Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5) 

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 

Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf

Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Fantastisk om skimiljøet på Oslos beste vestkant i 1982!

Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig  raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Henrik H. Langeland

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Oberst Birger Eriksen

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem! 

Alf R. Jacobsen