Hotel Negresco, Nice

For noen år siden - nærmere bestemt i 2006 - overnattet mannen min og jeg en natt på Hotel Negresco. Det var litt spesielt - og veldig, veldig dyrt! Om det var verdt det - vel ... Men jeg fikk tatt en del fine bilder, da ... Her er et lite utvalg!

Tomm Kristiansen: "På Parfymefloden og andre reiser"

En reiseskildring av de helt sjeldne!

Etter å ha jobbet meg gjennom sånn ca. halvparten av Tomm Kristiansens forfatterskap - "Afrika - en vakker dag" (2006), "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley" (1998), "Langs Myrraveien" (2002), "Fra Mandelas land" (1996), "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan" (2009) og "Cape Town i regnbuens tid" (2011), har jeg kastet meg over "På Parfymefloden og andre reiser" (1995). Denne boka er mer fragmentarisk enn de øvrige bøkene jeg har lest av Tomm Kristiansen, og her gir han små smakebiter fra en rekke av sine reiser. Og forfatteren opptrer i rollen som samler av øyeblikk ... 

Kristiansen forteller innledningsvis om bakgrunnen for boka. Han var så heldig å bli sendt ut av NrKs radioledelse for å samle historier, skjebner, opplevelser  og historier - som "en journalistikkens Espen Askeladd". Han har dratt til "de glemte konflikter, lett etter skjulte gleder, reist med de skjeve busser og skranglende tog" ... "Far hvor du vil!" var det generøse tilbudet han fikk. Men på tross av den gavepakning som lå i dette, var oppdraget også vanskelig - for her skulle han ikke dekke noen konkrete hendelser, men måtte finne virkeligheten selv. Kristiansen beskriver det hele som et dristisk prosjekt. Boka er imidlertid ingen samling av reportasjer fra radioen, men mer en personlig beretning fra det han betegner som en eventyrlig reise. Han understreker at alt han har skrevet er sant, kanskje med unntak av My, som er mange kvinneskjebner i en og derfor ikke må forveksles med enkeltskjebner. 

Foto: RMC (fra Negresco, 2006)

"Parfymefloden" inneholder alt fra en reise med den transsibirske jernbanen, møtet med Bankok og kinesisk spisetradisjon, en rundtur i Vietnam og Hanoi i sporene etter Vietnam-krigen, hvor My og hennes historie og jakt på sine røtter står sentralt, til Afrikas indre i fotsporene etter Stanley - for ikke å glemme en tur innom det legendariske og lukseriøse hotellet Negresco i Nice. 

Som alltid nyter jeg å høre lydbøker hvor forfatteren selv er oppleser! Dette er kanskje ikke den mest dyptpløyende boka han har skrevet, og noen ganger synes det kanskje vel viktig for forfatteren å komme med slagkraftige, kanskje noe tabliodiserte karakteristikker av det han beskriver - men det plaget ikke meg det minste under opplesingen. Hans muntlige måte å fortelle historier på passer meget godt for lydbokformatet! Og maken til reisebeskrivelser som han kan stille med, skal man virkelig lete lenge etter! Hvordan ter man seg f.eks. når man bestiller slange i Kina? Og hva er poenget mellom å skille mellom giftige og ikke giftige slanger? Mang en gang ble jeg sittende og flire av Kristiansens beskrivelser. Også her blir det terningkast fem! 

Utgitt: 1995
Lydbokutgaven er innspilt: 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget 
Spilletid: 7 t 51 min.

Tomm Kristiansen

Philip Roth: "Indignasjon"

Samfunnskritisk om 1950-tallet

Philip Roth (f. 1933) er en meget vel ansett amerikansk forfatter med jødiske røtter, og som opp gjennom tidene har utgitt intet mindre enn førti bøker. Han er spesielt kjent for sine bitende samfunnskritiske bøker, som "Amerikansk pastorale", "Menneskemerke", "Exit Ghost" og "Jeg er gift med en kommunist", bare for å nevne noen. Aller mest kjent er han nok likevel på grunn av boka "Portnoys besværlige liv" som utkom på slutten av 1960-tallet, og som bl.a. handlet om seksuelle tabuer. Reaksjonene han ble møtt med, særlig fra det jødiske miljøet (som mente at han ikke stilte jødene i noe gunstig lys i boka), holdt på å knekke ham fullstendig, og dette skriver han om i bøkene om Zuckerman. Gabi Gleichmann viet forfatteren mye oppmerksomhet i sitt foredrag på Jødisk Museum den 5. september 2012. Det er få forunt å være en så prisbelønt forfatter som Philip Roth.

I "Indignasjon" møter vi 19 åringen Marcus Messner, en ung og lovende student som utelukkende leverer topp-prestasjoner, men som ødelegger alt på grunn av noe som vel strengt tatt bør betegnes som en bagatell. Hvordan kunne det egentlig gå til? Svaret er - uten å røpe for mye av handlingen: indignasjon! Sterk indignasjon! 

Den unge herr Messner vokser opp som eneste sønn i en jødisk familie. Faren er kosher-slakter og moren er hans kompanjong. Under oppveksten er det åpenbart at far og sønn har et meget godt forhold, men dette endrer seg dramatisk da gutten kommer i tenårene og Korea-krigen raser på den andre siden av jordkloden. Vi skriver 1951, og for alle unge menn i det forgjettede land Amerika gjaldt det å holde seg selv gående under en eller annen form for utdanning for å unngå å bli sendt ut i krigen. Faren begynner å vise tendenser til paranoia for alt som kan ligne farer på vegne av sønnen, så pass at han ikke bare invalidiserer seg selv, men truer hele familiens eksistens. Til slutt holder ikke Marcus ut, og han ber om overføring fra Robert Treat College i Newark til Winesburg College i Ohio - alt for å slippe unna farens velmenende, men dog kvelende omsorg. 

Marcus er totalt uforberedt på det livet som møter ham ved Winesburg College. Selv har han bestemt seg for å yte maksimalt på skolen fordi det eneste som holder faren i sjakk er at han leverer den ene topp-prestasjonen etter den andre. Men livet trenger seg på, og da han på sin første (og eneste) date opplever å få en av sine største drømmer oppfylt med den jenta han har gått ut med, overstiger sjokket gleden. En kvinne som oppfører seg så uanstendig må det være noe galt med! Og ganske riktig: Olivia har ikke bare fraskilte foreldre, hvilket i seg selv er nærmest uhørt, men hun har at på til forsøkt å ta sitt eget liv. Marcus slites mellom forelskelsen, sitt begjær og sin skam.  

Etter hvert viser det seg at Marcus har store vanskeligheter med å dele rom med sine medstudenter, men i stedet for å ta opp kampen mot uønsket adferd fra sine romkamerater, velger han å flytte ... og flytte. Helt til dette påkaller dekanusens oppmerksomhet, og han kalles inn til noe som vel best kan karakteriseres som et regelrett forhør. Marcus er indignert, men i disse urolige tider spørs det hvor indignert han har råd til å være - eller om han i det hele tatt skjønner dette før det på en måte er for sent ... Alt han vil er å få fred til sine studier, men dette er det ikke mulig å få dekanusen til å forstå. 

"Indignasjon" er en veldig typisk Philip Roth bok. Forfatteren svinger pisken i alle retninger, men tross alt det triste er det først og fremst humoren som er fremtredende i boka.  Med vidd og humor borrer forfatteren seg inn i Marcus Messners psyke - en ung mann i det puritanske Amerika på 1950-tallet, en tid hvor dobbeltmoralen florerte og hvor pene piker ikke hadde seksuelle behov. Sånn var det bare! Høydepunktet i boka er likevel samtalen mellom dekanusen og Marcus, hvor Marcus forsvarer sin rett til å være ateist, mens dekanusen er opptatt av hvorfor Marcus ikke kan stå for at han er jødisk. Med henvisning til Bertrand Russells skrifter og da spesielt et foredrag fra 1927 med tittelen "Hvorfor jeg ikke er kristen", forsøker Marcus å forsvare sin rett til å være ateist overfor en mann hvis fremste ønske er å tvinge alle studenter ved Winesburg College til å delta på en times andakt hver uke. Marcus vil rett og slett få lov til være seg selv! Men bak det hele hviler trusselen om utvisning og en skjebne verre enn døden i Korea ... 

Boka er glitrende skrevet, og er fornøyelig å lese. Når den likevel ikke når helt opp i toppskiktet er det fordi jeg synes enkelte av temaene i boka ble litt for lettvint behandlet og at mange av skikkelsene ble vel karikerte. Boka er rett og slett for kort! Like fullt: her blir det terningkast fem! 

Utgitt i USA: 2008
Originaltittel: Indignation
Utgitt i Norge: 2012 
Oversatt: Tone Formoe
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 199

Philip Roth

Lest i 2013

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2013 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 650 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Philip Roth: Indignasjon (2008)
2. Tomm Kristiansen: På Parfymefloden og andre reiser (1995)
3. Kerstin Ekman: Mordets praksis (2009)
4. Amal Aden: Det skal merkes at de gråter (2011)
5. Helle Helle: Ned til hundene (2008)
6. Abdullah Thabit: Den tjuende (2006)
7. Henrik H. Langeland: Hauk og due (2011)
8. Torgrim Eggen: Jern (2010)
9. Martin Seligman: Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis (2002)
10. Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag (2002)

Februar:

11. Victoria Bø: Teresa Birnas bortgang (2013)
12. Allegra Goodman: Kokeboksamleren (2010)
13. Åshild Eidem: Spillet om Gaza (2013)
14. Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
15. Kathrine Aspaas: Raushetens tid (2012)
16. Hélène Grémillon: Den fortrolige (2010)
17. Linn Strømsborg: Furuset (2013)
18. August Strindberg: Det røde rommet (1879)

Mars:

19. Emilia og Monika Polbratek: Den beste sommeren (2013)
20. Boualem Sansal: Min fars hemmelighet (2008)
21. José Jorge Letria: Hvis jeg var en bok (2011)
22. Josefine Klougart: En av oss sover (2012)
23. Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi (2004)
24. Petter Mathisen: Mentor - om mentoring i teori og praksis (2008)
25. Haruki Murakami: IQ84 - bok 3 (2010)
26. Cormac McCarthy: Frukthagen (1965)
27. Ferdinand von Schirach: Collini-saken (2011)

April:

28. Michael Neenan og Windy Dryden: Livscoaching - tenk annerledes, lev bedre (2005)
29. Hillary Jordan: Mississippi (2008)
30. Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen (2012)
31. Sofi Oksanen: Da duene forsvant (2012)
32. Susann Gjerde: Coaching - hva-hvorfor-hvordan (2003)
33. Joyce Carol Oates: Graverens datter (2007)
34. Lars Saabye Christensen: Sluk (2012)

Mai:

35. Hilary Mantel: Ulvetid (2009)
36. Édouard Levé: Selvportrett (2005)
37. Édouard Levé: Selvmord (2008)
38. Christian Jungersen: Du forsvinner (2012)
39. Ketil Bjørnstad: Verden forsvinner (2012)
40. Martin Ingvar og Gunilla Eldh: Hjernen styrer vekten din (2010)
41. Torbjørn Færøvik: Midtens rike (2009)
42. Mats Uldal: Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis (2011)
43. Stefan Zweig: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
44. P. Alex Linley, Susan Harrington, Nicola Garcea (red.): Oxford Handbook of Positive Psychology and Work (2010)
45. Gry Espedal, Trond Andersen og Tove Svendsen: Løsningsfokusert coaching (2010)
46. Stefan Sweig: Fear (1910)
47. Stefan Zweig: Amok and Other Stories (2010)
48. Ian McEwan: Serena (2012)
49. Elaine Cox, Tatiana Bachkirova og David Clutterbuck (red.): The Complete Handbook of Coaching (2010)

Juni:

50. Anthony Bourdain: Medium rå (2010)
51. Gabi Gleichmann: Udødelighetens elixir (2012)
52. Anne Synnøve Simensen: Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel (2012)
53. Heidi Linde: Agnes i senga (2012)

Juli:

54. Julian Barnes: Flauberts papegøye (1984)
55. John Boyne: Hendelsenes Hus (2009)
56. Virginia Woolf: Et eget rom (1928)
57. Roar Sørensen: Smertens Aveny (2013)
58. Adam Johnson: Barnehjemsbestyrerens sønn (2012)
59. Hal Sirowitz: Sa mor - dikt (1997)
60. Paul Celan: Snøpart - dikt (1970)
61. Gustave Flaubert: En enkel sjel - novelle (1877)
62. Trude Lorentzen: Mysteriet mamma (2013)

August:

63. Linda Boström Knausgård: Grand mal (2011)
64. Yu Hua: Brødre (2011)
65. Katherine Boo: Bak den vakre fasaden (2012)
66. Gunn Marit Nisja: Porselenspiken (2013)
67. Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd (2013)
68. Mario Vargas Llosa: Det grønne huset (1967)
69. Erik Larson: I dyrets buk (2011)
70. Grace McCleen: I en annen verden (2012)
71. Hans Fallada: Hva nå - lille mann? (1932)
72. Irina Lee: Shoppingfri - Et år med kjøpestopp (2013)
73. Per Olov Enquist: Lignelsesboken (2013)
74. Jonathan Odell: Helbredelsen (2012)

September:

75. Ingvard Wilhelmsen: Det er ikke mer synd på deg enn andre (2011)
76. Albert Camus: Den fremmede (1942)
77. Georges Perec: Livet bruksanvisning (1978)
78. David L. Cooperrider og Diana Whitney: Appreciative Inquery - A positive revolution in change (2005)
79. Hanne Mari Førland: Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor (2013)
80. Peter Normann Waage: Midtøsten etter den arabiske våren (2012)
81. Ketil Bjørnstad: Ensomheten (2013)
82. John Irving: I en og samme person (2012)
83. Katja Kettu: Jordmora (2011)

Oktober:

84. Roy Jacobsen: De usynlige (2013)
85. Jonas Gardell: Tørk ingen tårer uten hansker 1. Kjærligheten (2012)
86. Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk (2013)
87. Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav (2013)
88. Øystein Wiik: Casanovasyndromet (2013)
89. John Færseth: KonspiraNorge (2013)
90. Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart: Effektive ledergrupper (2012)

November:

91. Tore Renberg: Vi ses i morgen (2013)
92. Peter Hawkins: Leadership Team Coaching - Developing collective transformational leadership (2011)
93. Jean-Paul Sartre: Muren (novelle) (1939)
94: Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg (1940)
95. Leni Wildflower og Diane Brennan: The Handbook of Knowledge-based Coaching - From theory to Practice (2011)
96. Cecilie Enger: Mors gaver (2013)

Desember:

97. Odd Klippenvåg: Et personlig anliggende (2013)
98. Finn Sjue: Journalistikkens uutholdelige letthet (2013)
99. Helga Flatland: Det finnes ingen helhet (2013)
100. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen (2012)
101. Åge Grønning: Det tredje øyet (2013)
102. John Perry: Kunsten å prokrastinere (2012)
103. Henrik H. Langeland: Fyrsten (2013)
104. Nikolaj Frobenius: Mørke grener (2013)
105. Randi Crott m.fl.: Ikke si det til noen! (2012)
106. Frode Grytten: Brenn huset ned (2013)
107. Agnes Ravatn: Fugletribunalet (2013)
108. Nicolai Houm: De håpefulle (2013)

Oppsummering fra leseåret som har gått og litt til ...

Det er noen år siden jeg i grunnen ga opp å legge altfor mange planer for leseåret - av den enkle grunn at jeg oppdaget at jeg ikke er så "flink" til å følge slike planer samt at jeg er litt engstelig for at moroa med en av mine største hobbyer skal bli borte i for mye "pliktløp". Jeg har for den saks skyld tilstrekkelig med "pålagt lesing" i forbindelse med mine lesesirkler, og dessuten ligger det en del forpliktelser i å motta ett og annet leseeksemplar fra forfattere og forlag innimellom alt det andre. 

Like fullt - noen tanker har jeg bak min lesing! Som at jeg ønsker å lese flere klassikere, at jeg ønsker å lese flere Nobelprisvinnere og 1001-bøker (du bør lese før du dør) - kort sagt: bruke tiden min på de bøkene det virkelig er verdt å bruke tiden på. I tillegg kan jeg ikke hjelpe for at jeg er en hund etter nyheter innenfor litteraturen, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Jeg har nettopp av den grunn trent meg på å bli flinkere til å si nei når jeg mottar forespørsler om å lese (og omtale) bøker fra ulike hold. 

Hva har jeg oppnådd som leser i 2012? Jeg rakk å lese 121 bøker i løpet av 2012. I og for seg et akseptabelt antall bøker, men altså seks færre enn i 2011. Dette kan skyldes at det ble flere tykke bøker i 2012. Blant annet kunne Knausgårds Min kamp 6 vært byttet ut med opp til syv bøker, og så kunne jeg ha tangert antallet i 2011. Men så er det likevel ikke slik at det er antallet som er viktigst - tross alt!

37 % av leste bøker i 2012 er skrevet av kvinner. Det er faktisk 4 % mer enn i 2011! Og kanskje enda bedre: 19 av de i alt 121 bøkene jeg leste i 2012 ga jeg terningskast seks! At 1-2 av hver tiende leste bok rager helt øverst på kvalitetsskalaen - det er faktisk ikke aller verst! Og jeg sender samtidig gode tanker til alle bloggere jeg kjenner, som har vært med på - direkte eller inndirekte - å påvirke mine bokvalg! Mange av dem var jeg så heldig å få treffe på bokbloggertreffet tidligere i høst. Det tilsvarende tallet for 2011 var for øvrig til forveksling likt. Hvis jeg skulle velge ut de tre beste bøkene jeg leste i 2012, vil listen se slik ut:

1. Stefan Zweig: Verden av i går
2. Orhan Pamuk: Istanbul
3. Karen Blixen: Den afrikanske farm

Det bør for øvrig nevnes at kun to av bøkene jeg leste i 2012 fikk terningkast tre, mens tolv fikk terningkast fire. De resterende havnet på terningkast fem, og dette skyldes (tror jeg) ikke manglende kritisk sans, men mer at utvalget av bøker som jeg valgte å lese i 2012 var så bra. 

Fremdeles er det slik at brorparten av bøkene jeg leser er av norske forfattere. Hele 65 bøker gjaldt dette i 2012 - eller 53 %. Dette er nesten 10 % mer sammenlignet med 2011. 

Jeg vet ikke helt om jeg lyktes godt med å lese flere av de bøkene jeg allerede hadde stående ulest i mine bokhyller, men kun 29 bøker (dvs. 24 %) var utgitt før år 2000. Mye dreide seg om gjenlesning - takket være flere av mine boksirkler som har hatt fokus på gamle klassikere. Kun fem av bøkene jeg leste i 2012 var dessuten 1001-bøker, hvilket må sies å være skuffende lite. Dessuten har jeg kun lest to Nordisk råds litteratur-pris-bøker og kun en Nobelprisvinner ... Hmmm ... Ja, sånn kan det gå når man ikke har mer konkrete mål å gå etter! En aldri så liten tankevekker!

Den morsomste boka jeg leste i 2012 er utvilsomt Joseph Hellers "Catch 22", men Dag Solstads "16.07.41" kommer faktisk ikke så langt etter. I sistnevnte tilfelle anbefales lydbokutgaven! 

Årets flopp er uten tvil Hanne Nabintu Herlands "Alarm! Tanker om en kultur i krise", og i ettertid skjønner jeg ikke helt på hvilket jorde jeg har vært da jeg valgte å gi den terningkast fire ... Kanskje jeg frenetisk forsøkte å respektere hennes holdninger, uansett hvor hårreisende de måtte være? Og at en slags yrkesnevrose om alltid å fremstå så habil og objektiv som mulig, slo til? Noe slikt må det ha vært ... Men min vane tro - jeg går ikke inn og korrigerer vurderinger jeg en gang har gjort, fordi disse får stå for min regning den gangen de ble foretatt.

Den av mine leseopplevelser som faktisk overrasket meg aller mest i 2011/2012, var at jeg skulle oppdage Anne Karin Elstads bøker. Og ikke minst ble jeg overrasket over at bonderomantikken skulle ta meg så til de grader med storm at jeg skulle sippe og grine meg gjennom bok etter bok - først i serien om Julie og deretter i serien om Folket på Innhaug. 

Min vane tro har jeg også i 2012 lest en del faktabøker - som Simen Ekerns bok "Roma", Thorvald Steens "Historier om Istanbul" (i tillegg til Orhan Pamuks tidligere nevnte bok "Istanbul"), et knippe av Tomm Kristiansens bøker - "Langs Myrraveien", "Fra Mandelas land", "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"og "Cape Town i regnbuens tid", Stéphane Hessels "Bli sint!", Torbjørn Færøviks "Kina - en reise på livets elv", Jan Otto Johansens "Den nygamle antisemmitisme", Fredrik Barths "Afghanistan og Taliban", Arne Jon Isachsens "Kinas vei" og Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere - terror og ekstase" - bare for å nevne noen. Dessuten har det blitt mange bøker innenfor ledelse, kommunikasjon, kognitive strategier og selvledelse, siden jeg har studert på BI i løpet av det året som har passert. 

Ellers har jeg lest fire-fem debutanter i 2012, og blant disse vil jeg spesielt trekke frem Stig Beite Løkens "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd", Ida Løkås´"Det fine som flyter forbi" og Gerd Hammerstads "En klegg i klisjéenes dal".  Alle tre har helt særegne fortellerstemmer. 

Ingen som har fulgt min blogg over litt tid kan ha unngått å legge merke til min hang til å lese muslimsk litteratur generelt og kanskje arabisk litteratur spesielt. Blant titlene jeg spesielt vil trekke frem, er Baha Tahirs "Der solen går ned", Assia Djebars "Kjærligheten, krigen" og Jamil Ahmads "Vandrefalken". Og jeg er også glad i jødisk litteratur. Med unntak av den tidligere nevnte Stefan Sweig, som rager høyest over alle jødiske forfattere jeg vet om - til og med over Paul Auster (som ikke skriver spesifikt jødiske bøker i ordets egentlige forstand) - så må jeg trekke frem mitt siste bekjentskap på denne fronten - Thomas Bernhard, som har skrevet årets siste leste - og bemerkelsesverdige! - bok "Havaristen". Og helt til slutt: Jeg har lest 11 bøker som kan karakteriseres som gamle klassikere (eksempelvis bøker skrevet av Sigrid Undset, Stefan Zweig, Karen Blixen, Trygve Gulbranssen, Hans Keilson, Virginia Woolf, Arne Garborg og Tarjei Vessas).

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men lar det bli med dette. Og i avslutningen av dette innlegget ønsker jeg å sette opp noen mål for 2013:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker (status pr. i dag er 172 leste av i alt 1001 bøker)
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker (omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min utgjør i dag 55)
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 

Flere mål enn dette ønsker jeg ikke å sette opp, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å holde meg til dem uansett. Og slik ønsker jeg faktisk å ha det, fordi lesing først og fremst skal være gøy! 

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk godt leseår! 

Rose-Marie 

Godt nytt år ønskes alle mine lesere!

Her presenterer jeg et lite utvalg av bilder jeg tok på dagens tur på Bygdøy i Oslo!

Thomas Bernhard: "Havaristen"

Et helt, helt særegent forfatterskap!

Thomas Bernhard (f. 1931 d. 1989) var en østerriksk forfatter og dramatiker, kjent for sin kritiske refsing av småborgerskapet, jf. Wikipedia. Spesielt kritisk var han til den østerrikske kulturen, som han mente stort sett var forfalsket. Hans arbeider anses for å være "den mest betydningsfulle litterære prestasjon siden andre verdenskrig", og forfatteren regnes for å være en av de viktigste tyskspråklige forfattere i etterkrigstiden.

