Alsanea Rajaa: "Jentene fra Riyadh"

Jeg-personen i boka, en Saudi-arabisk ung kvinne, skriver ukentlige mailer til et nettsted. I mailene forteller hun om venninnene sine og deres drømmer om kjærlighet. En av personene er jeg-personen selv uten at hun røper hvem dette er.

Gjennom venninnene får vi innblikk i hvilke muligheter en kvinne i et lukket muslimsk mannssamfunn har for å lete etter sitt hjertets utkårede. Med så mange restriksjoner om hva som sømmer seg for en muslimsk kvinne, er dette ikke helt enkelt. På oppløpssiden av de hemmelighetsfulle kjærlighetsforholdene, som det faktisk er en del av, glipper kjærligheten ut av hendene på dem. Mannen må som regel følge sin families pålegg om å ta til ekte den kvinnen de har utpekt for ham.

Jeg leste boka med stor nysgjerrighet og interesse. Sjelden skrives det så åpenhjertig om kvinners liv i et strengt muslimsk samfunn. Noen av kvinneskjebnene er svært tragiske, andre mer lystige og optimistiske. Mens kvinner i den vestlige verden har en rekke valg, gjelder ikke det samme for kvinner fra denne delen av verden.

Jeg synes boka totalt sett var svært lesverdig, selv om den tidvis ble noe banal. Mest av alt var den interessant. Forfatteren har valgt et morsomt grep ved å fortelle historiene i form av mailer, og formidler også reaksjonene fra leserne, som er svært forskjellige. Gjennom dette grepet får hun frem hvor forskjellige menneskene er i Saudi-Arabia, og dette motvirker vår vestlige trang til å generalisere og skjære alle over en kam.

Kader Abdolah: "Huset ved moskeen" (2007)

Om den iranske revolusjonen

Det tok litt tid før denne boka "tok av", men det er vel verdt å lese videre! Etter hvert presenteres vi for mange spennende og fascinerende menneskesjebner, som flettes inn i hverandre - alt sentrert rundt huset ved moskeen og hovedpersonen Aga Djan.

Et samfunn i dramatisk endring utgjør rammen for romanen. Vi får innblikk i Irans nyere historie, som starter med sjah-veldet og ender med fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer. Under sjahen var ingen i tvil om hvem som betydde noe i samfunnet og hvem som hadde makt. Etter at Khomeni overtok makten, spredte frykten og angiveriet seg, og folk ble fengslet og drept uten lov og dom. Man kunne ikke stole på noen - selv ikke medlemmer av nærmeste familie. Alt ondt kom fra Vesten og Amerika i særdeleshet ... Aga Djan må innse at hans posisjon som en betydningsfull mann tilhører en tilbakelagt epoke.

Det som gjorde boka spennende for meg var at jeg fikk innblikk i en historie jeg fra før av bare kjente fra utsiden. Slike bøker bidrar også til å tegne et mangfoldig og nyansert bilde av et folk som man grunnet manglende kunnskaper gjerne har veldig stereotype oppfatninger om.

Når jeg likevel ikke vil rangere denne boka høyere enn terningkast fire, er det fordi jeg synes det glipper litt på slutten i romanen.

Utgitt: 2005
Originaltittel: Het huis van de moskee
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Guro Dimmen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 367

Kader Abdolah

Isabel Allende: "De ville guders by" (2004)

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer på terningen fra meg for denne.

Isabel Allende: "Inés, jeg elsker deg!" (2006)

Vi følger Ines Suarez, som i 1953 forlater Spania og drar til Peru for å lete etter sin forsvunne ektemann. Mens mennene som reiser av gårde er besatt av tanken på gull og rikdommer, oppnår Ines å komme bort fra et svært begrensende kvinneliv i Exstremadura, et liv som så langt stort sett har bestått av å vente.

Og Ines´ liv skal bli mer spennende enn hva hun kunne ha drømt om på forhånd. Dramatiske møter med indianere, menn det ikke er trygt å være alene med som kvinne, nye elskere ... Senere blir hun også en sentral skikkelse når Chile og hovedstaden Santiago grunnlegges. Lenge er hun barnløs og dette gir henne større frihet enn det som selv i den nye verden ble kvinnene til del.

