What to do on the Orkneys?

Vestkysten langs Mainland på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tidligere i sommer dro mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland. Vi tok utgangspunkt i Aberdeen, og reiste rundt på øyene Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. Jeg har tidligere skrevet om Aberdeen og Shetland, og nå har turen kommet til Orknøyene. (Jeg tilstår like godt først som sist at Shetland er den øygruppen som i størst grad kapret mitt hjerte.)

Kart over Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Orknøyene ligger ikke veldig langt fra fastlands-Skottland, og livet på disse øyene er derfor ikke fullt "så vilt" som på Shetland. Til sammenligning ligger Shetland en dagsreise unna fastlandet med båt, mens det tar ca. to timer fra St. Margarets Hope inn til fastlandet. Påvirkningen fra fastlandet er sterkere på Orknøyene, rett og slett fordi den korte avstanden gjør det mulig å reise oftere inn til fastlandet. 

Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fergene i Skottland er dyre, og på vår tur - som omfattet fergeturer fra Aberdeen til Shetland, Shetland til Orknøyene, Orknøyene til Gill´s Bay på fastlandet, fra Ullapool på fastlandet til Lewis, Harris til Skye, og tur-retur fastlandet og Islay - brukte vi rundt 15 000 kroner (dette inkluderte plass på båten til leiebilen vår, og kun på en av turene trengte vi lugar - utgiftene til selve leiebilen kom i tillegg). På et norsk feriebudsjett kanskje ikke så mye, men for folk som i alle hovedsak lever av primærnæringer som sauehold, jordbruk og fiske, er dette mye penger. 

Hovedgata i Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Orknøyene har et areal på 990 kvadratkilometer. Til sammenligning har Oslo halve arealet av dette. Det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene - hovedsakelig på Mainland. Kirkwall er hovedstaden på øya, og her bor det om lag 7000 mennesker. Det er kun en by til på øya, og det er Stromness. Her bor det 2000 mennesker. 

Musikere øvde til kveldens konsert i St. Magnus Cathedral (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ankom Kirkwall sent på kvelden, etter en ca. seks timers fergetur fra Shetland. På forhånd hadde vi både bestilt og betalt for et rom på Bed & Breakfast, men dette rommet viste seg å være utleid da vi kom. Akkurat dette skulle nesten bli litt fatalt, fordi det så og si ikke var et eneste ledig hotellrom å oppdrive i hele Kirkwall. Kun velvillig hjelp fra lokalbefolkningen gjorde at vi til slutt fant et hotell med et ledig rom, hvor det var noen andre som ikke hadde dukket opp ... Denne opplevelsen var helt spesiell for oss på denne siden av sommeren (dvs. i slutten av juni - lenge før fellesferiesesongen på disse trakter - en periode det normalt er helt uproblematisk å reise rundt uten så veldig mye planlegging/bestillinger på forhånd). Det viste seg at årsaken til at det var opptatt over alt var at det pågikk en internasjonal musikkfestival i Kirkwall akkurat da, og det burde vi selvsagt ha tatt høyde for under planleggingen vår. Dagen etter dro vi derfor til Stromness, og vi bodde på Stromness Hotel under resten av vårt opphold på øya. Det var et veldig greit sted å bo. 

Det var ingenting å si på hummeren som sådan - bortsett fra at
den var mikroskopisk og overpriset så det holdt ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kjøkkenet på Stromness Hotel hadde nok en gang vært eminent, men vi erfarte vel i grunnen at maten var overpriset og til dels også skuffende (en reke-rett besto for eksempel av boks-reker, mens vi forventet ferske reker her ute i havgapet - hummeren var mikroskopisk og overpriset, men i rettferdighetens navn: det lille vi fikk smakte godt - og så lekkert ut!). Det ble med én middag her ... Resten spiste vi andre steder. 

Stromness Hotel på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Siden Mainland på Orknøyene ikke er spesielt stor, er det fullt mulig å komme seg til nær sagt alle interessante steder på øya i løpet av noen få dager. Vi håpet jo selvsagt på å få se hval og spekkhuggere, og den lokale kunstneren/"hval-spotteren" Tim Wotton med atelier i Stromness gjorde virkelig sitt ytterste for at vi skulle få dette med oss under vårt opphold. (Linken peker til Wottons blogg.)

Tim Wotton tegner inn steder hvor det er observert
hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet øya rundt på kryss og tvers de nærmeste dagene, men uten å se annet enn sel og havfugl. 

Her ser vi etter hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Naturen på Orknøyene er virkelig verdt å få med seg! Her er det rikelig med terreng å gå tur i - hele tiden med havet innenfor synsvidde. Vi hadde med oss både kikkert og kamera. Været var dessverre nokså grått det meste av tiden vi var på Orknøyene, og derfor var det vanskelig å få til noen skikkelige scoop med kameraet. De beste bildene sitter derfor denne gangen mer oppe i hodene våre enn på minnebrikken i kameraet. 

