Denne filmen er basert på den sanne historien om Gunvor Galtung Haavik, som levde et dobbeltliv som russisk agent mens hun virket som tolk og sekretær ved den russiske ambassaden i Moskva under den kalde krigen.
Vi møter kvinnen Vera Vaage som under den andre verdenskrig forelsker seg i en russisk soldat, som er tatt til fange av tyskerne i Nord-Norge. Da Vera en tid senere befinner seg i Moskva som sekretær og tolk grunnet sine eminente kunnskaper i russisk, oppsøker hun russeren og et intenst kjærlighetsforhold oppstår.
Om det var naivitet eller dumdristighet som førte henne i klørne til KGB, er vel for så vidt uinteressant. Hun hadde nok neppe unnsluppet uansett. I alle fall holdt KGB på denne tiden et øye med alle som jobbet ved utenlandske ambassader, i håp om å få noe på dem slik at de kunne presses til å jobbe som russiske agenter. Vera var i så måte et lett bytte. Hun fikk ikke se mannen hun elsket over alt på jord med mindre hun samarbeidet. Og så sterk er kjærligheten mellom disse to at hun ofrer hensynet til sitt eget land til fordel for sin egen lykke. Hun utnytter den tilgangen hun har til hemmeligstemplede dokumenter, og KGB legger endog forholdene til rette slik at de elskende kan treffe hverandre oftere.
Det er et intenst og vakkert kjærlighetsforhold som skildres. Filmen er både poetisk og estetisk nydelig, og det blir så lett å forstå hvordan det hele kunne skje. Men intet varer evig. Heller ikke dette eventyret ... At det hele kunne skje og med så vidt stor skade for Norge i den svært sårbare etterkrigstiden, ble forsøkt dysset ned fra norske myndigheters side.
Jeg kan virkelig anbefale denne filmen!
