Tiril Broch Aakre: "Redd barna"

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna". 

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp. 

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael. 

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham. 

- Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

- Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi. 

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst. 

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent! 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 125 
ISBN: 978-82-8288-082-4
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Tiril Broch Aakre (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 3. juni 2015 - Reise gjennom sorg og snø
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 5. juni 2015 - Kulde, sorg og nærhet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 17. juni 2015 - Snø vil falle over snø som har falt
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 12. juni 2015 - Mitt hjem er en borg som brister
- Groskro´s Verden - 28. juni 2015 
- Beathes bokhjerte - 18. juni 2015 
- Tine sin blogg - 14. juni 2015
- Les mye - 3. juli 2015

Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg: Livet og døden og alt det i mellom"

En varm og ærlig historie om et liv som funksjons-hemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig". 

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant! 

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok! 

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene. 

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola! 

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning! 

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert. 

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ... 

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2015
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 202
ISBN: 978-82-489-1673-4
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka m.m.:
- Dagbladet v/Marius Wulfsberg - 18. september 2015 - Arne Schrøder Kvalvik har skrevet en gripende, ærlig og vesentlig historie om sin fetter i rullestolen  
- Aftenposten v/Ola Schrøder Røyset - 28. september 2015 - Jeg har bedt til Gud om å bli kvitt min egen seksualitet
- Ellikken

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget

Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.
- Les mye - 24. mars 2015 - Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.
Ein svært fin roman med eit like viktig tema.
Anbefalast varmt.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)

Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."

Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)

Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 

Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)

Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.

Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)

Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr. 

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!

Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)

Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier. 

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 

Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 

Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)

Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 

Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)

Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)

Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)

På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)

Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 

Et eksotisk innslag (Foto: RMC)

Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 

Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 

Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)

Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 

Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

August Geelmuyden: "Det gyldne snitt - historien om et magisk tall"

Spennende norsk debutant innenfor sakprosaen!

August Geelmuyden (f. 1992) har interessert seg for matematikk, kunst og fysikk så langt tilbake han kan huske. Han debuterte som forfatter da han fikk utgitt "Det gyldne snitt" i 2013. 

I en artikkel på nettsiden Litteratur i Vestfold datert 1. oktober 2013 fremkommer det at utgivelsen har sin opprinnelse i en årsoppgave han laget tre år tidligere, mens han var elev på Steinerskolen i Vestfold. Videre fremgår det at:

"For tiden er han fysikkstudent ved Universitetet i Oslo, men har altså i tillegg jobbet videre med temaet "det gyldne snitt", og både historikk og matematikk inngår i stoffet. Snittet er egentlig et forholdstall, og kan defineres som en tallangivelse eller formel."

For meg har det gyldne snitt vært et begrep som har hatt betydning innenfor kunst (både innenfor malerkunst og fotografering), i arkitekturen og i skjønnhet generelt. Samtidig har jeg ikke helt visst eksakt hva det gyldne snitt egentlig er, og derfor fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka da den utkom. 

"Det gyldne snitt er en matematisk størrelse som har fascinert matematikere, kunstnere, filosofer, fysikere, arkitekter og musikere i flere tusen år. Det dukker opp over alt rundt oss - i Nidarosdomen og Leonardo da Vincis malerier, i kroppen vår og DNA-spiralen - og gir en forklaring på hvorfor vi oppfatter noe som vakkert eller harmonisk. Når vi synes noen er pene, kan det rett og slett være fordi det finnes en underliggende symmetri i ansiktet. Det samme er tilfellet med en rekke kjente kunstverk, bygninger og designklassikere. 

Det gyldne snitt er et av naturens egne underverker. Dette er historien om hvordan det har utviklet seg til å bli et kulturelt fenomen." (fra bokas smussomslag)

I boka går August Geelmuyden inn på alle de områdene hvor det gyldne snitt har en betydning. Han begynner med å presentere det gyldne snitts historie, tar for seg moder jord, analyserer hva skjønnhet er, er litt innom kunst, design og arkitektur - før han vier det meste av boka til geometri og matematikk, som vel egentlig er hovedtemaet i boka. Mens jeg kanskje hadde ønsket litt mer om kunst, design og arkitektur ... 

Det gyldne snitt kalles også den guddommelige proporsjon. Første gang selve begrepet "det gyldne snitt" dukket opp, var i Die reine Elementar-Matematik i 1835. Boka var skrevet av Martin Ohm. Dette var imidlertid ikke første gang fenomenet det gyldne snitt ble beskrevet. Alle har vi vel i større eller mindre grad et forhold til Leonardo da Vincis tegning av mennesket, jf. bokas omslag, og det var nettopp han som beskrev fenomenet i boka De divina proportione i 1497. Tegningen er kalt Den vitruviske mann, og det er stilt spørsmål ved hvor bevisst da Vinci var forholdstallet i det gyldne snitt da han laget denne.

