"I rosens navn" (Regissør: Jean-Jacques Annaud) - 1986

Et mesterverk av en film basert på Umberto Ecos roman "Rosens navn". Autentiske kulisser fra middelalderen skapte den rette uhyggelige stemningen etter hvert som likene dukker opp. Sean Connery var som støpt for rollen. Filmen har inspirert meg til å kjøpe Ecos bok, og den kommer til å bli lest i overskuelig fremtid.

"Elskeren" (Regissør: Jean-Jacques Annaud)

En nydelig og sanselig film om forholdet mellom en ung jente og en eldre japaner. Et temmelig kontroversielt tema, som til forveksling kan ligne "Lolita" av Nabokov.

"The incredible journey of Mary Bryant" (Regissør: Peter Andrikidis) - 2004

Etter å ha blitt tatt for en nokså beskjeden forbrytelse utløst av ren nød, dømmes Mary til døden i 1700-tallets England. I likhet med tusenvis av mennesker i samme situasjon som henne, benådes hun og sendes til straffekolonien Botany Bay i Australia. 

Selve overfarten til Australia er dramatisk, og mange dør under reisen. Løytnant Ralph Clarke redder livet av Mary og hennes ufødte barn etter at hun holdt på å drukne fordi fangehullet ombord omtrent var fylt til randen med vann under en orkan. Men å ta del i gledene ved de rikes bord har sin pris, og den er Mary ikke villig til å betale. 

Vel i land i Botany Bay i Australia ønsker britene å bygge en britisk handelskoloni. Fangene får lov til å gifte seg, og Mary og Will finner hverandre. 

Det viser seg at forholdene på det nye stedet er enda mer karrige enn i England. Sola og tørken er ubarmhjertig, og ingenting vil gro. Da barn nr. to er unnfanget, bestemmer Mary seg for at de ikke har noe valg; de må flykte! Mot alle odds begynner en liten håndfull av fangene å samarbeide om en felles flukt i den eneste brukbare båten som finnes på stedet. Mary er villig til å gjøre hva som kreves for å lykkes - også å bli sengehygge for Løytnant Clarke ... 

Denne filmen er den sanne historien om Mary Bryant og hennes mot til å gå i spissen for en flukt som skulle bli svært så vellykket ... en stund ... Det eneste aberet er at nærmeste kjente sivilisasjon befinner seg på Timor, 5000 nautiske mil unna ... Skuespillerprestasjonene er glitrende og historien spennende og besnærende. 

De fire timene det tok å se miniserien var knapt merkbare. Dette er virkelig en film å anbefale!

"Du levande" (Regissør: Roy Andersson) - 2007

I åpningsscenen sitter et middelaldrende, nokså mislykket par i en park og krangler. Kvinnen er meget melodramatisk når hun fremfører sine urimelige utspill, og når hun ikke får det som hun vil, skriker hun ut at det ikke er noen som forstår henne.

I neste scene kommer en eldre mann subbende, mens han støtter seg til en gåstol. Han sleper på en bikkje, som har surret beina sine opp i snøret, og som derfor er ute av stand til å gå. I en svært uverdig situasjon blir han subbet bort etter veien ...

Da enda en scene med det middelaldrende paret dukket opp - nå befinner de seg i en bar, og kvinnen vil være der og drikke mens mannen forsøker å få henne hjem - da mistet jeg fullstendig interessen, og gadd ikke å se filmen ferdig.

Etterpå ble jeg sittende og fundere på hvorfor denne filmen er blitt så genierklært. Den har fått så mange terningkast seks at det minst må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? At det å slepe en hund etter seg slik den gamle mannen gjør, er kunst? Jeg følte bare avsmak for hele scenen. Eller er filmen ment som en protest mot alle de vakre filmene som lages? For ikke en av skuespillerne er vakker. Her har regissøren i valget av skuespillere gått til den helt motsatte ytterlighet. Er det det jeg - uten å være det helt bevisst - ikke liker? Jeg tror ikke forklaringen er så enkel.

Her kunne det virkelig vært interessant å høre andres meninger!!!

