"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 

Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.

At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 

Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.

Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 

Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.

Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 

På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.

Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar: beste mannlige birolle (Mark Rylance).

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.

"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 

Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)

Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.

Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...

Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner

Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...

"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

Så spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Wolf Hall

Nasjonalitet: England

Sjanger: Drama

Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.

Spilletid: 6 timer