Geelmuyden redegjør på en pedagogisk og forståelig måte hvordan Fionacci-tallrekken kan forstås, og dermed ble det moro å lese hans videre resonnementer for hvordan disse har forholdstallet 1,618 - det gyldne snitts formel - innbakt i seg etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i tallrekken. 

Geelmuyden er selvsagt ikke den første som hevder at det gyldne snitt ligger skjult i nesten alt menneskelig og levende på på jord - i alt fra DNA-spiraler til et vakkert ansikt. Han presenterer også et annet begrep - den logaritmiske spiral, også kalt den gyldne spiral - og viser hvordan denne kommer til uttrykk for eksempel i sneglehusets formasjon. 

De fleste av oss kjenner umiddelbart når vi står overfor noe som er skjønt og vakkert, men de færreste vet kanskje akkurat hva det er som skiller noe skjønt fra det uskjønne? Det være seg mennesker, arkitektur, et bilde - hva som helst egentlig. Stikkord er symmetri i et ansikt, hvor tyngdepunktet er plassert i et kunstverk (ikke i midten, slik man kanskje umiddelbart skulle tro) osv. Derfor vil f.eks. et bilde av et objekt bli mer kunstferdig og også mer levende dersom det er plassert litt til siden for midten - i forholdstallet 1,6 - enn om det plasseres i midten.  Innenfor fotokunsten snakker man om en god komposisjon av et bilde. I arkitekturen tenker i alle fall jeg på balanse - at en bygning ikke må "tippe over" eller bli for tung på feil sted. I den forbindelse er det egentlig bare å tenke på et stygt hus; hva gjør det stygt? Jo, at huset ikke virker proporsjonert - eller rett og slett har tyngdepunktet i bygningsmassen plassert på feil sted, slik at man blir utilpass av å se på det. Det finnes for øvrig andre måter å gjøre en bygning fullkommen på enn ved bruken av det gyldne snitt. Her viser Geelmuyden oss hvordan det norske stabburet er bygget etter et perfekt pentagram. 

Mange produkter vi har rundt oss er bevisst utformet ut fra det gyldne snitt. Derfor er det f.eks. ikke tilfeldig hvor etiketten på dyre mineralvannflasker er plassert. Merkevareprodusenter overlater heller ikke til tilfeldighetene hvordan deres logo er utformet. 

Siste del av boka er som tidligere nevnt viet temaene geometri og matematikk. Geometridelen fant jeg interessant, mens det ble vel mye formler og tall i matematikkdelen, som nok må karakteriseres å være for spesielt interesserte. Samtidig hører det helt klart med i en bok som handler om det gyldne snitt, bare for å ha sagt det! 

I etterordet i boka skriver August Geelmuyden blant annet:

"Det råder stor uenighet rundt det gyldne snitt. Mens enkelte hevder at forholdstallet kun er å finne i noen solsikker, mener andre at fenomenet er en vesentlig del av verden og at det derfor forteller noe om hvilke strukturer som motstår tidens tann. Enkelte leter opp det gyldne snitt i proporsjoner hvor ingen rasjonelle argumenter taler for tilstedeværelse. Et eksempel er forholdet mellom jorden og månen, omtalt i kapittelet som tok for seg det gyldne snitt i naturen. 

Dersom det en dag skulle vise seg at det gyldne snitt ikke henger sammen med skjønnhet og estetikk, vil det fremdeles være et svært spesielt tallforhold. Matematikken og geometrien til det gyldne snitt er så spesiell at det utgjør et fenomen i seg selv. Man vil måtte bruke det hver gang man konstruerer et pentagram, og man vil være i dets landskap når man opererer med Fibonaccis tallrekke. Uansett hvilke oppdagelser fremtiden vil bringe, vil det gyldne snitts forholdstall forbli verdens mest irrasjonelle tall." (side 125-126).

Og med det gjenstår det vel egentlig bare å tilføre at boka er både interessant, pedagogisk og i det alt vesentlige lettfattelig (med unntak av matematikk-kapittelet for min del) - i tillegg til å være godt skrevet. Jeg tror ikke en ting er utelatt om det gyldne snitt i denne boka, og forfatteren demonstrerer bunnsolide kunnskaper om et tema de fleste av oss bare har en vag fornemmelse av - altså inntil man leser hans bok og får del i hans kunnskaper. Og kanskje mest av alt er jeg imponert over at forfatteren har debutert med denne boka i en alder av 21 år! Det står det nemlig stor respekt av!

Utgitt: 2013 
Forlag: Kagge Forlag 
Antall sider: 136
Boka har jeg fått fra forlaget

August Geelmuyden (Foto: Hilde Bjørnskau)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - "Magisk" matteformel ble bok

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5) 

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 

Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf

Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser