Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 

for om eg søver, eg um deg drøymer. 

Om nott og dag er du like nær, 

og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 

som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 

Eg sprett frå stolen og vil meg té, 

men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 

Når sumt der burte eg ser seg snu, 

eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 

I song og fløyte- og felelåt, 

men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 3: Hans Børlis dikt "Jeg hadde så lite"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

JEG HADDE SÅ LITE …

Jeg hadde så lite å gi deg, bror!

Ord bare.- Ord

som hvisket i snøfall’og vind fra nord.

Du hørte dem ikke,

- ditt liv var for hardt og nært.

Men sammen eier vi noe

ordløst kjært.

Sammen eier vi alt som

jeg fåfengt søkte å si.

Ingen blomme blømte forgjeves

i laugg og li.

HANS BØRLI

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 2: Hans Børlis dikt "Ordene"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ordene

Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.
Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
"Fattigpilt er du,
som dikter på lån.
Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt".


Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 1: Stein Mehrens dikt "Jeg holder ditt hode"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)



JEG HOLDER DITT HODE

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

STEIN MEHREN

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Erling Kagge: "Stillhet i støyens tid"

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ... 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss. 

"Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute. 

Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten." (side 7)

Det hele begynte med at forfatteren var invitert til å holde et foredrag ved St. Andres-universitetet i Skottland. Han fikk bestemme temaet selv, og han valgte da å snakke om stillheten rundt oss og om stillheten inni oss. "Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?" var de tre spørsmålene han fikk, og i boka har han forsøkt seg med 33 svar. Dvs. det 33. svaret eller kapittelet i boka er faktisk tomt og står der vel som en slags invitasjon til å fylle på egne tanker ... Eller handler det om at stillhet også kan være ingenting, et tomt lerret? Ingen av svarene er feil, vil jeg bramfritt hevde. 

Få nordmenn i vår tid har vel frivillig valgt å være så til de grader avsondret fra verdens kjas og mas som polfareren Erling Kagge. På turen til Antarktis, det stilleste stedet han har vært, opplevde han at naturen snakket til ham ved å fremstå som stille. "Jo stillere den ble, jo mer hørte jeg," skriver han (side 17). Han opplevde en øredøvende stillhet. "Jeg var alene med egne forestillinger og tanker. Fremtiden spilte ikke lenger noen rolle, fortiden brydde jeg meg ikke om, jeg var med ett til stede i mitt eget liv. Verden forsvinner når du går opp i den, hevdet filosofen Martin Heidegger. Det var nettopp det som skjedde." (side 18)

Hvor ofte opplever vi som mennesker det som Erling Kagge beskriver? Og er det ikke nettopp en form for mindfullness han beskriver, uten noen gang å komme i berøring med dette begrepet? Kanskje er opplevelsen sterkest når man ikke gjør noen ting, men er fullt ut konsentrert om tankene sine i nå´et? Samtidig beskriver forfatteren at opplevelse av stillhet kan komme også mens man er det vi normalt forbinder med å være i flyt. Det handler om ikke å bli distrahert av støy utenfor seg selv, men bli ett med det man holder på med (f.eks. mens man går på ski eller gjør noe annet i naturen), slik at jeg´ets betydning blir borte og fortid og fremtid er ikke-eksisterende størrelser. Hvorfor nevner han aldri mindfullness eller flyt?, tenkte jeg mens jeg leste boka hans. For den stillheten han beskriver i boka er ikke en eneste form for stillhet. Noe er stillhet i ordets snevreste betydning, noe opplever jeg som en form for mindfullness og noe er rett og slett "flyt".  

For de fleste av oss handler stillhet om å klare å holde oss i ro, ikke flykte ned i smartphonen vår eller nettbrettet vårt når vi opplever et øyeblikk der intet skjer. I stedet for å nyte stillheten, finner vi stadig på nye gjøremål, som trekker oppmerksomheten bort fra oss selv. Er vi så redde for å bli kjent med oss selv at vi ikke våger å utforske egne tanker uten at noe skjer rundt oss hele tiden? Vår tids svøpe er at mulighetene for å bli forstyrret har økt dramatisk sammenlignet med tidligere tider. "Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press." (side 39)

"Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang." (side 53)