Ines, bokas jeg-person, forteller sin historie til datteren Isabel. Selv om Allende har tatt seg visse kunsteriske friheter i boka, er det besnærende å tenke på at Ines er en kvinne som faktisk har levd. Dette er en roman av det slaget vi forventer av Allende, og denne gangen leverer hun! Gisken Armand som oppleser fungerte svært godt!

Nikolaj Frobenius: "Jeg skal vise deg frykten" (2008)

Vi befinner oss i New York i 1841, og en kvinne er funnet levende begravet på en kirkegård. Hun er brutalt lemlestet og dør etter kort tid av skadene.

Litteraturkritikeren Rufus Griswold gjenkjenner det brutale drapet fra en av Edgar Allen Poes noveller. Han opparbeider et hat mot Poe, som han ønsker å knuse. Som om det var forfatteren selv som gjennom å skrive om drapet sto bak selve ugjerningen.

Griswold oppsøker Poe, som er periodedranker, og konfronterer ham med sammentreffet mellom Poes novelle og det bestialske drapet. Poe benekter imidlertid ethvert kjennskap til det hele.

Det viser seg at vi må tilbake til Poes barndom for å finne morderen, som er en person med en slik beundring for Poes diktning at han har gjort det til sin livsoppgave å virkeliggjøre det Poe - skrekkforfatteren av første klasse - beskriver i sin litteratur. Han gjør fiksjonen om til virkelighet. Denne romanen er i all sin grufullhet nydelig skrevet! Det forhold at forfatteren selv leser er en styrke ved denne lydbokutgaven. Det er ikke ofte det skrives litteratur av denne klasse i dag!

Nikolaj Frobenius: "Teori og praksis" (2004)

Dette er en roman om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 70-tallet. Ved første øyekast kan det se ut som om forfatteren har skrevet en selvbiografi, i og med at han faktisk vokste opp der selv samt at hovedpersonen har samme navn som ham selv, men her er det nok mye fri diktning – i alle fall som supplement.

Nikolajs far er arkitekt, og det var han som tegnet bygningene i drabantbyen. Faren hadde drømmer om at det å leve i en drabantby skulle bestå av idyll, men denne idyllen slår fort sprekker.

Nikolajs far er ikke som andre pappaer. Selv om han er betydelig eldre enn kompisenes fedre, mener Nikolaj at han likevel er yngst ... oppe i hodet sitt. Mens andre fedre er såkalt ansvarlige, er Nikolajs far sammen med guttene. Og han er i sannhet av den frilynte typen. Nikolaj elsker faren sin, mens moren har en temmelig anonym birolle i livet hans. Faren vet alt og kan alt. Dette tenker Nikolaj ... helt til han kommer i tenårene og gjør opprør.

Men uansett hva Nikolaj finner på - han blir punker, spiller bråkete musikk etc. - klarer han aldri å vippe faren av pinnen. Han tar nemlig alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro.

Etter hvert går det ikke like bra med alle kompisene til Nikolaj. En del av dem bukker under for og dør av narkotikamisbruk. Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?

Jeg storkoste meg med denne boka! At forfatteren selv leste, var utelukkende et pluss!

Boka er filmatisert.

Nikolaj Frobenius: "Det aller minste" (2004)

Dette er en veldig sår roman om tre søsken - Aksel, Jon og Ina - som har mistet sin mor. Hun tok sitt eget liv for litt over et år siden, og etter dette forsvant på mange måter meningen med tilværelsen for dem. Faren er lenket til rullestolen, og deltar ikke lenger i livet deres.

Jon og Aksel har kranglet så lenge de kan huske, og de er helt fastlåst i konflikten dem i mellom. Ine vil bare flykte fra alt. Fra rullestolen sitter faren og skuler, uten å ytre seg. Alt som betyr noe for ham, er å få høre en spesiell LP med musikk av Schubert hver eneste dag ...

Jon grubler over mye. Er det noen vits i å leve lenger? Hvorfor endte moren sitt liv oppe på vidda? Hva skjedde egentlig? Skal han gi etter for de destruktive kreftene som slites i ham?

Gjennom et enkelt og nakent språk evner Frobenius å tegne et bilde av en familie på kanten av stupet. Hva er egentlig vitsen med det meste når ingen bryr seg?

Cecilie Samartin: "Señor Peregrino" (2006)

Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.

Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.

Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.

Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

Anna Gavalda: "Eg elska ho" (2002)

Utgitt i Frankrike: 2002
Lydboka er innspilt: 2008
Originaltittel: Je l'amais
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 20 min.

Gavalda har her avlevert en flott roman om det å miste den man elsker og har bygget livet sitt rundt. Som "kassert" kvinne inviteres hun og barna til sin svigerfar, som hun egentlig aldri har kommet inn på.

Under oppholdet innvier han henne i sin egen historie, som på mange måter er parallell til den hun selv står oppe i. Svigerfaren forlot riktignok ikke sin familie til fordel for sin kjærlighet, med de omkostninger dette ga alle som var involvert. Sakte men sikkert får han sin svigerdatter til å akseptere bruddet og være bedre beredt til takle de utfordringer bruddet med ektemannen vil by på.

Det var nydelig å "lese" denne boka som lydbok, noe ikke minst Ingrid Bolsø Berdal må ta æren for. Terningkast fem!

Boka er filmatisert. 

Anna Gavalda: "Saman er ein mindre aleine" (2004)

Utgitt: 2005
Originaltittel: Ensemble, c'est tout
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Samlaget
Antall sider: 611

Philibert bor i en fantastisk stor og flott leilighet i påvente av et arveoppgjør i familien hans. Leieboeren Franck er ikke blant de enkleste å leve sammen med. Og enklere blir de ikke den dagen Philibert redder livet til Camillie, som bor på et råkaldt rom oppe på kvisten. Han flytter den febersyke og avmagrede jenta inn i leiligheten sin, og bestemmer seg for at hun skal bo sammen med dem.

Camille og Franck avskyr hverandre fra fra første stund. Men det viser seg snart at hun og Franck og også den stammende Philibert har en ting til felles; de er ensomme, forferdelig ensomme.

Med humor og varme skildres et gryende vennskap mellom de tre. Og det skal vise seg at det går lenger enn som så ... Oppe i alt dette introduseres vi for Camilles sutrende og umulige mor, samt Paulette som er i ferd med å bli senil. Underveis får vi også svar på hvem Colette egentlig er, og hva hun har flyktet fra. Colette som har slike kunstneriske evner som tegner, og som arbeider som vaskehjelp om nettene ... Det var veldig, veldig trist å bli ferdig med denne boka. Terningkast fem!

Boka er filmatisert. 

Nick Hornby: "Slam" (2007)

Sam er som 15 åringer flest; han er opptatt av seg og sitt. Skating er hans fremste interesse, men damer er heller ikke å forakte. Så langt i livet har han ikke hatt all verdens lykke på damefronten, og stor er derfor hans forundring når han får sjangs på vakre Alisa. Kan livet være herligere?

Men så begynner problemene. Han går lei av Alisa, som plutselig finner ut at hun er gravid og at Sam er faren. Mot alles råd ønsker hun å beholde barnet. Når livet går imot Sam, betror han seg til skateboardlegenden Tony Hawk - i form av en poster av idolet på gutterommet. Kan dette gå bra?

Boka begynner strålende, og mang en gang var Sams tanker og grublerier over det han står oppe i lattervekkende. Men så ble det på et tidspunkt nok, og resten av boka ble masete. Jeg gir en sterk treer grunnet svært god oppleser.

Nick Hornby: "High Fidelity" (1995)

En lettlest og fornøyelig bok! Når hovedpersonen katalogiserer platesamlingen sin og stadig finner på nye måter å gjøre dette på, måtte jeg dra på smilebåndet ... Det minnet meg på hvordan jeg selv holder på med min egen boksamling.

Dette er ingen dyp bok, men god underholdning.

Nick Hornby: "Fritt fall" (2005)

Denne boka kommer ikke helt opp mot "High Fidelity". Mulig min opplevelse av boka ble preget av oppleseren - Trond Peter S. Munch - som jeg syntes var litt slitsom i sin iver på å gi de ulike jeg-personene forskjellige stemmer.

