
Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk
- stadig på leting etter bøker og filmer som gir noe ekstra! Reklamefri og uavhengig blogg med gode lese- og filmtips! Jeg deler også reisetips, dikt og annet.

En roman om et æresdrap
Gabriel García Márquez (1927–2014) er en av Latin-Amerikas mest markante forfattere, kjent både for sitt journalistiske arbeid og sine romaner preget av magisk realisme. Han ble verdenskjent med «Hundre års ensomhet» (1967), og i 1982 mottok han Nobelprisen i litteratur. «Beretningen om et varslet mord» ble utgitt i 1981, og kom på norsk i 2003.
Romanen bygger på en virkelig hendelse Márquez kjente til fra sin egen barndom. Historien begynner med at Santiago Nasar blir drept en tidlig morgen. Vi vet fra første side hva som skal skje, og likevel klarer Márquez å holde spenningen ved like gjennom hele fortellingen. Drapsmennene, tvillingene Vicario, har åpent varslet at de vil hevne søsteren Angela, som ble sendt tilbake fra sitt bryllup fordi hun ikke var jomfru. Alle i landsbyen vet at drapet skal skje, men ingen stopper dem.
Romanen er bygget opp som en rekonstruksjon, med vitnesbyrd, detaljer og motstridende utsagn, nesten som en politirapport. Samtidig har den et skjebneaktig preg – som om Nasar var dømt til å dø lenge før tvillingene løftet knivene. Márquez balanserer dermed på en fascinerende måte mellom fakta og myte.
Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan historien viser et kollektivt svik. Drapet skjer ikke fordi ingen visste, men fordi alle visste … og likevel lot være å handle. Det gir romanen en ubehagelig aktualitet. Den stiller spørsmål ved hvordan vi fordeler ansvar i et samfunn: Hvor mye kan vi skylde på «tradisjoner» eller «kultur» når liv går tapt? Og hva gjør taushet, sladder og passivitet med et fellesskap?
For meg ble dette en bok som var langt mer enn en fortelling om et æresdrap. Den ble et speil for å reflektere over vår egen tid. Márquez minner oss om hvordan tragedier ikke bare skapes av dem som handler, men også av dem som ser på – og tier.
Opprinnelig utgitt: 1981
Originaltittel: Crónica de una muerte anunciada
Utgitt i Norge: 2003
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 104


Markus Zusak (f. 1975) er en australsk forfatter med tysk-østerriksk
bakgrunn. Han debuterte på slutten av 1990-tallet, men det var med «Boktyven»
at han for alvor slo gjennom internasjonalt. Romanen har blitt oversatt til mer
enn 40 språk og solgt i millioner av eksemplarer, og Zusak ble hyllet for sitt
originale grep med å la Døden selv være forteller.
I «Boktyven»
er det altså Døden som er fortelleren, noe som gir en særegen ramme for
historien, som foregår i Nazi-Tyskland. Døden har en kjølig, men samtidig
nesten poetisk stemme, og kommenterer hendelser på en måte som minner oss om at
ingen slipper unna hans nærvær.
Vi følger
Liesel, ei lita jente på ni år som ikke har hatt noen lett start på livet.
Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til
fosterforeldrene. Hos den bryske, men hjertevarme Rosa og den kjærlige Hans
Hubermann finner hun et nytt hjem. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter
fylt av mareritt, og det er i slike stunder – om natten – han lærer henne å
lese. Gjennom bøkenes verden finner Liesel en vei ut av frykten og sorgen. Hun
begynner å stjele bøker, både for å stille sin egen tørst etter historier og
for å dele ordene med andre.
Til tross
for alt det mørke som omgir henne – jødeforfølgelsen, et land styrt av en
despot, stadig mer intense bombeangrep – finner Liesel og vennen Rudy små glimt
av håp og glede. Rudy drømmer mest av alt om et kyss fra Liesel, mens jøden Max
lever skjult i fosterfamiliens kjeller. Oppholdene i bomberommet, der Liesel
leser høyt for naboene, blir til øyeblikk av fellesskap, styrke og
menneskelighet midt i ødeleggelsene.
Det som gjør
romanen så uforglemmelig, er Zusaks evne til å kombinere brutal realisme med
poetisk skjønnhet. Han viser oss krigens redsler gjennom barneøyne, men også
hvordan språk og fortellinger kan være livsviktige for å holde håpet levende.
Dødens fortellerstemme skaper distanse, men gir samtidig en dypere innsikt i
menneskenes sårbarhet.
«Boktyven»
er en nydelig roman om litteraturens og språkets kraft i møte med
undertrykkelse og lidelse. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider kan
ord og historier gi trøst, styrke og mening.
Romanen ble
senere filmatisert (2013), noe som ytterligere bidro til å gjøre den kjent for
et bredt publikum, men som vanlig er det boken som gir den sterkeste
opplevelsen.
Utgitt: 2005
Originaltittel: The
Book Thief
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Cappelen Damm
(papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Henning
Hagerup
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 13 t 48 min.
(antall sider: 539)
![]() |
| Markus Zusah |