Når Erling Kagge skriver at stillhet er den nye luksusen, kjenner jeg at jeg nikker gjenkjennende her jeg sitter. Begrepet "luksus" innebærer at det ikke er allemannseie, men noe sjeldent som er forbeholdt et fåtall mennesker. Stillheten er mer selvfølgelig i et pent eneboligstrøk enn i en drabantby, der til og med veggene mellom naboene ofte er dårlig isolert. Det er forskjell på støy, og noe støy er helseskadelig. Såpass at folk som bor i støyutsatte områder av byen gjennomsnittlig lever vesentlig kortere enn folk som bor i områder med lite eller ingen støy. (Og jeg får flash back til begynnelsen av min egen jobbkarriere der jeg jobbet med plan- og byggesaker, og leste den ene støyrapporten etter den andre med stigende interesse. Disse rapportene handlet i bunn og grunn om hvilken livsstandard de enkelte bydelene skulle kunne tilby sine beboere. Støy og helse er og blir et klassespørsmål.)

Samfunnet vårt er laget slik at det hele tiden handler om å plusse på noe, mens stillhet handler om å trekke fra, skriver Kagge på side 67 i boka. Han kunne like gjerne ha sagt at lykken ikke består i å få enda en dyr veske (eller hva det skulle være), men noe som gir oss ro og fred i sjelen. Uten denne roen i sjelen er man ikke i stand til å nyte noe som helst her i livet. Alt blir bare et jag og resultatet er et utilfredsstilt jeg. 

Støy kan være så mangt og handler ikke alltid om lyd. Mange har sikkert opplevd å feriere i eksotiske land og oppdager "plutselig" hvor mange stjerner det faktisk er på himmelen. Ser vi ikke den samme himmelen her hjemme? Joda, det er like mange stjerner på himmelen over Oslo som det er et hvilket som helst sted i verden. Men vi ser dem ikke - på grunn av lysforurensning eller lysstøy... Dermed blir det ekstra sterkt å se stjernene slik de egentlig er ... Nyt øyeblikket når du opplever dette!

Et annet forhold de fleste av oss garantert har opplevd er at det er de menneskene vi kan være stille med uten at det oppstår pinlige øyeblikk, som blir våre beste venner. For ikke å snakke om kjærester. "Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?" (side 120)

"Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet." - sier forfatteren et sted i boka. 


Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke. 

Boka er omtalt både i Aftenposten ("Erling Kagge skriver klokt om stillhet"), Dagbladet ("Vi frykter stillheten fordi vi da må bli enda bedre kjent med oss selv"), VG ("Erling Kagge hypnotiserer seg selv hver dag"), Dagsavisen ("Erling Kagge og kunsten å være stille"), Morgenbladet ("Erling Kagge øser ut selvfølgeligheter i utstudert ydmyk stil") og Bok365 ("Millionbud for Kagge"). Dessuten har bokbloggerne Tine og Artemisias Verden skrevet om den. 

Boka har vakt enorm interesse utenlands og er foreløpig solgt til 22 land. Det sier sitt om hva det moderne mennesket i dag er opptatt av, tenker jeg. Forfatteren har truffet en nerve, og han har truffet noe universelt som berører de aller fleste. Derfor var det med en emmen smak i munnen jeg leste anmeldelsen i Morgenbladet, hvor det harselleres over en lav sko over forfatterens prosjekt. Neida, dette er ikke et dyptpløyende filosofisk verk med et 50 siders noteverk bakerst i boka. Derimot er det et forsøk på å finne ut hva stillhet egentlig er - i all sin enkelhet. Mer er det ikke, og mer gir ikke forfatteren dette ut for å være heller. Boka er godt skrevet, og i tillegg til ydmykhet er det mye humor mellom linjene.

Jeg tipper at denne lille boka kommer til å bli en populær julegave i år. Jeg understreker at dette ikke er en selvhjelpsbok, men en bok som setter i gang tankene. Mennesker som har prestert store ting i livet, må kunne få snakke om det uten å bli beskyldt for "ukontrollerte utbrudd av snikskryting", slik anmelderen i Morgenbladet gjør. 

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok! 

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-489-1872-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Erling Kagge (Foto lånt av forlaget)

Fra Gill´s Bay til Ullapool i Skottland

Gill´s Bay (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I siste halvdel av juni i år var mannen min og jeg på en rundreise i Skottland - fortrinnsvis på øyene nord og øst for fastlands-Skottland. Jeg har tidligere skrevet litt om byen vi tok utgangspunkt i - Aberdeen. Dessuten har jeg skrevet om Shetland og Orknøyene - med vinklingen "What to do on Shetland Islands/the Orkneys?"