"Havaristen" er mitt første møte med denne forfatteren, som har atskillige romaner, noveller, skuespill og annet på samvittigheten. Jeg har ikke klart å finne noen samlet oversikt over hvilke av hans bøker som er oversatt til norsk, men Gyldendal forlag står bl.a. bak utgivelser som "Betong", "Utslettelse" (1986), "Gamle mestere" (1985) og "Goethe dauer", mens Bokvennen forlag utga "Mine priser" i 2010 og "Forstyrrelse" i 2004 (det er fremdeles mulig å få tak i begge bøker). For øvrig finnes det en biografi om forfatteren, også den utgitt av Bokvennen forlag - "Thomas Bernhard - et liv" av Hans Heller. På den norske Wikipediasiden om forfatteren kan jeg imidlertid lese at "Amras" (1962), "Ja" (1978), "Billigspiserne" (1980), "Witgensteins nevø" (1983) og "Trær som faller" (1984) også er oversatt til norsk. Felles for de fleste av Bernhards bøker er at de dessverre ikke er tilgjengelige for salg lenger, og det virker også som om alle antikvariater er fullstendig støvsugd for hans bøker. Jeg har i alle fall lenge forsøkt å få tak i hans bøker, men til ingen nytte. Her er imidlertid bibliotekene redningen! Det var der jeg fant "Havaristen" til slutt. 

I "Havaristen" møter vi den navnløse fortelleren (forfatterens alterego?), hans venn Wertheimer (begge østerrikere) og mer indirekte canadiske Glenn Gould (f. 1932 d. 1982). Alle tre er lovende klaverviritouser, og de har møtt opp på et klaverkurs hos den berømte pianisten Horowitz. Vi får aldri vite Horowitz´fornavn, men dette kan utvilsomt ha vært en annen enn Vladimir Horowitz, en pianist som anses som en av de største pianistene som har levd i det tyvende århundre, for å sitere Wikipedia. Hos Horowitz skal de lære å spille to musikkstykker; Bachs "Goldbergvariasjoner" og "Kunst der Fuge".

Etter å ha hørt Glenn Gould spille noen strofer av "Goldbergvariasjonene", skjønner både fortelleren og Wertheimer at de aldri kommer til å bli annet enn middelmådigheter. Glenn Gould overgår til og med sin læremester Horowitz. Wertheimers tap av musikken skildres mer dramatisk enn fortellerens, og etter dette går det virkelig nedover med vennen, som til slutt - riktignok mange år senere - ender med å ta sitt eget liv kort tid etter at Gould døde av slag mens hans spilte nettopp "Goldbergvariasjonene" ... 

Språket i "Havaristen" - og visstnok i alle Bernhards bøker - er spesielt og kjennetegnes gjennom et manende og repeterende fortellingsmønster. Dette kombinert med at bøkene hans ikke inneholder et eneste avsnitt og heller ingen form for kapittelinndeling, gjør det svært krevende å lese dem. Samtidig er teksten nærmest suggererende, som en strøm av tanker uten noen andre knagger å henge dette på enn fortellerens stadig tilbakevendende minner, som ikke på noe tidspunkt tidfestes eller knyttes til noen handling i egentlig forstand. Like fullt opplevde jeg boka som vanskelig å legge fra seg, og den ble derfor lest ut i løpet av en dag - skjønt det må legges til at det tok atskillige timer, fordi alt måtte fordøyes underveis. Boka krevde sin leser!

Thomas Bernhard var i likhet med Stefan Zweig knyttet både til Wien og Salzburg, og begge var jødiske forfattere. Der slutter imidlertid all likhet mellom disse to. Der Zweig lovpriser disse to østerikske byene, der har Bernhard stort sett bare forakt til overs for dem. På side 12 i "Havaristen" skriver han blant annet - riktignok gjennom bokas forteller:

"Selve byen Salzburg, som idag, nymalt som den er helt inn i den minste krok, er enda mer avskyelig enn dengang for åtteogtyve år siden, var og er fortsatt mot alt i et menneske og tilintetgjør det med tiden, det hadde vi skjønt med en gang og hadde dratt ut av byen til Leopoldskron. Folk i Salzburg var alltid like forferdelige som klimaet og kommer jeg idag til denne byen, får jeg ikke bare bekreftet min oppfatning, men alt er bare enda mer forferdelig. Men å studere hos Horowitz nettopp i denne ånds- og kunstfiendlige byen, var sikkert en stor fordel. Er miljøet vi studerer i, fiendtlig stemt overfor oss, studerer vi bedre enn i et miljø som er vennlig stemt overfor oss, den studerende gjør alltid klokt i å velge et studiested som er fiendtlig innstilt overfor ham, ikke et som er vennlig innstilt, for det vennlige stedet tar en stor del av konsentrasjonen om studiet fra ham, det fiendtlige gjør det derimot mulig for ham å studere hundre prosent fordi han må konsentrere seg hundre prosent om dette studiet for ikke å fortvile, i så måte er Salzburg sannsynligvis, i likhet med alle andre såkalte skjønne byer, absolutt å anbefale for et studium, riktignok bare for en sterk karakter, en svak går uvegerlig på kortest mulig tid til grunne." 

Dermed er tonen satt i en bok, som jeg for min del satte pris på ikke var lenger enn i underkant av 150 sider - i alle fall da jeg for første gang leste en bok av denne helt spesielle forfatteren, med en helt spesiell fortellerstil og en helt spesiell stemme. Som mye godt er fyllt av forakt for alt og alle, kan det virke som - med unntak av det store geniet Glenn Gould så klart! Kun han fremstår som enestående, genierklært som han både var i sin samtid og fremdeles er den dag i dag.

For et par måneder siden sikret jeg meg for øvrig Glenn Goulds "The Goldberg Variations", og denne musikken lyttet jeg til under store deler av lesingen av boka. Denne anbefalingen, som jeg fikk av den samme som anbefalte meg boka, sender jeg videre til alle andre som vurderer å lese boka. "Goldbergvariasjoner" er nemlig så sentral i boka at man bør vite hvilken musikk det er tale om. Glenn Goulds tolkning av Bachs musikkstykke står fremdeles som den aller beste av dem alle. På linken under har jeg tatt med en fullversjon av Bachs "Goldsbergvariasjoner"



Det har vært spekulert en del på hvor mye av handlingen i boka som er sann, og hvor mye som er ren fiksjon - i tillegg til at det har vært spekulert på om Wertheimer egentlig var Witgenstein. Det sistnevnte har jeg imidlertid litt vanskelig for å tro, siden jeg ikke finner spor av noen musikkutdannelse i Witgensteins livshistorie - i alle fall ikke slik denne vanligvis blir presentert. Møtene med Glenn Gould er visstnok fiktive, idet slike ikke skal ha funnet sted, jf. en artikkel på Wikipedia om "Havaristen", eller "The Loser" som den heter på engelsk. Men så kan man spørre seg - er fortelleren forfatteren selv, eller rett og slett en annen? Her er det mulig at lesing av biografien om Thomas Bernhard vil gi atskillig flere svar.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast fem eller seks. Boka er på mange måter helt genial, og det eneste som jeg må medgi trekker ned helhetsinntrykket som jeg personlig har av boka, er alt det negative - hele tiden mørk og svart kritikk av alt og alle. Dessuten er den krevende å lese på grunn av det repeterende språket og mangelen på avsnitt og kapitler, mens det rent tekstlige er fullt ut overkommelig. Og kanskje var jeg bitte litt skuffet over at forfatteren ikke var mer lik Stefan Zweig, en forfatter jeg nesten er tilbøyelig til å fremheve som den aller, aller beste blant alle mine yndlingsforfattere. Alt i alt - jeg tror det må bli terningkast fem denne gangen. Og så er jeg veldig nysgjerrig på å lese flere av Bernhards bøker etter hvert!

Utgitt på tysk: 1983
Originaltittel: Der Untergeher
Engelsk tittel: The Loser
Utgitt på norsk: 1994
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 149

Thomas Bernhard som ung mann