Simonetta Agnello Hornby: "Mandelplukkersken" (2007)

Da Mennulara, Alfallipe-familiens husholderske, dør, starter spekulasjonene og en rykteflom som savner sidestykke i den lille sicilianske landsbyen Roccacolomba. For hvem var denne kvinnen, som opprinnelig kom fra svært fattigslige kår og som på ingen måte var boklig lærd, og som Alfallipe-familien lot forvalte sin formue og sine eiendommer?

I boka beskrives klasseskillet mellom samfunnets øvre og nedre sosiale skikt. Alfallipe-familiens medlemmer levnes liten ære, der de fremstilles som en gjeng udugelige, griske og ondskapsfulle mennesker. Og som fattig skal du ikke tro at du er noe, spesielt ikke dersom du er en kvinne. Å være fattig, kvinne og at på til begavet - nei, det står ikke til troende ...

Få kjenner den hele og fulle sannheten om Mennulara, mandelplukkersken. Var hun det hedersmennesket hun fremsto som før sin død, eller var hun en slu bedragerske som tilsnek seg midler som tilhørte Alfallipe-familien? Etter som handlingen skrider frem, får vi som lesere innblikk i mengder med løse fragmenter som til slutt danner et helt bilde av hvem den lite meddelsomme kvinnen egentlig var.

Boka er meget velskrevet, og mang en gang ble jeg sittende og humre. Beskrivelsen av sladderens krumspring og vesen er mesterlig! Jeg storkoste meg med den!

Simonetta Agnello Hornby: "Arvetanten" (2008)

Costanza Safamita fødes inn i en aristokratisk familie på Sicilia på 1800-tallet. Rett etter fødselen støter moren henne fra seg, og Costanzas oppvekst finner etter dette sted blant tjenerskapet på kjøkkenet. Hennes far Domenico elsker henne svært høyt, men skjønner tidlig at det er best for datteren ikke å ha noe særlig med moren å gjøre.

Forholdet mellom Costanza og ammen Amalia vokser seg sterkt i disse årene, men hun klarer ikke å slukke Costanzas lengsel etter kjærlighet og aksept fra moren. Morens kjærlighet er imidlertid forbeholdt sønnene.

Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen på Sicilia. Adelens posisjon i samfunnet står for fall, og mafiaen er klar til å overta maktposisjonene. Føydalsamfunnet truer med å rakne i sammenføyningene, og det er av største viktighet å være inne med de riktige personene. Intrigering for å splitte og herske skjer over en lav sko.

Costanza vet svært lite om kjærligheten, men en dag forelsker hun seg voldsomt i markien av Sabbiamena. Han er forgjeldet og blakk. Han er imidlertid den vakreste mannen Costanza har sett, og hans gode manerer gjør sterkt inntrykk på henne. Ham vil hun ha! Hun får ham, men innser etter hvert at han er utilgjengelig for henne. Ikke elsker han henne og ikke synes han å ha til hensikt å fullbyrde ekteskapet. Men en dag snus rollene som den tilbedende og den beundrede, og det er ikke alle like glade for ...

Som sin fars øyesten kommer Costanza i konflikt med sine brødre, som synes det er dypt urettferdig at hun skulle få det meste av verdi etter Safamita-slekten. Misunnelse, sjalusi og stolthet ødelegger svært mye av Safamita-slektens siste rester av ære ...

Denne boka er enda bedre enn debutromanen "Mandelplukkersken", synes jeg. Hornby har en sjelden evne til å beskrive menneskenaturen i alle dens fasetter. Dessuten beskriver hun naturen og matretter på en slik måte at man nesten kjenner luktene. Dette er en historisk roman med virkelige hendelser som bakgrunnsstoff, og jeg nøt boka fra første til siste side.

Arto Paasilinna: "Den elskelige giftblandersken" (2008)

Linnea Ravaska er 77 år og bor på sitt lille røde torp inne i Finlands skoger. Livet kunne ha vært perfekt dersom det ikke hadde vært for at fostersønnen og hans kriminelle kompiser hver måned ankommer for å hygge seg med pensjonen hennes ...

Til slutt blir Linnea desperat. Når verken politiet eller andre kan hjelpe henne med å bli kvitt røverbanden, ser hun seg nødt til å pønske ut en løsning på egen hånd.