Før jeg skal skrive om Lewis, Harris og de andre øyene vi besøkte, skal jeg i dette innlegget fortelle om turen fra Gill´s Bay til Ullapool. Gill´s Bay er stedet man kommer til når man tar ferga fra St. Margarets Hope på Orknøyene til Skottlands fastland. Ullapool er stedet man tar ferga fra Skottlands fastland til Lewis/Harris, øya som ligger ute i de ytre Hebridene. 

Her kunne vi endelig kaste fleece´en! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om vi var heldige med været mens vi var på Shetland og Orknøyene, var det først da vi kom til Nord-Skottland og Gill´s Bay at vi opplevde noe som lignet sommervarme. Endelig kunne vi ta av oss fleece´en og gå i T-skjorte. Sola varmet godt! (Ikke at vi klaget på været mens vi var ute på øyene i havgapet, men sol og varme har nå en gang noe eget ved seg!)

Ferge-traséen mellom St. Margarets Hope og Gill´s Bay regnes som den raskeste og tryggeste mellom Orknøyene og fastlandet. Den kalles også The Short Sea Crossing. Vi ankom mens det var fjære sjø, og stranda inne i bukta fremsto dermed som gigantisk. Det var strand så langt øyet rakk!

Et fascinerende landskap!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi blinket oss ut Bettyhill, hvor vi planla å overnatte. Det var ikke så veldig langt fra Gill´s Bay, og dermed fikk vi også tid til å nyte det deilige sommerværet og det flotte landskapet. Vi slapp å haste av sted. 

Et kartutsnitt av Nord-Skottland (hentet fra nettet)

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for neste dag skulle det regne nesten uavbrutt. Sånn er det å feriere i Skottland om sommeren ...

En ku vi møtte på slet med en intes kløe (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skottland er storprodusent av storfekjøtt, og kjøttet er høyt aktet fordi forholdene ligger så godt til rette for dette. Klimaet er relativt mildt, og selv om det kan være temmelig værhardt langs kysten, er det likevel godt. Ikke for kaldt ... ikke for varmt ... Dessuten er det lite forurensning på disse kanter.

Utsikten fra Bettyhill Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var heldige og fikk det siste ledige rommet på Bettyhill Hotel. En annen gang ville vi nok ha bestilt rom på forhånd, for vi skjønte fort at hotellet er svært populært. Ikke bare ligger det svært idyllisk til med utsikt utover en nydelig bukt, men i tillegg har hotellet et utmerket kjøkken og prisnivået er sympatisk. (Det er flere hoteller i området, og Bettyhill er svært populært for sportsfiskere.)

Solnedgangen ved Bettyhill (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pga. klarværet den kvelden vi var der, fikk vi med oss turens desidert vakreste solnedgang. 

Kamskjell og blodpudding (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kombinasjonen av kamskjell og blodpudding (av alle ting!) var overraskende godt! Er det noe skottene er virkelig gode på, så er det sjømat! (Og blodpuddingen er utsøkt god!) Vi har sjelden eller aldri opplevd å spise så mye god sjømat som vi gjorde på denne turen. På den annen side forundret det oss stort at det ikke var mulig å få tak skikkelig godt lammekjøtt eller en saftig biff. Det meste går til eksport, og så importerer man dårlig kjøtt tilbake. Det var i alle fall vårt inntrykk.

På tross av gråvær opplevde vi landskapet som majestetisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter lå tåka tett over fjellet, mens det var temmelig grått nede i lavlandet. Dessuten småregnet det stort sett hele tiden. 

Flotte konstraster i landskapet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi klarte aldri å finne ut hva den gule vegetasjonen besto i (men kanskje noen av mine lesere vet?). Vakkert var det i alle fall, fordi dette skapte en fin kontrast til alt det grønne. 

Sauer på beite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det var mest storfe å se langs veiene, dukket det også opp noen sauer underveis. Disse virket renere og ikke fullt så ville som dem vi så ute på øyene. 

God skilting! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene i Nord-Skottland var av vekslende kvalitet, men likevel i atskillig bedre stand enn ute på øyene. Der var det som regel kun plass til en bil av gangen, og man var derfor avhengig av å kjøre til side mens man ventet på at motgående trafikk skulle passere.

Mektige fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter hvert som vi nærmet oss Ullapool, lyste det mer og mer opp. Da hadde vi passert noen strekninger der vi kun så noen få meter foran oss. 

Tørking av torv (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I et land med relativt lite trær og mye myr-terreng, er det viktigste brenselet torv. Vi kjørte forbi svære områder der torva lå til tørk for å bli brensel. 