----------------------------------------------

Sitat fra Wikipedia:

Du levande skiller sterkt ut fra hva som er vanlig. Filmen holder ikke samme dramaturgiske mønster som vanlige filmer, og består isteden for en sammenhengende historie av mange ulike stiliserte tablåer som gjennom sitt visuelle uttrykk er ment å fortelle noe om medmennesklige forhold, enten de er nyforelskede ungpiker, gamle ektepar, på jobb eller fest. De ulike tablåene har ikke nødvendigvis noe til felles eller noe slektskap, selv om enkelte vil se en sammenheng mellom de ulike handlingslinjene.

De til sammen 58 tablåene, er stort sett skutt med stillestående kamera, der hver enkelt scene er filmet i én sammenhengende tagning. Scenene er også ofte skutt fra lang avstand.

Hvis man skal konkludere med et tema i filmen, kan dette sies å være «menneskelige relasjoner i det til dels vanskelige fenomenet kalt livet.» Hverdagsmenneskets kamp for tilværelsen. En gjennomgående sitat i filmen er «det kommer en dag i morgen». Karakterene i filmen har vansker for å vise glede over dette uttrykket. Regissør Roy Andersson sier i et intervju med Magasinet RUSHPRINT «- Jeg har forsøkt å skape en spennvidde i filmen, gjennom å omtale viktige politiske, sosiale, økonomiske og sosiologiske saker – og i bunnen vise hvor sårbart mennesket er, i alle sjikt og aldrer»

--------------------------------------------

Dagbladet anmeldte filmen den 18. oktober 2007, med overskriften "Estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende". 

"The Darjeeling limited" (Regissør: Wes Anderson) - 2007

Tre brødre som ikke har snakket med hverandre på ett år, legger ut på en togreise i India for å finne tilbake til det de engang hadde sammen. Brødrene har problemer med å stole på hverandre av grunner som aldri egentlig kommer tydelig frem. Den ene broren er toneangivende under reisen, og definerer reglene han mener alle bør følge under reisen. 

Filmen er tidvis både morsom og fin. Likevel manglet den noe for å ta helt av. Jeg satt litt igjen med en følelse av at denne filmen er laget over lesten "nå skal vi amerikanere vise at også vi kan lage dype filmer", og så tilsetter man en dæsj eksistensiell krise, en dæsj med noe eksotiske (India) og en dæsj med noe mystikk som seeren aldri helt får tak i - og vips! En bestselger også i Europa! Fullt så enkelt er det ikke for mitt vedkommende ... Dette er riktignok en komedie, og sånn sett en film som de som virkelig likte f.eks "Lost in translation" nok vil like bedre enn hva jeg gjorde.

"There will be blood" (Regissør: Paul Thomas Anderson) - 2007

Denne filmen hadde jeg hørt så mye positivt om på forhånd at jeg hadde svært høye forventninger. Kanskje derfor jeg ble litt skuffet. Daniel Day-Lewis gjør imidlertid antakelig sin største rolle noen sinne, tett fulgt av rollen hans som CP-rammet i "Min venstre fot".

"Fingersmith" (Regissør: Bill Anderson) - 2004

Vi befinner oss på midten av 1800-tallet i England. Den aristokratiske jenta Maud Lilly vokser opp på det som den gangen ble kalt dårehuset fordi hennes mor i sin tid havnet der. Da hun er 12 år blir hun hentet av sin onkel, som ønsker å oppdra henne som sin sekretær. Det viser seg etter hvert at onkelens arbeid er temmelig aparte … Dessuten er onkelen en hustyrann, som holder Maud innesperret. Ikke har hun venner og hun har heller ingen mulighet for å treffe menn på sin egen alder. Og han forventer at hun leser høyt fra de helt spesielle bøkene hans og det selskap han til enhver tid omgir seg med.  

Susan Trinder er foreldreløs og vokser opp blant småkjeltringer i en fattig del av London. Hun og de andre hun lever sammen med blir oppsøkt av en som kaller seg Gentleman. Han vil at hun skal være med på et plott som skal gi store økonomiske gevinster. Han kjenner nemlig til at Maud vil få utbetalt en betydelig sum i morsarv den dagen hun fyller 21 år – forutsatt at hun gifter seg. Gentlemans plan er å forføre Maud og få henne til å ville gifte seg med ham. Dersom Susan utgir seg for å være kammerpike og tar jobb hos Maud, vil hun få sin del av kaka. Når Gentleman og Maud er vel gift, skal de få henne innlagt på galehuset og så få kloa i arven hennes.  

Etter hvert er det ikke godt å si hvem som lurer hvem, og ting utvikler seg absolutt ikke som planlagt. Dessuten har ingen tatt høyde for at det skulle oppstå lidenskapelige følelser mellom Maud og Susan …  

Filmen er basert på Sarah Waters roman med samme navn. En del av rolletolkningene ble til tider vel melodramatiske og overtydelige, og dette trakk helhetsinntrykket av filmen noe ned. Filmen er riktignok en miniserie, men dramaturgien kunne med fordel ha vært strammet noe inn idet 3 timer ble i drøyeste laget. Ellers var selve plottet både spennende og overraskende! Kanskje hadde jeg blitt noe mer fascinert dersom filmen hadde vært basert på en roman skrevet på 1800-tallet, og ikke i 2002.

"Match Point" (Regissør: Woody Allen) - 2005

Det er en ting å si om denne filmen: Mesterlig!

Sjelden har jeg sett en SÅ vellykket thriller! Åndeløst spennende fra første stund!

"Torsk på Tallinn" (Regissør: Thomas Alfredson) - 2007

Denne filmen er bare fantastisk! Noen ganger ble latteren sittende fast i halsen, fordi det føltes feil å le. Mennene som drar over til Estland for å treffe estiske kvinner, har høyst ulike motiver. Noen drømmer om å finne kjærligheten, mens andre bare er ute etter kortvarig moro. Alt i alt en utrolig søt film.

"Den andre siden" (Regissør: Fatih Akin) - 2007

Tyrkiske Nejad jobber som professor i tysk litteratur ved Universitetet i Hamburg. Hans gamle far Ali er bosatt i nabobyen. Selv om Nejad har nådd så langt en innvandrer kan håpe på, er han ikke lykkelig. Undervisningen kjeder både ham og studentene.

Da faren til Nejad ved en tilfeldighet kommer bort i den prostituerte kvinnen Yeter, og ved et uhell tar livet av henne, setter dette i gang en lang rekke hendelser. Nejad blir besatt på å finne Yeters datter Ayten , som befinner seg i Istanbul.

Mens Nejad gir opp sin karriere ved Universitetet i Hamburg og kjøper seg en tysk bokhandel i Istanbul, kommer Ayten til Hamburg for å lete etter sin mor. Hun er på flukt fra tyrkiske myndigheter, som vil ha tak i henne fordi hun er medlem av en motstandsbevegelse. Mennesker som kunne ha møttes, men som likevel ikke gjør det, viser seg å ha stor innflytelse på hverandres skjebne. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe.

Filmen, som har den beskrivende tittelen "Den andre siden", forsøker å vise et møte mellom to kulturer, som er mer forskjellig enn vi tilsynelatende tar inn over oss. Rettigheter vi i Vesten tar som en selvfølge, og som gjør at vi engasjerer oss i enkeltskjebner, handler om liv og død for mange flere på den andre siden. Filmen ble belønnet med prisen for beste manus ved Cannes Filmfestival i 2007.

"Bagdad Café" (Regissør: Percy Adlon) - 1987

Dette er en fantastisk filmklassiker jeg har sett flere ganger i løpet av mitt liv. En fremmed kvinne kommer til landsbygda med nye tanker og idéer. I begynnelsen er alle svært skeptiske, men etter hvert finner de tonen. Alt foregår på Bagdad Café, og det er litt av noen typer som holder til der. Denne filmen må bare nytes!

Ingvild H. Rishøy: "La stå" (2008)

Fantastisk novelledebut!

Denne novellesamlingen er den mest interessante jeg har lest på en god stund! Det som fascinerte meg mest er de ulike fortellerteknikkene forfatteren har tatt i bruk. På den måten fremstår historiene som meget originale. Noe annet jeg likte svært godt er at forfatteren virkelig kan antydningens kunst, noe som fikk meg som leser til å tenke videre etter at historiene var slutt.

Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg er utvilsomt "Det regner inn", hvor vi får innblikk i Lilas mange selvmordsforsøk. Dernest likte jeg "Ariel", en fortelling om tilfeldighetens spill, noe som får avgjørende betydning for balansen mellom liv og død.

Personene i novellene føler seg utenfor, på siden av "de andre", og de befinner seg på ulike stadier i livet. Innblikkene vi får i disse menneskenes liv, er gripende. Forfatteren bruker også språket som virkemiddel, og når hun forteller historier om ungdommer, bruker hun deres språk. Dette gjør hun på en imponerende måte, slik at også dette blir nesten poetisk.