Paasilinna har igjen levert en strålende roman full av finsk humor og vidd, blandet sammen med en dæsj røverhistorie og spenning.

Jeg savnet Ivar Nørves oppleserstemme (det er han som har lest inn de andre bøkene av Paasilinna som har kommet i lydbokformat), men det fungerte like fullt greit med Frøydis Armand.

Arto Paasilinna: "Kollektivt selvmord" (2007)

En vanvittig tragikomisk bok i typisk Paasilinna-stil!

To menn treffer uventet på hverandre i en låve, hvor de begge har tenkt å ta sitt eget liv. Det hele ender med at den ene redder livet på den andre, og at de bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som befinner seg på selvmordets rand. Deretter utvikler historien seg i en meget uventet retning. Mens de kjører gjennom Finmark, nedover Europa og til slutt havner i Portugal, bestemmer menneskene de ønsker å redde seg istedet for å finne det perfekte stedet å gjøre selvmord på. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre. Samtidig sitter latteren og humoren løst, og jeg ble mange ganger sittende og humre og le av ting som egentlig var til å grine av.

Mark Haddon: "Noe til besvær" (2007)

George har blitt førtidspensjonert og alt ligger til rette for en behagelig tilværelse, hvor han kan dyrke sine interesser i full harmoni med seg selv og sine omgivelser. Han og kona Jean har det svært godt sammen, tror han ...

Sammen har de barna Katie og Jamie, som for lengst har flyttet hjemmefra. Vi følger familien Hall i ukene før Katies bryllup. Skjønt hvorvidt det blir bryllup når det kommer til stykket, er lenge et åpent spørsmål. Ingen i familien kan for øvrig fordra hennes utkårede - Ray - som anses som for enkel og lite intellektuell. Katie selv lider store kvaler; elsker hun virkelig Ray, er hun betatt av ham fordi han er så flink med sønnen hennes eller er hun mest av alt bare ute etter å ergre foreldrene gjennom sitt valg av ektemann?

Jamie er homse. Dette er et ikke-tema i familien, og han klarer ikke helt å bestemme seg for om han skal ta med seg kjæresten Tony i bryllupet. Usikkerheten rundt dette fører til at Tony gjør det slutt, og Jamie er helt knust i kjærlighetssorg.

George oppdager samtidig hudforandringer på hoften sin, og er overbevist om at han har kreft. Dette kombinert med andre avsløringer, bringer ham inn i en eksistensiell krise. Uten å røpe mer av alle forviklingene som oppstår underveis, er det imidlertid betimelig å stille spørsmålet: kan det bli verre?

Historien er fortalt med bøttevis av engelsk humor og varme, og innblikkene i Georges´ katastrofe-tanker er rett og slett fornøyelige. Dette er en bok det er komplett umulig å legge fra seg når man først har begynt, og jeg er ikke i tvil om hvilken bok som blir den neste for mitt vedkommende; "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" av samme forfatter ...

Marilynne Robinson: "Gilead" (2007)

Vi befinner oss i den lille byen Gilead på midten av 50-tallet, og frikirkepastoren John Ames på 76 år - bokas jeg-person - vet at han står med et bein i graven. Han er i ferd med å etterlate seg en svært ung kone og deres syv år gamle sønn. Boka er ment som en kjærlighetserklæring og et slags testament til sønnen.

Pastoren forteller ikke bare sin egen livshistorie, men også brokker av sin fars og bestefars livshistorie. Alle var knyttet til kirken, og ofret sine liv til Gud og prestegjerningen.

Boka er virkelig nydelig skrevet, og forfatteren fikk også Pulitzer-prisen for den i 2005. Like fullt fenget den meg ikke. Dvs. den har absolutt sine høydepunkter, særlig der forfatteren frigjør seg fra beskrivelsen av prestegjerningen og skriver om ulike menneskeskjebner pastoren har kommet borti i løpet av sitt liv. For meg ble det rett og slett for mye om prekener til at boka klarte å engasjere meg. Når jeg likevel ikke gir dårligere karakter, skyldes dette det vakre språket i boka.

Isabel Allende: "Summen av dagene" (2007)

Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.

Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.

Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.

Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.

Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.