriserer dem som patetiske

Hva er det som egentlig er i ferd med å skje med ekteparet?

Benedicte forandrer seg

Alain og Benedicte har fått låne landstedet til Richard

"Min beste uvenn" (Regissør: Werner Herzog)

Et gnistrende skuespilleportrett!

Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidligere.

Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?

Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedre vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv.  Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.

Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...

Dette er ett av de mest utrolige og fascinerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!

Innspilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min. 

Klaus Kinski går løs på Werner Herzog

Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes

Klaus Kinski og Claudia Cardinale

Sommerfornemmelser

"The Last Station" (Regissør: Michael Hoffman")

Et forfatterportrett av Leo Tolstoj i hans siste leveår

Leo Tolstoj nærmer seg sjels år og alder, og han og Sofya har vært gift i nesten 50 år. De har stått sammen gjennom mange krevende perioder i livet, og forfatterens suksess kan han ikke minst takke sin kone for. Ingen andre enn hun forstår forfatterens håndskrift, og hvor mange ganger hun har renskrevet hans store verker er det bare hun som vet. Pga. Tolstojs forfattersuksess er ekteparet adlet, og de kan derfor titulere seg som greve og grevinne.

"The Last Station" handler om Leo Tolstojs siste leveår. Altså befinner vi oss i 1909, året før forfatteren døde. Vi møter en forfatter som har skapt en slags ny religion - tolstojismen - som blant annet innefattet at han skulle frasi seg sin adelige tittel og tilbakeføre alt han eide og kom til å tjene på bøkene sine, til folket sitt. I tillegg innebar hans nye filosofi å ta avstand fra sin familie for å leve i sølibat. På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at mye av det tankegodset som Tolstoj presenterte i sluttfasen av sitt liv, særlig hans ideer om ikke-voldelig motstand, hadde stor innvirkning på kjente personligheter som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Tolstojs kone Sofya finner det fullstendig urimelig at hennes mann skal gi bort alt de eier og sende hele familien ut i fattigdom. Og når hun oppdager at det er ektemannens betrodde disippel, Vladimir Chertkov, som står bak og presser på at Tolstoj skal testamentere bort alt han eier, en mann hun for øvrig hater, blir hun helt fra seg av fortvilelse. Fortvilelsen fører til så desperate handlinger at Chertkov i neste omgang bruker dette mot henne for å bevise hvilken skadelig innvirkning hun har på den store kunstneren. Til slutt ser Tolstoj ingen annen utvei enn å flykte hjemmefra. I nattens mulm og mørke tar han med seg det han har av papirer, og reiser til et for Sofya ukjent sted. Da Sofya får greie på hva som har skjedd, leier hun et tog og følger ham gjennom Russland.

Midt oppi dramaet som utspiller seg mellom ektefellene, står Valentin Bulgakov, en hengiven tilbeder av Tolstoj, som blir brukt for alt det er verdt av Tolstojs nærmeste - både av Chertkov i første omgang og deretter av Tolstojs kone. Fordi han tror på kjærligheten og også har forelsket seg i en av tjenestepikene Masha, er han svært forvirret. Til slutt blir han bare en brikke i et spill - og hans evner til å håndtere de utspill som kommer, er ganske enkelt ikke til stede. Han blir brukt, og lar seg viljeløst også bruke. 

Det er så mange lag i denne nokså kompliserte historien at dette er en film man med fordel kan se flere ganger. Helen Mirren spiller kanskje sin livs største rolle, der hun opererer med hele sitt følelsesregister i kampen om ektemannens lojalitet. Hun er rett og slett et fyrverkeri, og slik har i alle fall jeg aldri sett henne. Christopher Plummer er også en meget profilert skuespiller som har vært med på en rekke storslåtte filmer. Å få innblikk i hvilke komplikasjoner Leo Tolstojs tanker og idéer på slutten av hans liv skapte for hans aller nærmeste, var meget interessant. Filmen er storslått på alle måter, og jeg elsket den! Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2009
Originaltittel: The Last Station
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Tyskland, Russland
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Plummer (Leo Tolstoj), James McAvoy (Valentin Fedorovich Bulgakov), Helen Mirren (Sofya Tolstaya), Paul Giamatti (Vladimir Chertkov), Anne-Marie Duff (Sasha, Leo og Sofyas datter), Patrick Kennedy (Sergeyenko), John Sessions (Leos lege)
Spilletid: 108 min.