Dette er en sterk debut som det står stor respekt av, og jeg kommer til å følge med når hun kommer med nye utgivelser!

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 141

Ingvild H. Rishøy (Foto: Nina Hansen)

Dag Solstad: "T. Singer"

Hvem er vi når ingen egentlig ser oss?

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene når han reiser til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han drar ikke dit for å bli noe, men tvert imot for å forsvinne litt. For å bli mest mulig usynlig. Han ønsker seg et liv i fred, med orden i tingene, så lite friksjon som mulig. Samtidig bærer han på en gjennomgripende skyldfølelse og skam for de mest underlige og banale ting. En indre uro som aldri slipper helt taket.

Singer lar ingen komme ordentlig inn på seg. Kanskje lar han ikke engang seg selv komme ordentlig inn på seg.

Det nye livet på Notodden er preget av det stille. En liten leilighet. En jobb på biblioteket. Små rutiner som gjentas dag etter dag. Det skjer egentlig ikke så mye, ytre sett. Men under dette tilsynelatende rolige livet foregår det hele tiden noe. En svak, men konstant spenning i ham. Mellom ønsket om å være helt for seg selv og et nesten ufrivillig savn etter noe mer.

I et kort øyeblikk opplever han noe som kan ligne et mer levende liv, da han får en venn. Et vennskap som både åpner og truer ham på samme tid. For Singer er ikke bygget for nærheten. Han er for redd. For mistenksom. For gjennomtrukket av forestillingen om at noe alltid vil gå galt. Og det gjør det også. Ikke fordi verden nødvendigvis er så ond, men fordi han selv ikke makter å ta imot det som tilbys ham.

Underveis forelsker han seg også, men uten at noe egentlig får slå ut i full blomst. Det er som om han hele tiden trekker seg tilbake akkurat idet noe kunne ha begynt. Som om han ikke unner seg selv mer enn små glimt av liv før han igjen lukker døren.

Det interessante er at ensomheten hans ikke fremstilles som et stort drama. Den plager ham ikke på den måten man kanskje skulle tro. Den er bare der. Som en tilstand. Nesten som en selvvalgt skjebne. Og Solstad romantiserer den ikke, men han gjør heller ikke narr av den. Han lar Singer få være akkurat så utilgjengelig, liten, utilpass og tankefull som han er.

For meg rommer denne romanen et av Solstads viktigste, og mest urovekkende spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Når ingen speiler oss? Når ingen bekrefter eller motsier oss? Er vi fullverdige mennesker hvis ingen får innblikk i hvem vi er? Finnes det et helt jeg som kan leve alene, bare i forhold til seg selv? Eller er vi først virkelig til når vi opptrer i relasjon til andre?

Singer utfordrer hele forestillingen om selvstendighet og uavhengighet. Han vil klare seg alene, men i det ligger det også en form for resignasjon. Kanskje til og med en slags selvutslettelse.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka. Ikke fordi den byr på dramatikk, men fordi den tvinger leseren til å være sammen med et menneske som ikke byr på seg selv, som ikke vil underholde, som ikke vil forklares bort. Og det gjør den til en ubehagelig, men også tankevekkende og viktig roman.

Kai Remlov leser teksten med den karakteristiske, litt nøkterne og gravalvorlige stemmen som passer perfekt til Solstads univers. Hans stemme gir Singer den rette blandingen av distanse og sårhet. Jeg kan vanskelig forestille meg denne romanen opplest av andre.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.

Dag Solstad: "Professor Andersens natt"

Professor Andersen og unnlatelsen

I denne romanen møter vi enda en av Dag Solstads karakteristiske ensomme menn, denne gangen litteraturprofessor Andersen. Han lever et stille og tilbaketrukket liv, alene i leiligheten sin, med faste vaner og god orden rundt seg. Dagene går, uten de store følelsesmessige svingningene eller dramatiske hendelsene. Helt til en natt i romjulen, da han fra kjøkkenvinduet ser noe han oppfatter som et mord i naboleiligheten vis à vis.

Han ringer ikke til politiet. Og det er nettopp dette det hele kretser rundt.