Yesnaby Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ett av høydepunktene man bør få med seg fra Orknøyene er f.eks. Yesnaby Castle, som er en fjellformasjon med et hull gjennom, og som ligger nord for Stromness, langs kysten. Det er et lite stykke å gå dit, og underveis er det mye fint å se. 

Langs vestkysten på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er vanskelig å unngå å se mye sel langs kysten, nesten uansett hvor man måtte befinne seg. Normalt vil flokker med sel tiltrekke seg spekkhuggere, og dermed kan det være verdt å sette seg ned og vente i noen timer - hvis man har tid. Det gjorde vi, spent på om vi kom til å fange noen spekkhuggere på kameralinsen ... men det var ikke tiden for dette, tydeligvis. 

Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Litt lenger nord for Yesnaby Castle ligger Skara Brae. Etter et forrykende uvær i 1850 dukket plutselig det som viste seg å være en førhistorisk bosetning opp av sanddynene. I 1924 kom enda mer av bygningsmassen til syne etter et nytt uvær. 

Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skara Brae omfatter åtte godt bevarte steinhus, og man tror at det bodde folk her i perioden mellom 3180 og 2500 f.Kr. Mest sannsynlig bodde det et sted mellom 50 og 100 personer her, inntil de plutselig forsvant. Siden det aldri er funnet skjelettrester, antar man at menneskene som en gang bodde her, må ha reist videre. Kanskje gikk de tom for drikkevann?  

Mange tilreisende som ønsket å se Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I og med at bosetningen er så godt bevart, er Skara Brae blitt kalt "Skottlands Pompeii" (kilde: Wikipedia). Skara Brae står på UNESCOs verdensarvliste. I motsetning til f.eks. Jarlshof på Shetland, der det er funnet tegn til flere bosetninger opp gjennom historien, har det kun vært én bosetning på Skara Brae. 

Biblioteket i Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rett ved Skara Brae ligger Skaill House. Det var her han som oppdaget Skara Brae bodde. I dag er huset museum, og det er vel så interessant å få med seg som de forhistoriske bosetningene. I alle fall dersom man er interessert i interiør og antikviteter ... Huset bærer preg av et liv med mange reiser - blant annet til Østen. 

Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og når man først er i området, må man selvsagt få med seg Ring of Brodgar. Det antas at steinformasjonene, som har store likheter med Stonehenge, ble reist rundt 2500 f.Kr. Opprinnelig besto Ring av Brodgar av 60 steiner, men i dag er det bare 27 igjen. (Kilde: Wikipedia) Det er ingen som vet eksakt hvorfor denne steinsirkelen ble satt opp. For øvrig er det en steinsirkel til på Orknøyene, og det er Stones of Stennes. Vi var innom der også, men denne steinsirkelen var langt mindre imponerende enn Ring of Brodgar.

Ring of Briodgar  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I tillegg til sauer er det en del kuer/okser på Orknøyene. Vi stoppet ved et jorde hvor mange kuer og okser gresset. I starten trakk de seg noe sky tilbake, men så nærmet de seg forsiktig gjerdet. Til slutt sto hele hurven langs gjerdet, og betraktet oss nysgjerrig. Kuer og okser er svære dyr, og jeg må innrømme at jeg betraktet dem med noe skrekkblandet fryd. Hva om hele gjengen skulle bestemme seg for å komme enda nærmere og tråkke ned gjerdet? Vel, som byjente var jeg ikke helt sikker på hva som da kunne skje, og jeg trakk meg derfor litt engstelig tilbake. 

Dyreliv på Orknøyene  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens Shetland ikke har et eneste whisky-destilleri (men derimot et gin-destilleri - Reel - som man virkelig bør merke seg! Gin er nemlig "den nye vinen"!), har Orknøyene to. Scapa er det ene, og Highland Park er det andre. Dersom du får tid og er interessert, er mitt klare råd: få med deg begge to! Det er liten vits i å kjøpe med seg whiskyflasker som man enkelt får tak i på taxfree og andre steder. Sats i stedet på å kjøpe med deg noe som kun selges her. Dersom du har med deg for mye og ender opp med å måtte fortolle, må du ut med 230 kroner pr. flaske (0,7 l), og da kan det fort vekk ikke lønne seg i det hele tatt. Med mindre du altså tar med deg noen sjeldenheter ... 

Scapa  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat dette med whisky kommer jeg tilbake til når jeg skal skrive om vårt besøk på Islay, selveste whisky-øya i øverste potens! 

Highland Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er en helt egen stemning forbundet med å være på et whiskydestilleri. Dette er Skottlands gull - i tillegg til laksen, så klart! (Vi trodde at dette også gjaldt lammekjøttet, men saken er den at de skotske lammene er så høyt skattet på gourmetrestaurantene verden over at skottene selv ikke har råd til å spise dette kjøttet. Så de importerer lammekjøtt fra andre steder ... Forstå det den som kan ...)