Menneskene rundt Tolstoj

Hovedpersonene i The Last Station

Grevinnen er i harnisk over å lese om hennes og mannens ekteskapelige
konflikter i sladrepressen

Sofya

Et lidenskapelig forhold mellom ektefellene - inntil Chertkov kommer
mellom dem

Valentin Bulgakov forelsker seg inderlig i den frisinnede Masha

"Sangen i mitt hjerte" (Regissør: Florian Cossen)

Gamle forbrytelser frem i lyset

Tyske Maria er på vei til en svømmekonkurranse i Chile, da en mellomlanding i Buenos Aires skal komme til å endre hennes liv fullstendig. Mens hun sitter og venter på flyavgang til Chile, får hun nemlig høre en ung mor synge en spansk vuggesang for sin lille, gråtende datter. Uten å skjønne hva som skjer, kjenner Maria igjen vuggesangen og de spanske ordene, og begynner å gråte selv. Hun finner nærmeste toalett, hvor hun vasker det tårevåte ansiktet sitt, og i mellomtiden mister hun flyet til Chile. Og som om ikke det var nok, blir hun frastjålet vesken med passet sitt, noe som gjør at oppholdet blir lenger enn først antatt. Det forlengede oppholdet og jakten på et nytt pass bringer henne i kontakt med en politimann hun senere innleder et forhold til.

Maria ringer hjem til sin far for å fortelle om det merkelige som har skjedd, og før det har gått et døgn befinner han seg i Buenos Aires på samme hotell som henne. Han har noe å tilstå overfor datteren. Verken han eller hans avdøde kone var hennes egentlige foreldre. Maria er datter av argentinske foreldre, som forsvant under diktaturet på begynnelsen av 1980-tallet. De ble uforvarende sittende igjen med Maria og valgte så å beholde henne. Faren bedyrer at de gjorde det de kunne for å finne hennes slektninger.

Maria insisterer på å få navnene på foreldrene sine, og dette blir opptakten til at hun forsøker å finne tilbake til sine røtter. Det hun finner er så smertefullt, så fullt av savn og svik at det er betimelig å stille spørsmål om hun virkelig ønsker å vite alt ... Og oppi alt dette forelsker hun seg altså i en argentinsk politimann, hvis families fortid heller ikke er ren ...

Dette stillferdige dramaet grep meg dypt. Jessica Schwarz er dessuten glitrende i rollen som den tenksomme og skuffede Maria, som tviholder på sin rett til å få vite sannheten om sin bakgrunn. Det er ikke så lenge siden jeg leste "Perla" av Carolina De Robertis, som mye godt handler om det samme - nemlig om hva som skjedde med enkelte av barna etter de forsvunne menneskene under diktaturet i perioden 1976 - 1983. Diktaturet er for lengst et tilbakelagt kapittel i Argentinas historie, men fremdeles lever mange av de gamle spøkelsene videre. En god del mennesker var involvert, og har en fortid som ikke tåler dagens lys. I dette dramaet møter vi mange av disse spøkelsene. Noe handler om at mange familier fremdeles lever med store savn og dype håp om å få se sine kjære igjen en dag, noe handler om å ha vært på den gale siden under det som i dag kalles den skitne krigen i Argentina og noe handler om barn som av ulike årsaker kom bort fra sine opprinnelige familier. De nye familien hadde heller ikke rent mel i posen, og enkelte ble til og med barnetyver i den kaotiske situasjonen Argentina den gang befant seg i.  Noen ting er det ikke mulig å tilgi, men kanskje hjelper det litt å la være å grave for dypt for at det skal være mulig å leve side om side i fredelig sameksistens, både ulike familier i mellom og innad i en og samme familie. Når jeg har kommet til at denne filmen fortjener terningkast fem er dette på bakgrunn av gode skuespillerprestasjoner, en gripende historie og en filmteknisk nydelig, sår og stemningsfull film. 

Innspilt: 2010
Originaltittel: Das Lied in mir
Nasjonalitet: Argentina, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Schwarz (Maria), Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi
Spilletid: 94 min.

Oppgjør mellom far og datter

Maria bestemmer seg for å kontakte sin opprinnelige familie

Faller for hverandre

Marias opprinnelige familie

Mister seg selv eller finner seg selv på nytt?