I dagene som følger, begynner han å tenke. Først ganske nøkternt, nesten som et teoretisk problem. Men etter hvert mer plagsomt. Hvorfor ringte han ikke? Hva var det som stoppet ham? Var det feighet, eller bare en grunnleggende motvilje mot å blande seg inn i andres liv? For jo lenger tiden går, desto vanskeligere føles det å gjøre noe. Det han ikke gjorde i øyeblikket, kan liksom ikke tas igjen senere uten at det blir kunstig og nesten pinlig.

Så treffer han mannen han tror er morderen. En helt vanlig mann. Helt normal. Ingen tegn til nervøsitet, ingen tegn til skyld, ingen sprekker i fasaden. Og det er kanskje det mest urovekkende. At alt virker så normalt. Så hverdagslig. Både han, og jeg som leser, begynner etter hvert å tvile på om det faktisk var et mord i det hele tatt.

Det ytre handlingsforløpet er veldig beskjedent i denne romanen. Det skjer ikke mye. Men det som skjer inne i professorens hode, er desto mer. Tankene hans går i sirkler. Han reflekterer over kunst, litteratur, tro, Gud og moral, men også over helt hverdagslige ting. Og Solstad er god til å få fram dette indre livet uten at det føles påtatt. Det er en langsom bok, men aldri kjedelig, synes jeg.

Julen er en viktig ramme rundt det hele. Mens mange forbinder denne tiden med fellesskap og varme, blir den hos professor Andersen noe stille, nesten klaustrofobisk. Det er i denne stillheten at tankene får spillerom. Kanskje litt for mye spillerom.

For meg er dette også en bok om unnlatelse. Om alt vi ikke gjør. Om øyeblikkene vi lar passere, og hvordan de kan vokse seg store i ettertid. Professor Andersen gjør ingenting direkte galt, men han gjør heller ikke det han kanskje burde ha gjort. Og det er i dette spennet mellom plikt og passivitet at romanen får sin nerve.

Jeg opplever også at Solstad her skriver mye om hvordan vi tenker oss bort fra handling. Andersen er litteraturprofessor. Han er vant til å tolke, analysere og nyansere. Men når han prøver å bruke de samme redskapene på virkeligheten, blir det bare mer uklart. Virkeligheten lar seg ikke lese som en roman. Og han blir stående fast i sin egen refleksjon.

Professor Andersen blir dermed en ganske gjenkjennelig figur. Ikke bare som en ensom akademiker i Oslo på 1990-tallet, men som et moderne menneske som trekker seg tilbake i tankene sine for å slippe å handle. For å slippe å ta stilling. For å slippe å trå over en grense.

Jeg likte boka godt, nettopp fordi den er så stillferdig, men samtidig så ubehagelig presis. Likevel må jeg få si at jeg savnet Kai Remlov som oppleser. Lasse Kolsrud gjør absolutt en god jobb, men Remlovs stemme har for meg blitt en del av Solstad-universet. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1996
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lasse Kolsrud
Produsert av: NRK
Spilletid: 4 t 32 min.

Gabriel Scott: "Kilden"

I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.

Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.

Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...

Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.

Arto Paasilinna: "Harens år" (1974)

En liten perle av en bok som fikk meg til å lese alle Paasillinnas bøker som har utkommet på norsk! Denne boka skal jeg lese om igjen en dag, slik at jeg kan skrive en mer ordentlig bokomtale.

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk
- Ebokhyllami - 2. januar 2013 

Haruki Murakami: "After dark" (2007)

Handlingen i boka foregår i løpet av en natt i Tokio. Vi følger Mari, som sitter på cafè fordi hun ikke orker å dra hjem. Søsteren Eri gikk og la seg for tre måneder siden, og har senere ikke våknet igjen.

Stemningen i boka er dyster og surrealistisk.

Dette er ikke den av Murakamis bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg.

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk

Gabriel García Márquez: "Beretningen om et varslet mord" (2003)

En roman om et æresdrap

Gabriel García Márquez (1927–2014) er en av Latin-Amerikas mest markante forfattere, kjent både for sitt journalistiske arbeid og sine romaner preget av magisk realisme. Han ble verdenskjent med «Hundre års ensomhet» (1967), og i 1982 mottok han Nobelprisen i litteratur. «Beretningen om et varslet mord» ble utgitt i 1981, og kom på norsk i 2003.