På vei ut til Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde mange høydepunkter under vårt Orknøy-opphold, og ett av dem var en tur til Scapa Flow på øya Hoy. De fleste med litt over middels interesse for andre verdenskrig har selvsagt hørt om Scapa Flow. Det var her den britiske marineflåten lå under både første og andre verdenskrig. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi lot bilen stå igjen på Mainland, for museet Scapa Flow ligger rett innenfor fergeleiet på Hoy. Hovedattraksjonen på dette museet er historien rundt senkningen av slagskipet HMS "Royal Oak". Det er imidlertid også mye interessant historie fra første verdenskrig her. 

Kafeen på Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tiden har stått fullstendig stille på kafeen inne på museet, hvor man kunne drikke kaffe/te og spise stedets berømte scones. Damene som jobbet på kafeen - ja, for det var bare damer der - var kledd i 40-talls klær/kostymer, og til og med håret deres var 40-talls. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var sterkt å se avisforsidene fra tiden før krigen, der varslene om den kommende krigen var overtydelige. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forfatteren Kirsti MacDonald Jareg skriver om stedet - og mye, mye mer! - i sin bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" - og dette er en bok jeg virkelig anbefaler varmt! Linken peker til min omtale av denne boka.

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi skulle selvsagt hatt mye mer tid - både på Hoy spesielt og Orknøyene generelt. På en ferietur må man imidlertid ta noen valg, og etter Scapa Flow satte vi kursen mot St. Margarets Hope, der båten vår til Gill´s Bay på fastlandet gikk fra. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På vei til Margarets Hope kjørte vi innom Italian Chapel, et lite katolsk kapell ved Lamb Holm. Kapellet ble bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig, og kapellet ble på en måte et "overflødighetshorn" i en periode der fangene ble benyttet til å bygge Churchill Barriers for å beskytte krigsskipene som lå i Scapa Flow. Churchill Barriers har medvirket til at det helt fra krigens dager har vært veiforbindelse mellom flere av øyene syd på Orknøyene. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Interiøret er dekorert av en av krigsfangene - Domenico Chioccetti. (Kilde: Wikipedia)

Orkney Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Helt til slutt må jeg nevne at du bør få med deg både museet i Kirkwall - Orkney Museum - og Stromness Museum. Vi var begge steder. Jeg antar nemlig at når du først er her, er det fordi du også er interessert i litt lokalhistorie. 

Langs veiene på Mainland, Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På Orknøyene er det trær - noe det til sammenligning overhode ikke er på Shetland. For øvrig var vi litt opptatt av å finne turarrangører som kunne ta oss med ut på båttur, men opplevde at det ikke virket som om det var tilrettelagt for dette. Om dette hadde å gjøre med at vi var der utenfor turistsesongen eller om det generelt ikke er slike tilbud på Orknøyene, vites ikke.

Pub ved St. Margarets Hope (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og hvem skulle vel ha trodd at vi skulle få servert øyas beste sjømat på en temmelig små-shabby, men ytterst tradisjonell pub ved St. Margarets Hope? Men det fikk vi altså!

Kamskjell og oat-cake (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kamskjell var en slager på denne puben, og så smakfullt var dette at vi like godt bestilte en porsjon til! Oat-cake er en lokal kjeksvariant, og disse var så gode (i all sin enkelhet) at vi tok med oss en hel del av dem hjem.

Folkemusikk på ferga over til fastlands-Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På ferga over til Gill´s Bay på fastlandet ble vi sittende på dekk sammen med denne gjengen, som ga seg til å spille irsk folkemusikk. Eller kanskje det var gælisk folkemusikk? God stemning ble det i alle fall! Og et temmelig uforglemmelig minne fikk vi også med oss! 

På båten til St. Gills  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det blir mange inntrykk i løpet av en slik tur, gjelder det likevel å ta vare på øyeblikkene underveis. Ta med mat og drikke på tur, for det er langt mellom butikkene og kafeene på disse øyene. Vi hadde utstyrt oss med goretex-jakker og goretex-sko, og det var helt nødvendig. Det gjorde det mulig å være ute i all slags vær uten å bli våt eller kald. Nå skal det riktignok sies at det eneste stedet vi opplevde skikkelig ruskevær, var i Aberdeen - og det var altså før vi reiste ut til øyene. Ellers var det mye vind, men overraskende mye godt vær likevel! Som regel trengte vi også fleece-gensere under jakkene våre, og det var fordi temperaturen sjelden krøp over 11-12 grader. 

Selfie av oss fra Yesnaby (Foto: Terje Christiansen)

Jeg kommer i løpet av kort tid tilbake med reisebrev fra resten av vår øy-loffing i Skottland!

Vakre, vakre Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.

Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan

Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller

truer livet til barna ... 

Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"

Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Hyena Road

Nasjonalitet: Canada

Sjanger: Drama/krig

Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)

Spilletid: 120 min.