"Blås i det" (Regissør: Mark Herman)

Om nedleggings-truede gruver og brass-band

Vi befinner oss midt på 1990-tallet i England, og gruven i det lille landsbyen Grimley er truet med nedleggelse. Dermed kan alle som bor der antakelig se en dyster fremtid i møte, og dette tærer på humøret til menneskene i det lille lokalsamfunnet. Antakelig er livslang arbeidsledighet det de kan se frem til, dersom de ikke får flertall når det skal stemmes over gruvens videre eksistens. Eierne har tilbudt til dels nokså store enganssummer til arbeiderne dersom de frivillig får med på nedleggelse. Det manes like fullt til kamp mot eierne og deres forslag til nedleggelse, og alle som er imot, anses som svikere. Midt oppi alt dette blir vi vitne til desperasjonen i enkelte familier, hvor ektepar går løs på hverandre både verbalt og fysisk, særlig når kreditorene dukker opp for å tømme hus for verdier for å dekke inn gjeld.

Gjennom de siste 100 årene har landsbyens store stolthet vært gruve-brass-bandet Grimley. Men selv dette bandets eksistens er i faresonen dersom gruven legges ned. I grevens tid dukker imidlertid søte Gloria Mullins opp med sitt flugelhorn, og spør om hun kan få være med i brass-bandet. Men bandet har ikke tradisjon for å ta opp fremmede medlemmer. Dessuten er hun kvinne ... Da bandmedlemmene skjønner at Gloria er intet mindre enn datteren til trompetisten Arthur Mullins, tidligere medlem av bandet, og at hun i tillegg er gudsbenådet talentfull med hornet, blir tonen en helt annen. Hun får bli med, og dermed innledes en ny æra i brass-bandets historie. Det blir mer smil og latter på øvelsene, og plutselig er alle innstilt på å delta i konkurransen om å vinne det engelske mesterskapet som landets beste brass-band. Oppi alt det andre triste som skjer, er dette noe som gir beboerne i Grimley et annet og mer positivt fokus. Spesielt Andy, bandets yngste medlem, blomstrer etter Glorias ankomst.

Så blir Danny, bandets dirigent, alvorlig syk og havner på sykehus. I mellomtiden har brass-bandet kvalifisert seg til den store finalen som skal foregå i Royal Albert Hall. Det koster imidlertid 3000 pund å delta ... Og Andy som har forelsket seg i Gloria, som alle vet har jobbet for eierne av gruven, sliter med å finne ut hvem han skal være mest lojal mot ... Har bandet et sjanse til å hoste opp pengene og delta i den store finalen, og hva med den gryende kjærligheten mellom Andy og Gloria? Har den livets rett?

Dette er en helt herlig britisk komedie av aller beste merke! Alt er med: kjærlighet, pessimisme som erstattes av optimisme, samhold i et fattigslig lokalsamfunn, varm og lun humor, sjarm ... Det er bare å la seg rive med! Og selv om jeg i utgangspunktet er sånn helt passelig begeistret for brass-band-musikk, storkoste jeg meg med denne filmen! Absolutt all musikk som ble spilt er av typen "hørt ørten ganger før", og kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at den går rett hjem? Det gjenkjennelige har en enorm effekt på de aller fleste. Det er laget mange filmer fra England om arbeidsledighet, fattigdom, arbeiderklassen og påfunn for å få opp optimismen, men denne filmen har en litt annen vri likevel, og den har dessuten et nokså tydelig politisk budskap.  Hva skjer med menneskene når de mister sitt eksistensgrunnlag? Nedleggelsen av kull-gruvene i England førte i sin tid til at mange hundre tusen mennesker mistet sine jobber, uten at det dukket opp nye jobber i kjølevannet av dette. 

Her har man lykkes i å skape den rette 1990-stemningen, der alle røyker absolutt hele tiden, og hvor arrogansen fra dem som "visste best" er påfallende, slik det var på den tiden. Engelskmennene kan dette med å gjenskape et troverdig arbeiderklassemiljø på lerretet! Og å se kjekke Ewan McGregor som en enkel gutt fra landet, med fårete smil, ni-røykende hele tiden - det var moro! Dette var en av hans første filmer, innspilt da han var i midten av 20-årene. Senere har han gjort en fantastisk skuespillerkarriere. Denne DVD´en ble nylig tilgjengelig for det norske markedet, og det forhold at Ewan McGregor var med, fanget min interesse. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Brassed Off
Nasjonalitet: England
Genre: Komedie
Skuespillere: Pete Postletwaite (Danny), Tara Fitzgerald (Gloria), Ewan McEwan (Andy), Stephen Tomkinson (Phil), Jim Carter (Harry), Peter Martin (Ernie), Melanie Hill (Sandra), Sue Johnston (Vera), Mary Healey (Ida), Stephen Moore (McKrenzie), Peter Gunn (Simmo)
Spilletid: 108 min.

Andy (i Ewan McGregors skikkelse)

Dirigenten Danny (Pete Postlethwaite)

Brass-bandet Grimley

Andy og Gloria