Romanen bygger på en virkelig hendelse Márquez kjente til fra sin egen barndom. Historien begynner med at Santiago Nasar blir drept en tidlig morgen. Vi vet fra første side hva som skal skje, og likevel klarer Márquez å holde spenningen ved like gjennom hele fortellingen. Drapsmennene, tvillingene Vicario, har åpent varslet at de vil hevne søsteren Angela, som ble sendt tilbake fra sitt bryllup fordi hun ikke var jomfru. Alle i landsbyen vet at drapet skal skje, men ingen stopper dem.

Romanen er bygget opp som en rekonstruksjon, med vitnesbyrd, detaljer og motstridende utsagn, nesten som en politirapport. Samtidig har den et skjebneaktig preg – som om Nasar var dømt til å dø lenge før tvillingene løftet knivene. Márquez balanserer dermed på en fascinerende måte mellom fakta og myte.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan historien viser et kollektivt svik. Drapet skjer ikke fordi ingen visste, men fordi alle visste … og likevel lot være å handle. Det gir romanen en ubehagelig aktualitet. Den stiller spørsmål ved hvordan vi fordeler ansvar i et samfunn: Hvor mye kan vi skylde på «tradisjoner» eller «kultur» når liv går tapt? Og hva gjør taushet, sladder og passivitet med et fellesskap?

For meg ble dette en bok som var langt mer enn en fortelling om et æresdrap. Den ble et speil for å reflektere over vår egen tid. Márquez minner oss om hvordan tragedier ikke bare skapes av dem som handler, men også av dem som ser på – og tier.

Opprinnelig utgitt: 1981
Originaltittel: Crónica de una muerte anunciada
Utgitt i Norge: 2003
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 104

Bohumil Hrabal: "Jeg har betjent kongen av England" (2002)

Vi befinner oss i det tidligere Tsjekkolslovakia, og følger hovedpersonens karriere innenfor hotellbransjen - fra pikkolo til hotelldirektør. Han har én drøm: han vil oppnå rikdom og makt. Ikke bare blir han eier av sitt eget hotell, men han kan også stille med gullbestikk til 400 gjester.

Da Praha okkuperes av russerne, kommer hovedpersonens begjær etter penger og makt i skarp konflikt med den kommunistiske idé. Ikke overraskende mister han også alt han eier.

Denne boka er svært spesielt skrevet. I tillegg til at historiene er fortalt på en absurd og surrealistisk måte, er setningene lange som et ondt år. Dette gjorde det veldig tungt å lese boka. På den annen side er det så mange pussige hendelser som beskrives, at jeg aldri vurderte å avslutte den før siste side var vendt. For boka er virkelig fornøyelig!

Slavenka Drakulic: "Ikke en flue fortred" (2005)

En sterk bok om rettsoppgjøret etter krigen i det tidligere Jugolslavia. Forfatteren forsøker virkelig å forstå hva som fikk tilsynelatende helt normale gutter til å begå de mest bestialske krigsforbrytelser.

Jeg siterer fra Humanist Forlag:

”Det var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenigrenere og muslimer”…

Journalist og forfatter Slavenka Drakulic skriver om krigsforbryterdomstolen i Haag, om krigsforbryterne Ratko Mladic, Mira (Lady Macbeth) og Slobodan Miloevic, Goran Jelisic, Zoran Vokovic m.fl., og setter grusomhetene i hjemlandet inn i en forståelig kontekst. Om de lange linjene tilbake til prins Lazar, mannen som ledet serbiske styrker i slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, og om hvordan ”sannheten” har blitt justert i gjennom generasjoner.

For dette var vanlige folk – drosjesjåfører, lærere, servitører, selgere og bilmekanikere – som voldtok og drepte i 5 år på 1990-tallet. Hun stiller flere interessante eksistensielle spørsmål, bl.a. hvordan kunne intelligente ”vanlige mennesker” bli ondskapsfulle plageånder så raskt? Hvordan kunne de i valg sette slike personer i politiske maktposisjoner? Hva med et personlig og kollektivt skyld- og ansvarsforhold?

Det mest ubehagelige spørsmålet som reises i forhold til krigsforbryterne har kanskje ikke noe svar. Hva ville jeg ha gjort i deres situasjon?

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boka, men jeg husker den fremdeles godt, og den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk! Terningkast fem!

Utgitt: 2004
Originaltittel: They Would Never Hurt a Fly: War Criminals on Trial in the Hague
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Humanist Forlag
Oversatt: Hilde Sophie Plau
Antall sider: 180