Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forside

tirsdag 20. mai 2014

Cornwall - Storbritannia (artikkel 11)

Cornwalls landsbygd
Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om noen av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Nå har turen kommet til Cornwall. Dvs. jeg har allerede skrevet litt om denne landsdelen i England - i min artikkel om fiskelandsbyen Polperro

Cornwall ligger på sydspissen av England, og har et samlet areal på 3563 km2 - dvs. 2/3 av Akershus fylkes størrelse. Og med sine litt over 0,5 mill. innbyggere, står regionen nokså likt i forhold til vårt Akershus. 

I tillegg til at området er naturskjønt og inneholder mye landsbygd, har landsdelen mye kystlinje og dessuten et klima som til forveksling kan ligne det middelhavske. Spesielt kunstnerbyen St. Ives - en perle - har mye som minner om det vi forbinder med Syden. Vakre strender, noe skjermet for de kalde Atlanterhavsstrømningene, lange og varme somre og en yrende turisme. 


En byggestil som sjarmerer!
For øvrig er kysten preget av store - ja, til dels enorme - forskjeller mellom flo og fjære. Bare dét er en opplevelse i seg selv. Båtene ligger så og si halve døgnet på tørt land og resten av døgnet i vann, og de må nødvendigvis også konstrueres slik at de tåler det - altså ikke velter når det veksler.

Noe av det som for øvrig sjarmerte oss var den koselige byggestilen - nærmest litt cottage-aktig - og de flotte og frodige hagene. Her finner man overflod -  ikke det strenge preget som franske og italienske hager er så kjent for. Vi reiste dessuten rundt i Storbritannia i siste halvdel av juni, nettopp da hagene nok var på sitt aller frodigste.

Før vi kom til Cornwall hadde vi hørt om at det var mulig å være med på flyvning over Scilly Islands, en øygruppe som hører med til Cornwall. Dette skulle koste anslagsvis 50 pund pr. person, og var altså ikke en avskrekkende pris i det hele tatt. Vi reiste derfor ned til flyplassen på Land´s End, bare for å få høre at det blåste for mye til at det var forsvarlig å gå opp i småfly. Inne på land var været strålende, mens så ikke var tilfelle ute på øyene. Det var veldig skuffende at vi ikke fikk til dette stuntet! For andre som har planer om å reise til Cornwall, anbefaler jeg å prøve! Det skal visst være en flott tur.

Land´s End
Land´s End er for øvrig verdt et besøk i seg selv!


St. Ives - vi parkerte bilen på en parkeringsplass rett i nærheten
av denne kirkegården, og så gikk vi ned til sentrum av byen.
(Det er ikke lurt å ta med bilen ned i sentrum. Pass dessuten
på å ha en hel del mynter klare til parkometeret - ellers
risikerer du å måtte gå langt ...)
Vi valgte å reise videre til St. Ives, kunstnerbyen vi hadde hørt mye om på forhånd. St. Ives er en vakker liten småby som tidligere var avhengig av fiske, men som i dag så og si utelukkende lever av turisme. Dessverre har det også tatt fra byen en del av sjarmen. 

Mens vi var i St. Ives fikk vi nemlig følelsen av å gå i kø uansett hvor vi gikk. 



Idylliske St. Ives
Samtidig mister man omtrent pusten av synet av det irrgrønne havet, bygningsmassen som for en stor del er bygget for 100 - 150 år siden og stemningen på stedet. Riktignok "forstyrres" idyllen av et øredøvende leven fra de allestedsnærværende måkene, men det er ikke verre enn at også det på sitt vis er sjarmerende. 

Mens vi ruslet rundt i St. Ives på jakt etter et sted å spise, undret vi oss over at det ikke fantes et eneste sted med uteservering av mat. Kun ett sted serverte øl utendørs, men ellers var det ingenting ... Dette undret vi oss mye over. Og fordi været var så fint, hadde vi ikke lyst til å gå innendørs heller. Det ble derfor til at vi kjøpte oss hver vår fish & chips, fordi dette kunne spises utendørs. 



Det eneste stedet i St. Ives med uteservering (men kun av drikke)
Det tok ikke lange tiden før vi skjønte hvorfor det faktisk ikke er mulig i det hele tatt å spise mat ute i St. Ives ... Det skjønte vi da vi ble angrepet av måker - ovenfra. Måker er smarte dyr, og de samarbeidet faktisk med hverandre og to-tre stykker fløy synkront og styrtet regelrett ned i maten vår. Chips og fisk skvatt veggemellom, og det gjorde også siste rest av apetitten ... Da maten var behørlig fraranet oss, ble det fest! Alle fetterne og kusinene kom i flokk, og på en-to-tre var hver smitt og smule borte som dugg for solen. Dett var dett!