Loch Eriboll (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi blant annet ved Loch Eriboll. Utsikten ned mot den vakre utstikkeren tok omtrent pusten fra oss! Når man farter rundt i et landskap der bebyggelsen er nokså glissen, er det som om man får bedre kontakt med seg selv. Mengden av synsinntrykk er færre, det du ser kommer tettere på, stillheten i landskapet hvor det kun er havet og fuglene som "bråker", forsterker inntrykkene ... Det får det meste annet til å virke trivielt og uviktig. 

Syklister på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"When you approached Loch Eriboll, did you notice the land getting lower and greener? This far corner of Scotland is an isolated patch of land underlain by Durness limestone, which is softer and more fertile than the other rocks around it."

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når det dukker opp en café ute i ødemarken ... vel, da stopper man og tar en kopp te og gjerne scones om de har. Da vi stoppet ved denne nokså øde caféen - Choraidh Croft Tea Room -  var resultatet av folkeavstemningen om Brexit klar. På resten av turen vår var alle samtaler med folk vi møtte, dominert av temaet Brexit. 

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat her møtte vi to ektepar, som vi ble sittende og snakke med. Det ene ekteparet var veldig klar på at "Yes! We´re out!" Jubelen sto bokstavelig talt i taket. Det andre ekteparet var mer forbeholden, og fortalte at det de følte var frykt. "Hva nå?" Møtet med disse to ekteparene gjorde et sterkt inntrykk på oss. Jeg kjente på autopiloten som ville trøste og si at det samme ble spådd da Norge sa nei til EU. Alt kom til å gå ad dundas. Vi kom til å tape i spillet om eksport og import, og Norges økonomi kom til å lide sterkt. Likevel var det ikke dette som skjedde. Det optimistiske ekteparet mente at Storbritannias økonomi kommer til å blø i et par års tid, og at noen investorer nok kommer til å tape en hel del penger. Men så kommer ting til å gå så meget bedre ... Jeg håper hun har rett.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi også ved Smoo Cave ved Durness. Det ble et utmerket sted for en beinstrekk og en koselig tur ned mot fjæra. 

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet er godt tilrettelagt for opplevelses-turisme.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også turen inn i grottene, men hadde ikke tid til å dra med gummibåt innover i fjellet. Det begynte nemlig å nærme seg tiden da vi måtte komme frem til Ullapool, hvor vi hadde kjøpt fergebillett ut til Lewis i de ytre Hebridene. 

Vakker natur underveis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Turen fra Durness til Ullapool gikk raskt unna. 

Det er mye hjort i Skottland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mye flott natur å se, og også en del hjort. 

Så kom vi omsider frem til Ullapool til slutt ... Jeg avslutter dette innlegget med et knippe med bilder fra dette lille tettstedet.

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Moules frites i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når film blir en lidenskap

Jeg har vært opptatt av film så lenge jeg kan huske. Denne interessen har eksistert side om side med min sterke lidenskap for litteratur. Derfor var det naturlig å inkludere min filminteresse i prosjektet da jeg startet med blogg våren 2010.

I årenes løp har jeg omtalt og/eller anmeldt mer enn 600 filmer på bloggen min, jf. en alfabetisk oversikt over samtlige titler som dette handler om. Jeg rekker dessverre ikke å skrive om alle filmene jeg ser, og skulle selvsagt gjerne hatt mer tid både til fordypning, til å lære mer om film, se flere filmer, lage filmprosjekter på bloggen min osv. 

De fleste som har fulgt bloggen min en stund og som har hatt interesse for å følge med på filmene jeg har omtalt, har kanskje sett noen tendenser i retning av "prosjekter". Blant annet er jeg glødende interessert i arabisk film, og prøver å få med meg Arabiske filmdager i Oslo hver vår. Jeg synes også at det er spennende å få med meg Film Fra Sør-festivalen i Oslo (som arrangeres hver høst), selv om jeg heller ikke i år rakk å skrive om dette på bloggen min. Dessuten liker jeg å holde meg orientert om Oscar-nominasjonene, og her er nominasjonsprosessen vel så interessant som selve kåringen. Endelig har jeg skrevet om og omtalt filmer fra Cannes filmfestival. Dersom tiden hadde strukket til, ville jeg ha fulgt mye tettere med på flere filmfestivaler, og drømmen er selvsagt å være til stede på en av de store festivalene. Det får bli en annen gang, i et annet liv ... 