Kjell Westö (f. 1961) er en av Finlands mest anerkjente forfattere, og skriver på svensk. Han har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av Helsingfors og hvordan byens historie, kultur og sosiale lag preger menneskene som bor der. Westö har vunnet flere litterære priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris i 2014 for «Svik 1938«. Romanen «Der vi engang gikk» («Där vi en gång gått«) fra 2006 fikk Finlandiaprisen og er et av hans mest sentrale verk, ikke minst fordi den kaster lys over en epoke i finsk historie som lenge har vært omgitt av stillhet: borgerkrigen i 1918 og dens ettervirkninger.
I romanen presenterer Westö et rikt og sammensatt persongalleri. Handlingen er lagt til første halvdel av det 20. århundre i Helsingfors, en tid preget av store sosiale kontraster, politisk uro og voldsomme samfunnsendringer. Sentralt står imidlertid tre skikkelser: Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, vokser Allu opp i slummen. Denne sosiale kløften blir tydelig gjennom hele romanen.
Eccu har en lovende karriere som fotograf foran seg, men livet hans tar en annen retning. Han ender som en desillusjonert alkoholiker, fanget mellom ambisjoner og virkelighet. Lucie er en kvinne som utfordrer tidens normer og konvensjoner, men prisen hun betaler er høy. Ingen vil gifte seg med henne, og hun blir stående som en outsider i sin egen klasse. Allu, som alltid har drømt om henne, får del i henne først når ingen andre lenger vil ha henne.
Gjennom deres livshistorier skildrer Westö en by i omveltning. Ville fester og høy champagneføring under alkoholforbudet står i kontrast til borgerkrigens sår og fattigdommens harde virkelighet. Første verdenskrig og borgerkrigen i 1918 danner et dramatisk bakteppe. Formuer går tapt, familier går til grunne, og noen utnytter kaoset til å skape seg en posisjon.
Dette er en bok som for mange finner har hatt en spesiell betydning. Westö våger å ta opp en epoke som deler av den finske befolkningen lenge har hatt vanskelig for å snakke om. Nettopp derfor kan romanen oppleves som mer sentral i Finland enn i Norge. Samtidig gir den et viktig innblikk i hvordan mennesker formes av sin tid, av krig, tap og klasseforskjeller – og hvordan de forsøker å finne mening i kaoset.
Jeg likte boken svært godt. Westö skriver levende og detaljrikt, men jeg kunne likevel ønsket at han hadde konsentrert seg om færre personer og gått mer i dybden på disse. Det store persongalleriet gjør at enkelte skjebner forblir litt overfladisk skildret. Likevel er dette en roman som fester seg, og som gir en sterk opplevelse av tid, sted og historiske brytninger.
I ettertid er boka filmatisert.
Utgitt i Finland: 2006
Originaltittel: Där vi en gång gått
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Jan Erik Madsen
Spilletid: 17 t 53 min.







![]() |
| Åsne Seierstad (Foto: Elin Høyland) |