Et skjermet sted ... men ikke et sted å få være alene ...
Noe av det som preger St. Ives er mengder med kunstgallerier. Du finner dem overalt, og det er mye flott kunst som tilbys - til nokså stive priser. Jeg vil tro at det er helt trygt å kjøpe kunst her, for så vidt jeg kunne bedømme var det lite turist-fjas å se. Min vane tro tenkte jeg at jeg skulle vente og se, og dermed gikk jeg faktisk glipp av et par motiver jeg gladelig hadde tatt med meg hjem. 


Et bilde jeg angrer på ikke ble med hjem

Så får det heller være - og i stedet må nøye meg med å kose meg med bilder av bildene ... 

Vi var heldige med valg av hotell denne gangen. Dvs. vi bodde på en noe "avansert" bed & breakfast på Palma Guest House på toppen av åsen i St. Ives - i selveste toppleiligheten. Dermed hadde vi panoramautsikt over bukta, og kunne følge tidevannets bevegelser - som jeg altså aldri blir lei av å betrakte. Og prisen for rommet? Litt over 70 pund for et dobbeltrom og frokost - med havutsikt - det kan man fint leve med!

Utsikten fra toppleiligheten på
Palma Guest House
På tross av turismen i St. Ives, vil jeg ikke nøle med å anbefale stedet som feriemål dersom man er på utkikk etter et sted å reise til for noen dager i Cornwall. 

Prisen man på mange måter betaler for å reise rundt på en bilferie slik vi gjorde, er at man fort blir rastløs og vil videre - for å se mer, rekke over så mye som mulig. Gevinsten i den andre enden er at man blir oppmerksom på flotte steder det er deilig å reise tilbake til senere. 


Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra St. Ives. Enjoy!


Småby-idyll
Kunstnerpreg over byen
Middelhav-preg
St. Ives
Flotte strender i St. Ives
Man besøker selvsagt Tate når man er i St. Ives!

mandag 19. mai 2014

Siri Pettersen: "Odinsbarn"

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for. 

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ... 

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert. 

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ... 

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Erich Kruse Nielsen
Spilletid: 21 t, 15 min. (antall sider: 621)
Forfatterens blogg
Lydboka har jeg mottatt fra Lydbokforlaget


Siri Pettersen (Foto: Lånt fra forfatterens blogg)
Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 03.09.2013 - Første bok i triologien "Ravneringene" - Imponerende fantasy-univers
- Av en annen verden - 27.12.2013
- Støvkorn - 09.09.2013
- Solgunn sitt - 20.09.2013 
- Bokstavelig talt - 10.09.2013
- Reading Randi - 17.02.2014
- Bokelskerinnen - 09.09.2013 - Bokelskerinnen intervjuer Siri Pettersen
- Elikkens bokhylle - 13.02.2014
- Siljes skriblerier - 18.09.2013

"Tusen ganger god natt" (Regissør: Erik Poppe)

Når valget står mellom et kall og et familieliv

Erik Poppe (f. 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og pressefotograf, som startet sin karriere i VG. Han har flere filmer på sin merittliste, bl.a. "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008). Selv om jeg er blant dem som ble fra meg av begeistring for sistnevnte film, er jeg overhode ikke i tvil etter å ha sett "Tusen ganger god natt": dette er helt klart Poppes beste film så langt! Og det skyldes ikke bare skuespillerne, bare for å ha sagt dét! 

I "Tusen ganger god natt" møter vi Rebecca (spilt av Juliette Binoche) mens hun er ute på oppdrag i Kabul. Hun fotograferer opptakten til et selvmordsbombe-oppdrag, hvor en ung kvinne er involvert. Rebecca fotograferer først en slags iscenesatt begravelse, og vi skjønner at dette er en del av et rituale - rett og slett fordi oppdragets karakter fratar slektningene muligheten til å gjennomføre en anstendig begravelse for kvinnen, som senere skal sprenges i stykker - til det ugjenkjennelige ... 

Egentlig stopper Rebeccas oppdrag idet kvinnen er klar for avgang, med bombeutstyr godt skjult under sin muslimske klesdrakt. Men så klarer hun ikke å la være, og spør om å få være med selvmordsbomberen i bilen. Hun fortsetter å fotografere kvinnen i bilen, som om alle bildene skal bringe henne nærmere svaret på hvorfor, hvorfor kan hun gjøre noe slikt mot seg selv ... ? Da de nærmer seg stedet hvor bombeattentatet skal finne sted, forlanger Rebecca å bli sluppet av, og like etter går hele bilen i luften. Det er så vidt hun unnslipper døden selv. 

Rebecca er hardt skadet etter hendelsen, og fraktes til Dubai, hvor hennes mann Marcus dukker opp. Han har fryktet dette gjennom flere år, og nå er han klinkende klar i sin tale: han orker ikke mer og vil skilles. Han ser hvordan barna lider mens moren er ute på oppdrag, og han ønsker ikke at de skal lide mer. Rebecca elsker mannen sin og er villig til å gjøre hva som helst for å beholde ekteskapet - også å slutte som krigsreporter. Akkurat dette har mannen hennes liten tro på, men hun får en ny sjanse. 