Noe av problemet med de store filmfestivalene er at det tar relativt lang tid fra filmer blir vist i en slik setting, til de når ut til oss vanlige film-elskere. De færreste filmene når frem til norske kinoer, og det er i tillegg ofte besværlig å få tak i filmene på DVD (men det har blitt bedre!). Vi er avhengig av gode distributører, som sørger for at kvalitetsfilmer blir gjort tilgjengelig for oss. 

Arthaus er en stiftelse for filmkunst, som ble dannet i 1992. Stiftelsens formål er å bedre vilkårene for kunsterisk verdifull film i Norge, både gjennom import og distribusjon av film til kinoer og filmklubber. I tillegg er det et mål å medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium, leser jeg på Arthaus sin nettside.  

Sett fra mitt ståsted tenker jeg at det kommer altfor mange filmer fra Hollywood, og at det er et sunnhetstegn at vi får påfyll også fra andre kanter av verden. 

Da Arthaus tidligere i høst søkte etter 100 filmentusiaster fra hele landet til en ny runde av Scope100 (2016-2017), hvor publikum blir direkte involvert i å stemme frem sin favorittfilm, var jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg var heldig og ble plukket ut, og skal fremover se syv helt nye europeiske filmer via streamingtjenesten til Festival Scope. Det er som å få en filmfestival rett hjem i stua! Utrolig spennende! 

Det er viktig for Scope100 at medlemmene skal representere publikum fra hele landet. Man kan være filmkritiker, blogger, kulturjournalist eller student, men viktigst av alt er at man er filminteressert. Vi som er med får diskutere filmene i et lukket forum på Facebook.

Vinnerfilmen skal distribueres av Arthaus neste år. Det betyr i praksis at vinnerfilmen blir vist på kino i 2017. 

For øvrig er dette det andre året Arthaus er en del av Scope100. (Den islandske filmen "Småfugler" vant i fjor.) 

De syv filmene jeg skal se i forbindelse med Scope100, er følgende:

"After love" (L`Èconomie du couple) - regissør Joachim Lafosse:

- Fransk-belgisk film, 2016, 96 minutter

- Et ektepar med to døtre går fra hverandre. Hun eier huset - han har pusset det opp etter alle kunstens regler. Han nekter å flytte før han har fått sin halvpart av husets verdi. 

- Hva skjer i relasjonen mellom et ektepar som tidligere elsket hverandre svært høyt, når alt som skjer plutselig blir tolket med helt andre briller, slik at det normale blir fremstilt som unormalt, og det unormale som normalt?

Filmen ble vist på Cannes Filmfestival 2016. 

"Porto" - regissør Gabriel Klinger:

- Fransk-portugisisk-polsk, 2016, 75 minutter

- En fransk kvinne og en amerikansk mann lever i Porto og opplever et kort, men intenst forhold. Noe mystisk og uventet skjer da deres veier skilles ... 

Filmen har blant annet blitt vist på filmfestivalen i San Sebastian 2016.

"Indivisible" (Indivisibili) - regissør Edoardo De Angelis:

- Italiensk, 2016, 100 minutter

- To siamesiske tvillinger forsørger familien sin med inntektene fra sine opptredener som sangere. Alt er vel inntil de finner ut at de kan bli skilt fra hverandre ... 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Venezia 2016 og filmfestivalen i Toronto 2016.

"Suntan" - regissør Argyris Papadimitropoulos (linken peker til min omtale av filmen):

- Gresk, 2016, 105 minutter

- En middelaldrende gresk doktor blir betatt av en yngre kvinnelig turist. Det er duket for drama når han blir med henne og vennene på party. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Rotterdam 2016. 

"Remainder" - regissør Omer Fast:

- Tysk-engelsk, 2015, 97 minutter

- En ung mann får utbetalt en stor erstatning pga. hukommelsestap etter en ulykke. Han bestemmer seg for å bruke pengene til å rekonstruere sitt tidligere liv ned til den minste detalj. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"24 Weeks" - regissør Anne Zohra Berrached:

- Tysk, 2016, 102 minutter

- En cabaretartist er i sjette måned av sin graviditet da hun får vite at noe er galt med barnet. Hun og ektemannen får kun kort tid til rådighet for å ta et valg med enorme konsekvenser. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"Baden Baden" - regissør Rachel Lang:

- Belgisk-fransk, 2016, 95 minutter.

- En ung kvinne slutter i en jobb hun har hatet og reiser hjem til Strasbourg for å finne både kjærlighet og sorg ... 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016.

-----------------------------------

(Jeg kan ikke skrive omtaler/anmeldelser av filmene før de er tilgjengelig for andre enn oss 100 som er med i Scope100. Disse kommer derfor senere.)