Så dukker det opp en helt spesiell mulighet for et besøk til en flyktningeleir i Kenya. Dette skjer samtidig som Rebecca og Marcus´eldste datter holder på med et Afrika-prosjekt på skolen. Datteren vil så gjerne at hun og moren skal reise til Kenya sammen. For en gangs skyld er det Rebecca som må overtales til å reise avgårde. Oppholdet i Kenya blir imidlertid alt annet enn trygt, og spørsmålet er om Rebecca klarer å holde seg unna muligheten for et siste scoop ... 

Denne filmen tok tak i hele følelsesregisteret mitt og rystet meg så ettertrykkelig at jeg nærmest satt lamslått tilbake. Det er virkelig en av de bedre - og opprørende - filmene jeg har sett på lenge! Og det til tross for at jeg egentlig ikke trodde helt på kjærligheten mellom Rebecca og Marcus, fordi jeg kunne merke at de ikke hadde den kjemien som man vanligvis ser i typiske ekteskapsdramafilmer av godt merke. Det er så mange lag i denne filmen, så det er nok rett og slett dét som gjorde at jeg kunne se forbi den manglende kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. 

Filmen gir ikke noe svar på hvorfor noen går til det skritt å bruke seg selv som bombe - ikke mer enn at det er naturlig å tolke en dyp bakenforliggende fortvilelse inn i handlingen. Jeg kjente også på en kraftig provokasjon over bruken av svært unge kvinner i en (del av) verden styrt av menn. Hvorfor kunne de ikke gjøre jobben selv? 

Det er dessuten ikke til å komme forbi at filmen nærer opp under en dyp respekt for krigsreportere og deres hverdag. For de oppsøker konfliktområder som verden glemmer eller blir "lei av" å høre om, for å sette viktige hendelser på dagsorden i en vestlig verden som er mer opptatt av at kjendiser trer ut av limousiner uten truse på enn at mange mennesker i verden lever i konstant frykt for egne liv ... Mens krigsreporterne selv altså risikerer egne liv når de fotograferer all uretten som skjer ... De velger jo selv å utsette seg for fare, mens menneskene som lever der de ferdes, ikke har noe reelt valg. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket, for det å være krigsreporter er ikke et yrke man uten videre kan legge fra seg. Særlig ikke når man er så dyktig og verdenskjent som Rebecca, kvinnen i denne filmen.  

Juliette Binoche er en fabelaktig skuespiller på alle måter, og tilsvarende er Nikolaj Coster-Waldau. Sammen fungerte de som tidligere nevnt ikke helt overbevisende. Dette kan selvsagt forklares med at hele filmen handler om ekteskapstrøbbel grunnet den ene ektefellens yrkesvalg, men jeg hadde likevel forventet mer eksplosiv lidenskap mellom disse to. Mads Ousdal dukker opp i en liten birolle - fantastisk kjekk som alltid, som sin far! Alt i alt en film jeg uansett anbefaler på det sterkeste! Tematikken er uhyggelig viktig, og de moralske dilemmaene i filmen er uhyre spennende!

Filmen ble tilgjengelig på DVD tidligere i vår.

Innspilt: 2013
Engelsk tittel: A thousand Times Good Night
Nasjonalitet: Norge, Irland
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche (Rebecca), Nikolaj Coster-Waldau (Marcus), Maria Doyle Kennedy, Larry Mullen Jr., Mads Ousdal 
Spilletid: 117 min.

søndag 18. mai 2014

Budapest - april 2014


I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 


Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest
Fra Vaci Utca 
Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)
Chain Brigde
Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube
Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 
Oppe ved slottet (Buda Castle)
Slottsområdet 
Vakthold i borgområdet
Vakker dans ute i det fri
Gamlebyen i borgområdet
Gamlebyen i borgområdet
Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet
Holocaust-museet
Holocaust-museet
I området ved den jødiske bydelen 
I området ved den jødiske bydelen 
Store jødiske synagoge

lørdag 17. mai 2014

En helg i Bergen i mai!

Forrige helg var jeg en tur i Bergen - den vakreste byen i Norge! 

Her er et knippe av bildene jeg tok i løpet av en lørdag i Bergen sentrum. Enjoy!

Vågsallmenningen - vis a vis Fiskertorget
Homeless statue

Båtliv innerst i Vågen
Bryggen
Statsraad Lemkuhl
Vågen 
Mathallen på Fisketorget i Bergen 
Denne helga var det bondens marked på Fisketorget i Bergen 
Torgallmenningen 
Torgallmenningen
Torgallmenningen ved Ole Bulls plass - med Dickens i bakgrunnen 
Ole Bulls plass - med Den Nationale Scene i bakgrunnen

Paviljongen ved Lille Lungegårdsvann
Paviljongen
Vestlandske kunstmuseum 
Lille Lungegårdsvann
Den gamle telegrafen - her holder Konkurransetilsynet til
En blomsterprakt av en annen verden i Bergen 
Buekorpsene var ute og øvde til 17. mai

Populære innlegg